Edward Gibbon
(født 27. april
jul.
/
8. mai
1737
greg.
, død
16. januar
1794
) var en
engelsk
historiker og parlamentsmedlem. Hans viktigste verk er
Romerrikets nedgang og fall
(
The History of the Decline and Fall of the Roman Empire
), som ble utgitt i seks bind i arene 1776 og 1788, og fortsatt kommer ut i nye opplag. Verket omfatter perioden fra
Marcus Aurelius
' død (180 e.Kr.) til 1453, med en avrunding som fører helt fram til 1590. Verket er blant annet kjent for sine
stilistiske
kvaliteter, sin
ironi
og sin bruk av primærkilder; og ogsa for Gibbons utilslørte avvisning av organisert
kristendom
.
Da det andre bindet av det udødelige verket ble presentert for hertugen av Gloucester, kong
Georg IIIs
bror, i
1781
, kom han med følgende minneverdige, om enn ikke like høflige, replikk: ≪Enda en fordømt tykk, kvadratisk bok! Alltid skriblende, skriblende, skriblende, eller hva, mr. Gibbon?≫
[22]
Hans
Memoirs of my life
ble utgitt i 1796.
Edward Gibbon ble født i
Putney
i nærheten av
London
den 27. april 1737 i henhold til den gamle
julianske kalender
, men England gikk over til
den gregorianske kalenderen
i 1752, og i henhold til denne ble Gibbons fødselsdag feiret den 8. mai 1737. Hans foreldre var Edward og Judith Gibbon, og han hadde fem brødre og en søster, som alle døde som barn. Hans bestefar, som ogsa het Edward Gibbon, hadde tapt hele sin formue i den beryktede børsboblen som kalles for ≪
South Sea-boblen
≫, men klarte etter hvert a gjenoppbygge sin formue, slik at Gibbons far kunne arve en betydelig rikdom.
Som barn hadde Gibbon skrøpelig helse, og han beskrev seg selv som ≪et svakelig barn≫. Da han var ni ar gammel, ble han sendt til Dr. Woddesons skole i
Kingston upon Thames
, kort tid etter at hans mor hadde dødd. Ved Westminster School fikk han en bolig i pensjonatet, som var eid av hans forgudede ≪tante Kitty≫ Porten. En tid etter hennes død i 1786 husket han hennes ivrige ≪smak for bøker, som fortsatt er en glede og en heder for meg≫. I 1751 var Gibbons lesning allerede preget av hans framtidige yrke:
Laurence Echards
Roman History
(1713),
William Howels
An Institution of General History
(1680?85), og flere bind av det 65-binds tunge verket
Universal History from the Earliest Account of Time
(1747?1768).
Oxford, Lausanne, og en religiøs reise
[
rediger
|
rediger kilde
]
Etter et opphold i
Bath
for a forbedre helsen, ble Gibbon i 1752 i en alder av 15 ar sendt av sin far til
Magdalen College
i
Oxford
. Han var darlig forberedt til skolens atmosfære, og betraktet senere sine fjorten maneder der som det minst givende i hele hans liv.
[23]
Hans hang til ≪teologiske kontroverser≫, influert av hans tante, blomstret til det fulle da han møtte den
rasjonalistiske
teologen
Conyers Middleton
(1683?1750) og hans verk
Free Inquiry into the Miraculous Powers
(1749). Middleton benektet gyldigheten av mirakuløse krefter, noe Gibbon øyeblikkelig protesterte mot. Resultatet av denne uenigheten, støttet av verkene til den
franske
katolikken
, biskop
Jacques-Benigne Bousset
(1627?1704), og til dels til
jesuittpresten
Robert Parsons
(1546?1610), ble den hendelsen i Oxford som vakte størst oppmerksomhet pa denne tiden: Edward Gibbon konverterte til katolisismen den 8. juni 1753.
