Det norske landssvikoppgjøret
var et rettslig oppgjør med medlemmer av
Nasjonal Samling
(NS) og
den tyske okkupasjonsmaktens
medhjelpere i
Norge
etter
andre verdenskrig
. Oppgjøret begynte med omfattende arrestasjoner etter den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945. Arrestasjonene munnet ut i rettssaker mot 92 805 siktede hvorav rundt 46 085 ble straffet, 30 personer fikk
dødsstraff
, 17 000 fikk
fengselstraffer
, og de resterende fikk
forelegg
eller annen straff.
[1]
Det norske rettsoppgjøret skilte seg fra andre land ved at det omfattet et stort antall saker i forhold til folketallet.
[2]
I tillegg til rettsoppgjøret var det et omfattende, uformelt oppgjør med utrenskninger innenfor blant annet organisasjoner og arbeidsliv. Rettsoppgjøret var omstridt i samtiden og har blitt kritisert i ettertid. Dette gjelder særlig spørsmalene om kollektiv
skyld
og straffebestemmelser med tilbakevirkende kraft. Rettsoppgjøret har blitt kritisert for a ha vært gjennomført for lemfeldig, og at for mange, deriblant økonomiske forbrytere, slapp for lett unna.
[2]
[3]
At man fikk forelegg og stempel som landssviker for a være passivt medlem i NS har ogsa vakt oppsikt.
[4]
Norge erklærte seg som nøytralt ved krigsutbruddet i 1939, men ble
invadert av tyske styrker 9. april 1940
. Etter to maneders kamp kapitulerte de norske styrkene og den tyske okkupasjonen begynte. Den 9. april 1940 bemektiget Quisling seg tilgang til
NRK radio
og
utnevnte seg selv til statsminister
, han ble presset til a ga av noen dager senere og et
administrasjonsrad
bestyrte fra 15. april forvaltningen av de omradene som var okkupert.
[5]
Stortingets presidentskap
forhandlet
sommeren 1940 med okkupasjonsmyndighetene om en
fredsavtale
med Tyskland og styre av landet under ledelse av okkupasjonsmakten. Presidentskapet ba
kong Haakon
om a
abdisere
og med støtte i Stortinget foreslo presidentskapet at Nygaardsvolds regjering ikke lenger kunne anerkjennes. Rikskommissær
Josef Terboven
erklærte 25. september 1940 at forhandlingene var over, at kongen og eksil-regjeringen var avsatt, og administrasjonsradet oppløst.
Nasjonal Samling
, forkortet NS, ble fra september 1940 av
okkupasjonsmakten
gjort til
Norges
eneste lovlige parti.
[6]
De kommissariske statsrader
besto hovedsakelig av NS-folk, men uten Quisling selv.
[7]
Partilederen
Vidkun Quisling
titulerte seg som fører. NS regjerte pa okkupasjonsmaktens nade og partimedlemmer ble plassert i samfunnsmessige nøkkelposisjoner. Det okkuperte landet ble delvis styrt av
Vidkun Quislings regjering
under tysk kontroll og med omfattende tysk militær tilstedeværelse (
Svalbard
og
Jan Mayen
ble ikke okkupert).
[
trenger referanse
]
Den norske regjeringen forlot landet samtidig som norske styrker kapitulerte og fortsatte sitt virke fra Storbritannia.
[8]
Regjeringen Nygaardsvold baserte sin virksomhet pa
Elverumsfullmakten
mens Stortinget ikke kunne samles under okkupasjonen.
[9]
Det norske
fastlandet
var ikke involvert i regulære krigshandlinger etter juni 1940 med unntak av det østligste Finnmark som var sterkt berørt av kampene ved
Murmanskfronten
fra 1941. Mesteparten av bebyggelse i Finnmark og Nord-Troms ble brent, infrastrukturen ødelagt og befolkningen
tvangsevakuert
høsten 1944.
[10]
I løpet av okkupasjonen ble blant annet 393 nordmenn henrettet av okkupasjonsmakten og 19 av Quisling-regimet, 130 døde i fangenskap, 2091 politiske fanger og deltakere i motstandsbevegelsen døde. Av 100.000 sovjetiske fanger i Norge døde omkring 15500, mens det blant 4200 jugoslaviske krigsfanger var 2839 døde.
[11]
760 døde ved forfølgelsen av jøder i Norge, hovedsakelig etter deportasjon til
Auschwitz
.
[12]
Admiral
Karl Donitz
kapitulerte natt til 7. mai 1945 betingelsesløst for
de allierte
pa alle fronter. Kapitulasjonen gjaldt fra 8. mai klokken 23.00. Donitz avsatte samtidig Terboven og innsatte i stedet
Franz Bohme
. De tyske styrkene i Norge la ned vapenene 8. mai.
[2]
Tyske styrker ble palagt a trekke seg ut av viktige byer og militære installasjoner, og være samlet i avgrensete omrader. Norske hjemmestyrker holdt til dels vakt sammen med tyske soldater den aller første tiden etter kapitulasjonen.
[13]
De tyske styrkene i Norge kapitulerte for
de allierte
som ledd i
Operation Doomsday
. Allierte militærdelegasjoner kom til de viktigste byene for a organisere og holde oppsyn med avvæpning av de tyske styrkene. Pa det meste var det 30 000 britiske og amerikanske soldater. Mesteparten av de 12 000 mann i de norske
polititroppene
i Sverige ankom
Narvik
,
Trondheim
og
Oslo
9. og 10. mai. Norge var underlagt alliert militærstyre under ledelse av general
Andrew Thorne
frem til den 7. juni da
kong Haakon
vendte tilbake og landet fikk full suverenitet gjenopprettet. Den sivile forvaltningen ble ivaretatt av ordinære norske myndigheter. En del av de allierte styrkene ble værende lenger i landet, blant annet for a
repatriere
tyske
krigsfanger
.
[14]
En del tyske generaler og høyere offiserer ble sendt som fanger til Storbritannia.
[15]
Over hele
Europa
hadde det i løpet av krigen bygget seg opp forbitrelse og hat i deler av befolkningen mot
nasjonalsosialistene
og deres medhjelpere. I de berørte land ble personer som hadde samarbeidet med tyskerne forfulgt etter krigen.
I Tyskland arrangerte
de allierte
et særskilt tribunal,
Nurnbergprosessen
, som fikk som oppgave a dømme tyske krigsforbrytere.
I
Frankrike
regner man med at rundt 9 000 antatte kollaboratører ble summarisk henrettet uten
rettergang
.
[16]
6.763 ble dømt til døden ved franske
domstoler
fra 1944 til 1951, for landssvik og andre lovbrudd (3 910 ble dømt
in absentia
). 791 henrettelser ble gjennomført.Særlig kjent
Pierre Laval
og
Robert Brasillach
. 49 723 personer ble dømt til tap av statsborgerlige rettigheter.
[17]
I
Tsjekkoslovakia
(til kommunistenes maktovertakelse i 1948) ble 723 personer dømt til døden, av disse ble 686 fullbyrdet (95 %), noe som er den høyeste andelen fullbyrdete dødsstraffer i
etterkrigstidens
rettsoppgjør. Frankrike hadde det største antallet dødsdommer. I Frankrike ble 791 av 7.037 (11 %) av dødsdommer fullbyrdet. Av dødsdommene var 4.397
in absentia
, og fratrukket disse ble 30 % av dødsdommene fullbyrdet.
I
Belgia
ble 2.940 dømt til døden, og av disse ble 242 fullbyrdet. I
Slovakia
ble 27 av 65 dødsdommer fullbyrdet. I
Danmark
ble 78 dømt til døden, og 46 faktisk henrettet. I
Ungarn
ble 476 dømt til døden og 189 henrettet.
[18]
Et fellestrekk ved rettsoppgjørene i de fleste land var at straffeutmalingene i løpet av prosessen ble mildere. Det vakte protester at de sma overtredelsene ble straffet uforholdsmessig hardt, mens de store slapp billigere, rett og slett fordi man startet med de enkle sakene, og disse gjaldt ofte rene overtredelser som ble dømt mens stemningen fremdeles var svært opphisset.
