Drama
, kortversjon av
dramatikk
(= dramatisk diktning, skuespilldiktning),
[1]
er en særskilt form for litterær fiksjon representert i framføring
[2]
(
skuespill
, spill stilt til skue).
[3]
Begrepet kommer fra det greske ordet δρ?μα,
drama
, i betydningen ≪handling≫,
[4]
som igjen er avledet fra δρ?ω,
dra?
, ≪a gjøre≫, ≪a handle≫ (eller ≪a forestille seg≫).
En dramatisk tekst, eller skuespill er tradisjonelt bygget opp av direkte tale eller
replikker
knyttet til rollefigurer. En dramatisk tekst kan ogsa inneholde indirekte tale eller sceneanvisninger som stikkordsmessig beskriver rollefigurene, deres handlinger og omgivelser. Det spesielle med denne tekststrukturen er at den skaper rom for undertekst, eller tolkning, hos leseren. Det vil si at leseren, eller skuespilleren, ma skape mening, rom og sammenheng rundt de replikkene som star i teksten.
Replikker og sceneanvisninger er ofte samlet i
scener
som i sin tur er samlet i
akter
.
Framføringen av drama, dramatisk handling, i
teater
, av
skuespillere
pa en scene framfor et publikum, forutsetter en samarbeidende metode for produksjon og en kollektiv form for framføring av en felles tekst eller litterært opplegg. Strukturen til
dramatiske tekster
, i motsetningen til andre former for
litteratur
, er direkte pavirket av den felles produksjonen.
[5]
Tidlig moderne
tragedie
fra
engelsk renessanseteater
som
Hamlet
(1601) av
William Shakespeare
og
antikkens gresk tragedie
Kong Oidipus
(ca. 429 f.Kr.) av
Sofokles
er blant dramaets fremste stykker som kunstart.
[6]
To moderne eksempler er
Rosmersholm
(1886) av
Henrik Ibsen
og
Lang dags ferd mot natt
(1956) av
Eugene O'Neill
.
[7]
Drama er saledes en betegnelse for en av tre hovedsjangrer i form av diktning som har til hensikt a bli framført pa en scene for et publikum ved hjelp av dramatiske virkemidler som deklamasjon, gestikulasjon, mimikk og eventuelt (men ikke nødvendigvis)
musikk
.
[8]
Bruken av begrepet drama i den snevre betydning for a betegne en særskilt form for skuespill gar tilbake til
1800-tallet
. Dramaet i denne forstand viser til et skuespill som er verken en
komedie
eller en
tragedie
? eksempelvis
Emile Zolas
Therese Raquin
(1873) eller
Anton Tsjekhovs
Ivanov
(1887). Det er i denne snevre betydningen at film- og TV-industrien benytter drama som en
sjanger
innenfor deres respektive media.
Opprinnelig ble drama betraktet som en
poetisk
sjanger i kontrast til
epikk
og annen
lyrikk
siden
Aristoteles
'
Poetikken
(ca. 335 f.Kr.) ? det tidligste bevarte verk om dramatisk teori.
[9]
Dramatisk diktning ble saledes ogsa betraktet som en høyere form for diktning enn epikk og poesi ved a hevde at ≪mens den episke diktningen objektiviserer sitt emne, behandler det som inntruffet i fortiden, og den lyriske diktningen er subjektivitetens uttrykksform, drar dramaet fortiden inn i nuet og lar begivenhetene utfolde seg i en dialog eller tale hvor de dramatiske personers (
latin
dramatis personae
) indre liv kommer til uttrykk.≫
[8]
Drama er assosiert med to masker som har sin opprinnelse i antikkens teater og som representerer den tradisjonelle slektsmessige fordelingen i komedie pa den ene siden og tragedie pa den andre siden. De er symbolene til antikkens greske
muser
(beskyttere):
Thalia
og
Melpomene
. Thalia var musen for komedie (det leende ansikt) mens Melpomene var muse for tragedien (det gratende ansikt).
