Labour Party
(norsk:
Arbeiderpartiet
) er et
britisk
sosialdemokratisk
politisk parti. Partiet ble dannet i
1900
som en løs sammenslutning av politiske og faglige organisasjoner for a representere
arbeiderbevegelsen
i
Underhuset
. Fram til
1922
var de
konservative
og de
liberale
de to største partiene, men dette aret overtok Labour de
liberales
plass som parti nummer to, men fikk først flertall første gang etter
1945
. Tross sin bakgrunn som et
sosialistisk
parti, beveget partiet seg under tidligere leder,
Tony Blair
, i retning av en
nyliberalistisk
politikk, under pavirkning av de endringene som hadde skjedd i det britiske samfunnet etter 18 ar med
konservativt
styre under statsministrene
Margaret Thatcher
og
John Major
.
Labour vant en overlegen seier
valget i 1997
. Med 44 prosent av stemmene vant partiet 65 prosent av mandatene i Underhuset, takket være at
Storbritannia
har en
valgordning
med
flertallsvalg
i enmannskretser. Med 418 av Underhusets 659 representanter hadde partiet na et flertall pa 179 mandater. Det var partiets beste valg gjennom tidene, etter en periode pa 18 ar i opposisjon og
et svært darlig valg i 1983
, da Labour var nede i 209 mandater. Det var et bedre valg enn de
konservative
hadde gjort i
1983
, da de fikk 397 representanter i
Underhuset
. Sistnevnte opplevde na et enda darligere valg enn Labour hadde gjort i
1983
, mens
Liberaldemokratene
gjorde et bra valg og mer enn dobla sin lille gruppe. Med 412 mandater ved
valget i 2001
hadde Labour kun tapt seks mandater, hovedsakelig til
liberaldemokratene
, mens de
konservative
kun gikk fram med et mandat i forhold til valget fire ar før. Partiet gikk noe mer tilbake i
2005
, da partiet fikk 356 mandater, noe som likevel fortsatt var et solid flertall. Labour tapte regjeringensmakten etter
valget i 2010
etter a ha gatt tilbake 91 mandater til 258 mandater, og en koalisjonsregjering med
De konservative
og
Liberaldemokratene
overtok med
David Cameron
som statsminister. Labour klarte ikke a vinne tilbake regjeringsmakten i
2015
, men gikk tvert imot ytterligere tilbake til 232 mandater, mens De konservative gikk fram og sikret seg rent flertall for første gang siden
valget i 1992
.
Jeremy Corbyn
ble valgt til ny leder i
2015
, med
Tom Watson
som nestleder. Corbyn omtales som ≪hard left≫ og venstreradikal.
[2]
Watson stilte ikke til nyvalg og trakk seg fra nestlederstillingen i november
2019
.
[3]
I 2020 ble Corbyn erstattet av
Keir Starmer
, som tilhører en mer høyreorientert fløy i partiet. Senere samme ar ble Corbyn ekskludert i en kort periode fra partiet etter a ha kritisert mediedekningen av en rapport som mente a ha dokumentert tilfeller av
antisemittisme
innad i partiet som overdrevet.
Pa slutten av 1800-tallet blei det i økende grad uttrykt et behov for en egen valgliste for arbeiderklassen. Etter utvidelsene av stemmeretten i 1867 og 1885 blei enkelte medlemmer av fagforeningene representert i det
liberale partiet
. Flere sma sosialistiske partier og bevegelser var allerede etablert og ønska et band til fagbevegelsen. Blant disse var
Independent Labour Party
,
Fabian Society
(en intellektuell gruppe med medlemmer først og fremst fra middeklassen), samt noen andre grupperinger. Den 27. og 28. februar 1900 blei det innkalt til et møte i
London
for a samle alle organisasjoner pa venstresida med det formal a samles om felles kandidater til a representere dem i
Underhuset
. Valglista fikk navnet ≪Labour Representation Committee≫ (LRC). Allerede ved valget i oktober samme ar stilte den nye valglista med 15 kandidater, hvorav to lyktes a bli representert,
Keir Hardie
og
Richard Bell
. I løpet av 1902-03 vant den nye lista ytterligere to mandater ved suppleringsvalg i to enkeltkretser.