Kun noen uker etter at han hadde konvertert, ble han fjernet fra Oxford og sendt til kalvinistpresten
David Pavillard
i
Lausanne
i
Sveits
, for at denne skulle være hans lærer og oppdrager. I Sveits fikk Gibbon sine to beste og livslange venner,
Jacques Georges Deyverdun
og
John Baker Holroyd
(den senere lord Sheffield). Kun ett og et halvt ar senere, juledagen 1754 konverterte han tilbake til
protestantismen
. Inntrykkene fra ≪den romerske gradigheten forsvant som fra en drøm≫, skrev han senere. Han forble i Lausanne i fem intellektuelle og produktive ar, en periode som beriket Gibbons allerede veldige appetitt for læring og kunnskaper: han leste
latinsk
litteratur, reiste gjennom hele Sveits og studerte landets struktur, og pløyde seg gjennom verkene til
Hugo Grotius
,
Samuel von Pufendorf
,
John Locke
,
Pierre Bayle
, og
Blaise Pascal
.
Gibbon møtte ogsa den eneste kjærligheten i sitt liv i pastor Crassys datter, en ung kvinne ved navn
Suzanne Curchod
, som senere skulle bli gift med
Jacques Necker
, den franske finansministeren. Gibbon og Curchod utviklet et andelig fellesskap, men ekteskap var utelukket og forhindret av hans fars sterke misbilligelse, og i tillegg hennes egen besluttsomhet om ikke a forlate Sveits. Gibbon dro tilbake til England i august 1758 for a møte sin far, som ikke aksepterte a bli sagt imot. Han avsluttet enhver kontakt med Curchod, selv om hun forsikret at hun ville vente pa ham.
Tilbake i England fikk Gibbon utgitt sin første bok, skrevet pa fransk,
Essai sur l'Etude de la Litterature
, i 1761. Fra 1759 til 1763 tilbrakte Gibbon fire aktive tjenestear i militæret i
Hampshire
og i tillegg syv ar i reserve, i en tid som sa slutten pa
syvarskrigen
. I 1763 dro han pa den sakalte
≪Grand Tour≫
pa det
europeiske
kontinent, noe som var populært hos den engelske overklassen, og fungerte som en utdannelse for de unge rike ved at de fikk oppleve
renessansens
kunstgjenstander. Første gang Gibbon fikk ideen om a skrive et sammenhengende historieverk om
Romerriket
, var da han oppholdt seg i
Roma
i 1764:
- ≪Det var den femtende oktober, i skumringen mens jeg satt i ettertenksomhet pa
Kapitolhøyden
, mens de barfotede munkene messet sine litanier i
Jupiters
tempel, at jeg første gang tenkte pa min historie.≫
Hans far døde i 1770, og etter a ha tatt seg av eiendommen, som pa ingen mate var i god tilstand, kunne han sla seg ned i
London
og var endelig uavhengig av økonomiske bekymringer. To ar senere begynte han a skrive, men ikke utenom tidvise selvpalagte distraksjoner. Han ble en del av sosietetslivet i London, ble medlem av de bedre klubbene, blant annet
Dr. Johnsons litterære klubb
, og fra tid til annen besøkte han sin venn Holroyd i
Sussex
. Han etterfulgte
Oliver Goldsmiths
æresprofessorat i oldtidshistorie ved det kongelige akademi (Royal Academy). Selv om det gjorde ham mindre produktiv, deltok han i
Underhuset
for Liskeard i
Cornwall
i 1774, hvor han ble den typiske benkesliter, ≪stum og uinteressert≫, i henhold til seg selv, og støttet regjeringen pa rutinemessig automatikk. Gibbons tilsiktede likegyldighet sørget for at hans skriveprogresjon ikke ble forstyrret.
Gibbon mistet sitt sete i 1780, da hans beskytter Edward Eliot gikk over til opposisjonen. Det pafølgende aret, takket være statsminister lord North, returnerte han til parlamentet for
Lymington
i et spesielt valg. Gibbon tjenestegjorde ogsa for regjeringens styre for handel og plantasjer fra 1779 til 1789, da styret ble nedlagt. Da løftet om en stilling ved ambassaden i
Paris
ble trukket tilbake, besluttet han a hengi seg helt til sitt store historieprosjekt.