Drama er tidvis kombinert med musikk og dans: dramaet i
opera
er vanligvis kun sunget, men
musikaler
har vanligvis bade sanger og dialoger; og en del former for drama har innskudd av musikk eller musikalsk framheving av dialogen, eksempelvis
melodrama
og
japansk
n?
.
[10]
En del drama er skrevet for a bli lest, ikke framført, sakalte lesedrama, hvilket var framtredende i ulike perioder av historien, eksempelvis antikkens romerske teater og romantikkens teater.
Lesedrama
er drama som teoretisk sett kan bli oppført, men som av ulike og kanskje praktiske grunner betraktes uegnet for teaterscenen.
[11]
Vestens
dramatikk har sin opprinnelse i
antikkens Hellas
.
[12]
Teaterkulturen i den greske bystaten
Athen
skapte tre dramasjangrer:
tragedie
,
komedie
, og
satyrspillet
. Deres opprinnelse har forblitt uklart og apen for diskusjon blant historikere, men pa 400-tallet f.Kr. var de blitt en del av institusjonen i de konkurranser som ble holdt i forbindelse med festivalfeiringene for fruktbarhetsguden
Dionysos
.
[13]
Navnene pa mange greske dramatikere er kjent, ikke minst
Thespis
som er kreditert med nyvinningen av a innføre en
skuespiller
(≪hypokrites≫) som taler framfor a synge, og framstiller en karakter framfor a tale i kraft av sin egen person, samtidig som han samhandler med koret og dets leder (≪coryphaeus≫), hvilket er den tradisjonelle delen av framføringen av en ikkedramatisk poesi (
dityrambe
,
lyrikk
og
epikk
).
[14]
Imidlertid har kun en lite fraksjon av arbeidene til fem dramatikere blitt bevart til i dag. Det finnes et lite antall av fullstendige tekster av tragikerne
Aiskhylos
,
Sofokles
, og
Evripides
, og komedieforfatterne
Aristofanes
og
Menandros
.
[15]
Aiskhylos' historiske tragedie
Perserne
er det eldste bevarte drama, skjønt da det vant førsteprisen ved konkurransen for den athenske byfesten Dionysia i 472 f.Kr. hadde han tross alt skrevet drama i mer enn 25 ar.
[16]
Konkurransen (≪agon≫) med tragedier kan ha begynt sa tidlig som i 534 f.Kr. Offisielle nedtegnelser (≪didaskaliai≫) begynte i ar 501 f.Kr. da satyrspill ble først introdusert.
[17]
Tragiske dramatikere var krevet a presentere en
tetralogi
av stykker (selv om de individuelle stykket var ikke nødvendigvis knyttet samme med ved indre fortelling eller tema), som vanligvis besto at tre tragedier og et satyrspill (skjønt unntak ble gjort, som med Euripides'
Alcestis
i 438 f.Kr.). Komedier ble offisielt anerkjent med en pris i konkurransen fra 487 til 486 f.Kr. Fem komiske dramatikere konkurrerte ved Dionysia (men da dette var under
Peloponneskrigen
er det mulig at antallet var blitt redusert til tre), hver tilbød en enkelt komedie.
[18]
Antikkens greske komedie var tradisjonelt historisk fordelt mellom ≪gamle komedier≫ (400-tallet f.Kr.), ≪mellom komedier≫ (300-tallet f.Kr.) og ≪nye komedier≫ (slutten av 300-tallet og fram til 100-tallet f.Kr.).
[19]
Som følge av ekspansjonen til
den romerske republikk
(509?27 f.Kr.) inn i flere greske omrader mellom 270 og 240 f.Kr. ble romerne kjent med
gresk drama
.
[20]
Fra republikkens senere ar og ved
Romerriket
(27 f.Kr.?476 e.Kr.) ble teaterkunsten spredt over hele
Europa
, rundt
Middelhavet
og nadde helt ut til dagens
romersk Britannia
(dagens
England
). Romersk teater var langt mer variert, omfattende og sofistikert enn kulturen forut.