Ved valget i 1906 inngikk LRC en avtale med de
liberale
om ikke a stille kandidater i samme valgkretser, slik at man unngikk konkurranse mellom de to valglistene og dermed reduserte sjansen for at den
konservative
kandidaten skulle vinne. Formalet var a hindre konservativ valgseier. Takket være dette samarbeidet fikk LRC 29 representanter i Underhuset. I sitt første felles møte etter valget vedtok de valgte representantene for LRC a ta navnet Labour Party.
Keir Hardie
blei valgt som for partiets første leder. Ved de to valgene i 1910 fikk Labour henholdsvis 40 og 42 representanter. I perioden 1910-1914, da det var mange streiker, økte støtten til Labour.
Første verdenskrig og 1920-tallet
[
rediger
|
rediger kilde
]
Under
første verdenskrig
var Labour splitta mellom de som støtta og de som var mot konflikten.
Ramsay MacDonald
, som var mot krigen, gikk av som partileder og
Arthur Henderson
overtok. Henderson blei snart tatt inn i
Herbert Asquiths
krigsregjering, men gikk ut igjen i 1917 etter økende misnøye innad i partiet. Ved
valget i desember 1918
fikk Labour 57 representanter. De
konservative
vant valget, mens de
liberale
blei splitta mellom de som støtta partiets leder,
David Lloyd George
og de som støtta
Herbert Asquith
, partiets tidligere leder. Pa dette tidspunktet var allmenn stemmerett for menn over 21 ar, samt for kvinner over 30 ar, gjennomført. Dels pa grunn av dette, dels pa grunn av de liberales fortsatte splittelse, blei Labour, ved valget i 1922, endelig det ledende opposisjonspartiet, med 142 representanter. Etter valget i desember 1923, tapte de
konservative
flertallet av mandatene. Sjøl om de fortsatt var det største partiet, ga de liberale sin støtte til en mindretallsregjering med Labour.
Ramsay MacDonald
blei partiets første statsminister, men regjeringa blei felt av de liberale allerede etter ni maneder, og det blei nyvalg oktober 1924. De konservative vant da tilbake sitt flertall, og bade Labour og de liberale gikk tilbake i oppslutning. Fire dager før valget blei det sakalte
Zinovjev
-brevet, som antyda at Labour planla en kommunistisk revolusjon, offentliggjort. Det er i dag stor grad av enighet om at brevet er en forfalskning, iscenesatt av de britiske hemmelige tjenester i Riga.
Ved valget i mai 1929 blei Labour for første gang landets største parti, med 287 mot de konservatives 260 og de liberales 59 representanter.
Ramsay MacDonald
danna Labours andre regjering,ogsa denne gang med støtte fra de liberale, noe som begrensa regjeringas handlekraft. Regjeringa mangla en distinkt makroøkonomiskpolitikk, og i likhet med andre industrialiserte land blei britisk økonomi paralysert etter krakket pa New York-børsen i 1929. Arbeidsledigheten som hadde vært pa litt over en million nar Labour overtok regjeringsmakta, nadde 2.7 millioner innen slutten av 1930. I denne situasjonen oppsto ytterligere problemer i 1931, i kjølvannet av at
Østerrike
største bank gikk konkurs. Det var et sterkt press for a kutte i budsjettene, noe som skapte splittelse innad i regjeringa og sterk motstand innad i partiet. Ni av regjeringas 20 medlemmer gikk i mot, og MacDonald gikk til kongen for a levere regjeringas avskjedssøknad, men opposisjonen, som ansa det som fordelaktig at det var en ≪sosialistisk≫ statsminister som sto for kuttene, ba ham fortsette. Resultatet blei en nasjonal samlingsregjering med ti medlemmer, hvorav, inkludert MacDonald sjøl, kom fra den tidligere Labour-administrasjonen. MacDonald, og de som fulgte ham, blei utvist fra partiet. Resten av partiet gikk i oppsisjon med
George Lansbury
som ny partileder og fra 1935
Clement Attlee
. 30-tallet blei et skuffelsenes tiar for Labour. I 1940 gikk Labour inn i
Winston Churchills
samlingsregjering under den
andre verdenskrig
, der de deltok til de trakk seg ut like etter freden i Europa i mai 1945 og foran valget til nytt
Underhus
den 5. juli samme ar.