Etter flere omskrivninger hvor Gibbon ifølge seg selv var ≪fristet til a forkaste syv ars arbeid≫, ble det første bindet til hans livs største bedrift,
Romerrikets nedgang og fall
, utgitt i 1776. Det lesende publikum kjøpte de tre første utgivelsene som Gibbon ble belønnet rikelig for: To-tredjedeler av profitten av førsteutgaven alene, tilsvarende £490. Hans biograf
Leslie Stephen
skrev at ≪hans berømmelse kom like hurtig som den ble varig.≫ Og angaende omtalen av det første bindet, ≪varmende ros fra David Hume ble overbetaling for ti ars arbeid.≫
Bind II og III ble utgitt i 1781, og steg etter hvert ≪til niva med det første bindet i generell aktelse≫. De siste tre bindene ble skrevet ferdig i løpet av et besøk i Lausanne, hvor Gibbon igjen møtte sin venn Deyverdun i avslappede omgivelser. I løpet av 1787 var malet nadd. Bindene IV, V og VI ble endelig utgitt i 1788. De som stilte seg i kø for a lovprise verket var samtidige intellektuelle som
Adam Smith
,
William Robertson
,
Adam Ferguson
,
lord Camden
, og
Horace Walpole
. Smith bemerket at Gibbons triumf hadde ≪stilt ham i spissen for Europas litterære stammer.≫
Arene etter at Gibbon hadde fullført sitt store livsverk var fylt med sorg og økende fysisk ubehag. Han dro tilbake til
London
for a overvake utgivelsen sammen med
lord Sheffield
. Utgivelsen var blitt forsinket pa grunn av feiringen av Gibbons 51. fødselsdag. Da han dro tilbake til Lausanne ble han dypt berørt av a fa vite at Deyverdun var død. Han ble boende der med lite støy, omgikk den lokale sosietet, mottok besøk fra Sheffield i 1791, og ≪delte den vanlige avsky≫ for
den franske revolusjon
. I 1793 fikk han vite om lady Sheffields død, hvilket fikk ham til a forlate Lausanne for a støtte Sheffield i sorgen, den siste av hans nære venner. Hans helse begynte a svikte kritisk i desember og ved nyttar gikk det mot slutten.
Man antar at Gibbon led av
vannbrokk
(
hydrocele testis
), en tilstand som far pungen til a samle vann og svulme opp. I en tid hvor trange klær var siste mote gikk hans tilstand over til en kronisk
betennelse
som gjorde Gibbon til en ensom sjel. Etter hvert som hans tilstand ble stadig verre gjennomgikk han tallrike operasjoner for a lette pa tilstanden, men uten større suksess. Tidlig i januar gikk han igjennom de siste tre operasjoner som fikk betennelsen til a spre seg til bukhinnen. ≪Opplysningstidens engelske kjempe≫ døde til slutt klokken 12.45 den 16. januar 1794 i en alder av 56 ar og ble begravd ved Sheffield-familiens gravsted ved sognekirken i
Fletching
i
Sussex
.
Pa grunn av all oppmerksomheten og kritikk, spesielt etter første bind, skrev han sine memoarer,
Memoirs of my Life and Writings
, som ble utgikk posthumt av lord Sheffield, som ogsa var hans testamentsfullbyrder. I sitt testamente ga han en stor andel av sin formue til andre av samtidens store lærde og vitenskapsmenn.
Edward Gibbon fortalte selv i sine memoarer at det var først og fremst den
franske
forfatteren og filosofen
Montesquieu
som i et intellektuelt perspektiv pavirket ham til a skrive
Romerrikets nedgang og fall
. Maten a handtere det historiske stoffet, kildekritikken og den sekulariserende historisk-kritiske metoden er alle barn av
opplysningstiden
og de
liberale
tankene som florerte rundt Lausanne. Til forskjell fra flere andre historikere, og de liberale tankene til tross, benytter Gibbon deistiske forklaringsmodeller i verket. Ved et tilfelle ble han svært fornærmet over a bli karakterisert som fritenker, og erklærte at han var en god protestant, erkjente
statskirken
, og trodde pa den kristne lærens mysterier og læresatser. I samme forbindelse tok han avstand fra
Voltaires
religionssyn.
Gibbon uttalte hensikt var a skrive en underholdende historie, det vil si en fremstilling som kunne na ut til den brede leserkretsen, ettersom han i første rekke ville spre kunnskap om
Romerriket
.
