Solenopsis invicta

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Solenopsis invicta
Solenopsis invicta
Nomenklatur
Solenopsis invicta
Buren , 1972
Populærnavn
Brannmaur, rød brannmaur
Klassifikasjon
Rike Dyr
Rekke Leddyr
Klasse Insekter
Orden Vepser
Familie Maur
Slekt Solenopsis
Økologi
Habitat: pa land; apent landskap unntatt ørken
Utbredelse: Sør-Amerika, trolig Mato Grosso i Brasil; innført til USA, Australia, Taiwan, Kina m.m.

Solenopsis invicta er en maurart i underfamilien Myrmicinae , hvis arter vanligvis har en velutviklet stikkebrodd. Sammen med flere andre Solenopsis -arter gar den under navnet brannmaur eller tilsvarende pa andre sprak fordi stikket etterlater en brennende svie. Flere maurarter har invadert USA etter a ha blitt innført fra Sør-Amerika, og S. invicta er mest utbredte av disse. Siden 1930-arene har den vist seg i stand til a spre seg hurtig og etablere svært store bestander. I tillegg til USA (hvor den har spredt seg til alle sørlige delstater) har den etablert seg i bl.a. Australia, Taiwan og Kina.

Utseende [ rediger | rediger kilde ]

Arten er rødbrun, med mørkere bakkropp, men med noe fargevariasjoner, og gamle arbeidere er gjerne mørkere enn unge. Som hos mange maur er kjønnsindividene til dels betydelig større enn arbeiderne. Dronningene kan bli over 1 cm, mens arbeiderne maler 3?7 mm. Arbeiderne opptrer i tre størrelser. Antennene er kølleformet og har ti ledd, hvorav køllen utgjør to. Pedicelet har to ledd. Et iøynefallende kjennetegn, iallfall i USA, er at hvis en forstyrrer en tue, vil rundt halvparten av tuens forsvarere være store, mens nærstaende arter mønstrer fa store eksemplarer til forsvar. [1]

Dronninger og arbeidere

Utbredelse og habitat [ rediger | rediger kilde ]

Solenopsis invicta hører opprinnelig hjemme i Sør-Amerika, trolig Mato Grosso i Brasil [2] . Tross tropisk opprinnelse har den vist stor evne til a invadere nye omrader, ogsa i den tempererte sone . Den taler en del frost, selv om strenge vintre ser ut til a sette bom for en videre ekspansjon nordover i USA. I 1933 ble den for første gang pavist i USA, ved Mobile i Alabama (rundt 1918 innfallsport for en annen søramerikansk brannmaur, Solenopsis richeri , som ogsa har spredt seg). Senere er den funnet i alle USAs sørstater, Puerto Rico , pa flere karibiske øyer, og (trolig via Texas) i Mexico. I Asia er den funnet bl.a. i Kina (hvor klimaet minner mye om det sørøstlige USA) og pa Taiwan. Den har etablert seg i Sør-Australia. De nordligste funnene er i Virginia og Maryland og ved San Francisco i USA; det sørligste er pa New Zealand ? men faste stammer sa langt nord og sør er ikke kjent.

Arten er svært tilpasningsdyktig, men trives i apent landskap med mye sol, og gjerne litt fuktig: Hager, akre, parker, goflbaner, elvebredder osv. Den kan bosette seg under fortau og invadere hus, og som enkelte andre maur er den kjent for sin forkjærlighet for elektriske installasjoner. Den skyr tett skog, ørken og kjølige somre. Artens fremgang sørøst i USA er tilskrevet at den ble innført i en tid da massiv avskoging hadde medført et maktvakuum for maur [3] . Arizona (hvor Phoenix ' arsnedbør er pa ca. 180 mm) og mye av Texas later til a være for tørt for den. 510 mm er antydet som minstekrav til arsnedbør; noe mindre pa steder med kunstig vanning. [4]