Den 5. juli 1945, mindre enn to maneder etter at den
andre verdenskrig
var avslutta, tapte
Winston Churchill
, til manges store overraskelse, valget. Labour vant en overlegen seier. Med 393 mandater hadde de 146 mer enn det som trengtes for a fa flertall. Den nye Labour-regjeringa, under ledelse av
Clement Attlee
, brukte valgseieren til a gjennomføre omfattende nasjonaliseringer og utbygging av velferdsstaten. I
Underhuset
hadde Labour tilstrekkelig støtte til a gjennomføre flere velferdsreformer, pa tross av opposisjon fra de
konservative
. Under helseminister
Aneurin Bevan
blei National Insurance Act, folketrygd, gjennomført, som erstatning for ≪fattiglovene≫, med arbeidsledighets- og syke-, barne- og enketrygd, samt statspensjon, alt finansiert av obligatoriske bidrag fra arbeidsgivere og arbeidstagere. Alle disse reformene var basert pa anbefalinger i den sakalte
Beveridge-rapporten
fra 1944. I 1948, la National Health Service Act grunnlaget for et nasjonalt helsevesen.
Etter valgnederlaget oktober 1951 var Labour tilbake i opposisjon, og utover 50-tallet utspant det seg en omfattende ideologisk debatt. Valgprogrammet fra 1945 var mer eller mindre gjennomført og spørsmalet var hva som burde være malet for en eventuelt ny Labour-regjering. Venstrefløyen, rundt
Aneurin Bevan
, ønska videre nasjonaliseringer, mens høyresida, revisjonistene, i stedet tok til orde for en aktiv statlig politikk etter økonomen
John Maynard Keynes
ideer.
Hugh Gaitskell
, som overtok som partiets leder etter Attlee i 1955 var en ledende revisjonist, mens
Tony Crosland
var revisjonistenes store ideolog. Pa landsmøtet i 1959 foreslo Gaitskell a endre paragraf 4 i partikonstitusjonen, som fastslo malet om offentlig eierskap. Dette møtte imidlertid heftig motbør. Først under
Tony Blair
skulle det lykkes a endre denne paragrafen.
I 1964 kom Labour tilbake til makta etter 13 ars konservativt styre.
Harold Wilson
blei landets nye statsminister. Umiddelbart etter at regjeringa hadde starta sitt arbeid, gikk det opp for dem at landets økonomiske problemer var verre enn de hadde antatt. Tjenestemenn i finansdepartementet gjorde dem oppmerksom pa at handelsunderskuddet for 1964 trolig ville ligge pa 800 millioner pund. Dette var problematisk for et parti som hadde gatt til valg pa en ekspansiv økonomisk politikk med løfte om satsing pa helse-, bolig- og utdannelsessektoren. Direktøren i
Bank of England
gjorde det klart at umiddelbare kutt i regjeringas utgiftsplaner var nødvendig, og da særlig i forhold til sosialbudsjettet. Enda verre var det nok for et parti med sosialistiske tradisjoner at man blei tvunget av økonomiske realiteter til a ga med pa
Det internasjonale pengefondets
(IMFs) krav om innstramninger for a fa lan av denne banken. Regjeringa matte velge mellom devaluering eller en eller annen form for importkontroll for a fa bukt med de økonomiske problemene. Valget falt pa det siste, tross landets forpliktelser ovenfor
GATT
og
EFTA
. Tross disse tiltakene fortsatte presset mot pundet, blant annet pa grunn av omfattende valutaspekulasjon. Mai 1965 matte regjeringa ta opp et nytt lan fra IMF, med krav om ytterligere innstramninger. Dette førte til misnøye i fagforeningene, men de valgte likevel a være lojale ovenfor regjeringa forut for nyvalget i juni 1966 for ikke a skaffe den problemer. Etter valget, som Labour kom styrka ut av, fortsatte imidlertid de økonomiske innstamningene, noe som førte til et darlig forhold mellom regjeringa og fagforeningene, og til en radikalisering av sistnevnte. Fagforeningenes motvilje mot frivillige lønnsbegrensninger, førte i august 1966 til en lov som innførte tvungen pris- og lønnskontroll. Denne politikken blei ansett som nødvendig for a hindre devaluering, men var svært upopulær i fagforeningene. Problemene fortsatte imidlertid, og til slutt, nærmere bestemt i november 1967, matte regjeringa gi tapt, og devaluere.