[19]
Johs Andenæs skrev i Bergens Tidende 25. september 1995 at ≪Dette er ubestridt, særlig for
frontkjempernes
vedkommende, og det ble ogsa offentlig erkjent da Justisdepartementet i januar 1948 oppnevnte et eget utvalg (Benadningsutvalget) til a fa rettet pa ulikheten ved nedsettelse av straffene for de tidlig dømte ved
benadning
.≫
[20]
Arrestasjoner av mistenkte begynte 8. eller 9. mai 1945, umiddelbart etter den tyske kapitulasjonen. Lister over personer som skulle arresteres var utarbeidet norske myndigheter i eksil i Sverige og Storbritannia. Av et politikorps pa 4 500 ble 2 200 suspendert og satt under etterforskning etter
frigjøringen
.
[2]
Det norske politiet i Sverige hadde samlet inn informasjon fra over 50 000 norske flyktninger og ut ifra disse bygd opp en liste med over 16 000 navn mistenkt for
landssvik
. Denne listen er kjent som
Liste nr. 1
og ble sendt ut i mai 1945.
[21]
[22]
Kapitulasjonsbetingelsene pala den tyske militære ledelse a arrestere og utlevere visse kategorier tyskere, særlig politifolk. Til sammen ble 2700 tyske tjenestemenn arrestert, inkludert nesten alle ledende
Gestapo
-folk.
[13]
Da Norge ble okkupert matte befolkningen og de forskjellige samfunnsstrukturer forholde seg til den tyske okkupasjonsmakten, som regel pa tyskernes premisser. Hva som var nødvendig samarbeid og hva som var
svik
ble i stor grad bestemt av forholdene i forskjellige deler av landet, og kunne forandre seg over tid. En avgjørende faktor var som regel sarbarhet i forhold til selvforsyningsgrad og arbeidsplasser.
Fra sommeren 1940 var det norske samfunn i en særegen situasjon. Tyskerne hadde kontroll over store deler av Europa, og konge og regjering hadde flyktet til
Storbritannia
. Under disse omstendigheter var det noen som mente at man burde gjøre det beste ut av situasjonen og samarbeide med den tyske okkupasjonsmakten. Samarbeidsviljen gikk helt til topps i det politiske system, hvor
Stortingets
presidentskap i
Riksradsforhandlingene
gikk med pa a be
Kong Haakon
om a
abdisere
.
Det norske rettsoppgjøret etter krigen omfattet kun forbrytelser begatt i Norge. Dette medførte for eksempel at frontkjempernes handlinger i andre land ikke ble berørt,
[23]
mens mange tyskere og andre utlendinger ble dømt og straffet for krigsforbrytelser de begikk i Norge.
[24]
Rettsoppgjøret avdekket og dokumenterte mange tilfeller der blant annet politifolk deltok i deportasjon av jøder.
Jødeforfølgelsene
hadde en underordnet rolle i det norske oppgjøret. Medvirkning til jødeforfølgelsene var en del av tiltalegrunnlaget i enkelte rettssaker, blant annet mot
Vidkun Quisling
,
Albert Viljam Hagelin
og
Sverre Riisnæs
.
[25]
For nordmenn som medvirket til arrestasjon og deportasjon av jødene inngikk dette i grunnlaget for tiltale etter straffeloven § 86 (≪bistand til fienden≫).
Knut Rød
var den eneste som ble helt frifunnet. I to saker (Hagelin og Sverre Johansen) var medvirkning til deportasjonen av jødene et skjerpende punkt i straffeutmalingen. I de øvrige sakene ble, ifølge Christopher S. Harpers gjennomgang, NS-medlemskap og tjenestegjøring i
Stapo
ved straffeutmalingen vektlagt, mens medvirkning til deportasjonen av jødene tones ned eller nevnes ikke.
[26]
Ifølge
Per Ole Johansen
var det mye større lettere at en politimann ble dømt for passivt medlemskap i NS enn for aktiv medvirkning til jødeforfølgelse. Med fa unntak var jødeforfølgelse lavt prioritert i rettsoppgjøret ifølge Johansen. Over 200 norske politimenn var involvert i deportasjonene, av disse ble 12 dømte for mindre forhold i forbindelse med jødeforfølgelsene i Norge. Fangevoktere som hadde mishandlet jødiske fanger ble stilt til ansvar, men ikke administratorer skriver Johansen.
[27]
Per Ole Johansen konkluderer med at politifolkene i stor grad dekket for hverandre og slik unngikk straff. Det var medlemskap i NS som var avgjørende for domfellelse, ikke medvirkning i jødeforfølgelsene.
[28]
I
Dagbladet
10. mai 1947 protesterte Bernhard Goldberg mot at rettsoppgjøret ikke la noe særlig vekt pa deportasjonen av jødene: ≪Er vi jøder allikevel av mindre verdi?≫
[29]
- Ideologisk fraternisering ? NS-medlemmer ble straffet for landssvik.
Frontkjempere
ble dømt for det samme; ikke hva de eventuelt gjorde i tysk tjeneste.
- Politisk samarbeid ? samarbeidet frem til Riksradforhandlingene brøt sammen i august. Impliserte personer valgte senere a utvise enten passivitet, aktiv motstand eller kollaborasjon med okkupasjonsmakten, og matte svare for dette.
- Administrativt samarbeid ? akseptert under hele krigen.
- Økonomisk samarbeid ? oppmuntret og akseptert til a begynne med, ble mer og mer tvilsomt efterhanden. Mildt straffet.
- Militært samarbeid ? mange offiserer sympatiserte med
NS
og samarbeidet med tyskerne. Det var mye forvirring sommeren 1940 om hva norske offiserer skulle gjøre etter kapitulasjonen da
Administrasjonsradet
styrte. I en undersøkelse basert pa arkivmateriale fra forsvaret fant forskeren
Lars Borgersrud
at nær halvparten av datidens høyere offiserer var medlemmer i NS eller i løpet av krigen hadde høyere stillinger i tjeneste for okkupanten. I juni 1945 bestemte forsvarsminister
Oscar Torp
av det i hvert enkelt forsvarsdistrikt skulle utnevnes et utvalg som skulle granske befalets nasjonale holdning. Torp la vekt pa at ingen kunne tas inn i tjeneste igjen uten at den nasjonale holdningen hadde vært uklanderlig. Utvalgene var strenge til a begynne med, men etter hvert som verden beveget seg inn i
den kalde krigen
ble offisersbehovet sa stort at kravene ble mildere. Forsvaret hemmeligholdt ogsa rapporten fra
Det centrale granskningsutvalg for militære befalingsmenn av 1945
(DSU), som var utilgjengelig for forskning inntil slutten av 1990-tallet.
[
trenger referanse
]
De første forberedelser til et rettsoppgjør mot landssvikere ble foretatt av
London-regjeringen
. Senere
[
nar?
]
skjedde det meste pa initiativ av hjemmefrontledelsen.
Arrestasjonene av mistenkte personer begynte 9. mai 1945 etter lister som
hjemmefronten
og de norske myndighetene hadde satt opp. I alt ble 28 750 personer arrestert, og allerede i juli 1945 var 14 000 fengslet eller internert, fordelt pa 200 leirer.
[2]
Den første dommen ble avsagt 15. juli 1945.
[30]
I 1945?1946 arbeidet omkring 5000 personer i politi- og rettsvesen med gjennomføring av oppgjøret.
[31]
Det rettslige grunnlaget for oppgjøret var dels lover som gjaldt 9. april 1940 og dels
provisoriske anordninger
vedtatt av eksilregjeringen i London. I tillegg kom vedtak i Stortinget fra mai 1945 til mai 1950.
[32]
Straffeloven slik den gjaldt under
den tyske okkupasjonen av Norge
forbød bistand til fienden og angrep pa statsforfatningen.
[33]
De provisoriske anordningene gjaldt medlemskap i NS (selv om NS-medlemmet ikke var klar over at dette innebar støtte til fienden,
[34]
da dette er
rettsvillfarelse
),
[35]
[36]
[37]
forenklet rettergang (blant annet uten
jury
i
lagmannsretten
) og skjerpet straff for noen forbrytelser ? blant annet ble det innført dødsstraff pa omrader hvor det ikke var i bruk i eksisterende straffelov, herunder fullbyrdelse av dødsstraff etter at krigen var over.
[34]
[38]
Den norske eksilregjeringen i London gjorde 22. januar 1942 medlemskap i NS straffbart.
[39]
Anordningen kriminaliserte bade innmelding og opprettholdelse av medlemskap i partiet, og rammet dermed ogsa gamle medlemmer. Dette var første gang uttrykket ≪landssvik≫ ble introdusert i norsk rett. Før krigen forekom ikke ordet i
straffeloven av 1902
straffeloven, der uttrykkene ≪landsforræderi≫ og ≪forræderi≫ betegnet forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet. I en artikkel i 1945 advarte professor
Johs Andenæs
mot
nyordet
, som han mente ga uriktige assosiasjoner til en person som er kjøpt og betalt for a forrade sitt land. Andenæs' innvending ble ignorert.