Verket behandler den senromerske epoken fram til
renessansen
. Den begynner med keiser
Domitians
regjeringstid og fortsetter med
kristendommens
gjennombrudd,
Julianus Apostata
,
det vestromerske rikets fall
,
goternes
seier,
langobardenes
invasjon,
Bysants
og
det østromerske riket
,
araberne
og
Muhammed
,
korstogene
,
billedstriden
,
Djengis Khans
erobringer, og hvordan Roma til slutt ble kristendommens hovedstad pa slutten av
middelalderen
.
Verket kan delvis ses som en
kirkehistorie
pa grunn av den epoke og de steder som behandles. Selv var Gibbon relativt kritisk mot kirken og mente at den blant annet hindret visse former for framskritt.
Klostervesenet
mislikte han mest og mente at det tok for mye av kirkens rikdom. Disse synspunktene er ikke spesielt framtredende i teksten, men hans frihetsideal kommer derimot til syne, blant annet i fordømmelsen av
slaveriet
.
Gibbons aggressive kritikk av kristendommen slik den ble behandlet i kapitlene XV og XVI førte til sterk kritikk og resulterte at bøkene ble forbudt i flere land. Gibbons pastatte forbrytelse var mangel pa respekt og at figurer i den hellige kristne doktrine ble ≪behandlet som et generelt historisk fenomen, og ikke som en spesiell sak som tillot overnaturlige forklaringer og ved a kritisere dens tilhengere≫, slik den romerske kirke var vant til.
[24]
En av hans største kritikere var den
skotske
historikeren
Thomas Carlyle
som mente at verkets
sarkasmer
var ondskapsfulle, at stilen var for blomsterrik, notene ofte gemene, og at han manglet dydige følelser. Carlyle kunne imidlertid ikke rade leserne til annet enn a lese historieverket for hvordan det enn var dannet verket ≪en epoke i en sjels historie.≫
Det er generelt akseptert at Gibbons behandling av Østromerriket hadde skadelige effekter pa studiet av middelalderen. Det gjenstar a avgjøre om hans svake analyse var basert pa mangel av primære kilder eller grunnet fordommer i tiden.
Som historieverk betraktet blir
Romerrikets nedgang og fall
fortsatt ansett for a ha store kvaliteter og kommer enna i nye utgaver.
Gibbon er oppfattet som et barn av opplysningstiden og dette blir reflektert i hans berømte kjennelse av middelalderens historie: ≪Jeg har beskrevet barbarismens triumf og religion.≫
[25]
Han allierte seg derimot med den konservative
Edmund Burkes
avvisning av tidens
demokratiske
bevegelse foruten Burkes tilsvarende avvisning av
menneskerettigheter
.
[26]
Gibbons arbeid har blitt lovprist for stilen, for pikante
epigrammer
og forfatterens briljante ironi.
Winston Churchill
har nevnt at ≪Jeg satte i gang med Gibbons
Romerrikets nedgang og fall
og ble øyeblikkelig dominert av bade fortellingen og stilen. Jeg slukte Gibbon. Jeg red begeistret gjennom verket fra begynnelsen til slutten.≫ Churchill brukte Gibbons stil som modell for sin egen stil, skjønt med mindre bruk av ironi.
[27]
Uvanlig for 1700-tallet var Gibbon aldri tilfreds med andrehandskilder nar direkte kilder var tilgjengelige. ≪Jeg har alltid fortrukket,≫ har han sagt, ≪a ga direkte til kilden. Det er min nysgjerrighet og en form for plikt, som har presset meg til a studere originalene, og det, om de noen gang har sluppet unna min leting, har jeg alltid markert det som annenhandsbevis, pa hva som en setning eller et fakta var blitt redusert til a være avhengig av.≫ pa grunn av vektleggingen av primærkilder har Gibbon blitt trukket fram som en av de første moderne historikere.
[28]
Bade Gibbons tema savel som hans ideer og stil har pavirket andre skrivende. Foruten betydningen for Churchill, var Gibbon ogsa modell for
Isaac Asimov
og hans
The Foundation Trilogy
.