Edward Heath
og de
konservative
vant en knapp seier i valget i juni 1970, men Labour returnerte til makta i februar med en mindretallsregjering, ogsa na under Wilson. I et nyvalg oktober samme ar klarte Labour a fa knapt flertall i
Underhuset
. I 1976 trakk Wilson seg som partileder og statsminister, og
James Callaghan
overtok. Pa tross av at partiet pa 70-tallet offisielt sto for en radikal, sosialistisk politikk, var partiets ledelse na dominert av moderate sosialdemokater som var tilhengere av en keynesiansk økonomisk politikk. Tidlig pa 70-tallet blei imidlertid store deler av den vestlige verden ramma av økonomiske nedgangstider, og Storbritannia var ikke noe unntak. En kombinasjon av økt arbeidsledighet og
inflasjon
vanskeliggjorde ethvert forsøk pa en ekspansiv økonomisk politikk. Ikke bare venstresidas alternative økonomiske strategi, men ogsa den keynesianske, blei i praksis forkasta. Et lan fra
Det internasjonale pengefondet
(IMF) gjorde det enda klarere at regjeringa var i ferd med a forlate sjøl den mest utvanna form for sosialisme. Lanepakka innebar at regjeringa matte foreta omfattende kutt i offentlig sektor, og den blei utsatt for kritikk langt inn i revisjonistenes rekker. Pa mange mater innebar IMF-lanet dødsstøtet for revisjonistenes keynesianske økonomiske strategi, og det bidro til a marginalisere og diskreditere sosialdemokratene og til a styrke venstresida.
Etter valgnederlaget i 1979, der de konservative under deres nye leder,
Margaret Thatcher
vant valget, opplevde Labour en periode med sterk rivalisering innad i partiet. Partiet gikk politisk kraftig til venstre, pa tross av at velgerne og det politiske sentrum hadde gatt kraftig til høyre etter at landet hadde fatt sin mest høyreorienterte regjering etter 1945.
Michael Foot
, som tilhørte venstresida blei valgt til ny leder etter Callaghan, og det var bare med liten margin at høyresidas kandidat,
Denis Healey
klarte a vinne over kandidaten fra ytre venstre,
Tony Benn
. I tillegg til de reint substantielle malene nevnt ovenfor, fikk venstresida ogsa gjennom krav om endrede regler for valg av partiledelse, og strengere regler for gjenvalg av parlamentarikere. Som en reaksjon pa denne venstredreininga forlot deler av partiets
sosialdemokratiske
fløy partiet, og danna det kortlivete
sosialdemokratiske partiet
, som seinere gikk sammen med
det liberale partiet
, og danna
Liberaldemokratene
.
