VHS
|
---|
|
Mediatype
| Magnetband
|
---|
Koding
| NTSC
/
PAL
|
---|
Etablert
| 1976
|
---|
Les
| Helisk skanning
|
---|
Skriv
| Helisk skanning
|
---|
Standard
| FM
pa magnetisk tape
|
---|
Eier
| JVC
|
---|
Bruksomrade
| Hjemmevideo
|
---|
Dimensjoner
| 187 x 103 x 25 mm
|
Video Home System
(forkortet
VHS
) er et videoavspillingssystem med kassetter. Systemet ble lansert av
JVC
i 1976. VHS ble det totalt dominerende videosystemet for forbrukermarkedet etter at det utkonkurrerte
Betamax
- og
Video 2000
-systemene, en posisjon systemet holdt frem til VHS selv ble utkonkurrert av den nyere
DVD-teknologien
tidlig i 2000-arene.
I 1971 startet JVC-
ingeniørene
Yuma Shiraishi
og
Shizuo Takano
utviklingen av VHS-formatet. JVC samarbeidet først med
Sony
og
Matsushita Electric
(kjent som
Panasonic
utenfor
Japan
) om a utvikle et videoformat for forbrukere i Japan. Kort tid etter brøt Sony og Matsushita samarbeidet for a utvikle sine egne standarder. Sony begynte arbeidet med
Betamax
, mens Matsushita jobbet med formatet VX.
Mot slutten av 1971 hadde JVC produsert et internt dokument med tittelen
VHS Development Matrix
. I dokumentet ble det listet opp tolv milepæler i arbeidet med a bygge en hjemmevideoenhet. Men pa samme tid opplevde den kommersielle videoindustrien et fall, og JVC kuttet budsjettet og la til slutt VHS-prosjektet pa hylla. Takano og Shiraishi fortsatte arbeidet med prosjektet i hemmelighet, og i 1973 hadde de en fungerende prototype.
I 1974 startet Japan sin egen standardiseringskrig.
Ministry of International Trade and Industry
(MITI) forsøkte a presse den japanske videoindustrien til a standardisere til bare ett format for a hindre at forbrukerne ble forvirret over a ha flere standarder for video pa markedet. Senere pa aret hadde Sony en funksjonell prototype pa sitt Betamax-format, og var veldig nær a slippe et ferdig produkt. Med denne prototypen forsøkte Sony a overbevise MITI til a adoptere Betamax som standarden, og a la Sony lisensiere teknologien til andre produsenter.
JVC mente at en
apen standard
ville være best for forbrukeren, da a dele formatet mellom produsentene uten a matte lisensiere formatet ville være bedre for forbrukeren. For a hindre at MITI adopterte Betamax som standarden gjorde JVC et forsøk pa a fa andre selskaper til a akseptere VHS, og motarbeidet dermed Sony og MITI. Det var en stor fordel a ha Matsushita med pa laget, siden Matsushita var Japans største elektronikkprodusent pa den tiden. JVC overbeviste Matsushita til a støtte VHS-formatet, fordi Matsushita var redd for at Sony kunne bli markedsledende, samt at Betamax bare kunne ta opp en time med video. Matsushitas støtte overbeviste
Mitsubishi
og
Sharp
til a støtte VHS-standarden. Sonys utgivelse av sin første Betamax til det japanske markedet i
1975
satte større press pa MITI for a akseptere Sonys forslag til standard. Men samarbeidet mellom JVC, Matsushita, Mitsubishi og Sharp var mye sterkere, og MITI avsluttet arbeidet for a etablere en industristandard.
Den første videomaskinen som benyttet VHS var Victor HR-3300, og ble introdusert av presidenten i JVC pa
Okura Hotel
den 9. september
1976
. JVC begynte a selge HR-3300 videomaskinen i
Akihabara
,
Tokyo
, Japan den 31. oktober 1976. Amerika mottok sin første VHS baserte maskin, RCA VBT200, den 23. august
1977
. RCA-maskinen var designet av Matsushita, og var den første VHS-baserte maskinen som ble laget av noen annen enn JVC.
England
mottok sin første VHS-videospiller, Victor HR-3300EK i
1978
.
Quasar
og
General Electric
fulgte tett pa med VHS-baserte videospillere, alle designet av Matsushita. I 1978 produserte Matsushita alene over halvparten av alle japanske videospillere.
