Saddam Hussein Abd al-Majid al-Tikriti
[a]
(1937?2006) var president i
Irak
fra 1979, etter et internt kupp i det panarabiske
Baathpartiet
, frem til han ble avsatt ved en
USA-ledet invasjon
i 2003. Han ble tatt til fange av amerikanske styrker 13. desember 2003, stilt for irakisk rett, dømt til døden og henrettet.
Saddam Hussein ble født i
Al-Awja
nær byen
Tikrit
ved bredden av elven
Tigris
, nord for
Bagdad
. Nar han ble født er usikkert, men den offisielle fødselsdagen, som ogsa var Iraks nasjonaldag i perioden 1980-2003, er 28. april 1937. Saddams far forsvant før han ble født, og han ble avvist av moren etter fødselen. De tre første arene bodde han hos en onkel, før han fikk komme tilbake til moren som i mellomtiden hadde giftet seg. Stefaren behandlet Saddam darlig og 10 ar gammel flyttet han til en onkel i Bagdad. Onkelen var troende
Sunnimuslim
og tilhenger av det pan-arabiske
Ba'athpartiet
. Tyve ar gammel, i 1957, ble Hussein selv medlem i partiet, og to ar senere var han med pa et feilslatt
attentat
mot Iraks første president
Abd al-Karim Qassim
. Saddam ble skutt i foten og matte rømme til
Egypt
via
Syria
. I
Kairo
utdannet han seg i
jus
og
egyptologi
.
Ba'athpartiet tok over makten i Irak ved et kupp i februar 1963 og Saddam kunne vende tilbake til hjemlandet. Partiet var plaget av indre stridigheter og matte gi fra seg makten i løpet av 8 maneder. Saddam ble arrestert i oktober 1964 sammen med mange av partiets medlemmer og satt i fengsel inntil han greide a flykte i 1967. Etter flukten steg han raskt innen partiorganisasjonen og ble sjef for partiets sikkerhetspoliti.
Mens han var i Egypt i 1958 giftet Hussein seg med sitt søskenbarn,
Sajida Talfah
som var datteren til hans onkel. De fikk døtrene
Rana
,
Raghad
og
Hala
og to sønner:
Uday
og
Qusay
. Ekteskapet var arrangert.
Hussein giftet seg med sin andre kone, Samira Shahbandar, i 1986. Hussein skal ha tvunget hennes mann til a skille seg fra henne, slik at Hussein kunne gifte seg med henne istedenfor. Rykter sier at hun fødte Husseins sjette barn, noe Husseins familie har benektet.
Husseins tredje kone var Nidal al-Hamdani. Han skal ogsa ha presset hennes tidligere ektemann til a skille seg fra henne.
[12]
Sammen fikk de ingen barn. Det er ukjent om hvor hun oppholder seg, eller om hun er i live.
Det er rykter om et fjerde ekteskap, med Wafa el-Mullah al-Howeish. Det er ikke kommet klare bevis pa at dette er tilfelle. Det er ukjent om hvor hun oppholder seg, eller om hun er i live.
I 1968 kom Ba'athpartiet til makten gjennom et nytt offiserskupp. Partiet satte inn en av Saddam Husseins slektninger
Ahmad Hasan al-Bakr
som president, mens Saddam ble visepresident og nestleder for landets viktigste maktorgan: Det revolusjonære kommandoradet. Etter mønster fra sine
sovjetiske
allierte, innførte Saddam et system av hemmelige tjenester, som med grenseløs brutalitet sikret regimets overlevelse. President al-Bakr var gammel med svak helse og i liten stand til a utføre sine plikter, og da han gikk av i 1979 overtok Saddam Hussein presidentskapet. Hussein fulgte opp den formelle maktovertagelsen med a ta livet av eller fengsle sine rivaler innen partiet.