[40]
Det var ikke en endring i straffbarheten av NS-medlemskap at straff for NS-medlemskap ble uttrykkelig nevnt i bade den første landssvikanordningen av 1942 (provisorisk anordning 22. januar 1942 om tillegg til straffelovgivningen om forrederi) og i
landssvikanordningen
av 1944. Medlemskap i NS var ogsa straffbart etter straffeloven 1902 § 86.
[41]
Landssvik
ble ikke brukt i den provisoriske anordningen av 1942, provisorisk anordning av 22. januar 1942 om tillegg til straffelovgivningen om forrederi.
Landssvik
ble ikke brukt i
straffeloven av 1902
, hverken før okkupasjonen eller etter
frigjøringen
.
[42]
Hverken
forræderi
eller
landsforræderi
ble brukt i straffeloven 1902 som vedtatt, eller senere.
[43]
[44]
Krigsforræderi
ble brukt i straffeloven 1902 § 139, som viste til militær straffelov. I
gjeldende straffelov
av 2005 er
landssvik
brukt i overskriften til § 119, mens
grovt landssvik
er brukt i § 120.
Hverken landssvik eller landsforræderi var nyord som først ble tatt i bruk under den tyske okkupasjonen av Norge.
I landssvikanordningen av 1944 ≪landssvik≫ kun brukt i anordningens tittel. Ordet ble ikke brukt i landssvikanordningen av 1942.
I ≪Udkast til almindelig borgerlig Straffelov for Kongeriget Norge II. Motiver≫ fra Straffelovkommissionen (SKM 1896) s. 140, i omtalen av gjeldende rett (altsa
kriminalloven av 1842
), brukes høyforræderi om angrep pa statsforfatningen, og landsforræderi om bl.a. bistand til fienden under krig.
[45]
Men hverken høyforræderi eller landsforræderi i straffeloven av 1902.
[46]
Johs. Andenæs
' artikkel ≪Omkring rettsoppgjøret≫ sto pa trykk i
Arbeiderbladet
mandag 15. oktober 1945 pa side 4 og 5. Deler av artikkelen er gjengitt i hans bok ≪Det vanskelige oppgjøret≫ fra 1979 pa side 66?67 (utgitt med noen tillegg i 1998, pa side 88?89).
Andenæs skrev at ≪Vi kaller dem for landssvikere alle dem som det her gjelder.≫, men papekte at det var forskjeller pa Quisling og en 17-aring ≪som full av eventyrlyst og uklar fedrelandsbegeistring, i følelsen av a gjøre noe stort, melder seg som frivillig til ≪kampen mot bolsjevismen≫≫.
Andenæs skrev videre at ≪Uttrykk som ≪landsforræder≫ og ≪landssviker≫ har en farlig suggestiv makt. Det forestillingsbilde som hos de fleste knytter seg til disse uttrykk er bildet av en person som er kjøpt og betalt for a forrade sitt land. Bruken av uttrykkene framkaller derfor uvilkarlig krav om en reaksjon som star i forhold til den indignasjon som dette forestillingsbilde skaper, en reaksjon som i mange tilfelle pa ingen mate er begrunnet [av] en nøktern vurdering av det konkrete tilfelle. Erfaringen fra det ordskifte som har vært ført, viser at faren for a dømme etter etiketten i stedet for etter innholdet ligger uhyggelig nær.≫
- Medlemskap i NS ble gjort straffbart med tilbakevirkende kraft. Dette gjaldt selv om personen hadde vært passivt medlem, og Norge var det eneste okkuperte landet med en slik bestemmelse som grunnlag for rettsoppgjør.
[32]
Landssvikanordningen ble ikke kunngjort pa vanlig mate, og var derfor ukjent for store deler av den norske befolkningen ved
frigjøringen
i 1945. Mange NS-medlemmer opplevde derfor a bli arrestert etter brudd pa en lov de ikke hadde kjennskap til. Anordningen ble spesielt kritisert for a stride mot
Grunnloven § 97
, som sier at ingen lov skal ha tilbakevirkende kraft. Etter en spørreundersøkelse i 1947 av 150 Oslo-jurister, mente 63 av dem at det ikke fantes rettsgrunnlag for a straffe passive NS-medlemmer.
[47]
NS-medlemskap var straffbart etter § 86 i straffeloven som ble vedtatt i 1902.
[41]
[48]
Straff etter landsvikanordningen var normalt mildere enn straff etter straffeloven av 1902.
[49]
Landsvikanordningen ble ikke anvendt av domstolene hvis den medførte en tilbakevirkende strengere straff enn det som gjaldt etter straffeloven av 1902.
[50]
I Innstilling fra den av Justisdepartementet 12. mars 1941 oppnevnte straffelovkomite uttales det at nødvendigheten av a uttrykkelig forby NS-medlemskap: ≪Na peker
forræderne
pa at medlemskap i Nasjonal Samling og innrullering i Quislinghird ikke er blitt uttrykkelig forbudt i noen norsk lov, og at de derfor ikke har kunnet tenke seg at tilslutning til en politisk organisasjon ville være rettsstridig, da det i sin alminnelighet har vært ansett for en menneskerett a fa anledning til a velge det politiske parti som stemmer med ens overbevisning. Komiteen finner det av betydning at en uttrykkelig lovbestemmelse avskjærer Quislingene fra fremtidig a føre denne tankegang i marken.≫
[51]
- Erstatningsdirektoratet
[
klargjør
]
(1945?1952): NS-medlemmer skulle ha kollektivt ansvar. Direktoratet fremmet 62 000 saker for domstolene med krav om 300 millioner i inndragninger, bøter ol. Ledet av
Jens Chr. Hauge
. Nedlagt i 1952.
- Medlemskap i NS ble gjort straffbart med tilbakevirkende kraft. Dette gjaldt selv om personen hadde vært passivt medlem, og Norge var det eneste okkuperte landet med en slik bestemmelse som grunnlag for rettsoppgjør.
[32]
Landssvikanordningen ble ikke kunngjort pa vanlig mate, og var derfor ukjent for store deler av den norske befolkningen ved
frigjøringen
i 1945. Mange NS-medlemmer opplevde derfor a bli arrestert etter brudd pa en lov de ikke hadde kjennskap til.
Noen kritiserte anordningen for a stride mot
Grunnloven § 97
, som sier at ingen lov skal ha tilbakevirkende kraft.
En lov vil ikke i seg selv kunne stride mot Grunnloven, kun den konkrete anvendelsen av den.
[53]
Landsvikanordningen ble ikke anvendt av domstolene hvis den medførte en strengere straff enn det som gjaldt etter straffeloven av 1902.
[50]
- Provisorisk anordning av 26. februar 1943 om suspensjon eller avskjedigelse av funksjonærer, førte til en uttalelse fra departementet,
kongelig resolusjon
av 15. desember 1944 med instruks til fylkesmennene om handhevelsen av anordningen. Det advares om at suspensjonsspørsmal ≪
ofte vil fremby store vanskeligheter, samtidig som feilgrep kan fa katastrofale følger for den det gar ut over
≫.
[
trenger referanse
]
- Dødsstraff
: I fredstid avviklet i 1902, men etter den
militære straffeloven
kunne dødsstraff idømmes og gjennomføres i krig. I 1942 vedtok eksilregjeringen i London to provisoriske anordninger som utvidet adgangen til a bruke dødsstraff, blant annet etter krigens slutt og pa grunnlag av landssvik. Senere kom flere anordninger som blant annet tillot dødsstraff mot utenlandske krigsforbrytere. I juni 1945 ga
Stortinget
sin tilslutning mot seks stemmer.
