Den polske arvefølgjekrigen
(
1733
-
1738
) var ein europeisk storkrig som starta som ein polsk
borgarkrig
over kven som skulle vere etterfølgjaren til
Augustus II
, konge av
Polen
.
Frankrike
og
Spania
, dei to
Bourbon
-maktene, prøvde a bremse makta til austerrikske
habsburgarane
i Vest-Europa, og det same gjorde
kongedømet Preussen
. I aust mobiliserte
Sachsen
og
Russland
for a støtte den eventuelle polske sigerherren. Etter nokre kampar i Polen tok
August III
, som i tillegg til Russland og Sachsen, hadde politisk støtte hos habsburgarane.
Dei store felttoga i krigen skjedde utanfor Polen. Bourbonane, støtta av
Karl Emmanuel III av Sardinia
, prøvde a ta isolerte Habsburg-morade. I
Rhinland
tok Frankrike
hertugdømet Lorraine
, og i
Italia
fekk Spania kontroll over kongedøma
Napoli
og
Sicilia
(som dei hadde tapt i
den spanske arvefølgjekrigen
), medan det skjedde fa byte av landomrade i Nord-Italia, trass i blodige felttog.
Storbritannia
var motvillige til a støtte Habsburg-Austerrike og dette skapte store sprekkar i den engelsk-austerrikske alliansen, og kan ha vore medverkande til at Austerrike mislukkast i krigen.
Sjølv om ein oppnadde ein foreløpig fredsavtale i 1735, enda ikkje krigen formelt før med
freden i Wien i 1738
der August III vart stadfesta som konge av Polen og motstandaren
Stanisław Leszczy?ski
(som i røynda ikkje hadde fatt noko utanlands militærstøtte) fekk
hertugdømet Lorraine
.
Frans Stefan
, hertugen av Lorraine, fekk
storhertugdømet Toscana
som kompensasjon for tapet av Lorraine.
Hertugdømet Parma
gjekk til
Austerrike
, medan
Karl av Parma
tok kronene Napoli og Sicilia, noko som førte til at Bourbon-familiane fekk større omrade. Polen gav og opp kravet sitt pa
Livland
og direkte kontroll over
Hertugdømet Kurland og Semigallen
, men det vart verande eit polsk
len
, sjølv om det kom inn under russisk paverknad.
Den tidlegare polske kongen
Stanisław Leszczy?ski
hapte a verte gjenvald som konge ein gong til etter at fienden hans,
August II av Sachsen
, ikkje klarte a gjere den polske krona arveleg i familien sin. Tretti ar tidlegare hadde Stanisław Leszczy?ski vorte sett inn som konge av polen av kong
Karl XII av Sverige
da Sverige dominerte i omradet under
den store nordiske krigen
, og vart kasta ut etter
Poltava
av dei sigrande
russarane
. Stanisław fekk støtte av svigersonen sin, kong
Ludvig XV
av
Frankrike
, som hapte a fornye den gamle alliansen med Polen og pa den maten balansere Russland og Austerrike i Nord- og Aust-Europa.
I 1732 irriterte keisarinne
Anna av Russland
,
den tysk-romerske keisaren
Karl VI
og kong
Fredrik Vilhelm I
av
Preussen
over Augustus, men ville heller ikkje la Stanisław verte ny konge. Dei valde a heller støtte kandidaturet til
Emmanuel av Portugal
for den polske trona.
Den franske statsministeren
kardinal Fleury
sag den polske striden som ein sjanse til a sla eit slag mot den austerrikske makta i vest utan a framsta som angripar. Han brydde seg lite om kven som vart ny konge av Polen, men a støtte kongen sin svigerfar virka sympatisk, og han hapte og nytte krigen for a audmjuke austerrikarane, og kanskje sikre seg
Hertugdømet Lorraine
, som franskmennene lenge hadde ønskt. Lorraine var under hertug
Frans Stefan
, som var venta a gifte seg med keisarinne Karl si dotter,
Maria Teresia
. Dette ville føre den austerrikske makta farleg nær den franske grensa.
Ludvig XV gjekk saman med onkelen, kong
Filip V av Spania
, som hapte a skire omrade i Italia for sønene sine gjennom sitt andre ekteskap med
Elizabeth Farnese
. Særleg hapte han a sikre seg
Mantova
for den eldste sonen
Don Carlos
, som alt var hertug av
Parma
, og eit hap om a fa tak i
Storhertugdømet Toscana
, og kongedøma
Napoli
og
Sicilia
for den yngste sonen
Don Felipe
. Dei to bourbonske monarkane fekk og støtte fra
Karl Emmanuel III
av
Savoie
, som hapte a fa det austerrikske
Hertugdømet Milano
.
Sjølv om austerrikarane hadde hapt pa støtte fra dei maritime stormaktene
Storbritannia
og
Nederland
vart dei skuffa, sidan bade nederlendarane og britane ønskte a halde seg nøytrale. Franskmennene ønskte ikkje a provosere dei og heldt seg unna
Dei austerrikske Nederlanda
. Austerrikarane stod dermed i realiteten utan effektive allierte. Deira russiske og saksiske allierte var stort sett opptekne med a avslutte det polske felttoget. Keisaren stolte ikkje pa
Fredrik Vilhelm I av Preussen
, som var villig til a gje støtte, men berre nominelt.