[21]
Mens gresk drama fortsatte a bli satt opp og framført i løpet av den romerske perioden, har aret 240 f.Kr. markert begynnelsen pa det romerske drama.
[22]
Fra begynnelsen av Romerriket har interessen for drama i full lengde minsket til fordel for et bredere mangfold av teatralsk underholdning.
[23]
De første dramatiske teaterstykkene av betydning innenfor romersk litteratur var tragediene og komediene som
Livius Andronicus
skrev fra 240 f.Kr.
[24]
Fem ar senere begynte ogsa
Gnaeus Naevius
a skrive drama.
[24]
Dog har ingen teaterstykker fra noen av disse forfatterne overlevd til ettertiden. Mens begge skrev i begge sjanger, var Andronicus best likt for hans tragedier og Naevius for hans komedier. Deres etterkommere synes a spesialisere seg i den ene eller den andre sjangeren, noe som førte til et skille for den pafølgende utviklingen av de to dramatiske sjangrene.
[24]
Ve begynnelsen av 100-tallet f.Kr. var dramaet godt etablert i
Roma
og et
laug
av forfattere (
collegium poetarum
) hadde blitt dannet.
[25]
Romerske komedier som har blitt bevart er alle
fabula palliata
, det vil si komedier basert pa greske emner, og kommer fra to dramatikere:
Titus Maccius Plautus
(Plautus) og
Publius Terentius Afer
(Terents).
[26]
Ved omarbeidelsen av greske originaler oppga romerske komedieforfattere rollen og funksjonen til det gresk kor ved a inndele dramaet i episoder og introduserte musikalsk akkompagnement til dets dialog (mellom en-tredjedel av dialogene til komediene til Plautus og rundt to-tredjedeler av de til Terents.
[27]
Handlingen til alle scenene er plassert i et eksternt sted som en gate og dets komplikasjoner skjedde ofte som følge av tyvlytting ved at noen overhørte noe de ikke var ment a høre. Plautus, som var den som var mest populær av de to, skrev mellom 205 og 184 f.Kr. og tyve av hans komedier har blitt bevart for ettertiden. Blant disse er hans
farser
de mest kjente. Han var beundret for sin intellektuelle humor i sin dialoger og hans mangfold av poetiske
versemal
.
[28]
Alle de seks komedier som Terents skrev mellom 166 og 160 f.Kr. har overlevd. Kompleksiteten i hans handling hvor han ofte kombinerte flere greske originaler var tidvis fordømt, men hans doble handlingsganger gjorde det mulig a komme med en finurlig presentasjon av kontrasterende menneskelige oppførsel.
[28]
Ingen tidlig romersk tragedie har overlevd, skjønt de var meget høyt verdsatt i sin tid. Historikerne kjenner navnene pa tre tidligere tragedieforfattere:
Quintus Ennius
,
Marcus Pacuvius
og
Lucius Accius
.
[27]
Fra tiden til Romerriket har arbeidene til to tragedieforfattere overlevd, ? en er en navnløs og ukjent forfatter mens den andre er den
stoiske filosofen
Seneca den yngre
.
[29]
Ni av Senecas tragedier har overlevd, og alle disse er
fabula crepidata
(tragedier tilpasset og omarbeidet fra greske originaler); hans
Phaedra
var for eksempel basert pa
Evripides
'
Hippolytos
.
[30]
Historikerne vet ikke hvem som skrev
Octavia
, det eneste bevarte eksemplet pa
fabula praetexta
, det vil si tragedier basert pa romerske emner, men tidligere var det feilaktig tilskrevet Seneca grunnet hans opptreden som figur i stykket.
[29]
Drama pa morsmalet i
middelalderens
Europa
kan ha oppstatt fra religiøs framføring av
liturgien
. Liturgisk drama eller religiøst drama i den
kristne
kontekst hadde sin opprinnelse i den religiøse messe, og vanligvis presenterte den et relativt komplekst ritual som inkluderte dramatiske elementer.
