Invasjonen av Irak
, eller
Operation Iraqi Liberation
(senere
Operation Iraqi Freedom
) er den amerikansk-ledede invasjonen av
Irak
, som varte fra den
20. mars
2003
til den
1. mai
2003
, da president
George W. Bush
erklærte at hoveddelen av de militære operasjonene var avsluttet. Invasjonen var begynnelsen pa den pagaende
krigen i Irak
. Invasjonen kan ogsa sees pa som fortsettelsen av
Gulfkrigen
i
1991
med en lavintensivkrig hvor USA og
Storbritannia
angrep Irak i perioden mellom de to krigene.
Krigshandlingene startet etter at en 48-timersfrist gitt av
USAs
president
George W. Bush
utløp. Den krevde at Iraks president
Saddam Hussein
og hans to sønner,
Uday
og
Qusay
, skulle forlate Irak. Det irakiske parlamentet, som var utpekt av Saddam Hussein, avviste enstemmig USAs ultimatum.
250 000 amerikanske
soldater
, med støtte fra omkring 45 000 britiske, 2 000 australske og 200 polske soldater, gikk inn i Irak primært fra
Kuwait
. I nord deltok rundt 50 000
kurdiske
soldater med luftstøtte fra koalisjonen. Koalisjonstroppene invaderte, ifølge USAs
president
George W. Bush
, landet for a ≪avvæpne Irak for
masseødeleggelsesvapen
, stoppe
Saddam Husseins
støtte til terrorisme og for a befri det irakiske folk.≫
[4]
USA hadde forberedt invasjonen ved a samle 100 000 tropper i
Kuwait
den
18. februar
.
[5]
Selve invasjonen gikk greit for koalisjonsstyrkene. I løpet av 28 dager hadde de kontroll over de største byene, og rivingen av Saddamstatuen i
Bagdad
symboliserte at hans regime var historie.
1. mai
2003 landet George Bush pa et
hangarskip
i
Persiabukten
og erklærte at hoveddelen av de militære operasjonene var avsluttet.
Politiske og diplomatiske aspekter
[
rediger
|
rediger kilde
]
Siden avslutningen pa
Gulfkrigen
i
1991
hadde Iraks forhold til FN, USA og Storbritannia vært darlige. Det var ikke konsensus i FNs sikkerhetsrad for at Irak hadde forholdt seg til vilkarene i vapenhvilen som avsluttet Golfkrigen. Bade FN og USA handhevet mange økonomiske
sanksjoner
mot Irak i
Bill Clintons
regjeringsperiode. USA og Storbritannia patruljerte Iraks luftrom for a handheve flyforbud i nord og sør, hvilket Irak hevdet var for a beskytte kurderne i Nord-Irak og sjiamuslimene i sør. Ved flere tilfeller ble flyforbudet brutt av irakiske militærhelikoptre og kampfly.
[6]
[7]
Den
amerikanske kongressen
vedtok ogsa ≪Iraq Liberation Act≫ i oktober
1998
, etter at Irak hadde stoppet samarbeidet med FN i august. Loven ga 97 millioner dollar til irakiske ≪demokratiske opposisjonsgrupper≫ for a ≪etablere et program til a støtte et skifte til demokrati i Irak.≫
[8]
Dette sto i kontrast til de krav som var fremsatt i Resolusjon 687,
[9]
som alle dreide seg om vapen og vapenprogrammer, og ikke nevnte et regimeskifte. Vapeninspektører fra FN hadde vært vant til a samle informasjon om Iraks masseødeleggelsesprogram, og til a handheve vilkarene i avtalen fra 1991, som forbød Irak a utvikle masseødeleggelsesvapen. Informasjonen ble brukt til a finne mal under Operation Desert Fox, et amerikansk og britisk luftbombardement av Irak i desember 1998, pa grunn av manglende samarbeid mellom Irak og FNs vapeninspektører.
[10]
[11]
Det amerikanske republikanske partis kampanjer for presidentvalget i
2000
, krevde en ≪full implementering≫ av Iraqi Liberation Act og fjerne Saddam Hussein fra makten, med fokus pa a gjenoppbygge en koalisjon, gjennomføre hardere sanksjoner, gjeninnføre inspeksjonene og a støtte den pro-demokratiske opposisjonsgruppen, Den Irakiske Nasjonalkongress, som ble ledet av
Ahmed Chalabi
i eksil i utlandet.
[12]
Etter at
George W. Bush
ble valgt som president, planla man, ifølge tidligere finansminister Paul O'Neill, et angrep pa Irak. O'Neill forklarte senere at disse diskusjonene kun var en fortsettelse av Clinton-regjeringens utenrikspolitikk.