Potensialet for videre spredning antas a være stort, bl.a. i Sør-Europa, Sørøst-Asia (inkl. Sør-Korea og det sørlige Japan) og Vest-Afrika. [5] Den er tatt med i Verdens naturvernunions liste over de 100 mest skadelige invaderende artene i verden. [6]

Levevis [ rediger | rediger kilde ]

Ernæring [ rediger | rediger kilde ]

Som mange maur er arten bortimot altetende. Pa matseddelen star bl.a. insekter og andre leddyr, sma pattedyr og øgler, fugleegg og -unger. Den kan drepe langt større motstandere enn seg selv ved hjelp av masseangrep, men tar gjerne selvdøde dyr. Den er ogsa glad i søtsaker i form av honningdugg, saft av visse planter, nektar, søte frukter m.m., samt frø.

Samfunnet [ rediger | rediger kilde ]

Som hos mange maur foretar et stort antall hunner og hanner (≪flyvemaur≫) fra en rekke nærliggende samfunn en paringsflukt. Hos denne arten foregar paringsflukten vanligvis pa varme, solrike dager etter regnvær. Hannene dør kort etter paringen. Hunnene, dvs. de unge dronningene, finner derimot et passende sted a grunnlegge en ny koloni, for sa a rive av seg vingene og grave seg ned. Flere dronninger gar sammen om a grunnlegge den nye kolonien. I første omgang legger en dronning 10?15 egg. Til a begynne med er dronningene alene om a grave ut bolet, fore og stelle avkommet, og forsvare det lille samfunnet. Larvene i første kull vokser opp med føde som dronningene gulper opp til dem, og som bestar av bl.a. proteiner fra de na overflødige flyvemusklene.

Det første kullet blir til arbeidere, dvs. hunner med uutviklede kjønnsorganer. De nyklekkede arbeiderne kryper ut av puppeskallet 22?38 dager etter eggleggingen. De første arbeiderne er sma fordi de har vokst opp pa et minimum av mat. Etter hvert overtar arbeiderne stell av dronninger og avkom, samt proviantering og forsvar av samfunnet. Fra na av kan dronningene fullt og helt konsentrere seg om eggleggingen.

Dronningen kan bli opptil 6?7 ar gammel ? en høy alder for et voksent insekt, men langt fra rekord for maur. Arbeiderne lever i 30?180 dager; de store eksemplarene lever lengst. Noen samfunn beholder dronningene som grunnla dem; andre ganger blir alle drept unntatt en.

En dronning kan legge ca. 1600 egg pr. dag. Samfunnet vokser fort under gunstige forhold. Etter et ar, nar det har fatt opptil 100 000 arbeidere, kan det begynne a produsere egne kjønnsindivider ? opptil 4500 om gangen, og 6?8 paringsflukter arlig kan forekomme. En populasjon kan produsere over 20 000 dronninger pr. dekar arlig. [7] Store samfunn kan romme over 250 000 arbeidere. Pa denne tiden har de bygget iøynefallende tuer. En stor tue maler 40?60 cm i diameter og er 40?50 cm høy. Mesteparten av byggverket er underjordisk, ned til 1½ m under bakken.

Solenopsis invicta gar ikke i dvale eller diapause om vinteren, men blir kuldestiv i kjølig vær, selv om den taler ned til ca. -9 °C. I kalde vintre er dødeligheten høy nord i utbredelsesomradet. Global oppvarming antas a kunne bidra til at arten skyver nordgrensen nordover [8] . Med gjeldende klimamodeller er det beregnet at den ville kunne na delstater som Oregon , Maryland og Delaware [9] .

Flomspredning [ rediger | rediger kilde ]

Solenopsis invicta bygger ofte bol eller tuer nær vann. Ved flom kan maurene samle seg i en ball, opptil basketballstørrelse ? med dronningene i midten. Denne maurballen kan sa flyte av garde med strømmen eller drive med vinden, inntil den nar land ? eller gjenstander eller svømmende dyr.