Saddam Hussein ledet nasjonaliseringen av vestlig eide
oljeselskaper
i 1972. Høsten 1973 gikk verden igjennom
oljekrisen
, og landets inntekter økte betraktelig. Disse inntektene gikk til vapen og vapenprogram, samt til a modernisere og utvikle landet. Landsbygden fikk del gjennom jordreformer (tvangskollektivisering) og modernisering av landbruket. Utdannelse og infrastruktur ble høyt prioritert, og Irak utviklet en
velferdsstat
som omfattet helsetjenester og utdanning.
Da Saddam Hussein tok over som president var Irak, med hjelp av landets store oljeforekomster, blitt en regional stormakt. I nabolandet
Iran
hadde muslimske fundamentalister, under ledelse av
Ayatollah Khomeini
fjernet den vestvennlige
sjahen
og satt igang
den iranske revolusjonen
. Irakerne hadde pa dette tidspunktet en av verdens tiende sterkeste hærer, og Saddam Hussein trodde han skulle seire raskt da han beordret
angrepet pa Iran
den 22. september 1980. I begynnelsen hadde irakerne stor framgang, men ved 1982 hadde Iranerne gjenerobret all tapt territorium og krigen gikk over i en utmattelseskrig som varte i atte ar, før Iran ba om vapenhvile i august 1988. Resultatet var to land i økonomisk ruin og over en million døde. Grensen mellom de to landene var den samme som før krigen.
Parallelt med krigen mot Iran gjennomførte Hussein en nadeløs undertrykkelse av mulig intern opposisjon. Store omrader langs grensen mot Iran ble ryddet for sivile. Sjiittiske religiøse ledere som nektet a underkaste seg ble myrdet, mange tusen ble arrestert og torturert. Massegraver fra denne perioden oppdages fortsatt.
Særlig brutalitet ble brukt mot bade
kurdere
og
turkmenere
[13]
[14]
i Nord-Irak, og ifølge den kurdiske presidenten i
Irak
,
Jalal Talabani
, var turkmenere den mest undertrykte gruppen i
Kirkuk
[15]
. Den sakalte
anfal
-kampanjen omfattet utslettelse av mange tusen landsbyer og massakrer pa hundretusener av mennesker.
Kjemiske vapen
ble brukt i stor skala, og mest beryktet er gassangrepet pa den kurdiske byen
Halabja
, som etterlot rundt 5 000 døde og mange tusen med store kjemiske skader.
Spesielt pa 80-tallet var det stor arabisering av bade turkmenere og kurdere i Irak. Tusener av turkmenere og kurdere matte flytte fra sine hjem i Nord-Irak som ledd i denne arabiseringen, spesielt i den byen
Kirkuk
[16]
. Etter det har spesielt mange turkmenere begynte a registrere seg som arabere, noe som vanskeliggjør estimeringen av antall turkmenere i
Irak
[17]
Turkmenske og kurdiske navn pa byer, landsbyer, veier, skoler m.m. i omradet ble byttet ut med arabiske
[18]
.
Under krigen fikk Irak assistanse fra
Sovjetunionen
, som sto for mesteparten av vapenleveransene til Irak. Etter hvert fikk Irak ogsa assistanse fra
Frankrike
,
Tyskland
,
USA
og andre vestlige og arabiske land som fryktet smitteeffekten av den islamske revolusjonen .
[19]
I denne perioden hadde ogsa Irak flere store prosjekter for utvikling og produksjon av
masseødeleggelsesvapen
, og brukte kjemiske vapen i stor skala mot irakiske kurdere og
Iran
uten særlige protester fra andre land.
