En
animasjon
eller
animasjonsfilm
er en
illusjon
av bevegelse som oppstar nar en viser stillestaende
bilder
fortløpende etter hverandre. Det er ogsa fellesbetegnelsen for ulike
film
- og visualiseringsteknikker som skaper et slikt synsbedrag eller inntrykk av liv og bevegelse. Animasjonsfilm kan ogsa defineres som alle filmtyper som ikke er
realfilm
, det vil si vanlige filmopptak av virkelige bevegelser. Betegnelsen brukes særlig som en samlebetegnelse for tradisjonelle tegne- og dokkefilmer samt filmer med utelukkende dataskapte figurer, miljøer og effekter.
Begrepet
animasjon
i norsk kommer fra
engelsk
og henger sammen med det
latinske
ordet for
sjel
(
animatus
betyr ≪levende≫). Animasjon kan derfor ogsa bety ≪levendegjøring≫ og ≪besjeling≫ eller ogsa ≪oppmuntring≫ og ≪tilskyndelse≫. Tidligere ble ofte samlebegrepet animasjonsfilm kalt
trikkfilm
etter det
franske
triquer
som betyr ≪a bedra≫.
Bildehastighet og illusjon av bevegelse
[
rediger
|
rediger kilde
]
Bildehastigheten er veldig viktig i etableringen av animasjon - det vil si bevegeliggjøring av ellers stillestaende objekter. Ved a utnytte en svakhet for bevegelse i vare øyne kalt
kritisk flimmerfusjon
, kan man ved a kjapt vise en sekvens med forskjellige
bilder
(ruter) av et objekt i jevn forflyttelse gi illusjonen av
bevegelse
.
Man kan lage animasjon selv med under et bilde per sekund, og oppnar pa den maten en slags ≪trafikklys-effekt≫. Men jo flere forskjellige bilder man klarer a vise per sekund, dess jevnere blir animasjonen. Kritisk flimmerfusjon, det vil si jevn animasjon, oppnas ved mellom 12 til 16 bilder per sekund. Kinofilm viser 24 bilder per sekund, men i realiteten vises hver kinoramme to ganger, noe som gir en reell hastighet pa 48 bilder per sekund. Det samme gjelder for
video
hvor hver hele ramme vises 25 ganger per sekund, men hvor i det i realiteten bare er hvert halve bilde som vises hver for seg hvert femtiende-dels sekund pa grunn av ≪interlacing≫ av videosignalet.
Her er to eksempler pa hvordan kritisk flimmerfusjon virker illustrert med animasjoner med forskjellig hastighet:
Animasjon med 10 ruter per sekund.
Animasjon med 2 ruter per sekund. Med 2 ruter per sekund vil betrakteren oppfatte hvert enkeltbilde.
De seks rutene som er brukt i animasjonseksemplene over
De vanligste typene animasjonsfilm er tegnefilm (tegnet animasjon), dokkefilm/
stop-motion
(av plastelinafigurer, papirfigurer og mer avanserte dukker som dem
Ivo Caprino
brukte),
data- eller computeranimasjon
(ofte ogsa kalt
CGI
, det vil si
computer generated images
) eller kombinasjoner av disse. Animasjon omfatter ogsa ≪bevegelig≫
datagrafikk
, sakalt
dataanimasjon
. Andre animasjonsteknikker er blant annet ≪tweening≫ og
piksilasjon
.
De ulike animasjonsteknikkene blir ikke sjelden kombinert, ogsa med
realfilm
, for a oppna forskjellige visuelle
illusjoner
og effekter.
Her var engelskfødte
J. Stuart Blackton
og franksmannen
Emile Cohl
pionerer. Blackton var virksom i
USA
. Produksjonsteknikkene for tegnefilm har utviklet seg mye de siste artiene, og det lages sjelden en ≪ren≫ tegnefilm lenger ? som regel er dataskapte effekter eller CGI involvert i filmer med store budsjetter. Før
celluloid
, gjennomsiktige ark av en slags plast, ble tatt i bruk, ble hver enkelttegning tegnet i sin helhet. Bade den stillestaende bakgrunnen og den ≪bevegelige≫ forgrunnen, ble da tegnet pa nytt. Dette kan blant annet sees i eksperimentfilmen
Gertie the Dinosaur
fra
1914
av amerikaneren
Winsor McCay
, men ogsa i andre
kortfilmer
som for eksempel er tegnet pa tavler. Dette er meget tidkrevende, og en av løsningene som ble brukt kan ses i noen av de tidlige tegnefilmene om Felix the Cat, hvor bakgrunnen og figurene ble tegnet pa forskjellige ark, og figurene deretter skaret ut fra papiret og plassert over bakgrunnen. Men tegnefilmen begynte ikke a ta av før man begynte a tegne figurene pa plastark som kunne legges over bakgrunnen. Etter at animatørene hadde tegnet pa papir, ble tegningene overført for hand til plastarkene og deretter fargelagt pa baksiden og til slutt festet pa film.
