Stereofoni
, eller stereofonisk lydattgjeving (romleg lydattgjeving) er attgjeving av det romlege perspektivet i
musikk
, eller annan
lyd
. Ordet ≪stereofoni≫ er sett saman av dei
greske
orda στερεο? (stereos), som tyder ≪rom≫, og φονη (foni), som tyder ≪lyd≫, eller ≪klang≫.
For at lyden skal attgjevast stereofonisk (romleg) ma den romleg informasjonen takast vare pa under opptak og det ma nyttast attgjevingsutstyr som bade er i stand til a attskapa stereofoniske opptak og som er rett plassert i lyttarrommet. Stereofoni vart utarbeidd av Alan Blumlein rundt 1930
[1]
.
Stereofonisk attgjevening vert ofte assossiert med to kanalar, men talet pa kanalar kan gjerne vera meir enn to. At det i praksis vert nytta berre to kanalar kjem av at teknologien sette ei øvre grense pa to kanalar da stereofoniske
stereoplater
vart innførte.
Eit to-kanals stereofonisk system er berre i stand til a attskapa ein illusjon av romleg lyd i ein avgrensa vinkel framom lyttaren. Meir avanserte stereofoniske system, som til dømes høgare ordens
Ambisonics
(HOA), er i stand til a attskapa ein romleg dimensjon i eit tredimensjonalt rom. Dette vert ofte kalla
3D-lyd
.
Ofte vert omgrepet ≪stereoutstyr≫, eller berre ≪stereo≫, nytta om
lydattgjvingsutstyr
generelt, men dette er ofte missvisande.
- ↑
Blumlein, A.D.,
Improvements in and relating to sound-transmission, sound-recording and sound-reproducing systems
, Britsich patent spesification 394,325, 14/12.1931.