Etter krigen mot Iran hadde Irak stor gjeld og trengte penger for a fa igang økonomien. Det oljerike nabolandet
Kuwait
hadde lant Irak penger til a føre krigen. Irak skyldte dem om lag 40 milliarder dollar og forlangte at Kuwait avskrev lanet siden Irak hadde beskyttet dem mot Iran. Kuwait nektet, og det endte med at Irak invaderte Kuwait i august 1990, og startet det som skulle bli den sakalte
Gulfkrigen
. Krigen endte med at USA-ledete koalisjonsstyrker drev irakerne ut av Kuwait og invaderte den sørøstlige delen av Irak. De militære operasjonene ble innstilt etter 100 timers bakkekrig, lenge før hovedstaden
Bagdad
var nadd. Koalisjonsstyrkene trakk seg kort tid senere ut av landet.
Beslutningen om ikke a føre bakkekrigen helt til Bagdad og dermed styrte Saddam Husseins regime var omstridt. Det har blitt lagt frem flere forklaringer pa at koalisjonen ikke ≪avsluttet jobben≫. En grunn var at USA ikke ønsket det kostbare ansvaret med a administrere Irak etter en eventuell okkupasjon. Man fryktet at amerikanerne kunne bli sittende fast i landet i arevis, uten mulighet for retrett; faren for
geriljakrig
ble ogsa forutsett. Den amerikanske regjeringen ønsket dessuten a unnga en deling av Irak. Det ble lagt vekt pa at maktbalansen i Persiabukten matte opprettholdes: et splittet Irak ville skape et maktvakuum og gi Iran muligheten til a øke sin innflytelse i
Midtøsten
. Man antok dessuten at den irakiske hæren var blitt sa svekket av krigen at regimet kunne styrtes av opposisjonsgruppene. Dette var en feilvurdering. Saddam Hussein var ikke sa svekket at hans maktposisjon var i fare. I stedet fikk Saddam og hans nære familiekrets bortimot full kontroll over det irakiske samfunnet utover 1990-tallet.
Etter invasjonen av Kuwait hadde
FNs sikkerhetsrad
innført strenge sanksjoner, som innebar nærmest total stopp i handel og samkvem mellom Irak og andre land. Etter krigen ble disse sanksjonene forlenget med tilføyelser om at landet skulle slippe inn vapenkontrollører som skulle kontrollere at produksjon av masseødeleggelsesvapen ble stoppet og at ferdige vapen ble destruert. Saddam regnet med at han skulle klare a sette de forskjellige blokkene i sikkerhetsradet opp mot hverandre og lure kontrollørene. Det første klarte han, men
FN
hadde plassert svensken Rolf Ekeus i rollen som sjef for kontrollørene som klarte a finne og destruere sa a si alt Irak hadde av masseødeleggelsesvapen innen de matte forlate landet i 1998. Ekeus sluttet i 1997 og under den nye sjefen Richard Butler ble kontrollørene et redskap for den amerikanske etterretningen, blant annet ble all telefontrafikk innenfor Saddams private kommunikasjonssystem avlyttet og sendt videre til
CIA
.
Det Saddam klarte var a sette sikkerhetsradets medlemmer opp mot hverandre. I løpet av Gulfkrigen skiftet USAs syn pa Saddam Hussein. Han hadde vært ansett som en litt tvilsom alliert, na ble det amerikansk politikk a skifte ut regimet i Bagdad .
[20]
Andre land som
Frankrike
,
Tyskland
og
Russland
hadde økonomisk interesse i at regimet fortsatte, og Saddam forsterket interessene ved a innga intensjonsavtaler for en stor del av oljeproduksjonen. Irak skiftet ogsa oljevaluta fra dollar til
euro
i 2000.
I løpet av sanksjonsperioden døde ca. 1.5 millioner irakere, fortrinnsvis kvinner og barn, ifølge FNs egen rapport av mangel pa mat og medisiner, mens Saddam og hans nærmeste fortsatte sitt luksusliv.
Situasjonen ble litt bedre i 1996 da
Olje for mat
-programmet startet. Det viste seg senere at programmet var heftet med mye
korrupsjon
; flere milliarder havnet pa Saddam-klanens utenlandske kontoer, og tjenestemenn i FN var ogsa innblandet.