VHS-kassetten er 187 mm bred, 103 mm dyp og 25 mm tykk.
Plastskallet
holdes sammen med 5 Philips-skruer. Lokket som beskytter magnetbandet har en innebygd lasemekanisme pa høyre side. VHS-kassetten har ogsa en mekanisme som forhindrer at bandet avspoles. Spolebremsene slippes av en knapp som trykkes inn via et hull i bunnen av kassetten.
En klar film er festet i begge endene av magnetbandet for a gi en optisk automatisk stopp funksjon for transportmekanismen. En lyskilde blir ført inn i kassetten gjennom et rundt hull i undersiden av kassetten nar den lastes inn i videospilleren, og to foto
dioder
er plassert pa venstre og høyre side der bandet forlater kassetten. Nar den klare filmen nar dette punktet vil nok lys passere igjennom filmen slik at stoppfunksjonen aktiveres. I mer sofistikerte maskiner vil en automatisk tilbakespolingsfunksjon starte nar bandet nar slutten. Tidlige enheter benyttet en
lyspære
som lyskilde; denne sluttet jevnlig a fungere og fikk videospilleren til a tro at en kassett var i maskinen nar den egentlig var tom, eller den ville merke at lyspæren hadde gatt og sluttet a fungere. Senere modeller benyttet en
infrarød
LED
med mye lengre levetid som lyskilde.
Lagringsmediet er et 12.7 mm bredt
magnetband
pa to spoler som sakte blir dratt over avspillings- og opptakshodene i videomaskinen. Bandet beveger seg i en hastighet av 3.335 cm/sek for
NTSC
, eller 2.339 cm/s for
PAL
.
Som de fleste andre kassettbaserte videosystemer, trekker VHS maskiner bandet ut fra kassetten og legger det rundt et lesehode, som roterer med en hastighet av 1800
o/min
for NTSC maskiner, eller 1500 o/min for PAL maskiner. VHS maskiner, i motsetning til
Betamax
og Betas forgjenger
U-matic
, benytter et system som kalles ≪M-loading≫. Magnetbandet trekkes ut av to stolper og legges i en løkke pa over 180 grader rundt lesehodet og andre bandtransportskomponenter. Formen pa bandet nar det ligger i mekanismen ligner pa bokstaven
M
.
Et lineær kontrollspor pa bandets nederste kant inneholder pulser som markerer begynnelsen av hver bilderamme. Disse pulsene benyttes for a finjustere hastigheten pa bandet under avspilling, og for a fa de roterende hodene pa riktig plass for
helisk skanning
av bandet, fremfor at de ender opp mellom to nærliggende spor. Siden god avspilling avhenger av at lesehodene ligger i riktig avstand fra bandet for a lese av de lineære sporene, og denne avstanden varierer med en par mikrometer mellom forskjellige maskiner, tilbyr de fleste videomaskiner enten manuell eller automatisk sporingsjustering.
Kontrollsporet kan ogsa inneholde
indeksmerker
. Disse blir normalt skrevet ved begynnelsen av et opptak, og kan bli funnet ved hjelp av videomaskinens
indekssøk
funksjon. Dette vil spole raskt frem eller tilbake til det spesifiserte indeksmerket, og gjenoppta avspillingen derifra.
Mot slutten av 1990-arene hadde noen avanserte videomaskiner mer sofistikert indeksering. For eksempel hadde
Panasonics
Tape Library System muligheten til a gi et ID nummer til hver kassett, og logget opptaksinformasjon slik som kanal, dato, tid og eventuelt programmets tittel bade til kassetten og til maskinens interne minne.
En VHS-kassett inneholder ca. 430 meter med band ved lavest aksepterbare bandtykkelse. Dette gir cirka 4 timers avspillingstid i en DF480 for
NTSC
, og fem timer i en E-300 for
PAL
i "Standard play" (SP) kvalitet. Andre hastigheter slik som "long play" (LP) og "extended play" (EP) eller "super long play" (SLP) dobler eller tredobler spillelengden, men disse hastighetsreduksjonene gir en liten rediksjon i videokvalitet, fra normalt 250 vertikale linjer i SP til 230 linjer i LP. Video som blir spilt inn i lavere hastighet vil ogsa ofte spilles av darlig pa andre maskiner enn den videomaskinen den ble tatt opp pa. Av den grunn ble de fleste kommersielle opptak laget i SP-modus. I noen tilfeller ble lavbudsjettsfilmer sluppet i EP eller LP for a redusere mengen band som trengtes per kassett, slik at produksjonskostnaden ble senket.