Slik celle-animasjon var en dyr prosess, og fra og med tegnefilmen
101 dalmatinere ? en sjarmør i pels
som kom i
1961
, sluttet Disney a male av de originale blyantskissene for hand, og tok i bruk
kopimaskiner
for a trykke dem direkte pa celluloiden, en metode som ofte kalles for xerografiprosessen. De første arene var det kun mulig a trykke dem i svart, noe som var med pa a bidra til at animasjonen fikk et mer
skisseaktig
og rufsete, men ogsa mer levende preg over seg. Fa ar etter ble samtlige tegnefilmer verden over laget pa denne maten.
En lignende metode for a overføre animatørenes tegninger til celluloiden pa kalt APT-prosessen (Animation Photo Transfer), ble benyttet i filmen
Taran og Den sorte gryte
fra 1985. Tegningene ble først fotografert med høyoppløselig litografisk film og hvert bilde ble deretter fremkalt pa hvert sitt plastark.
Men film basert pa celluloid og kamera var fremdeles relativt dyrt, og Disney-studioet tok pa nytt i bruk teknologi som forenklet metodene.
Den lille havfruen
var den siste filmen fra Disney som benyttet seg av de tradisjonelle teknikkene. Deres neste film,
Bernard og Bianca i Australia
, ble laget ved at karakterene (og bakgrunnene) ble scannet direkte inn i en computer, hvor de ble fargelagt digitalt og filmen til slutt printet ut direkte pa film. Dette var bade billigere og raskere og betød i tillegg nye muligheter for a legge inn effekter. Ogsa her fulgte alle andre studioer snart etter.
I dag er det ogsa blitt mulig a lage tegnefilm selv uten
papir
, hvor man tegner direkte pa dataskjermen, en metode som Disney brukte i tegnefilmene
Prinsessen og frosken
og
Ole Brumm ? Nye eventyr i Hundremeterskogen
.
Andre teknikker er blant annet den sakalte
stop-motion-teknikken
der en bruker virkelige gjenstander som en flytter og avfotograferer bilde for bilde. Denne effekten brukes særlig i animasjon av dukker, leire- eller plastillinafigurer og ved
cut-out-animasjon
. Innen cut-out animasjon er tegningene bygd opp av løse, flate papirbiter som flyttes litt mellom hvert stillbildeopptak.
Ved hjelp av datamaskiner lages det tredimensjonale visuelle modeller av karakterer, objekter og omgivelser som deretter via programmer manipuleres pa noenlunde tilsvarende mate som det gjøres ved stop-motion, selv om manipuleringsmetodene er vidt forskjellige og byr pa langt større muligheter.
Dataanimasjon er i stor grad bygget pa "key frames" eller "nøkler" som kontrollerer stillingen til objektene ved et definert tidspunkt. Dette gjør programmet i stand til a beregne bevegelsen mellom nøklene. Bevegelsene er glattere enn det som er mulig a fa til ved stop-motion.
Det kan ta lang tid a lære seg et 3D program skikkelig, men det finnes ogsa enklere 2D programmer med strekfigurer som bygger pa de samme prinsippene.
Spesialeffekter
i film og lek med realfilmen begynte svært tidlig i filmhistorien da den fotografiske teknikken med ≪levende bilder≫ og de visuelle effektene ofte var like viktige som selve innholdet og historien. Et kjent eksempel er
Georges Melies
'
kortfilm
Reisen til manen
(
Le Voyage dans la lune
) fra
1902
der
Jules Vernes
fantastiske historie delvis gjengis som animasjon.
I
1915
utviklet animasjonsfilmpioneren
Max Fleischer
rotoskopet
for a kunne tegne av realfilm med virkelige skuespillere og gjenstander bilde for bilde og dermed lage mer virkelighetstro bevegelser i en tegnefilm. Apparatet og teknikken ble blant annet brukt for a tegne
Snøhvit
-figuren i
Walt Disneys
tegnefilm
Snehvit og de syv dverger
fra
1937
.