Labour gikk i 1983 til valg med forslag om mer sosialisering, fornya makt til fagbevegelsen, og ensidig atomnedrustning. Dette slo ikke an hos velgerne, noe som sammen med konkurranse fra sosialdemokratene bidrar til a forklare
at Labour i 1983 gjorde et katastrofevalg
. Nederlaget i 1983 viste at Labour var fullstendig i utakt med hovedtyngden av velgerskaren. Et eksempel pa hvor lite kontakt Labour hadde med folket, var at de konservative gikk sa langt at de ikke bare argumenterte mot manifestet, men ogsa faktisk delte ut Labours ≪sjølmordsbrev≫ til velgerne for a vise hvor radikale deres motstandere var. Skulle partiet komme seg tilbake til regjeringstaburettene, syntes det nødvendig a bevege seg i retning av det politiske sentrum. Dette var ikke minst nødvendig for a forhindre at alliansen av de liberale og sosialdemokratene skulle skyve Labour ned til a bli landets tredje største parti. Labour matte altsa bli mer valgbart. Dette var et av hovedmalene for
Neil Kinnock
, som blei valgt som ny leder høsten 1983. Kinnock tilhørte i utgangspunktet den moderate venstresida, men var den som fikk ansvaret for ≪moderniseringa≫, i praksis a ta partiet mot høyre i det politiske landskapet. Hans nestleder,
Roy Hattersley
var en av de gjenværende fra partiets høyrefløy. Labour gikk bare svakt fram ved
valget i 1987
. I perioden mellom 1987 og 1992 gjennomgikk partiet store endringer i sin politikk. Blant annet avviste man muligheten for store skatteskjerpelser og nasjonaliseringer. Partiet skifta ogsa over til en positiv holdning til
Det europeiske fellesskap
, pa et tidspunkt da de konservative under Thatcher i økende grad blei euro-skeptikere. I forsvarspolitikken fjerna man seg fra kravet om ensidig atomnedrustning.
Ved
valget i 1992
hadde partiet reformert seg sapass at det blei ansett for a være et troverdig regjeringsalternativ. De fleste meningsmalinger viste at partiet leda over de konservative, men sjelden sa mye at de ville ha fatt flertall i Underhuset. De konservative vant imidlertid pa innspurten, og Labour fikk omtrent samme oppslutning som i 1979. Etter Labours fjerde valgnederlag pa rad, trakk Kinnock og Hattersley seg fra ledelsen.
John Smith
blei valgt som ny leder. Ved landsmøtet i 1993 lyktes Smith i a endre reglene for valg av kandidater til parlamentsvalg, slik at fagforeningene skulle fa mindre innflytelse over partiet. Kandidatene skulle na velges av partiets medlemmer etter prinsippet ≪ett medlem, en stemme≫. Man hapet at dette ville redusere makta til aktivistene pa venstresida, da det jevne medlem blei ansett for a være mer moderat.
Etter Smiths plutselige død i 1994 tok
Tony Blair
over. Blair fortsatte partiets dreining mot høyre, og fikk partiet med pa a akseptere store deler av de reformer Thatcher hadde gjennomført. Mens ≪Old Labour≫ blei brukt som betegnelse pa eldre, mer venstreorienterte medlemmer av partiet, eller de med forbindelse til fagforeningene, kom ≪New Labour≫ til a bli assosiert med det Labour som utvikla seg etter 1994. Paragraf 4,
[4]
som fastslo malet om offentlig eierskap, blei omskrevet, over 30 ar etter at
Hugh Gaitskell
først hadde foreslatt en slik endring.
Peter Mandelson
var sentral i denne prosessen, og var en innflytelsesrik person i partiet. Sammen med Blair,
Gordon Brown
og
Alastair Campbell
er han ansett
[
av hvem?
]
som en av hovedarkitektene bak New Labour. Et uttrykk som ≪ingen rettigheter uten forpliktelser≫ var ment a karakterisere New Labours verdisyn.
[
trenger referanse
]
Begrepet ≪den tredje vei≫, et begrep blant annet knytta til sosiologen
Anthony Giddens
,
[
trenger referanse
]
blir ofte brukt som betegnelse for New Labours ideologi, men det har ogsa blitt kritisert
[
av hvem?
]
for a mangle en klar mening.