VHS-band har omtrent 3
Megahertz
med video
bandbredde
og 400 kHz chroma bandbredde, noe som oppnas ved en relativt lav bandhastighet ved hjelp av
helisk skanning
av et
frekvensmodulert
svart-hvitt videosignal med et nedkonvertert
krominans
signal spilt inn direkte i basebandet. Hvert heliske spor inneholder ett felt kodet som et analogt
rastreringsskann
, lignende som analoge TV-sendinger. Horisontal oppløsning er 170 linjer per skannelinje, og vertikal oppløsning er den samme som den respektive TV-standarden (576 for
PAL
eller 486 for
NTSC
). I moderne digital terminologi er VHS omtrentlig tilsvarende 333x480 piksler med luminositet og 40x480 chroma oppløsning.
JVCs tilsvar til introduksjonen av SuperBeta i 1985 var VHS HQ, eller VHS High Quality. Frekvensmodulasjonen av VHSs luminanssignal er begrenset til 3 megahertz, noe som gjør at høyere oppløsninger ikke er mulig, men en HQ merket videospiller bruker elektronikk for støyreduksjon og forbedret skarphet. Effekten var a øke tilsynelatende horisontal oppløsning fra 240 til 250 analoge linjer (tilsvarende 333 piksler fra venstre til høyre, i digital terminologi).
I 1987 introduserte JVC formatet
Super VHS
, som utvidet bandbredden til 5 Mhz, noe som ga 420 analoge horisontale linjer (560 piksler).
I det originale VHS-formatet ble lyden lagret i
basebandet
i et enkelt lineært spor ved toppen av bandet, pa lik mate som i en
lydkassett
. Frekvensomradet var avhengig av bandets hastighet. I VHS SP modus ga dette en litt darlig lydrespons pa cirka 100 Hz til 10 kHz. Støynivaet (
signal-støy-forhold
) var akseptable 42 dB. Begge parametre degraderte betraktelig med andre moduser som LP eller EP, hvor EP ga en frekvensrespons pa 4 kHz.
Lyd kan ikke bli lagret pa et VHS band uten a samtidig legge pa videosignal. Hvis det ikke er noe videosignal vil enheten ta opp svart video sammen med et kontrollspor, mens lyden blir tatt opp.
Dyrere enheter tilbød
stereo
lydopptak og avspilling. Lineær stereo, som det ble kalt, plasserte to uavhengige kanaler i det samme bandet som det originale
mono
lydsporet. Mens dette ga akseptabel tilbakekompatibilitet med mono lydhoder, degraderte inndelingen av lydsporet signalets støyforhold til det punktet at bandstøy var tydelig ved normalt lydniva. For a motvirke dette benyttet enhetene
Dolby
B støyreduksjon for opptak og avspilling. Dolby B forbedrer mellomfrekvensene dynamisk, og øker signalstyrken relativt til bandets bakgrunnsstøy nar opptaket blir gjort, og senker deretter nivaet under avspilling. Dobly B er ikke en transparent prosess, og Dolby kodede programmer vil gi en unaturlig vekt i mellomfrekvensbandet nar det blir avspilt pa en enhet uten Dolby B.