[54]
Resultater i de landssviker- og krigsforbrytersaker som ble etterforsket:
[55]
[56]
|
Landssvik
(norske borgere)
|
Krigsforbrytelser
(utlendinger)
|
Dømt til døden
|
30
(25 fullbyrdet)
|
12
|
Dømt til frihetsstraff
|
17 000
|
66
|
Dømt til annen straff
|
3 450
|
0
|
Vedtatt
forelegg
pa frihetsstraff
|
3 120
|
0
|
Vedtatt forelegg pa bot og/eller rettighetstap
|
25 180
|
0
|
Frifunnet ved endelig dom
|
1 375
|
5
|
Pataleunnlatelse
|
5 500
|
0
|
Henlagt etter bevisets stilling
|
37 150
|
261
|
Sum
|
92 805
|
342
|
Av de vel 90 000 som ble etterforsket ble det gjennomført rettssak for 46 000, og av 17 000 som fikk ubetinget fengsel fikk 600 mer enn atte ar. Politiske ledere, frontkjempere, norske fangevoktere som hadde deltatt i mishandling, medlemmer av
Hirden
,
Statspolitiet
og særdomstolene fikk som regel fengselsstraff. Ledere fikk generelt lengre straff enn personer som hadde hatt underordnete posisjoner. Dommene ble klart mildere etterhvert som krigen kom pa avstand.
[31]
I 1956 slapp den siste av de dømte ut av fengsel.
[32]
Til sammen 62 000 ertatningssaker ble behandlet, med krav fremmet ved domstolene om nærmere 300 millioner kroner i bøter, inndragninger og erstatninger.
Landssvikanordningen la opp til straffeforfølging av personer som hadde utnyttet okkupasjonen til økonomisk gevinst, men økonomisk samkvem med tyskerne var ikke i seg selv straffbart og
folkeretten
gir en okkupasjonsmakt vid adgang til a kreve varer og tjenester i et okkupert land. Norske myndigheter ønsket fra 9. april at hjulene skulle holdes i gang selv om det til dels var basert pa bestillinger fra okkupasjonsmakten. I 1943 var 70 % av Norges utenrikshandel med Tyskland og den omfattende tyske militære virksomheten i Norge skapte stor etterspørsel hjemme. Bare ≪utilbørlig≫ økonomisk samkvem med okkupasjonsmakten var straffbart. I 1940 var den vanlige oppfatningen at næringslivet ikke var omfattet at motstandsarbeidet, etter angrepet pa
Sovjetunionen
i 1941 krevde kommunistene at motstanden skulle utvides til a omfatte produksjonslivet.
Omkring 3300 personer ble dømt for økonomisk landssvik, langt færre enn folk hadde ventet og med sa milde straffer at det vakte oppsikt: Omkring 800 ble dømt til fengsel med 9 ar som det strengeste, og deler av personenes formue ble inndratt. Dommene bar preg av mye skjønn og ble ofte avsagt under dissens. For eksempel gikk et entreprenørfirma som bidro til utbedring av flyplasser mens det fortsatt var kamp varen 1940 ga fri, mens en liten knekkebrødprodusent ble dømt.
[
trenger referanse
]
Uten dom kunne ikke uvanlige store fortjenester pa oppdrag for okkupasjonsmakten inndras og en egen lov ble foreslatt. I stedet ble det i 1947 utskrevet en engangsskatt blant annet pa formuesøkning i løpet av krigen, denne skatten innbragte en fjerdedel av det forventede beløpet.
[57]
Mellom 100 000 og 150 000 nordmenn hadde lønnet arbeid hos okkupasjonsmakten.
[58]
Dette ble ikke regnet som kriminelt, men erstatningsdirektoratet hadde flere saker oppe til vurdering. Personer som hadde betydelig inntekt ved a organisere slikt arbeid eller ved leveranser til tyskerne, kunne bli tiltalt for økonomisk landssvik.
De nazifiserte avisene som kom ut under okkupasjonen ble kritisert offentlig, blant annet ble
Aftenposten
kritisert av
Arbeiderbladet
.
Anders Lange
kritiserte
Aftenposten
og ville ha den dømt.
Morgenposten
ble i 1948 dømt til a betale 170000 kroner av sin fortjeneste, og deretter inngikk
Aftenposten
og en del andre aviser en avtale med myndighetene om frivillig a betale 1,5 millioner kroner.
[59]
Rettighetstap betydde normalt tap av borgerlige rettigheter, ogsa stemmeretten, normalt for en periode pa ti ar. Alle NS-medlemmer ble fratatt rettigheter fra sensommeren 1945 uansett om de var siktet eller ikke, hvilket gjorde at de ikke kunne stemme ved valget samme høst.
[2]
Dette utgjorde 6,5 % av de stemmeberettigede og 2 % av befolkningen.
[
trenger referanse
]
Det ble vedtatt en provisorisk anordning 4. mai 1945 om tiltak for a hindre at landssvikere avgir stemme ved offentlige valg. Denne anordningen tilføyde en ny § 10 til provisorisk anordning av 16. februar 1945 om rettergang i landssviksaker slik at det kunne tas utferdiges en erklæring om at vedkommende landssviker var under offentlig tiltale, uten at det var nødvendig ar saken var fullt utredet i alle detaljer sa en vanlig
tiltalebeslutning
kunne settes opp.
[60]
NS-medlemmer som ble tiltalt som følge av denne anordningen hadde ikke stemmerett ved
Stortingsvalget 1945
, siden stemmeretten ble suspendert i medhold av
Grunnloven
§ 52 ved offentlig tiltalte slik det er bestemt ved lov. Den provisoriske anordningen av 4. mai 1945 medførte ikke en grunnlovsstridig ordning.
[61]
NS-medlemmer mistet ogsa retten til offentlige stillinger, tillitsverv og militærtjeneste. I løpet av krigen var 55 000 medlemmer av NS, av disse var nærmere 25 000 passive medlemmer.
[2]
45 000 ble straffet i henhold til anordning som gjorde medlemskap straffbart, og halvparten av disse ble ikke dømt for noe annet og den vanlige straffen var bot og ti ars tap av stemmerett. NS-medlemmene ble holdt kollektivt ansvarlige for tap og skader NS hadde paført enkeltpersoner eller det offentlige.
[62]
Passive og ubeskrevne NS-medlemmer slapp med bot. Botens størrelse varierte med inntekt og formue, men en mann med alminnelig arbeiderlønn matte normalt betale 1000 kroner, ei husmor og en lærling ofte 500 kroner. Dersom medlemskapet var kortvarig eller patvunget, ble det normalt gitt
pataleunnlatelse
, likesa om medlemskapet ikke kunne dokumenteres sikkert.
Nordmenn som vervet seg til tjeneste i den tyske hæren, sakalte
frontkjempere
, ble dømt for a gjort vapentjeneste for fienden. Nesten 5000 frontkjempere ble dømt og etter hvert ble tre?fire ar fengsel den vanlige strafferammen.
[63]
I alt 25 nordmenn ble dømt til døden og ble henrettet, av disse var det 10 fra
Rinnanbanden
. 12 utlendinger ble ogsa henrettet.
[56]
Den siste
dødsdommen
ble fullbyrdet i august 1948, mens de fire siste av opprinnelig 80 livstidsfanger ble benadet i oktober 1957.
Et
amnesti
i 1948 tillot løslatelse pa prøve nar halve straffen var sonet. Dette amnestiet omfattet ikke økonomiske landssvikere, torturister og personer dømt til mer enn atte ars fengsel.
I tillegg til dette rettsoppgjøret var det et til dels kraftig, uformelt oppgjør som gikk utover mange som hadde hatt samkvem eller samarbeide med tyskerne.
Karl Marthinsen
ble drept i et attentat i februar 1945. Marthinsen var sjef for
statspolitiet
og hadde trolig hovedansvaret for aksjonen mot de norske jødene.
[65]
Henrik Rogstad
og
Jonas Lie
døde i mai 1945, før de ble arrestert.
Sverre Riisnæs
ble tiltalt for en rekke forhold, blant annet jødeforfølgelsene under § 86, bistand til fienden. Straffesaken mot Riisnæs ble avbrutt pa grunn av hans opptreden. Retten besluttet i stedet a legge ham inn pa
Reitgjerdet
. Riisnæs ble skrevet ut i 1960, og saken mot ham ble aldri formelt avsluttet.
[66]
Ragnvald Kranz
ble tiltalt for medvirkning til deportasjon av jødene etter § 86 ≪bistand til fienden≫. Straffutmalingen i lagmannsretten la vekt pa mishandling av fanger, mens deportasjonen ikke ble nevnt. Saken ble anket til Høyesterett og dommen derifra omtaler ikke jødeaksjonen. Kranz ble dømt til livsvarig fengsel.
[67]
Den norske NS- og
Stapo
-mannen
Stian Bech
jr. ble dømt til livsvarig fengsel og benadet i 1954.
[68]
Sverre Durbeck
ble dømt til seks ars fengsel for sitt virke i Stapo.