Bayern
og andre mellomstore tyske statar ønskte a halde seg nøytrale pa grunn av ein allianse med Frankrike, og dermed var berre eit par sma tyske statar att -
Kurfyrstedømet Hannover
, der
Georg II
var villig til a hjelpe i rolla som kurfyrste.
August II døydde 1. februar 1733, og den polske adelen, leia av primasen
Teodor Potocki
, kalla inn til val. Russarane og austerrikarane sag den sterke støtta som Leszczy?ski fekk og gav opp støtta si til Emmanuel av Portugal, og vendte seg mot
Fredrik August av Sachsen
, sonen til den tidlegare kongen, og det einaste rimelege alternativet. Dei russiske og austerrikske hærane var mobiliserte for a true valforsamlinga, men dei valde likevel Leszczy?ski.
Den russisk hæren under feltmarskalk
Peter Lascy
entra polsk territorium for a støtte kravet om Fredrik August av Sachsen. Ei gruppe adelsmenn, hovudsakleg litauiske magnatar leia av hertug
Michael Wi?niowiecki
(tidlegare litauiske storkanslar nominert av August II) forlet valet for a sla seg saman med russarane. Denne gruppa valde Fredrik August som konge av Polen, som
Augustus III
. Trass i at denne gruppa var i mindretal, anerkjende russarane og austerrikarane, som begge ønskte paverknad internt i Polen, August som konge.
Russarane, leia av
von Munnich
, tok raskt
Warszawa
og sette August pa trona, medan Stanisław vart tvungen pa flukt til
Danzig
i
Preussen
, i dag
Gda?sk
i
Polen
, der han var
omleira ein periode
av ein russisk-saksisk hær. Danzig var okkupert i juni 1734 og Stanisław flykta til svigersonen sin i Frankrike.
Krigen i Polen var stort sett over og var ein utvetydig siger for russarane og kandidaten deira. Ei gruppe adelsmenn som støtta Stanisław danna
Dzikow-forbundet
(1734) og under kommandanten deira,
Adam Tarło
, prøvde dei a kjempe mot russarane og saksarane, utan stort hell.
Trass i ein rask russisk siger enda ikkje krigen. Krigen skulle verte ein katastrofe for austerrikarane. Sidan Nederland heldt seg nøytrale, vart krigen kjempa pa to frontar, ved
Rhinen
og i Italia. Rhinfelttoget vart det siste for to store generalar av den førre generasjonen, fyrst
Eugene av Savoie
og
hertugen av Berwick
? sistnemnde vart drepen i
omleiringa av Philippsburg
? samt den første gongen den unge kronprinsen av Preussen deltok i krig,
Fredrik den store
. Franskmennene fekk størt suksess her og dei køyrte over Lorraine og erobra den viktige festninga i
Philippsburg
pa høgresida av Rhinen.
I Italia møtte austerrikarane enno verre tilhøve. I nord oppstod det to harde slag. Austerrikarane vann
slaget i Parma (eller San Pietro)
(29. juni 1734) og franskmennene og deira allierte vann
slaget ved Luzzara (eller Guastalla)
(19. september 1734). I sør tapte derimot austerrikarane stort, og spanjolane vann ein lett siger i
Bitonto
og erobra Napoli og Sicilia i mai
1734
.
Austerrikarane var ikkje i stand til a kjempe vidare og franskmennene var uroa over russiske forsterkingar, som nadde fram til Rhinen for første gong i historia under dette felttoget. Fredsforhandlingane kom derfor raskt i gang.
Ein tidleg fredsavtale vart sett i oktober 1735 og ratifisert med
Wienertraktaten
(november 1738). August vart stadfesta som konge av Polen og Stanisław fekk
hertugdømet Lorraine
i kompensasjon, som gjennom dottera hans gjekk til Frankrike da han døydde. Den tidlegare hertugen av Lorraine,
Frans Stefan
vart den nye arvingen av
Storhertugdømet Toscana
, som han tok over i 1737.
Karl III av Spania
vart tvungen til a gje opp kravet sitt om Toscana, men og hertugdømet Parma, som han tidlegare hadde eigd. Desse kom under austerriksk styre, men han var rikt kompensert som konge av Napoli og Sicilia.
Filip av Parma
fekk lite og ingenting. Sjølv om kampane stoppa etter den første freden i 1735, kom ikkje den endelege fredsavtalen i stand før den siste av
Medici
-familien døydde i
Toscana
,
Gian Gastone
i 1737.
Franskmennene (og deira allierte) hapte no pa gode forhold til austerrikarane og anerkjende
den pragmatiske sanksjonen
, som ville la dotter til keisar
Karl
,
Maria Tersia
overta etter han. Dette viste seg a vere ein falsk garanti, og franskmennene valde a blande seg inn i da Karl døydde i 1740. Frankrike fekk Lorraine fra den tidlegare polske kongen, da Stanisław døydde i 1766.
I Polen sa Stanisław fra seg trona i 1736, medan August III erklærte generell amnesti for Stanisław.