Benvenuto Cellini
|
|
Født
| 1. nov.
1500
[1]
[2]
[3]
Firenze
[4]
[1]
[5]
[6]
|
---|
Død
| 13. feb.
1571
[2]
[1]
(70 ar)
Firenze
[4]
[1]
[6]
Storhertugdømmet Toscana
[7]
|
---|
Beskjeftigelse
| Billedhugger
,
skribent
, medaljør, selvbiograf, bygningstegner,
gullsmed
,
kunsthistoriker
,
sølvsmed
,
musiker
|
---|
Ektefelle
| Piera Parigi
|
---|
Medlem av
| Accademia delle Arti del Disegno
|
---|
|
Felt
|
|
---|
Elev av
| Michelangelo Brandini
,
Lucagnolo da Jesi
|
---|
Periode
| Manierismen
[9]
|
---|
Kjente verk
| Fontainebleau Nymph
,
Perseus with the Head of Medusa
,
Frans Is saltkar
|
---|
|
Benvenuto Cellini
(født
3. november
1500
i
Firenze
i
Toscana
, død
13. februar
1571
i samme by) var en italiensk renessansekunstner, gullsmed og billedhugger. Han utførte store gullsmedarbeider for hertuger, konger og paver. Cellini levde et eventyrlig liv i en urolig tid mellom Firenze, Roma og Paris og skrev boken om sitt liv (
La Vita
, utgitt første gang i Napoli 1728).
Selvbiografien tilhører den
pikareske
sjanger og ble utgitt pa norsk i 1946 (
Mitt liv
, Dreyers forlag, oversatt av
Tryggve Norum
, illustrert av
Per Palle Storm
) og 1974 (
Livssoga mi
, Samlaget, umsett av
Magnus Ulleland
).
Benvenuto Cellini
er en opera i to akter av
Hector Berlioz
, oppført første gang i
Paris
1838.
Benvenuto Cellini skulle etter farens ønske ha vært musiker, og kom ogsa en tid i det pavelige kapell i
Roma
.
Men i Roma fikk han sa en masse kontakter og kunder, det skaffet ham bestillinger pa gullsmedarbeide fra paven. Han foretrakk imidlertid gullsmedkunsten og utdannet seg i faget hos forskjellige mestre i Firenze og andre steder. Han lærte fort det handverksmessige, sluttet vennskap med forskjellige unge kunstnere, men da han var noe stridbar, kom han til a føre en omflakkende og ofte dramatisk tilværelse, særlig skiftevis i sin fødeby og i Roma.
I
1523
flyktet han pa grunn av stridigheter til Roma, der han ogsa hadde vært i 18-19-arsalderen. Her fikk han eget gullsmedverksted og meget arbeid for paven og andre, studerede Michelangelos og
Rafaels
verker og stod pa fortrolig fot med
Giulio Romano
og andre kunstnere.
Under
Roms plyndring i 1527
var Cellini med blant forsvarerne.
Fordrevet fra Roma virket han blant annet i
Mantova
og Firenze, var igjen i 1529 i Roma og virket her til ca. 1534 som pavelig myntstempelskjærer og
medaljør (Clemens VII-medaljer m.v.). I 1534 drepte han en gullsmedrival, ble trukket for retten og matte flykte, men kunne atter snart vende tilbake og forble her (med et reiseavbrudd i 1537, da han tok til den franske konge
Frans I
i
Fontainebleau
) til 1540, den siste tid som fange.
Cellini ble beskyldt for under Romss beleiring a ha tilegnet seg pavelige edelstener og andre smykker og ble satt i et av
Engelsborgens
fangehull.
Det lyktes ham a flykte ? han skildrer selv sin flukt overordentlig levende ? men ble atter fengslet og fikk først ved venners inngripen sin frihet i slutten av 1539.
I 1540-45 virket han i Frankrike under Frans I, ble naturalisert og fikk slottet
Petit Nesle
i Paris som bolig og verksted. Han fikk her hjelp av en stor elevskare og utførte adskillige billedhugger- og gullsmedsarbeider; men hoffintriger og rivalen
Francesco Primaticcio
stilte ham til sist i skyggen, og
uten orlov tok han 1545 tilbake til Firenze.
Under
Cosimo I
(1519-1574) inntok han ogsa her en fremskutt stilling som billedhugger og gullsmed, men finansielle vanskeligheter og den stadige rivaliseringen med
Bartolommeo Bandinelli
forbitret livet for ham.
Cellini døde
13. februar
1571
og ble
15. februar
begravet i
Santissima Annunziata
i Firenze.
Kjennskapet til Cellini og hans store popularitet skyldes først og fremst hans selvbiografi, som gar til
1562
. Originalen er i
Biblioteca Medicea Laurenziana
i Firenze. Boken har mange levende trekk og er av betydelig kulturhistorisk verdi. Den er særlig kjent gjennom
Goethes
oversettelse.
Cellinis sterke og ofte pralende forherligelse av sitt eget jeg og hans angrep pa motstanderne har vakt mistenksomhet med hensyn til manuskriptets palitelighet; nyere undersøkelser har imidlertid ofte kunnet bekrefte Cellinis opplysninger, og i det store og hele turde boken være et palitelig historisk dokument.
Av selvbiografiens store celliniske produksjon er na kun ytterst lite tilbake.
- Susanna Barbaglia og Charles Avery:
L'opera completa del Cellini.
Rizzoli, Mailand 1981.
- John Pope-Hennessy:
Cellini.
Abbeville Press, New York 1985.
- Andreas Prater,
Cellinis Salzfass fur Franz I. Ein Tischgerat als Herrschaftszeichen.
Stuttgart 1988,
ISBN 3-515-05245-3
.
- Alessandro Nova und Anna Schreurs (Hrsg.):
Benvenuto Cellini. Kunst und Kunsttheorie im 16. Jahrhundert.
Bohlau, Koln/Weimar/Wien 2003,
ISBN 3-412-11002-7
.