[69]
Sverre Johansen
ble tiltalt for ≪bistand til fienden≫ (straffeloven § 86) og det ble først lagt ned pastand om dødsstraff. Han ble dømt til livstid og løslatt i 1952.
[70]
Johan Bjørgan
ble dømt til 18 ars fengsel etter § 86, han slapp ut i 1952.
[71]
Advokat
Haakon Høst
var
bobestyrer
for omkring 40 bo tilhørende deporterte jøder. Høst ble dømt til døden for likvidasjonen av motstandsmannen
Kaare Shetelig
. Høst døde pa sykehus før dommen ble fullbyrdet.
[72]
Hans Eng
var lege pa Bredtvet og ble i 1948 dømt til syv ars tvangsarbeid og ble sluppet ut samme ar, idet varetektstiden ble regnet med. Medvirkning til jødeforfølgelsene i Norge inngikk ikke i tiltalen.
[73]
[74]
Grenselosene Hakon Løvestad og Per Pedersen erkjente
drapet pa ekteparet Feldmann
. De ble frikjent for drapene.
Øystein Ravner
,
Erling Sandberg
og
Sigurd Halvorsen Johannessen
, medlemmer av
Terbovens kommissariske regjering
, ble frifunnet under dissens.
[75]
Knut Rød
i statspolitiet var ansvarlig for
aksjonen mot jødene i Oslo og Aker
. Rød ble tiltalt for ≪bistand til fienden≫ (straffeloven § 86) og ulovlig frihetsberøvelse (§ 223). Ved siden av Quisling var Rød den eneste som ble tiltalt etter spesielle bestemmelser i straffeloven, de øvrige ble tiltalt etter § 86 (bistand til fienden). Ved ankebehandlingen var aksjonen mot jødene inkludert under ≪bistand til fienden≫. Rød ble frifunnet etter to runder i lagmannsretten, og saken ble ikke anket videre. I saken mot Rød var det ikke tvil om de fakta han var tiltalt for. Frifinnelsen var basert pa en samlet vurdering av Røds innsats, fordi han samtidig ? som han var i statspolitiet ? hjalp motstandsbevegelsen.
[76]
Knut Rød gikk tilbake til en stilling i politiet etter a ha gatt til sivilsak mot staten. Saken mot Rød fikk bred omtale mens den pagikk. Frifinnelsen er fortsatt omstridt, slik det blant annet kom frem i debatt med Christopher Harper,
Georg Fr. Rieber-Mohn
,
Espen Søbye
og
Hans Petter Graver
etter 2006.
[77]
[78]
[79]
[80]
Knut Sveri
beskrev saken mot Rød som rettsoppgjørets merkeligste.
[65]
Hovedpersonene bak landssvikoppgjøret
[
rediger
|
rediger kilde
]
Terje Wold
var
justisminister
i
regjeringen Nygaardsvold
. I september 1939 nedsatte han en hemmelig komite med
mandat
a skulle komme med forslag til utvidede
lovgivningsfullmakter
for Kongen i krigstid eller nar
krig
truet. Hovedtyngden av komitemedlemmene var jurister, men
Einar Gerhardsen
var ogsa medlem. I april 1940 fremla Wold for
Stortinget
et lovforslag basert pa komiteens innstilling. I 1945 ble Terje Wold
høyesterettsdommer
og i 1958
høyesterettsjustitiarius
.
Jens Christian Hauge
ledet i 1944?1945 en juristkomite som samarbeidet med britiske eksperter om det lovmessige grunnlaget for en nyordning av
Norge
etter den
tyske
okkupasjonen
. I mai 1945 grunnla han
Erstatningsdirektoratet
og sendte
instrukser
til
politi
,
patalemyndigheter
og
namsmyndigheter
om gjennomføringen av landssvikoppgjøret. Han utpekte ogsa lokale forvaltere som fikk fullmakt til a omsette mistenktes
realverdier
i
penger
. Jens Christian Hauge var sekretær for
regjeringen Gerhardsen
og Gerhardsens juridiske radgiver. Fra 5. november 1945 til 6. januar 1952 var han
forsvarsminister
.
Erik Solem
ble utnevnt til
høyesterettsdommer
i 1938 og fikk i 1945 i oppdrag som konstituert
lagmann
ved
Eidsivating lagmannsretts
landssvikavdeling a lede landssvikoppgjøret. Han skrev i 1945 kommentarer til
landssvikanordningen
og i 1947 til
landssviklova
som la føringer
[
bør utdypes
]
for landssvikoppgjøret ved domstolene. Han var formann i
Den militære undersøkelseskommisjon av 1946
og straffelovskommisjonen av 1947.
Johs. Andenæs
etablerte seg som
Norges
fremste ekspert pa landssvikoppgjøret.
[
trenger referanse
]
Kritikk av rettsoppgjøret i ettertid
[
rediger
|
rediger kilde
]
Rettsoppgjøret innebar at Regjeringen og Stortinget gjeninnførte av
dødsstraff
i Norge 70 ar etter forrige henrettelse. I juni 1945 ga Stortinget tilslutning mot seks stemmer.
Johan Scharffenberg
argumenterte mot dette med utgangspunkt i at livet er hellig og at liv bare kan tas i nødverge.
Eivind Berggrav
fordømte bruk av dødsstraff pa kristent grunnlag.
Sverre Løberg
argumenterte sterkt for a opprettholde dødsstraff. Motstanden mot dødsstraff økte etter hvert som krigen kom pa avstand og i september 1947 mente 62 prosent av velgerne at dødsstraff matte oppheves og i 1948 stemte 43 stortingsrepresentanter (mot 62) for et forslag om a stanse de gjenstaende henrettelsene.
[81]
Avisene
Nationen
og
Morgenbladet
advarte mot en for hard behandling av ≪sma syndere≫. Jurister som
[spesifiser]
Johs. Andenæs
tilhørte ≪silkefronten≫ som var bekymret for rettsstatens prinsipper og for de sosiale konsekvensene av rettsoppgjøret.
Arbeiderbladet
(ved redaktør
Martin Tranmæl
),
Dagbladet
og kommunistenes avis
Friheten
var tilhengere av en hard linje, den sakalte isfronten. Arbeiderbevegelsen argumenterte for et hardt oppgjør særlig med krigsprofitørene. Arbeiderbevegelsen og kommunistene var sterkt representert i motstandsbevegelsen og særlig kommunistene hadde mange falne.
[82]
Den offentlige oppmerksomheten omkring landssvikoppgjøret la seg ganske fort.
[
trenger referanse
]
Organisasjoner
[spesifiser]
som
Forbundet for Sosial Oppreisning
ble stiftet for a ta seg av NS-medlemmenes interesser og bladet
Folk og Land
ble et talerør for de dømte. Mange gav ogsa ut sin versjon av saken pa eget forlag. NS-siden hevdet at den hadde jobbet for nasjonale interesser i forhold til tyskerne.
Sentrale aktører i rettsoppgjøret hadde vært i hjemmefrontens ledelse.
Erik Solem
medvirket til utforming av de provisoriske anordningene og var dommer ved oppgjøret.
Paal Berg
var
høyesterettsjustitiarius
, leder av
administrasjonsradet
og leder av hjemmefronten. Høyesterettsdommer
Ferdinand Schjelderup
var med i hjemmefrontens ledelse. Jussprofessor
Jon Skeie
var kritisk til de sentrale aktørenes habilitet.
[34]
[83]
[84]
Store deler av norsk næringsliv samarbeidet villig med okkupasjonsmakten, og leverte verdifulle bidrag til den tyske krigsinnsatsen. Langt færre ble dømt for økonomisk landssvik enn folk hadde ventet og med sa milde straffer at det vakte oppsikt.
[85]
[86]
Historiker
Anette H. Storeide
ga i 2014 ut boken
Norske krigsprofitører
og hun mener de store i næringslivet slapp lettere unna enn de sma. Storeide uttalte at det er vanskelig a trekke grensen mellom ≪a holde hjulene i gang≫ og mindre legitim kollaborasjon. Senere direktør i Hydro,
Bjarne Eriksen
, ivret varen 1940 for a avsette kongen og innga fred med Tyskland, og han støttet NS økonomisk høsten 1940. Eriksen motsatte seg senere samarbeid (blant annet om tungtvannsproduksjon) og satt den siste del av krigen i tysk fangenskap.