[31]
Mysteriespill
ble presentert ved katedralenes portal eller av omreisende skuespillere pa festivaldager. Mysteriespill fokuserte pa fortellinger fra
Bibelen
og hendelsene rundt paskeuken var et vanlig tema med en undergruppe kalles for paskespill eller pasjonspill.
[32]
De ble utviklet fra
900-tallet
og fram til
1500-tallet
og nadde sitt høydepunkt i popularitet pa
1400-tallet
før de ble foreldet ved framveksten av profesjonelt teater. Antallet bevarte skriftlige dramaer er fa og mange av framføringene er kun kjent fra nedtegnelser om betalinger og lignende. Mirakel- og mysteriespill, sammen med moralspill og mellomspill, utviklet seg til mer omfattende former for drama, de som blant blomstret pa de
elisabethanske teatrene
i
renessansens
England
.
I dag spiller middelalderens religiøse drama pa nytt, blant annet i middelalder
borger
som del av underholdning og informasjon til turister, men har ogsa til dels flyttet tilbake til kirkene hvor de i sin tid utgikk fra, i Norge i eksempelvis
Pasjon
i
Stavanger domkirke
.
En stor, nyskapende oppblomstring av dramaet skjedde i
renessansens
England
pa
1500-
og
1600-tallet
, det vil si i tiden mellom
reformasjonen
og
puritanismens
stenging av teatrene i
1642
.
Engelsk renessanseteater
oppsto ut av flere teatertradisjoner i middelalderen, slik som mysteriespillene, framført som en del av religiøse festivaler i England og andre deler av Europa. Andre kilder var blant annet skoledramaet som forsøkte a gjenskape den greske tragedie. Selv om myndighetene i London var motstandere fikk teatrene støtte fra dronning
Elisabeth
og adelen, og utviklet seg til et felles, klasseløst form for drama da hoffet sa pa de samme skuespill som vanlige folk, men med utviklingen av private teatre ble dramaet mer orientert mot smaken og verdiene til overklassen.
[33]
En avgjørende faktor i utviklingen og suksessen for det engelske renessanseteater var etableringen av store og økonomisk drivverdige offentlige teatre. Etter hvert som disse kom i gang, ble dramatiseringer mer institusjonalisert og permanent med faste, profesjonelle skuespillere.
Mange av stykkene var skrevet pa vers, særskilt
jambisk
pentameter
, da særlig
blankverset
uten
rim
eller strofedeling som først ble utviklet av poeten
Henry Howard
, og som særlig karakteriserte den elisabethanske perioden med dramatikere som
Christopher Marlowe
og
William Shakespeare
. I tillegg var
Thomas Middleton
og
Ben Jonson
framtredende dramatikere i denne perioden.
Populære sjangre i denne perioden inkluderer historiske drama som fortolket engelsk eller europeisk historie.
Tragedier
var en populær sjanger og den aller første engelske tragedie er antagelig
Gorboduc (skuespill)
, som ble fremført for dronning Elisabeth den
18. januar
1562
. Publikum likte særlig
hevndramaer
som
Thomas Kyds
Den spanske tragedie
.
Komedier
var ogsa vanlige. En undersjanger som ble utviklet pa denne tiden var
bykomedier
, som
satirisk
tok for seg livet i London etter inspirasjon fra den romerske nykomedien. Forfatterne fra perioden trakk ogsa en del fortellinger fra
gresk
og
romersk mytologi
, eller fra tidligere skuespill av framstaende romerske dramatikere som
Plautus
og
Terents
.
Ingen annen engelsk dramatikere har større navn enn
William Shakespeare
. Hans litterære berømmelse nadde sitt høydepunkt omkring 1598, pa det tidspunkt hvor han nadde full modenhet. Han var ikke bare sin tids største dikter, men ogsa sin tids mest populære dramatiker. De av hans dramaer som ettertiden best likte, var ogsa populære hos hans brede samtidspublikum.