Det er usikkert om Irak noen gang hadde mulighet for a komme seg ut av sanksjonene med Saddam Husseins regime i behold, kanskje hvis de hadde samarbeidet med kontrollørene i starten. USA gjorde forskjellige forsøk pa a fjerne Saddam gjennom blant annet attentat, luftangrep og støtte til eksilirakere, men vek tilbake for a ga til direkte angrep. Situasjonen endret seg etter
terrorangrepet 11. september 2001
da styrket
nykonservative
krefter innen
Bush-regjeringen
sin posisjon og fikk presidenten med pa a invadere Irak. Invasjonen var blant annet begrunnet med at landet hadde masseødeleggelsesvapen og kontakt med islamittiske-terrororganisasjoner. I ettertid viste det seg at de bevisene USA presenterte for FN var uten hold. Etter et omfattende diplomatisk spill endte det med at en USA i spissen av en koalisjon av 49 land kalt
the coalition of the willing
angrep Irak uten mandat fra FN.
Invasjonen av Irak
startet 20. mars 2003, og ble erklært over 1. mai samme ar. Koalisjonen møtte forholdsvis sterk, men overkommelig motstand til a begynne med. Man visste at mesteparten av styrkene befant seg i og omkring Bagdad, og fryktet en blodig krig inne i byen. Men da invasjonsstyrkene nærmet seg hovedstaden, brøt motstanden sammen og koalisjonsstyrkene kunne innta byen nesten uhindret. Regimet gikk da i oppløsning, med informasjonsminister
Muhammed Said al-Sahaf
som siste mann pa post.
Etter at amerikanerne hadde erobret Bagdad, var det lenge usikkert om Saddam stadig levde. Indikasjonene pa at han var pa rømmen ble imidlertid stadig flere. Den første tiden i dekning fortsatte Saddam Hussein a oppholde seg i Bagdad. Jakten ble trappet opp, og det ble for risikabelt for Saddam a bli værende i hovedstaden. Fra tid til annen lot Saddam høre fra seg gjennom lydopptak der han oppfordret til motstand mot amerikanerne. Han byttet stadig oppholdssted, ofte flere ganger om dagen, og enkelte ganger flyktet han bare noen timer før amerikanerne aksjonerte. Til slutt ble han funnet og tatt til fange av amerikanske styrker nær Tikrit den 13. desember 2003 klokka 20:30 lokal tid etter a ha blitt tystet pa av en betrodd kokk som lot seg lokke av USAs belønning. Sammen med Saddam fant ogsa de amerikanske soldatene 750 000 dollar som sønnen
Qusay
hadde tatt ut av den irakiske sentralbanken bare fa timer før amerikanerne inntok Bagdad.
Nyheten om at diktatoren var fanget utløste jubeldemonstrasjoner i mange irakiske byer og i irakiske eksilmiljøer over hele verden. Samtidig kom det til støttedemonstrasjoner for Hussein i enkelte sunniarabiske omrader.
Saddam ble bragt til et solid bevoktet fengsel i Bagdad. Det amerikanske militæret stod for bevoktningen, selv om han i juridisk forstand ble utlevert til det nye irakiske regimet. Rettssaken mot ham som startet 19. oktober 2005 tok utgangspunkt i en massakre pa 148 innbyggere i den sjiittiske byen
Dujail
. Overlevende landsbyboere fortalte om tortur de selv og familiemedlemmer var blitt utsatt for, og Saddam Husseins ansvar for overgrepene ble dokumentert. Imidlertid foregikk prosessen under svært vanskelige betingelser. Flere av Husseins forsvarsadvokater ble drept ved attentater, og den irakiske regjeringen grep direkte inn i rettsforhandlingene. Hoveddommeren, som ledet forhandlingene, ble byttet ut to ganger etter politisk press. Forsvaret er pa sin side blitt kritisert for a ha utnyttet rettssaken som en politisk talerstol.