Stikket og giften [ rediger | rediger kilde ]

Som mange arter i slekten er Solenopsis invicta kjent for a gi stikk som etterlater en brennende smerte. Et stikk er likevel betydelig mindre smertefullt enn tilsvarende fra de fleste stikkeveps og mange maur [10] . Men den som ikke er i stand til a komme seg vekk, risikerer svært mange stikk. Stikkstedet hovner opp; det dannes en hvit hevelse, som gar ned etter tre dagers tid. Hvis en klør pa stikkstedet, kan infeksjoner eller arr forekomme som sekundærskader. Giften er (som hos f.eks. stikkeveps ) alkalisk og bestar av et piperidinderivat kalt solenopsin.

Der arten er vanlig, far svært mange føling med den ? ikke minst fordi den trives i hager og andre steder hvor mennesker gjerne oppholder seg. I USA bor over 40 mill. mennesker i omrader hvor arten forekommer. En regner at 30?60 % av dem blir stukket arlig, hvorav ca. 25 000 (0,1?0,2 % av dem som blir stukket) oppsøker lege for behandling. Enkelte far en allergireaksjon , som en sjelden gang kan være dødelig. Arlig omkommer anslagsvis 20 mennesker i hele verden etter stikk av brannmaur. [11]

Maurkrigen [ rediger | rediger kilde ]

I slutten av 1950-arene gikk landbruksmyndighetene til krig mot brannmaurene i flere delstater. Gamle bombefly fra 2. verdenskrig sprøytet dieldrin og heptaklor utover millioner av dekar. Ved a bruke 70 mill. dollar pa maurkrigen, utryddet en mer enn 85 % av fuglebestanden i Texas og Louisiana. Ogsa vaskebjørner , fisk, husdyr m.m. gikk med. Maurene klarte seg bedre: Før kampanjen var de utbredt over et omrade pa ca. 360 km²; fem ar senere hadde utbredelsesomradet vokst til ca. 520 km². [12] I Den tause varen brukte Rachel Carson maurkrigen som et eksempel pa mislykket skadedyrbekjempelse. I 1960-arene startet myndighetene like fullt en ny giftkrig som kostet 200 mill. dollar, i tillegg til at en i 1958 hadde innført karantene mot spredning av jord og planter fra omrader hvor maurene fantes. Intet hjalp. [13] . I 1972 ble mauren beskrevet som en selvstendig art ? av William F. Buren, som gav den artsnavnet invicta (den uovervinnelige). [14]

Naturlige fiender og fysiske virkemidler [ rediger | rediger kilde ]

Myndighetene oppgav forsøkene pa a utrydde arten ved a teppebombe store omrader med insektgifter. Men de oppgav ikke maurkrigen. Brannmauren har riktignok sine tilhengere ? fordi de spiser larvene av bomullsbillen og ogsa desimerer bestandene av andre skadelige insekter og midd . Likevel hevdes de i USA alene a forarsake skader pa avlinger, husdyr osv. for 750 mill. dollar pr. ar, i tillegg til over 5 milliarder dollar som anslas a ga med til maurkrigen og medisinsk behandling.

I tillegg til nye giftstoffer, som brukes lokalt ? har en lett etter naturlige fiender i artens hjemland. Til dem hører bl.a. snyltefluer , virus , sopp ? og maur. Solenopsis daguerrei , ogsa den fra Sør-Amerika, fungerer som en gjøkmaur overfor andre Solenopsis -arter: Den unge dronningen invaderer tuen og henger seg pa den innfødte dronningen. Arbeiderne fortsetter a stelle og mate inntrengeren, sa deres egen dronning sulter i hjel. Nar tuens nye førstedame begynner a legge egg, blir ogsa hennes avkom stelt og matet av arbeiderne. Dette avkommet utvikler seg til nye hanner og hunner. I likhet med gjøkvepsene har S. daguerrei ikke egne arbeidere.