[34]
Shakespeare skrev i de fleste sjangrer og utmerket seg mesterlig i dem alle: 38 skuespill fordelt i historiske dramaer, tragedier og komedier, foruten ogsa tre eventyrspill. Hans teater var ogsa meget folkelig, preget av sterke dramatiske effekter og innslag av grovkornet humor, ≪malt i en i ordkunst som taler direkte til tilskuernes meddiktende fantasi≫
[35]
Folk kom for a bli underholdt og Shakespeare innfridde ved at ≪hans dramaer er handlingsdramaer, det skjer noe hele tiden, ofte gruoppvekkende og blodige ting.≫
[36]
Hans tragiske triumf,
Hamlet
, skrevet mellom
1599
og
1601
, skildrer prins Hamlets hevn over sin onkel for drapet pa sin far, og i dramaets siste fase dør alle. Det store spørsmalet og paradokset er hvorfor Shakespeare forlater samtidens konvensjon for tragedien handlingen skal rade og hvorfor han isteden lar Hamlet nøle sa lenge før han tar sin hevn. Det er gjennom monologene, ikke handlingen, at publikumet forstar Hamlets motiver og tanker, herunder de komplekse filosofiske og etiske stridspunktene som omgir kaldblodige mord, kynisk hevn og undertrykt begjær. Hamlet er ogsa Shakespeares lengste stykke, og tar rundt fire timer a framføres, mens den konvensjonelle tragedie trengte halvparten. Muligens er det nettopp bruddene pa de litterære konvensjonene som har gjort Hamlet sa stort og evigvarende, og arsaken til Shakespeare i ettertiden og i var tid er større enn noensinne.
Dramaet i
Frankrike
fulgte det samme mønsteret og utviklingen som andre litterære sjangre i perioden. I de første tiarene var offentlig teater knyttet til det lange middelalderarven med mysterie- og moralspill. Framføringer var kontrollert av laug og ≪les Confreres de la Passion≫ hadde alene rettigheter til teaterproduksjoner i
Paris
. Motstand fra kirken, sosial og religiøs uro fikk myndighetene til a forby oppsetninger i Paris for en periode, men det fortsatte andre steder. Ved
1597
ble det parisiske teaterlauget fratatt sine privilegier, noe som apnet den franske hovedstaden for andre teaterselskaper. Utenfor Paris, i forstedene og provinsene, var det mange reisende teatertrupper, og
Moliere
fikk sin begynnelse i en slik trupp.
Frankrike fikk sin
humanistisk
innflytelse fra
Italia
, blant annet ved at antikkens gresk og særlige romerske drama ble tilgjengelige, og franske dramatikere skrev etter klassisk mønster (
Pierre de Ronsard
oversatte blant annet
Aristofanes
til
fransk
). Italienske
Commedia dell'arte
var en annen innflytelse, et improvisert drama basert pa faste typer, og
tragikomedien
var dramatiseringen av den
høviske
fortelling, som eksempelvis
Robert Garniers
Bradamante
(1580), tilpasset fra
Ariostos
Orlando furioso
.
Fransk teater fra
1600-tallet
er
Klassisismens
triumf. Fransk klassisismen krevde orden, klarhet, moralsk hensikt og god smak. Klassiske enheter er de tre konvensjonelle regler for drama som er avledet fra et avsnitt i
Aristoteles
'
Poetikken
. I deres nyklassisismens form er de som følgende:
- Handlingens enhet
: et drama skal ha en hovedhandling som den følger med ingen eller svært fa sidehandlinger.
- Stedets enhet
: et drama skal dekke et enkelt fysisk sted og skal ikke forsøke a sammenfatte geografi, heller ikke representere mer enn et sted pa scenen.
- Tidens enhet
: handlingen i et stykke skal skje i løpet av mer enn 24 timer.