En separat prosess mot Hussein for massakrer pa mer enn 180 000 kurdere og turkmener under den sakalte
anfal
-kampanjen i 1988 var ikke fullført da Saddam ble henrettet. Ogsa i denne prosessen sto en lang rekke vitner fram med skildringer av mord, tortur og andre overgrep. Saddams ansvar ble godt dokumentert; hans skriftlige ordre til bruk av giftgass i angrepet pa
Halabja
, og ved flere andre anledninger, ble lagt fram for retten. Mange kurdere mente det var feil a henrette Hussein før anfal-rettssaken var fullført. Det gjensto ogsa en lang rekke andre anklager mot Hussein som ikke ble rettslig prøvd.
Saddam Hussein ble
dømt til døden
ved
hengning
for Dujail-overgrepene den 5. november 2006. Dødsdommen mot Saddam ble automatisk anket til en høyere rettsinstans, men 26. desember samme ar bekreftet en ankedomstol i Bagdad at dommen skulle fullbyrdes innen 30 dager, og han ble henrettet 30. desember. USA ville angivelig ha henrettelsen utsatt, men de irakiske myndighetene tok ikke dette ønsket til følge.
[21]
Henrettelsen ble bevitnet av lege, advokat og offentlige tjenestemenn. Hengningen ble ogsa filmet for a bevise at den hadde blitt forskriftsmessig gjennomført, men uoffisielle opptak gjort med mobiltelefon viser at de tilstedeværende hanet Saddam og ropte slagord til støtte for sjialederen
Moqtada al-Sadr
.
Henrettelsen ble fordømt av menneskerettsorganisasjoner som
Human Rights Watch
og
Amnesty International
, som pekte pa manglene ved rettsprosessen. Ifølge Human Rights Watch fulgte henrettelsen en urettferdig rettssak og markerte et signifikant steg bort fra rettsstatlige prinsipper i Irak
[22]
.
[23]
Ogsa flere av hans halvbrødre ble dømt til døden, blant andre
Barzan Ibrahim al-Tikriti
Han har vært forhatt av mange islamister, fordi det nasjonalistiske og sekulære Ba'ath-styret reduserte islams sosiale innflytelse, og styrket kvinners rettigheter. Etter den amerikanske invasjonen har imidlertid medlemmer av
Baathpartiet
vært aktiv i væpnet motstand mot den demokratisk valgte regjeringa sammen med sunniekstremister som
al-Qaida
. Sunni- og sjia-militser, baathister og islamister fører dessuten krig mot koalisjonstykene, den irakiske regjeringen, og mot hverandre.
En vurdering i ettertid tyder pa at han hadde flere
personlighetsavvik
: Sadistisk, paranoid, antisosial og narsissistisk. Hussein viste ogsa tendenser til schizofren tenkning. En sammenligning med tilsvarende vurdering for
Adolf Hitler
viste mange likhetstrekk bortsett fra at Hussein ble vurdert som mer sadistisk.
Kim Jong-ils
personlighetsprofil korrelerer høyt med disse to.
[24]
Type nummerering
- ^
arabisk
: ???? ???? ????????? ????????
- ^
a
b
Gemeinsame Normdatei
, besøkt 9. april 2014
[Hentet fra Wikidata]
- ^
a
b
Autorites BnF
,
data.bnf.fr
, besøkt 10. oktober 2015
[Hentet fra Wikidata]
- ^
a
b
Munzinger Personen
, Munzinger IBA
00000013237
, besøkt 9. oktober 2017
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Gran Enciclopedia Catalana
, oppført som
Saddam ?usayn
, Gran Enciclopedia Catalana-ID
0033250
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Brockhaus Enzyklopadie
, oppført som
Saddam Husain
,
brockhaus.de
, besøkt 9. oktober 2017
[Hentet fra Wikidata]
- ^
www.boe.es
, besøkt 26. november 2017
[Hentet fra Wikidata]
- ^
www.foroporlamemoria.info
[Hentet fra Wikidata]
- ^
≪
Real Decreto por el que se concede el Collar de la Orden del Merito Civil al excelentisimo senor Saddam Hussein, Vicepresidente del Consejo del Mando de la Revolucion de la Republica del Irak
≫
, hefte
165
, side(r)
16576
, publisert i
Boletin Oficial del Estado
, utgitt 12. juli 1978
[Hentet fra Wikidata]
- ^
BOE ID
BOE-A-1978-18027
[Hentet fra Wikidata]
- ^
archivo.diariodecuba.com
[Hentet fra Wikidata]
- ^
bidoun.org
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Ofra Bengio (2002).