- ^
a
b
Autorites BnF
,
data.bnf.fr
, besøkt 10. oktober 2015
[Hentet fra Wikidata]
- ^
a
b
Archive of Fine Arts
,
cs.isabart.org
, abART person-ID
152152
, besøkt 1. april 2021
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Brockhaus Enzyklopadie
, Brockhaus Online-Enzyklopadie-id
gibbon-edward
, besøkt 9. oktober 2017
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Internet Speculative Fiction Database
, ISFDB forfatter-ID
206309
, besøkt 9. oktober 2017
[Hentet fra Wikidata]
- ^
www.historyorb.com
[Hentet fra Wikidata]
- ^
writersalmanac.publicradio.org
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Encyclopædia Britannica Online
, Encyclopædia Britannica Online-ID
biography/Edward-Gibbon
, besøkt 9. oktober 2017
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Hrvatska enciklopedija
, Hrvatska enciklopedija-ID
21924
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Store sovjetiske encyklopedi (1969?1978)
, avsnitt, vers eller paragraf
Гиббон Эдуард
, besøkt 28. september 2015
[Hentet fra Wikidata]
- ^
http://www.nytimes.com/2007/05/09/arts/09iht-IDSIDE12.1.5638194.html
.
- ^
http://www.nytimes.com/2007/05/13/books/review/Isaacson-t.html
.
- ^
a
b
https://cs.isabart.org/person/152152
;
Archive of Fine Arts
; besøksdato: 1. april 2021; abART person-ID: 152152.
- ^
Charles Dudley Warner, red. (1897) (pa en),
Library of the World's Best Literature
,
Wikidata
Q19098835
,
https://www.bartleby.com/lit-hub/library
- ^
a
b
c
The History of Parliament
, History of Parliament-identifikator
1754-1790/member/gibbon-edward-1737-94
[Hentet fra Wikidata]
- ^
The History of Parliament
, History of Parliament-identifikator
1715-1754/member/gibbon-edward-1707-1770
[Hentet fra Wikidata]
- ^
a
b
Kindred Britain
[Hentet fra Wikidata]
- ^
The Peerage
[Hentet fra Wikidata]
- ^
www.britannica.com
[Hentet fra Wikidata]
- ^
http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11904825c
;
Autorites BnF
; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 11904825c.
- ^
CONOR.SI
, CONOR.SI-ID 26824547,
Wikidata
Q16744133
- ^
CONOR.SI
, CONOR.SI-ID 164058723,
Wikidata
Q16744133
- ^
≪Another damned, thick, square book! Always scribble, scribble, scribble! Eh! Mr Gibbon?≫ Se
Other Men's Flowers
. Utsagnet blir ofte sitert, men kan blir parert med hva
Mark Twain
sa om
whisky
: ≪For mye av alt er for mye, men for mye whisky er akkurat passe!≫
- ^
Hva han selv uttrykte var ≪most idle and unprofitable≫.
- ^
Craddock, Patricia B.:
Luminous Historian
, 60-76, side 60; se ogsa Shelby Thomas McCloy,
Gibbon's Antagonism to Christianity
(Chapel Hill: Univ. of North Carolina Press, 1933). Gibbon begynte derimot kapittel XV med det som synes a ha vært et moderat positivt syn pa kirkens vekst til makt og autoritet. Der dokumenterte han en hovedgrunn og fem sekundære grunner til kristendommens raske spredning i Romerriket: primært ≪det overbevisende bevis i doktrinen i seg selv.≫
- ^
Womersley red.,
Decline and Fall
, bind 3, kapittel LXXI, s. 1068.
- ^
Bruke støttet den amerikanske revolusjon mens Gibbon stilte seg pa Englands side, men med hensyn til den franske revolusjon delte de den samme motvilje.
- ^
Churchill,
My Early Life: A Roving Commission
(London: T. Butterworth, Ltd., 1930). Utgitt pa norsk under tittelen
Mine unge ar
.
- ^
Womersley ed.,
Decline and Fall
, vol. 2, Preface to Gibbon vol. 4, p. 520.
- Fuglum, Per.
Edward Gibbon : His view of life and conception of history
. Universitetsforlaget, 1953
- Gibbon, Edward:
Det romerska rikets nedgang och fall
(1-6, 1776-1788; (
The History of the Decline and Fall of the Roman Empire
). Svensk sammendrag i to bind Claes Gripenbergs oversettelse, Bokframjandet 1970
- Gibbon, Edward:
Essai sur l'etude de la litterature
(1761)
- Gibbon, Edward:
Memoirs of my Life and Writings
, utgitt posthumt