Forenklet besto fransk drama av tre store navn:
Pierre Corneille
, karakterisert som grunnleggeren av den franske tragedie, og skrev drama i nær førti ar. Corneilles tragedier var merkelig u-tragiske ved at de hadde lykkelig slutt. I hans teoretiske verker om dramaet redefinerte han bade tragedien og komedien: begge deler matte ha edle karakterer (hvilket utelukket
farsens
mange tradisjonelle figurer fra de lavere klasser) og overensstemmelse med tidens moralkoder matte dramaet ikke belønne de onde eller nedverdige adelen.
Ogsa
Jean Racine
var hovedsakelig tragiker, knyttet seg til antikkens forbilder og emner, og skrev mesterlige alexandriner, fransk klassisismes fremste versemal. Hans dramaturgi var markert av hans psykologisk innsikt, og bade handlingen som scenens nakenhet. Hans suksess var sa stor at han var muligens den første franske forfatter som levde utelukkende av sitt forfatterskap.
Moliere
, egentlig Jean-Baptiste Poquelin, hadde selv vært reisende skuespiller i tretten ar, noe som hadde formet hans komiske evner i farse og
slapstick
da han selv begynte a skrive komedier, og hvor han kombinerte elementer fra
Commedia dell'arte
med mer forfinet fransk komedie.
[37]
I Paris framførte han først klassiske stykker av Corneille og fikk suksess hos publikummet i Paris med stykker som
L'Ecole des maris
(Ektemenns skole) og
L'Ecole des femmes
(Fruenes skole). Han fikk ogsa kongelig gunst og ble offisiell forfatter for hoffunderholdningen. Hans
satirer
ble derimot kritisert av moralister og utfordret den katolske kirke.
Tartuffe ou L'Imposteur
(≪Tartuffe eller Hykleren≫) som var satire pa religiøst hykleri ble fordømt av kirken og hans
Dom Juan
ble forbudt. Moliere fikk større betydning i ettertiden, og han ble etterlignet i bade Frankrike og England av andre dramatikere. Han er kreditert som grunnleggeren av den moderne franske komedie.
Aristoteles
definerte det klassiske dramaet gjennom verket
Poetikken
, pa basis av de for ham samtidige dramaene. Han var særlig interessert i tragedien. Ifølge ham (eller tilskrevet ham) skal et klassisk drama besta av fem akter, og forega pa ett enkelt sted i en begrenset periode uten avbrudd, og beskrive en sammenhengende handling. I
Poetikken
definerte ogsa Aristoteles inn en struktur, hvor han beskrev en spenningskurve fra heltene introduseres, problemene oppstar og øker frem mot stykkets klimaks, hvor problemene tarner seg opp, helten knekkes eller løser problemene, og avsluttes med en etterklang. Aristoteles introduserte ogsa begrepet
katarsis
, som skal være en renselsesprosess som publikum gjennomgar i denne prosessen. Dette ble for Aristoteles dramaets misjon. Med mange modifikasjoner har Aristoteles struktur overlevd frem til i dag og kan for eksempel gjenkjennes i de aller fleste
Hollywood
-filmer.
Det finnes imidlertid flere dramaturgiske modeller. En er den
episke
modellen, hvor det for eksempel kan være er en forteller til stede pa scenen som henvender seg direkte til publikum, og hvor handlingen kan presenteres etter en fortellerstruktur som ikke er avhengig av a holde seg til tid og sted. Den som perfeksjonerte denne typen struktur er den tyske dramatikeren
Bertolt Brecht
. Ett annet navn for den episke dramaturgien er metadramaturgi, fordi denne formen gir dramaet mulighet til a kommentere seg selv.
I den
postmoderne
dramatikken er disse modellene pa vei til a ga i oppløsning, og handlingen/flere handlinger blir na presentert i en rekkefølge som kan fremsta kaotisk og uten sammenheng. Innen filmverdenen er for eksempel
David Lynch
en representant for en slik mer uavhengig dramaturgi.