≪Saddam Husayn's Novel of Fear≫
. Middle East News
. Besøkt 04.01.2007
.
- ^
≪Arkivert kopi≫
. Arkivert fra
originalen
8. mai 2015
. Besøkt 14. august 2012
.
- ^
≪Arkivert kopi≫
(PDF)
. Arkivert fra
originalen
(PDF)
22. oktober 2015
. Besøkt 14. august 2012
.
- ^
http://www.iraqupdates.com/business-news/politics/turkmen-in-kirkuk-%E2%80%9Cthe-most-oppressed%E2%80%9D-under-saddam-%E2%80%93-president/2008-12-12
- ^
http://www.jamestown.org/uploads/media/Jamestown-JenkinsTurkeyNIraq.pdf
- ^
http://www.aina.org/reports/icgkirkuk.pdfhttp://folk.ntnu.no/hasan/ITHRS/Documenter/ZK5.pdf
[
død lenke
]
- ^
Anderson, Liam D.; Stansfield, Gareth R. V. (2009), Crisis in Kirkuk: The Ethnopolitics of Conflict and Compromise, University of Pennsylvania Press,
ISBN 0-8122-4176-2
- ^
BBC: ≪How Saddam could embarrass the West≫
- ^
CNN: ≪Regime change≫
- ^
Verdens Gang: ≪- USA ba om utsettelse av Saddam-henging≫
- ^
≪Amnesty International: ≪Amnesty International deplores execution of Saddam Hussein≫≫
. Arkivert fra
originalen
1. januar 2007
. Besøkt 30. desember 2006
.
- ^
Human Rights Watch: ≪Saddam Hussein Put to Death≫
- ^
Coolidge, Frederick L.; Segal, Daniel L. (5. september 2007).
≪Was Saddam Hussein Like Adolf Hitler? A Personality Disorder Investigation≫
.
Military Psychology
. 4. 19: 289?299.
ISSN
0899-5605
.
doi
:
10.1080/08995600701548221
. Besøkt 19. november 2019
. ≪The present study used an informant method of psychiatric assessment to evaluate Saddam Hussein, and these results were compared to a posthumous assessment of Adolf Hitler. Eleven Iraqi adults who lived under Hussein's influence for a median of 24 years completed the Coolidge Axis II Inventory, a measure of 14 personality disorders. The mean consensus among the 11 raters was r = .57. It revealed that Hussein probably reached diagnostic threshold for the sadistic (T score M = 81.0), paranoid (T score M = 79.3), antisocial (T score M = 77.4), and narcissistic (T score M = 74.2) personality disorders. The correlation between the consensus profile for Hussein and a consensus profile of 5 Hitler experts was r = .79, indicating a very strong similarity between the two profiles. It was concluded that Saddam Hussein had many of the same personality disorders or their features as Adolf Hitler, although sadistic features were stronger in Hussein than Hitler. It appeared that a “Big Four” personality disorders constellation emerged for these two dictators, and they were sadistic, antisocial, paranoid, and narcissistic. It was also found that Hussein might have had some traits or features of paranoid schizophrenia. Implications for diplomacy and negotiations with persons with similar personality profiles are proffered.≫