Labours økonomiske politikk søkte a balansere Thatcher-epokens kapitalisme med tiltak som ville minske eller reversere en slik politikks virkning pa samfunnet. Et av de nye tiltakene var
Storbritannias
første lov om minstelønn, som til dels var en kompensasjon til fagforeningene for a akseptere endringa av paragraf 4 i partikonstitusjonen.
[
trenger referanse
]
Moderniseringa av partiet, og misnøyen med de konservative, økte (New) Labours oppslutning i ≪middle England≫. Partiet var opptatt av ikke a skremme bort velgere som tidligere hadde stemt pa de konservative,
[
trenger referanse
]
og lovte a holde seg til utgiftsplanene til den konservative regjeringa, og ikke a øke inntektsskatten. Ved
valget i 1997
lyktes Labour i a gjenerobre regjeringsmakta, i det partiet tok 418 av
Underhusets
659 representanter. Partiet hadde na et flertall pa 179 mandater.
[
trenger referanse
]
En av de første handlingene til den nye Labour-regjeringa var a gi
Bank of England
full frihet til a fastsette rentene. Labour holdt løftet om a holde seg til den konservative regjeringas utgiftsplaner, noe som skapte misnøye pa venstresida, som hadde hapet pa en mer radikal politikk, og 47 av partiets parlamentsmedlemmer stemte mot regjeringa da den gjennomførte den tidligere administrasjonens planer om a kutte i overføringene til aleineforeldre.
[
trenger referanse
]
Labour-regjeringa innførte av Storbritannias første lov om nasjonal minstelønn. Det har ogsa vært forskjellige programmer retta mot spesielle grupper av befolkninga, som for eksempel husløse.
[
trenger referanse
]
Ved
valget i 2001
gikk Labour svakt tilbake i forhold til 1997, mens de konservative vant ett mandat. I denne perioden var det økninger i offentlige utgifter, blant annet innen helse- og utdanningssektoren.
[
trenger referanse
]
Nar det gjaldt
utenrikspolitikk
, blei det uttrykt ønske om et godt forhold bade til
EU
og
USA
. Under
Robin Cooks
tid som utenriksminister blei det lagt særlig vekt pa en ≪etisk utenrikspolitikk≫, mens hans etterfølger,
Jack Straw
, tonte dette noe ned.
[
trenger referanse
]
Partiet ga likevel uttrykk for at kampen for demokrati og menneskerettigheter, samt kampen mot terrorisme, sto i sentrum for utenrikspolitikken. Dette ga seg blant annet uttrykk i en intervensjon i
Sierra Leone
varen
2000
for a stoppe massakrene der. Blair overtalte dessuten USAs daværende president,
Bill Clinton
til a ta en mer aktiv rolle i
Kosovo
i
1999
.
[
trenger referanse
]
Britiske tropper deltok ogsa seinere i den internasjonale koalisjonen som i
2001
gikk til angrep pa
Taliban
-regimet i
Afghanistan
, etter at det nekta a overlevere
Osama bin Laden
, og kaste
al-Qaida
ut av landet i kjølvannet av
terrorangrepet pa World Trade Center i New York den 11. September 2001
.
[
trenger referanse
]
Blair-regjeringas beslutning om a delta i
invasjonen av Irak
i
2003
møtte kritikk bade i offentligheten og innad i Labour. Den
17. mars
, tre dager før sjølve invasjonen, sa tidligere utenriksminister
Robin Cook
fra seg vervet som partiets parlamentariske leder, og han blei den
12. mai
fulgt av utviklingsminister
Clare Short
, som hele tida hadde kritisert beslutninga.
[
trenger referanse
]
I
2005
vant Labour sin tredje seier pa rad, dog med redusert oppslutning, noe som blant annet skyldtes misnøye med
Irak-krigen
.
[
trenger referanse
]
Tony Blairs tredje termin som statsminister blei i enda større grad enn de andre prega av kampen mot
terrorisme
. Kort tid etter valget,
den 7. juli 2005, blei tre undergrunnsbaner og en buss ramma av bomber i London
. To uker seinere blei det gjort ytterligere, mislykka, bombeforsøk. Dette førte til mottiltak, tiltak som kritikere
[
hvem?