Dramatikk kan kategoriseres pa følgende mater:
Etter lengde:
Etter manuset/teksten:
- Tragedien
er en teatersjanger som har en alvorlig og trist handling, som ofte begynner godt og ender med ulykke. Tragedier framstiller tradisjonelt menneskers overmot (
hybris
), og hvordan dette kan føre til forferdelse. Tragedien oppsto i
Hellas
i
antikken
.
- Komedie
er et lystig skuespill eller med en lykkelig slutt. Komedien framstiller tradisjonelt menneskelige svakheter ved bruk av
humor
. Komedien oppsto i
Hellas
i
antikken
.
- Absurd teater
er en teatersjanger hvor den dramatiske utviklingen mangler. Det absurde teateret ser menneskene som forvirra, hjelpesløst og fremmed. Dermed blir handlingene og orda deres irrasjonelle, umotiverte og meningsløse ? absurde.
Dramaturgi
er læren om, savel som det praktiske arbeidet med dramatikken. En
dramaturgs
arbeid bestar i a analysere dramaene, og a konstruere/finne frem til en undertekst, og spenning og oppbygging av historien som ligger i denne. Termen dramaturgi kan ogsa betegne den spenningsmessige oppbyggingen i annen litteratur.
- ^
Bokmalsordboka:
≪Dramatikk≫
- ^
Elam, Keir (1980):
The Semiotics of Theatre and Drama
. New Accents Ser. London and New York: Methuen.
ISBN 0416720609
. s. 98
- ^
Bokmalsordboka:
≪Skuespill≫
: ~spill (etter tysk) drama, teaterstykke, spille skuespill, ogsa: forstille seg.
- ^
Bokmalsordboka:
≪Drama≫
- ^
Pfister, Manfred (1977):
The Theory and Analysis of Drama
. Overs. av John Halliday. European Studies in English Literature Ser. Cambridige: Cambridge University Press, 1988.
ISBN 052142383X
. s. 11
- ^
Fergusson, Francis (1949):
The Idea of a Theater: A Study of Ten Plays, The Art of Drama in a Changing Perspective
. Princeton, New Jersey: Princeton UP, 1968.
ISBN 0691012881
. s. 2-3
- ^
Burt, Daniel S. (2008):
The Drama 100: A Ranking of the Greatest Plays of All Time
, Facts on File,
ISBN 978-0-8160-6073-3
- ^
a
b
Aarnes, Asbjørn (1977):
Litterært leksikon
, 3. utg., Tanum-Norli, Oslo.
ISBN 82-518-0541-4
. s. 46
- ^
Francis Fergusson skriver (i Wikipedias oversettelse) at ≪et drama, som adskiller seg fra en lyrisk, er ikke hovedsakelig en komposisjon i et verbalt medium; ordenes resultat, slik man kan si det, fra den underliggende strukturen av hendelse og karakter. Som Aristoteles bemerker, ‘poeten’, eller ‘gjøreren’ burde bli den som gjør handlingen framfor den av versene; ettersom han er en poet siden han etterligner, og hva han etterligner er handlinger.≫ (1949, s. 8).
- ^
Banham, Martin, red. (1998):
The Cambridge Guide to Theatre
. Cambridge: Cambridge University Press.
ISBN 0521434378
. Se oppslagene for ≪opera≫, ≪musical theatre, American≫, ≪melodrama≫ og ≪N?≫
- ^
Selv om det er diskutert blant teaterhistorikere, er det sannsynlig at dramaene til romerske
Seneca den yngre
ikke ble skrevet for a bli framført.
Manfred
av
lord Byron
er et godt eksempel pa et ≪dramatisk dikt≫. Se oppslagene for ≪Seneca≫ og ≪Byron (George George)≫ i Banham (1998).
- ^
Brown (1998), s. 441; Cartledge (1997), ss. 3?5;, Goldhill (1997), s. 54; og Ley (2007), s. 206. Taxidou merker seg at ≪most scholars now call 'Greek' tragedy 'Athenian' tragedy, which is historically correct≫ (2004, s. 104). Brown skriver at antikkens greske drama var ≪essentially the creation of classical Athens: all the dramatists who were later regarded as classics were active at Athens in the 5th and 4th centuries BCE (the time of the Athenian democracy), and all the surviving plays date from this period≫ (1998, s. 441). ≪The dominant culture of Athens in the fifth century≫, Goldhill skriver at ≪can be said to have invented theatre≫ (1997, s. 54).