[87]
Jussprofessor
Hans Petter Graver
mener det ikke var et overgangsoppgjør som middel til a stabilisere et nytt regime: Det regimet som returnerte etter
frigjøringen
i 1945 hadde bred legitimitet og oppgjøret var ikke et ledd i bygging av norsk demokrati og rettsstat. Graver mener det først og fremst var et politisk oppgjør ved a straffe politiske motiverte handlinger og diskreditere politikere.
[34]
Lovgrunnlaget for rettsoppgjøret var i utvikling gjennom hele krigen, og ble endret av den norske eksilregjeringen i London gjennom
provisoriske anordninger
.
[52]
Kritikken mot oppgjøret gjaldt særlig at nye bestemmelser ble innført av eksilregjeringen i London og disse bestemmelsene ble brukt mot NS-medlemmer. Bestemmelsene ble ikke kunngjort og ble gitt tilbakevirkende kraft, og kritikerne mente at straffeloven i utgangspunktet ikke ga grunnlag for a straffe de som bare hadde vært medlemmer av NS.
Johs. Andenæs
var ikke enig denne kritikken, men han mente at det ≪sma≫ landssvikerne ble behandlet for hardt. Han mente at oppgjøret ville forløpt omtrent pa samme mate ogsa uten den provisoriske anordningen. Andenæs var kritisk til at NS-medlemmer ble gjort kollektivt erstatningsansvarlige for skader paført av okkupasjonsmakten og mente at passive NS-medlemmer ikke burde straffes.
Jussprofessor
Hans Petter Graver
mener at Andenæs bok
Det vanskelige oppgjøret
(1979) bidrar til a opprettholde inntrykket av et stort sett korrekt og forsvarlig oppgjør.
Jussprofessor
Jon Skeie
var kritisk til midlertidige endringer i rettergangsreglene, innføring av dødsstraff gjennom provisoriske anordninger og straff for passive NS-medlemmer.
Baard Hermann Borge og
Lars-Erik Vaale
skriver i boken
Grunnlovens største prøve
(2018) at Grunnlovens regler ble tøyd under oppgjøret og de springende punktene ble løst i patalemaktens favør. Men dette betyr ikke at rettsoppgjøret var grunnlovsstridig.
[88]
Borge og Vaale mener at dette store konsekvenser for rettssikkerheten for ≪tyskertøser≫, NS-medlemmer, tyske soldater i Norge og tyske innvandrere.
[34]
[89]
Personer anklaget for landssvik argumenterte med at Norge matte regnes som tysk territorium etter a ha
kapitulert i 1940
. Det har ogsa vært en opphetet debatt om avtalen gjaldt total kapitulasjon eller bare av styrkene som var igjen pa norsk jord.
[
trenger referanse
]
Samtidig hadde Norges statsoverhode og demokratisk valgte regjering unnsluppet invasjonen og fortsatte sitt virke i eksil.
Elverumsfullmakten
ga Regjeringen anledning til a opptre pa Stortingets vegne mens Norge var okkupert. Forslaget til fullmakt ble lagt frem for stortinget, men ikke votert over.
[90]
[91]
Et annet spørsmal er om Stortinget hadde konstitusjonell anledning til a gi fra seg en slik fullmakt.
[
trenger referanse
]
Elverumsfullmakten synes enstemmig vedtatt av Stortinget.
[92]
I 1945 uttalte
Høyesterett
at Elverumsfullmakten ma anses vedtatt av Stortinget.
[93]
Høyesterett la likevel størst vekt pa konstitusjonell
nødrett
som grunnlag for London-regjeringens lovgivningsmyndighet under okkupasjonsarene.
[94]
Rettsoppgjøret var en stor belastning for rettssystemet som matte utbygges kraftig,
[2]
de første ukene ble om lag 18 000
[
trenger referanse
]
personer arrestert og samlet i et et stort antall leirer hvor soningsvilkarene til a begynne med var ganske harde med innslag av uoffisiell avstraffelse av antatte landssvikere. Et stort antall ble internert uten arrestordre.
[2]
Stortinget vedtok regler for forenklet saksbehandling for a fa sakene raskere unna.
[
trenger referanse
]
Til
[
klargjør
]
april 1946 ble mellom 3 000 og 5 000 kvinner, sakalte
tyskertøser
, internert i egne leirer uten lov og dom. Ifølge Kare Olsen er tallet usikkert, men han mener at 3000?5000 er lavt anslag. I mai 1945 anholdt politiet i Oslo om lag 1000 tyskerjenter, de fleste ble sluppet fri etter noen dager. Kvinner som hadde hatt romantisk omgang med tyskere ble oppsagt fra sine stillinger. En del tyskerjenter ble utsatt for skamklipping og lignende behandling av allmuen, nar slike overgrep ble anmeldt til politiet ble saken henlagt.
[95]
Offisielt ble dette gjort for a beskytte kvinnene mot reaksjoner fra befolkningen for deres kontakt med tyske soldater og offiserer under krigen. En annen offisiell begrunnelse var behovet for a unnga spredning av kjønnssykdommer.
[96]
Det antas at mellom 40 000 og 50 000 norske kvinner hadde omgang med tyskerne.
[
trenger referanse
]
Den tidligere tyske
Fangeleir Fiskevollen
pa Ljan ble brukt midlertidig fra juni 1945 til internering av kvinner.
Interneringsleiren pa Hovedøya
var i drift fra oktober 1945 til april 1946. Gjennomsnittlig varte interneringen i to maneder, men det var store individuelle forskjeller, fra et par-tre dager og opp til litt over seks maneder.
[97]
[98]
Pa Hovedøya ble i alt 1100 kvinner internert.
[99]
En tredel av de 1 100 innsatte pa Hovedøya var smittet med
syfilis
eller
gonore
.
[100]
Minst fem av de internerte kvinnene ble tvangsterilisert.
[101]
I tillegg var det en større leir med 450 internerte pa Hovelasen utenfor
Kongsvinger
. Andre leire var blant annet pa
Tennebekk
ved
Bergen
,
Selbu
ved
Trondheim
,
Klekken
ved
Hønefoss
og
Skadberg
ved
Stavanger
, som alle avga internerte til Hovedøya da leirene ble lagt ned.
[97]
De samlede kostnader ved landssvikoppgjøret var inntil 1. juli 1951 anslatt til nærmere 150 millioner kr.
[102]
Nordmenn henrettet for landssvik etter krigen
[
rediger
|
rediger kilde
]
Navn
|
Dato
|
Sted
|
|
Olav Aspheim
|
1948-03-09
9. mars 1948
|
Akershus festning
,
Oslo
|
|
Per Fredrik Bergeen
|
1947-07-12
12. juli 1947
|
Kristiansten festning
,
Trondheim
|
Medlem av
Rinnanbanden
|
Hermann Eduard Franz Dragass
|
1948-07-10
10. juli 1948
|
Kristiansten festning
,
Trondheim
|
|
Einar Olav Christiansen Dønnum
|
1947-04-22
22. april 1947
|
Akershus festning
,
Oslo
|
|
Hans Birger Egeberg
|
1945-10-04
4. oktober 1945
|
Kristiansten festning
,
Trondheim
|
Medlem av
Rinnanbanden
|
Harald Grøtte
|
1947-07-12
12. juli 1947
|
Kristiansten festning
,
Trondheim
|
Medlem av
Rinnanbanden
|
Alfred Josef Gartner
|
1946-08-08
8. august 1946
|
Sverresborg festning
,
Bergen
|
|
Albert Viljam Hagelin
|
1946-05-25
25. mai 1946
|
Akershus festning
,
Oslo
|
|
Olaus Salberg Peter Hamrun
|
1947-07-12
12. juli 1947
|
Kristiansten festning
,
Trondheim
|
Medlem av
Rinnanbanden
|
Harry Arnfinn Hofstad
|
1947-07-12
12. juli 1947
|
Kristiansten festning
,
Trondheim
|
Medlem av
Rinnanbanden
|
Reidar Haaland
|
1945-08-17
17. august 1945
|
Akershus festning
,
Oslo
|
|
Bjarne Konrad Jenshus
|
1947-07-12
12. juli 1947
|
Kristiansten festning
,
Trondheim
|
Medlem av
Rinnanbanden
|
Johnny Alf Larsen
|
1947-05-29
29. mai 1947
|
Bremnes fort
,
Bodø
|
|
Aksel Julius Mære
|
1947-07-12
12. juli 1947
|
Kristiansten festning
,
Trondheim
|
Medlem av
Rinnanbanden
|
Hans Jakob Skaar Pedersen
|
1946-03-30
30. mars 1946
|
Sverresborg festning
,
Bergen
|
|
Eilif Rye Pisani
|
1947-04-02
2. april 1947
|
Sverresborg festning
,
Bergen
|
|
Vidkun Quisling
|
1945-10-24
24. oktober 1945
|
Akershus festning
,
Oslo
|
|
Kristian Johan Randal
|
1947-07-12
12. juli 1947
|
Kristiansten festning
,
Trondheim
|
Medlem av
Rinnanbanden
|
Henry Rinnan
|
1947-02-01
1. februar 1947
|
Kristiansten festning
,
Trondheim
|
|
Max Emil Gustav Rook
|
1946-06-05
5. juni 1946
|
Sverresborg festning
,
Bergen
|
|
Harry Aleksander Rønning
|
1947-07-12
12. juli 1947
|
Kristiansten festning
,
Trondheim
|
Medlem av
Rinnanbanden
|
Ragnar Skancke
|
1948-08-28
28. august 1948
|
Akershus festning
,
Oslo
|
|
Arne Braa Saatvedt
|
1945-10-20
20. oktober 1945
|
Akershus festning
,
Oslo
|
|
Holger Tou
|
1947-01-30
30. januar 1947
|
Sverresborg festning
,
Bergen
|
|
Ole Wehus
|
1947-03-10
10. mars 1947
|
Akershus festning
,
Oslo
|
|
- ^
SSB statistikk s.13
- ^
a
b
c
d
e
f
g
h
i
Fjørtoft, Kjell (1930?2010) (1997).