]
har ment at underminerer sivile rettigheter og
rettsstatlige
prinsipper. Som følge av dette var det en økende tendens til opprør innen Labours parlamentsgruppe.
[
trenger referanse
]
Regjeringa gikk pa et nederlag i
Underhuset
angaende hvor lenge personer mistenkt for terrorisme kunne sitte innesperra uten rettssak.
Foran valget i 2005 blei det klart at Blair fortsatt ville lede en Labour-regjering dersom partiet vant valget, men at han ikke ville lede partiet etter en eventuell fjerde valgseier. Det blei i utgangspunktet lagt opp til at han ville holde fram som statsminister ut den tredje parlamentsperioden. Etter sterkt press innad i partiet, annonserte imidlertid Blair den
7. september
2006
at han ville ga av som statsminister innen ett ar.
[5]
Brown var hele tida klar favoritt til a overta etter Blair, og flere av de som blei ansett som potensielle rivaler gjorde det klart at deres kandidatur ikke var aktuelt. En av disse var daværende
miljøvernminister
David Miliband
, som snarere uttrykte sin støtte til Brown.
[6]
Den
10. mai
2007
kunngjorde Blair at han ville ga av som leder for Labour den
24. juni
samme ar, og som
Storbritannias statsminister
tre dager seinere, altsa den
27. juni
. Blair uttrykte at han regna med at Brown ville overta, og han var sjøl blant den overveldende andelen av Labours representanter i
Underhuset
som støtta Browns kandidatur.
[7]
Opprinnelig skal Blair ha tenkt a la Brown overta som statsminister allerede før valget i 2005, fordi han trodde hans kandidatur kunne skade partiet (pa grunn av Irak-krigen). Siden Blair tvilte pa om Brown kom til a overksette en del reformer som Blair mente var essensielle for Storbritannia, valgte han heller a fortsette som statsminister inntil disse reformene var gjennomført, enn a la Brown overta for at det hele sa skulle legges pa is.
[8]
Brown blei helt fra begynnelsen ansett som en favoritt og hans eneste utfordrer, venstresidas
John McDonnell
klarte ikke a sikre tilstrekkelig mange nominasjoner til at det i det hele tatt blei avstemning, da kravet var at man matte ha minst 12,5 % av partiets representanter i Underhuset bak seg, det vil si minst 45 representanter, iberegna en sjøl. Pa et ekstraordinært møte den
24. juni
blei Brown derfor valgt til ny Labour-leder uten motkandidater.
[9]
[10]
[11]
[12]
[13]
Arstall
|
Del av stemmene
|
Endring
|
Plasser i parlamentet
|
1945
|
49,7 %
|
+11,7
|
393
|
1950
|
46,1 %
|
-3,6
|
315
|
1951
|
48,8 %
|
+2,7
|
295
|
1955
|
46,4 %
|
-2,4
|
277
|
1959
|
43,8 %
|
-2,6
|
258
|
1964
|
44,1 %
|
+0,3
|
317
|
1966
|
48,0 %
|
+3,9
|
364
|
1970
|
43,1 %
|
-4,9
|
288
|
Februar 1974
|
37,2 %
|
-5,9
|
301
|
Oktober 1974
|
39,2 %
|
+2,0
|
319
|
1979
|
36,9 %
|
-2,3
|
269
|
1983
|
27,6 %
|
-9,3
|
209
|
1987
|
30,8 %
|
+3,2
|
229
|
1992
|
34,4 %
|
+3,6
|
271
|
1997
|
43,2 %
|
+8,8
|
419
|
2001
|
40,7 %
|
-2,5
|
413
|
2005
|
35,2 %
|
-5,5
|
355
|
2010
|
29,1 %
|
-6,2
|
258
|
2015
|
30,5 %
|
+1,4
|
232
|
2017
|
40 %
|
+0,5
|
262
|
2019
|
32,2 %
|
-7,8
|
203
|