Rundt 1984 introduserte JVC
Hi-Fi
lyd til VHS, i respons til Beta Hi-Fi. Bade VHS Hi-Fi og Betamax Hi-Fi leverte flat, full frekvensrespons (20 Hz til 20 kHz), utmerket 70 dB støyniva, dynamisk bredde pa 90 dB og kanalseparasjon pa mer enn 70 dB. VHS Hi-Fi lyd oppnas ved bruk av
audio frequency modulation
(AFM), hvor hver av de to kanalene (venstre og høyre) lagres pa en frekvensmodulert bærebølge, og blir integrert i videosignalet. For a unnga interferens fra videobærebølgen, benytter VHS sin implementasjon av AFM en form for magnetisk lagring kalt
dybde
multipleksing
. Det modulerte lydsignalet blir først lagret under luminansbærebølgen (under 1.6 Mhz). Deretter sletter videohodet og lagrer videosignalet pa samme sted pa bandet, men videosignalets høyere midtfrekvens fører til en grunnere magnetisering av bandet, slik at bade videosignalet og restene av AFM lydsignalet kan eksistere samtidig pa bandet. Ved avspilling henter VHS HiFi frem lydsignalet ved a trekke fra lydhodets signal (som inneholder AFM-signalet med et svakt bilde av videosignalet) fra videohodets signal (som bare inneholder videosignalet), og demodulerer deretter høyre og venstre lydkanal fra deres respektive bærefrekvenser. Resultatet av den komplekse prosessen var et lydsignal med utmerket kvalitet som ikke ble pavirket av endringer i bandhastigheten. Siden JVC hadde tatt seg bryet med a sørge for at VHS Hi-Fi var bakoverkompatibelt med vanlige VHS-spillere, utga studioene flesteparten av sine filmer til hjemmevideomarkedet med Hi-Fi lydspor i tillegg til det lineære lydsporet.
Lydkvaliteten til Hi-Fi VHS stereo er sammenlignbar med kvaliteten pa
CD-er
, spesielt nar opptaket ble gjort med dyrere eller profesjonelle VHS-maskiner. Denne høye kvaliteten, sammenlignet med andre forbrukerformater slik som
musikkassetter
, tildro seg oppmerksomheten til amatør- og hobbyartister med behov for a lage gode lydspor. Hjemmeopptak entusiaster lagret høykvalitets stereo opptak fra flerspors bandopptakere pa VHS Hi-Fi opptakere. Men siden VHS Hi-Fi sin opptaksprosess er sa tett bundet til enhetens videoopptaksfunksjon var ikke avanserte redigeringsfunksjoner slik som lyddubbing eller videodubbing mulig. Noen VHS-maskiner hadde en "simulcast" bryter som lot brukeren ta opp et eksternt lydsignal sammen med videobildet. Noen fjernsynssendte konserter tilbød en sending av lydsporet over FM radiobandet samtidig med konserten, og dermed kunne tusenvis av entusiaster ta opp konserter slik som
Live Aid
med stereolyd lenge før stereo TV-sendinger ble lansert.
Kompleksiteten og kravene til mer maskinvare begrenset VHS Hi-Fi til dyrere enheter i mange ar. Mens lineær stereo sa a si forsvant fra videomaskinen hjemme, var det ikke før i 1990-arene at Hi-Fi ble mer vanlig i videomaskinen hjemme. Til og med da var forbrukere flest ikke kjent med viktigheten av systemet, og nøt bare den økte lydkvaliteten i nyere videomaskiner.
VHS begynte a komme til Norge sammen med videospillere/VHS-spillere i 1978.
VHS formatet begynte a bli faset ut i 2003-2004, da mange filmer og serier kom kun pa
DVD
og ikke samtidig pa VHS som de hadde gjort før. Norge tok beslutningen om a fase ut VHS tidligere enn andre land.
I ca 2005 sluttet VHS a bli solgt i butikker i Norge, mange butikker tok avgjørelsen om a ta denne beslutningen i slutten av 2004. Filmer som
Shrek 2
,
De utrolige
og
Pusur
var blant de siste filmene som kom ut pa VHS i Norge.
Videreutviklinger av VHS-systemet
[
rediger
|
rediger kilde
]
- VHS-C
er et VHS-format med samme bandtype som VHS, men i en fysisk mindre kassett som brukes mest i videokameraer. Disse kassettene kan spilles av i en standard VHS-spiller ved a bruke en spesiell
adapter
.
- S-VHS
(
Super-VHS
) er en videreutvikling med en annerledes innspillingsteknikk som gir 400 linjers horisontal oppløsning. Kassettene ser helt like ut som VHS. S-VHS-standarden har et mye strengere krav til det magnetiske materialet som bandet bestar av.
- S-VHS-C
er et kompakt format for S-VHS videokamera. Disse kan spilles i en standard S-VHS maskin ved bruk av en adapter pa samme mate som VHS-C.
- D-VHS
er en digitalvideoversion av VHS-systemet. En standard kassett har en datalagringskapasitet pa 44
gigabyte
.
- ADAT
er en standard for digital lagring av lyd, som er utbredt i studiosammenheng. Signalet lagres pa vanlige S-VHS-kassetter.