- ^
Brockett & Hildy (2003), s. 13?15 og Banham (1998), ss. 441?447.
- ^
Banham (1998), ss. 441?444.
- ^
Teorien at stykket
Promethevs i lenker
ikke er skrevet av Aiskhylos vil føre dette antallet dramatikere hvis stykker har blitt bevart opp til seks.
- ^
Banham (1998), s. 8 og Brockett & Hildy (2003), s. 15?16.
- ^
Brockett & Hildy (2003), s. 13, 15 og Banham (1998), s. 442.
- ^
Brockett & Hildy (2003), s. 18 og Banham (1998), s. 444?445.
- ^
Banham (1998), s. 444?445.
- ^
Brockett & Hildy (2003, s. 43.
- ^
Brockett & Hildy (2003), ss. 36, 47.
- ^
Brockett & Hildy (2003), s. 43.
- ^
Brockett & Hildy (2003), s. 46?47.
- ^
a
b
c
Brockett & Hildy (2003), s. 47.
- ^
Brockett & Hildy (2003), s. 47?48.
- ^
Brockett & Hildy (2003), s. 48?49.
- ^
a
b
Brockett & Hildy (2003), s. 49.
- ^
a
b
Brockett & Hildy (2003), s. 48.
- ^
a
b
Brockett & Hildy (2003), s. 50.
- ^
Brockett & Hildy (2003), s. 49?50.
- ^
≪Miracle Plays and Mysteries≫
i:
Catholic Encyclopedia
. New York: Robert Appleton Company. 1913.
- ^
≪Pasjonsspill≫
, Teaternett
- ^
Gurr, Andrew (1992):
The Shakespearean Stage 1574?1642
. 3. utg., Cambridge, Cambridge University Press. s. 12-18.
- ^
Hauser, Arnold (1979):
Kunstens og litteraturens socialhistorie
, bind 1, Bibliotek Rhodos, København,
ISBN 97-7496-708-8
. s. 452
- ^
Longum, Leif (1976):
A lese skuespill
, Gyldendal, Oslo,
ISBN 82-05-08772-5
. s. 25
- ^
Longum, Leif (1976):
A lese skuespill
, Gyldendal, Oslo, s. 26
- ^
Roy, Donald (1995): ≪Moliere≫ i: Banham, Martin (red.):
The Cambridge Guide to Theatre
, Cambridge University Press, s. 756.
- Aristoteles (2008):
Poetikken
, oversatt av Øivind Andersen, Bokklubben,
ISBN 9788252570557
- Banham, Martin, red. (1998):
The Cambridge Guide to Theatre
. Cambridge: Cambridge University Press.
ISBN 0521434378
.
- Brockett, Oscar G. & Hildy, Franklin J. (2003):
History of the Theatre
. 9. utg., International edition. Boston: Allyn and Bacon.
ISBN 0205410502
.
- Brown, Andrew (1998): ≪Ancient Greece≫ i:
The Cambridge Guide to Theatre
. Martin Banham (red.). Cambridge: Cambridge UP. ss. 441?447.
ISBN 0521434378
.
- Cartledge, Paul (1997): ≪'Deep Plays': Theatre as Process in Greek Civic Life≫ i: Easterling (1997c, s. 3?35).
- Easterling, P. E. red. (1997c):
The Cambridge Companion to Greek Tragedy
. Cambridge Companions to Literature ser. Cambridge: Cambridge UP.
ISBN 0521423511
.
- Gladsø, Svein; Gjervan, Ellen K.; Hovik, Lise (2005):
Dramaturgi
. Universitetsforlaget.
- Brecht, Bertolt (1966):
Om tidens teater
. København.