Flere filmer inneholder scener der realfilm er blandet med animasjonsfilm slik at levende skuespillere kan samhandle med animerte figurer. Dette gjelder for eksempel Disneys
Mary Poppins
fra
1963
og
Hvem lurte Roger Rabbit?
fra
1988
. I enda flere
spillefilmer
er realfilm blitt kombinert med animasjon av tredimensjonale objekter i stop-motion-teknikk. Denne teknikken kan brukes for a skape liv i fantasivesener og
monstre
eller for a oppna andre spesialeffekter. Klassiske eksempler er
King Kong
fra
1933
der scener med kjempegorillaen er utført som dokkefilm og klippes inn mellom realfilm-opptakene ellers i filmen, og eventyrfilmen
The 7th Voyage of Sinbad
fra
1958
der virkelige skuespillerne tilsynelatende slass mot en rekke monstre i en teknikk som ble markedsført som
dynamation
.
Fra 1990-tallet har
dataanimasjon
(
CGI
) stadig oftere inngatt sammen med realfilm i vanlige
spillefilmer
. En av de tidlige filmene med denne teknikken var actioneventyret
Jurassic Park
fra 1993 der ≪levende≫ dinosaurer løper gjennom landskapet med virkelige skuespillere. En variant av CGI er
motion capture
-teknikken, pa engelsk ogsa kalt
motion tracking
eller forkortet
mocap
, der bevegelsene hos en virkelig person blir registrert digitalt for deretter a bli overført til en dataskapt figur som dermed far livaktige bevegelser. Teknikken brukes bade i
videospill
og i filmer, for eksempel i filmene om
Ringenes Herre
der en levende skuespiller spilte bevegelsene til den dataskapte
Gollum
.
Blandingsformene med dataanimasjon og tradisjonell film blir oftest betegnet som realfilm.
Det er en lang rekke populære animasjonsfilmer i filmhistorien. Den første helaftens tegnefilmen var det
amerikanske
Walt Disney Studios
' versjon av
Snøhvit
fra 1937.
I 1995 kom den første helaftens animasjonsfilmen i teknikken
dataanimasjon
, nemlig
Toy Story
. Animasjonsteknikken er særlig brukt i barnefilmer, men ogsa i reklamefilmer og for a oppna forskjellige spesialeffekter i realfilmer.
Det er en lang liste av figurer som opprinnelig kommer fra populære animasjonsfilmer og som siden har blitt kjente figurer i
populærkulturen
. Dette gjelder blant annet
Mikke Mus
,
Donald Duck
,
Hakke Hakkespett
,
Betty Boop
,
Looney Tunes
,
Katten Felix
,
Tom og Jerry
og
Skipper'n
fra klassiske, amerikanske tegnefilmstudioer som
The Walt Disney Company
,
Warner Bros.
,
Max Schlesinger
og
Hanna Barbera
, som alle lagde flere seriefilmer med de samme figurene. I nyere tid gjelder dette foruten strømmen av figurer fra Disneys og andre store studioers animasjonsfilmer for kino, ogsa skikkelser fra en mengde TV-serier bade for barn og voksne, for eksempel
Mummitrollet
,
The Simpsons
og
South Park
.
I Norge har særlig
Ivo Caprino
og hans studio arbeidet med sjangeren. Deres første korte dokkefilmer kom pa slutten av 1940-tallet.
Den første helaftens animasjonsfilmen som ble produsert i Norge var dokkefilmen ≪
Flaklypa Grand Prix
≫. Dette er ogsa den norske filmen som har fatt størst seertall i Norge.
Den første helaftens tegnefilmen som ble produsert i Norge var ≪
Solan, Ludvig og Gurin med reverompa
≫ bygget pa
Kjell Aukrusts
figurer. I hovedrollene finner vi
Solan
og
Ludvig
som ogsa var med i ≪Flaklypa Grand Prix≫.
Nar det gjelder mer eksperimentelle animasjonsfilmer har særlig produksjonsselskapet
National Film Board of Canada
utmerket seg med en mengde morsomme og interessante kortfilmer i mange teknikker. Der jobbet blant andre skotskfødte
Norman McLaren
som lagde banebrytende eksperimentfilmer fra
1930-tallet
og framover og som er den mestvinnende animatøren i historien. Ogsa den norske illustratøren
Torill Kove
samarbeidet med National Film Board (NFB) om sin
oscarvinnende
Den danske dikteren
.