Olav Aukrust
(
21. januar
1883
–
3. november
1929
) var ein norsk lærar,
lyrikar
og
diktar
fra
Lom kommune
i
Oppland fylke
. Han skreiv pa
nynorsk
med ein svip av gudbrandsdalmal. Aukrust nytta gjerne lokalomradet som inspirasjon for dei
romantiske
dikta sine.
Fram til 1917 arbeidde Aukrust som
lærar
og etter kvart folkehøgskulestyrar i Lom. Garden der han var fødd og budde heile livet, Nordgard Aukrust, er open for publikum i turistsesongen. Det vert drive ein stor
urtehage
pa staden, men det er og mogleg a sja minne etter Aukrust.
Typisk for Aukrust er store, rapsodiske dikt med religiøst og filosofisk innhald. Han brukte gjerne den sakalla
wergelandtrokeen
, men ikkje sa mjukt som
Henrik Wergeland
? til det var Aukrust for rimglad. Ved sida av
Ibsen
er han vorten rekna som var mest rimglade poet.
[1]
Mellom Aukrusts mest sentrale dikt kan nemnast
Emne
.
Leif Mæhle
skreiv doktoravhandlinga si med utgangspunkt i emneproblematikken i Aukrusts dikting. Eit anna sentralt og velkjent dikt er ≪Still meg ei storvengja sorg overskygde≫, som byggjer pa ei ekstatisk-mystisk oppleving Aukrust hadde i ungdommen, og som kom til a tyda mykje for diktinga hans. Typisk er og det stemningsmetta ≪Einsemd≫. Kjært for mange er det vesle diktet pa fire sma strofer som heiter ≪Ei naki grein≫:
Ei naki grein med blodraud bær
og ei som bladrik blømer,
pa kvar sin mate fagre er
for den som kjærleg dømer.
Komponisten
Sparre Olsen
tonesette mellom anna ≪Fjell-Norig≫ og ≪Varbla himil i mars≫. Det fyrste er vorte folkeeige som korsong.
Camilla Granlien Band
har pa plata
Jarnnetter
(2008) brukt mange av tekstane til Aukrust og sambygdingen
Tor Jonsson
, inkludert ≪Ei naki grein≫.
Aukrust stod pa fleire matar folketradisjonen nær. Han kunne t.d. bruka lokale segner som emne for dikting, som i ≪Sota≫. Han skreiv ogsa populære folkelivsbilete som
Aksion pa Tande
og
Bilbeistet
.
Aukrust var musikalsk, og ønska a bli musikar, men fekk leddtuberkulose som øydela for desse planane. Han spelte likevel litt folkemusikk fra heimetraktene pa fele og munnharpe.
Aukrust si dikting inspirerte fleire andre lyrikarar, mellom dei
Aslaug Vaa
og
Olav H. Hauge
, som begge byrja sin lyriske karriere i tilnærma Aukruststil.
Aukrust var gift med Gudrun Blekastad. Fram til
1917
arbeidde han som lærar, og vart etterkvart folkehøgskulestyrar pa Dovre og i Gausdal.
Bilethoggaren
Dyre Vaa
, som er kunstnaren bak Aukrustmonumentet i Lom, gav skulpturen som framstiller St. Clemens pa Nidarosdomen, Aukrusts trekk. Nordgard Aukrust, garden der diktaren vart fødd og budde heile livet, er open for publikum i turistsesongen. Det vert no drive ein stor urtehage pa staden, men det er og mogleg a sja minne etter Aukrust.
Olav Aukrust var onkelen til den folkekjære
Kjell Aukrust
.
- Himmelvarden
, 1916.
- Hamar i Hellom
, 1926.
- Emne
,
Gyldendal,
1926.
- Solrenning
, Gyldendal, 1930.
- Norske terningar
, Gyldendal, 1931.
- Dikt i samling
, I-II, Gyldendal, 1942.
- Skaldespor. Artikler, taler og brev i utvalg, Gyldendal, 1952. Utval ved
Leif Mæhle
. Innleiinga til Mæhle er ein utførleg biografi over diktaren.
- ↑
Jf.
Hallvard Lie
i
Norsk verslære
.
- Mæhle, Leif 1968: Vegen til varden (doktoravh.)
- Birkeland, Bjarte
: ≪Den nye lyrikargenerasjonen≫ i Noregs litteraturhistorie b. 4 1975. Spesielt om Aukrust s. 668-692.
- Havnevik, Ivar 2002: Dikt i Noreg s. 301-306