Oppgjøret som ikke tok slutt
. [Oslo]: Gyldendal.
ISBN
8205244936
.
[
trenger sidetall
]
- ^
skup.no/metoderapport: -Norsk Hydro i tett og aktivt samarbeid med Hitlers tyske rike
- ^
Tønsberg Blad - Juletrær, invektiver og mai 1945
[
trenger bedre kilde
]
- ^
Dahl, Hans Fredrik (1992).
Vidkun Quisling. En fører for fall
. Aschehoug.
ISBN
8257409782
.
- ^
Forordning om
forbud av de politiske partier
i Norge av 25. september 1940. Kunngjort i Verordnungsblatt fur die besetzten norwegischen Gebiete/Forordningstidend for de besatte norske omrader.
- ^
Høidal, Oddvar
(1988).
Quisling. En studie i landssvik
. Universitetsforlaget.
ISBN
8200184013
.
- ^
Magne Skodvin
(1990).
Krig og okkupasjon 1939?1945
. Samlaget.
ISBN
8252134904
.
- ^
Eivind Otto Hjelle
om Elverumsfullmakten i Hans Fredrik Dahl, Guri Hjeltnes, Berit Nøkleby, Nils Johan Ringdal og Øystein Sørensen (red.):
Norsk krigsleksikon
1940?45, Cappelen 1995
- ^
Petterson, Arvid
: Hverdagen for befolkningen i Finnmark og Nord-Troms 1944?1945.
Ottar
, hefte nr. 202, utgitt 1994 i Tromsø.
- ^
Søbye, Espen (27. mai 1999).
≪Krigsdødsfallene under 2. verdenskrig≫
.
ssb.no
. Besøkt 2. april 2018
.
- ^
Bruland, Bjarte
(2008).
Det norske Holocaust
. HL-senteret.
ISBN
9788299750394
.
- ^
a
b
Eriksen mfl (1987)
- ^
Eriksen mfl (1987)
s. 195?199
- ^
Thorne, Andrew (1995):
Fredsgeneralen.
Oslo: Aschehoug.
- ^
Paxton, Robert O. (16. oktober 1997).
≪Opinion | Vichy on Trial≫
.
The New York Times
(engelsk)
.
ISSN
0362-4331
. Besøkt 16. mai 2023
.
- ^
Tony Judt
:
A History of Europe Since 1945
(s. 46), Pimlico, London 2007
- ^
Frommer, Benjamin:
National cleansing. Retribution against Nazi collaborators in postwar Czechoslovakia.
Cambridge, United Kingdom: Cambridge University Press, 2005, s. 63?98 (særlig tabell 1 s. 91).
ISBN 0521810671
.
- ^
Peter Yding Brunbech: ≪Retsopgøret efter befrielsen i maj 1945≫,
danmarkshistorien.dk
- ^
[Det urettmessige oppgjøret pkt. 14.5
https://web.archive.org/web/20201201084341/https://www.landssvik.no/Urettferdig5.htm
≪Etterkrigslovgivning og amnesti≫]
- ^
Liste nr. 1 Over mistenkte for grovere landssvik
. Politidirektoratet, Stockholm 1945. Faksimile 2014.
- ^
≪Navngir tusenvis av landssvik-mistenkte≫
.
VG
. Besøkt 21. november 2015
.
- ^
Bruland (2008)
s. 24
- ^
STATISTIKK OVER LANDSSVIK 1940?1945
(PDF)
. Oslo: STATISTISK SENTRALBYRA. 1954. s. 15.
- ^
Harper (2012)
s. 6.
- ^
Harper (2012)
s. 71?72.
- ^
Johansen, Per Ole (2012). ≪Fortrengning av et nasjonalt traume≫.
Arsskrift - Norsk politihistoriske selskap
: 140?178.
- ^
≪Norsk politi hentet jødene≫
.
Dagbladet
. 5. april 2012
. Besøkt 22. oktober 2016
.
- ^
Harper, Christopher (20. november 2011).
≪Var jødene likevel mindre verdt?≫
.
Aftenposten
.
- ^
Aftenposten Kultur
15. juli 2009 side 11.
- ^
a
b
Eriksen mfl (1987)
s. 239?240
- ^
a
b
c
d
e
Norgeshistorie.no
,
Øystein Sørensen
:
≪Rettsoppgjøret etter andre verdenskrig≫
Hentet 30. des. 2016.
- ^
Straffeloven 1902
§§ 83, 86 og enkelte andre bestemmelser, slik de lød under den tyske okkupasjonen av Norge, er gjengitt i Innstilling fra Landssvikutvalget av 1955 (avgitt 1962) pa
side 36
. Vedlegg til
St. meld.
nr. 17 (1962?63) Om landssvikoppgjøret.
- ^
a
b
c
d
e
Graver, Hans Petter (2020): Fra soldatuniform til dommerkappe.
Prosa
, nr. 6, 2020, s. 31.
- ^
Johs. Andenæs: Det vanskelige oppgjøret (1998) s. 185?186.
- ^
Brev til Det Kgl. Justis- og Politidepartement fra konstituert
riksadvokat
Ø.
Thommessen
side 10
. Vedlegg til
St. meld.
nr. 64 (1950) Angrepene pa rettsoppgjøret med landssvikerne.
- ^
Justisdepartementets tilrading til provisorisk anordning om tillegg til straffelovgivningen om forrederi av 22. januar 1942, bilag 1 til Ot. prp. nr. 92 (1945?46) Om lov om straff og økonomisk ansvar for landssvikere. (Landssvikloven.)
pa side 66
sp. 2.
- ^
Johs. Andenæs: Det vanskelige oppgjøret (1998) s. 198 og 199.
- ^
https://snl.no/Nasjonal_Samling
- ^
≪Det hendte 22. januar 1942≫,
Aftenposten
22. januar 2020
- ^
a
b
Johs. Andenæs: Det vanskelige oppgjøret (1998) side 128?130.
ISBN 8251836948
.
- ^
https://lovdata.no/dokument/NLO/lov/1902-05-22-10/*
Straffeloven av 1902] hos Lovdata.
- ^
Se Besl. O. til indst. O. I (1901/1902)
8de kapitel
. (side 13?15) Forbrydelser mod statens selvstændighed og sikkerhed.
Lagtinget
hadde ikke merknader til kapittelet.
- ^
Lov 15. desember 1950 nr. 6
lov om endringer i straffelovens kap. 8 og 9 m. v.]
