Vestbredden
(
Cisjordan
) er et landomrade i
Palestina
, vest for elven
Jordan
. Omradet avgrenses av
Israel
i nord, vest og sør, og av
Jordan
i øst. Vestbredden er pa 5844
km
2
.
Befolkningen bestar av 2,5 millioner palestinere, i tillegg til over en halv million
israelere
som er bosatt i godt over hundre
israelske bosetninger
som alle anses a være i strid med folkeretten, fordi de er opprettet pa okkupert territorium.
[1]
Omradet var før 1920 en del av
Det osmanske rike
og fra
1920
til
1948
en del av det
britiske
mandatomradet Palestina
. Denne delen av Palestina skulle i henhold til
FNs delingsplan for Palestina
være del av en palestinsk stat. Under
den arabisk-israelske krig i 1948
ble omradet okkupert av kongeriket
Jordan
(daværende Transjordan) og deretter annektert av jordanerne i
1950
. Denne anneksjonen ble, med unntak av Storbritannia,
Irak
og
Pakistan
, ikke internasjonalt anerkjent.
[2]
Navnet ≪Vestbredden≫ stammer fra denne tiden under jordansk styre.
Etter
seksdagerskrigen
i 1967 har Vestbredden vært okkupert av Israel. Med
resolusjon 242
av november 1967 krevde
FNs sikkerhetsrad
at Israel fjernet sine militære styrker fra omrader de hadde okkupert. Resolusjonen nevnte ikke spesielt Vestbredden, men brukte med hensikt flertallsbetegnelsen omrader. Det ble ogsa krevd at det ble avtalt sikre grenser som alle parter kunne være i trygghet innenfor.
[3]
Israels okkupasjon av Vestbredden anses som illegal av verdenssamfunnet.
[4]
[5]
Israelske myndigheter har imidlertid avvist disse pastandene og ofte omtalt dem som ≪omstridte omrader≫.
[6]
Oslo-avtalen
fra 1993 førte til at Vestbredden ble inndelt i enkelte omrader med begrenset palestinsk selvstyre, omrader med delt kontroll og omrader under fortsatt israelsk kontroll.
Trenger oppdatering:
Denne artikkelen eller seksjonen er ikke oppdatert med ny utvikling eller ny informasjon. Du kan hjelpe Wikipedia med a
oppdatere
den.
I de palestinske omradene er grunnvann den primære vannkilden. Vestbredden ligger over tre hovedbasseng: Vestre, østre og nordøstre grunnvannsmagasin. De palestinske territoriene er antatt a ha den høyeste forekomsten av grunnvannsreserver i hele regionen. Den største kilden er vestre grunnvannsmagasin, men østre magasin er ogsa et viktig omrade for grunnvannsutnyttelse.
Hele det østre delmagasinet drenerer østover og sørøstover mot Jordandalen og Dødehavet. Gjenfylling av vann til magasinene skjer primært gjennom nedbør i vintermanedene.
[7]
Etter
seksdagerskrigen
i 1967 erklærte Israel vannressursene i de okkuperte omradene pa Vestbredden og i Gaza for statseiendom og overførte kontrollen til omradets militære kommando. All boring og bygging av ny infrastruktur for vannforsyning uten spesialtillatelse ble forbudt. Fram til i dag er ytterst fa slike tillatelser blitt gitt, bade til jordbruksformal og privathushold. I 1982 ble ansvaret overført til de israelske vannmyndighetene, Israeli Water Authority Mekorot. Under fredsforhandlingene pa begynnelsen av 90-tallet, som munnet ut i
Oslo-avtalen
, fikk de palestinske vannmyndighetene, Palestinian Water Authority, det formelle ansvaret, men Israel har opprettholdt kontrollen over palestinsk uttak av vann pa Vestbredden. Palestinere pa Vestbredden har heller ikke tilgang til vannet i Jordanelva, som i dag deles mellom Israel: 65 %, Jordan: 23,4 %, Syria: 11 % og Libanon: 0,3 % av arlig vannføring. Tross befolkningsvekst har derfor
palestinerne mattet holde seg til det samme vannforbruket som pa midten av 1960-tallet.
[7]
Internasjonal lov forbyr en okkupasjonsmakt a utnytte ressursene i det okkuperte territoriet, men likevel ble i 2004 en tredjedel av vannet som gar til Israel og israelske bosettinger hentet fra kilder pa Vestbredden og i Gaza, og en tredjedel fra Jordanelva. Rundt 80 prosent av vannressursene pa Vestbredden er i dag (2004) under israelsk kontroll og gar til Israel og israelske bosettinger i de okkuperte omradene.
[7]
Hver israelsk bosetter forbrukte gjennomsnittlig seks ganger mer vann enn en palestiner i 2004. Hovedarsaken til det lave palestinske forbruket er at vannressursene er gjort utilgjengelige, og forbruket reflekterer ikke det faktiske behovet. En annen
forklarende faktor for det høye forbruket i Israel er en generelt høyere levestandard. Israel har dessuten et jordbruk som bruker mye vann, blant annet dyrking av
sitrusfrukter
.
[7]
Fa kloakkrensesystemer er utviklet og behovet for utbedring av sanitære forhold er stort. De vannkildene som ble boret før 1967 er fremdeles i bruk (2004), og mangel pa vedlikehold og rehabilitering har ført til lekkasje, rust og skader pa vannrør, pumper og beholdere. Beregnet gjennomsnittlig vanntap pa grunn av lekkasje fra vannrør er 30 prosent (2004). I Nablus ble det eksisterende ledningsnettet konstruert i 1930-arene, og det har per 2004 ikke blitt rehabilitert eller byttet. Her er
lekkasjen fra vannrørene enkelte steder opp i hele 70-80 prosent (2004).
[7]
|
---|
Land og territorier
| | |
---|
Relaterte artikler
| |
---|
|