I 2002 ble en ny søramerikaner oppdaget i Texas ? den lille Nylanderia fulva . Den mangler stikkebrodd. I stedet nøytraliserer den brannmaurens gift ved hjelp av sin egen maursyre. Den har vist seg i stand til a fortrenge den tidligere uovervinnelige brannmauren, men noen mener den er langt mer skadelig, og iallfall langt vanskeligere a holde under kontroll nar den først har etablert seg. Pa den annen side kan ikke dronningene fly, sa uten menneskenes hjelp sprer den seg langsomt. [15]

Ogsa sterke fysiske virkemidler blir brukt, bl.a. ved at en heller kokende vann over tuene, men det kan være vanskelig a drepe dronningen(e), som befinner seg dypt nede. Ogsa bensin og smeltet aluminium er forsøkt, men begge deler har andre ulemper.

Maurkrigen har ikke vært mislykket overalt. I Australia har en i noen grad hatt hellet med seg. I San Francisco-omradet, delstaten Virginia og pa New Zealand klarte en ? kanskje ved hjelp av kjøligere klima ? a hindre arten i a etablere seg etter at den ble oppdaget pa disse stedene.

Referanser [ rediger | rediger kilde ]

  1. ^ ≪Arkivert kopi≫ . Arkivert fra originalen 23. desember 2014 . Besøkt 13. januar 2015 .  
  2. ^ Buren, s. 12
  3. ^ Buren, s. 13
  4. ^ http://www.bioone.org/doi/abs/10.1603/0046-225X-30.4.645
  5. ^ ≪Arkivert kopi≫ (PDF) . Arkivert fra originalen (PDF) 28. april 2016 . Besøkt 13. januar 2015 .  
  6. ^ S. Lowe, M. Browne, S. Boudjelas og M. De Poorter (2000). ≪100 of the World’s Worst Invasive Alien Species: a selection from the Global Invasive Species Database≫ (PDF) . Published by The Invasive Species Specialist Group (ISSG) a specialist group of the Species Survival Commission (SSC) of the World Conservation Union (IUCN) . Arkivert fra originalen (PDF) 22. desember 2018 . Besøkt 4. januar 2019 .  
  7. ^ http://entnemdept.ufl.edu/creatures/urban/ants/red_imported_fire_ant.htm
  8. ^ http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/j.1366-9516.2005.00142.x/abstract;jsessionid=6ABC18ADB38D84557E00DE2039AA323A.f03t02?deniedAccessCustomisedMessage=&userIsAuthenticated=false
  9. ^ http://www.bioone.org/doi/abs/10.1603/0046-225X-30.4.645
  10. ^ http://insects.about.com/od/antsbeeswasps/tp/schmidt_sting_index.htm [ død lenke ]
  11. ^ ≪Arkivert kopi≫ . Arkivert fra originalen 6. mars 2015 . Besøkt 13. januar 2015 .  
  12. ^ About the Fire Ant (A Little History): Utdrag fra Steve Tvedtens bok "The Best Control (2nd Edition)"; http://www.thebestcontrol.com/fireants/fireants1.htm
  13. ^ About the Fire Ant (A Little History): Utdrag fra Steve Tvedtens bok "The Best Control (2nd Edition)"; http://www.thebestcontrol.com/fireants/fireants1.htm
  14. ^ Buren 1972, s. 3ff
  15. ^ http://www.utexas.edu/news/2013/05/16/invasive-crazy-ants-are-displacing-fire-ants-researchers-find/

Kilder [ rediger | rediger kilde ]

  • Rachel Carson: Den tause varen , s. 114?122 i norsk utgave 1963 ved Tiden Norsk Forlag.
  • William F. Buren: Revisionary studies on the taxonomy of the imported fire ant. J. Georgia Entomol. Soc 1972. 7:1?26.

Eksterne lenker [ rediger | rediger kilde ]

Hentet fra ≪ https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Solenopsis_invicta&oldid=23704469 ≫