- ^
https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1898-99&paid=3&wid=a&psid=DIVL1001&pgid=a_1334&s=True&vt=a&did=DIVL1009
- ^
Peder Kjerschow
: Almindelig borgerlig straffelov av 22. mai 1902 og Lov om den almindelige borgerlige straffelovs ikrafttreden av 22. mai 1902 (1930) side 279: ≪De i kapitlene 8 og 9 omhandlede forbrytelser er, som antydet i foran gjengivne
lovmotiver
, de sakalte høiforræderske og landsforræderske handlinger, betegnelser som strl. imidlertid ikke benytter.≫
- ^
Ingerid Hagen
:
Oppgjørets time. Om landssvikoppgjørets skyggesider
(s. 337-38), Spartacus, Oslo 2009,
ISBN 9788243005020
- ^
Høyesteretts dom av 27. august 1945,
Rt.
s. 26
pa side 28 (generalkonsul Carl Stephanson I).
- ^
Johs. Andenæs: Det vanskelige oppgjøret (1998) side 119.
ISBN 8251836948
.
- ^
a
b
Johs. Andenæs: Det vanskelige oppgjøret (1998) side 143 og 310 (henvisninger til rettspraksis): ≪Det hendte i den aller første periode av landssvikoppgjøret at underordnede domstoler domfelte etter landssvikanordningen uten a gjøre rede for om forholdet ogsa var straffbart etter den tidligere lovgivning. Slike dommer ble konsekvent opphevet nar de ble brakt inn for Høyesterett. Vi fikk flere avgjørelser om dette allerede høsten 1945. Heller ikke har Høyesterett godtatt noen dom hvor tiltalte med hensyn til utmalingen av straffen er blitt stilt ugunstigere enn han ville ha blitt etter lovgivningen pa gjerningstiden. Det er derfor ikke dekning for a hevde, som det ofte blir gjort, at landssvikanordningen er blitt anvendt med tilbakevirkende kraft til skade for tiltalte.≫ (
ISBN 8251836948
.)
- ^
Bilag 2 til Ot. prp. nr. 92 (1945?46) Om lov om straff og økonomisk ansvar for landssvikere. (Landssvikloven.)
72 sp. 2
.
- ^
a
b
Røysum, Terje Hoem (2008).
Rettsoppgjøret mot den norske politi- og lensmannsetaten: En komparativ studie av rettsoppgjøret ved politikamrene i Østfold og Sogn og Fjordane
.
[
trenger sidetall
]
- ^
Johs. Andenæs
: Statsforfatningen i Norge, 11. utgave (2017) ved
Arne Fliflet
side 427: ≪Prøving av lovene blir dermed et ledd i domstolenes rettsanvendelse, men det betyr ikke at domstolene tar stilling til om en lov er gyldig eller ikke. Det er spørsmalet om lovens anvendelse i den konkrete saken det er spørsmal om.≫ (
ISBN 978-82-15-01764-8
)
- ^
forskning.no: Mer om bruk av dødsstraff i Rettsoppgjøret
Arkivert
26. desember 2004 hos
Wayback Machine
.
- ^
Om landssvikoppgjøret
. Innstilling fra Justisdepartementet til Stortinget, 1962
- ^
a
b
≪Derfor ble de dømt til døden≫
.
Dagbladet.no
. Besøkt 14. april 2016
.
- ^
Eriksen mfl (1987)
s. 242?244
- ^
Eriksen mfl (1987)
s. 244
- ^
Eriksen mfl (1987)
s. 245
- ^
Justisdepartementets tilrading til provisorisk anordning av 4 mai 1945 om tiltak for a hindre at landssvikere avgir stemme ved offentlige valg, vedlegg 1 til Ot. prp. nr. 128 (1945?46) Om lov om rettergang i landssviksaker pa
side 35 sp. 2
.
- ^
Frede Castberg
: Norges statsforfatning (2. utg, 1947) bind I side 372.
- ^
Eriksen mfl (1987)
s. 240?242
- ^
Eriksen mfl (1987)
s. 239
- ^
nrk.no 22. oktober 2010:
65 ar siden Quisling ble henrettet
- ^
a
b
Ringdal (1987)
s. 236.
- ^
Harper (2012)
s. 21?24.
- ^
Harper (2012)
s. 34.
- ^
Michelet (2014)
s. 271
- ^
Harper (2012)
s. 38.
- ^
Harper (2012)
s. 41.
- ^
Erik Veum:
Nadeløse nordmenn : Statspolitiet 1941?1945
, Kagge forlag 2012, side 433
- ^
Søbye, Espen
:
Kathe, alltid vært i Norge.
Forlaget Oktober, 2003.
- ^
Bruland, Bjarte:
Øyenvitner.
Lysaker: Dinamo forlag, 2012, s.135.
- ^
Svarstad, Asbjørn: ≪Norges verste nazister.≫
Dagbladet
, 12. oktober 2015, s.10.
- ^
Eriksen mfl (1987)
s. 243
- ^
Harper (2012)
s. 25-32.
- ^
Harper (2012)
s. 25?32.
- ^
Søbye, Espen (16. november 2007). ≪Knut Rød forsøkte a ride to hester≫.
Dag og tid
. s. 25.
- ^
Søbye, Espen (19. oktober 2007). ≪Ruth Maier vart ofra≫.
Dag og tid
. s. 10.
- ^
Rieber-Mohn, Georg Fr. (2. november 2007). ≪Frifinnelsen av Knut Rød var rettslig riktig≫.
Dag og tid
. s. 26.
- ^
Eriksen mfl (1987)
s. 238?239.
- ^
Eriksen mfl (1987)
s. 246?247.
- ^
≪Erik Solem≫
.
Store norske leksikon
. 30. november 2021
. Besøkt 19. desember 2021
.
- ^
Færøy, Frode (20. september 2021).
≪Ferdinand Schjelderup≫
.
Store norske leksikon
. Besøkt 19. desember 2021
.
- ^
Eriksen mfl (1987)
s. 242-244
- ^
http://www.nrk.no/nyheter/okonomi/5075346.html
- ^
Gunnar Kagge
(7. mai 2015).
≪Krigsprofitørene slapp lett unna≫
.
www.aftenposten.no
. Besøkt 19. desember 2021
. ≪Mens ≪tyskertøser≫ ble straffet av mobben og NS-medlemmer matte i fengsel, var det fa og milde straffer for krigsprofitørene etter krigen.≫
- ^
Hans Petter Graver
: ≪Fra soldatuniform til dommerkappe≫ i:
Prosa
nr. 6/2020 pa side 34.
- ^
≪Baard Herman Borge, Lars-Erik Vaale: Grunnlovens største prøve. Rettsoppgjøret etter 1945 | HT≫
.
Historisk tidsskrift
(norsk)
.
doi
:
10.18261/issn.1504-2944-2019-04-09
. Besøkt 19. desember 2021
.
- ^
≪Fortegnelse over: 1. de pa Stortinget 1945 ikke-beh. saker, Dokument nr. 2 (1945)≫
.
- ^
Benkow, Jo; Grimnes, Ole Kristian (1990).
Vendepunkt
. Oslo: Cappelen. s. 85.
- ^
Johs. Andenæs: Det vanskelig oppgjøret (1998) side 115. (
ISBN 8251836948
)
- ^
1945 s. 13
(Haaland-saken) pa side 14.
- ^
Johs. Andenæs: Det vanskelige oppgjøret (1998) side 114.
- ^
Olsen, Kare (1999). ≪11≫. I Ugelvik-Larsen.
Da freden brøt løs. Norske myndigheters behandling av tyskerjenter
.
I krigens kjølvann. Nye sider ved norsk krigshistorie og etterkrigstid
. Oslo: Universitetsforlaget.
- ^
Provisorisk anordning av 12. juni 1945 om atgjerder mot
kjønnssykdommer
- ^
a
b
Terje Andreas Pedersen:
Vi kalte dem tyskertøser
, side 89, Scandinavian Academic Press/
Spartacus Forlag
, 2012,
ISBN 978-82-304-0086-9
- ^
Oslo byleksikon
: Ljanskollen, side 339, femte utgave 2010
- ^
Helle Jørgensen;
Norske kvinner og tyske soldater.
Masteroppgave, 2006, Universitetet i Tromsø.
- ^
Ebba Drolshagen:
De gikk ikke fri
(s. 163)
- ^
Dagbladet 26. desember 2013.
- ^
≪Friheten 1950.01.25≫
. Norge; Oslo. s. 2.
|
---|
Bakgrunn
| |
---|
Krigføring
| |
---|
Fanger og
flyktninger
| |
---|
Okkupasjonsmyndigheter
| |
---|
Motstand
| |
---|
I eksil
| |
---|
Frigjøring
og etterspill
| |
---|
Personer
| pa norsk side
| |
---|
pa nazistisk side
| |
---|
|
---|
Annet
| |
---|
|