[13]
I mellomtiden hadde spørsmalet om masseødeleggelsesvapen blitt en sentral sak. Etter
terrorangrepet 11. september 2001
og den etterfølgende
krigen i Afghanistan
og
krigen mot terror
, var Irak na fokus for oppmerksomheten.
Før 11. september var det krefter innen
George W. Bush
sin administrasjon som var tilhengere av en politikk som tillot angrep mot stater som kunne være en fare for USAs sikkerhet. Denne politikken ble første gang formulert av senere viseforsvarssjef
Paul Wolfowitz
. Etter 11. september styrket denne
nykonservative
gruppen, ledet av forsvarssjef
Donald Rumsfeld
, sin posisjon og ledet politikken frem til det som har fatt kallenavnet ≪Bush-doktrinen≫, som forandret USA sin utenrikspolitikk og tillot landet a ga til forskuddskrig mot andre land.
[14]
USA sin begrunnelse for a ga til krig:
- at Irak hadde skjulte lagre med
masseødeleggelsesvapen
, og et hemmelig
atomvapenprogram
- at Irak støttet terroristorganisasjoner som
al-Qaida
, og var villig til a forsyne dem med masseødeleggelsesvapen
- frigjøre Irak fra et udemokratisk terrorregime som hadde ført en folkemordpolitikk overfor den kurdiske minoriteten, blant annet ved hjelp av
kjemiske vapen
Det ble lagt særlig vekt pa dette med masseødeleggelsesvapen, og USA drev et omfattende spill i FN for a fa aksept for en invasjon. Etter invasjonen sendte USA ut egne vapeninspektører som ikke fant masseødeleggelsesvapen. Det viste seg i ettertid at mye av de bevisene USA presenterte var uten hold, og at Bush-administrasjonen hadde ignorert rad fra egen etterretningstjeneste,
[15]
samt at noen ≪bevis≫ var blitt produsert for anledningen.
[16]
[17]
[18]
Kontakten mellom al-Qaida og Irak har heller ikke blitt bevist.
[19]
I mars 2007 frigjorde USAs forsvarsdepartement en hemmeligstemplet rapport
[20]
som bekreftet at amerikansk etterretning ikke hadde informasjon om direkte forbindelse mellom al-Qaida og Saddam Husseins regime, eller at Irak hadde masseødeleggelsesvapen. Etterretningsinformasjon gikk til en avdeling i forsvarsdepartementet som skulle samle og analysere informasjonen og lage rapporter til den politiske ledelsen. Etter patrykk fra viseforsvarsminister Wolfowitz fikk disse etterretningssammendragene et innhold som ikke alltid stemte med informasjonen bak, og som var med pa a avgjøre/begrunne invasjonen.
[21]
[22]
Den
8. november
2002 vedtok
FNs sikkerhetsrad
enstemmig resolusjon nr. 1441
[23]
med betingelser for hvordan Irak skulle oppfylle kravene til nedrustning. De innebar blant annet a slippe til FNs vapeninspektører og deklarere alle landets vapen. Irak gikk med pa betingelsene, produserte en 12 000 sider lang vapendeklarasjon og slapp inn vapeninspektørene som ikke fant spor etter masseødeleggelsesvapen. Inspektørene fant likevel brudd pa resolusjonen siden Irak hadde destruert kjemiske og biologiske vapen uten overoppsyn fra vapeninspektører som kunne bekrefte at det hadde skjedd.
I begynnelsen av mars
2003
stod spørsmalet om dokumentasjon fortsatt apent, og USA mente at Irak hadde brutt resolusjon nr. 1441 og at sikkerhetsradet matte komme sammen og iverksette de nødvendige tiltak for a sikre nødvendig internasjonal ≪fred og sikkerhet≫. Den
10. mars
erklærte den franske presidenten
Jacques Chirac
at
Frankrike
ville nedlegge
veto
mot enhver resolusjon som automatisk kunne føre til krig mot Irak. Det viste seg at han hadde støtte fra flertallet i sikkerhetsradet, og ingen andre resolusjonsforslag ble sendt.
[24]
I et møte pa
Azorene
16. mars
ga USA, Storbritannia og
Spania
, som var ikke-permanent medlem av sikkerhetsradet, Irak en dags frist pa a oppfylle resolusjon nr. 1441. Neste dag erklærte Bush og Storbritannias utenriksminister
Jack Straw
at tiden for diplomati var over, og at ingen videre autorisasjon fra FN var nødvendig for a angripe Irak.
Siden invasjonen begynte uten eksplisitt tillatelse fra FNs sikkerhetsrad, mener enkelte at den var brudd pa FN-charteret. FNs generalsekretær
Kofi Annan
uttalte i september
2004
at krigen ifølge FN, var ulovlig.
[25]
I sin tale til nasjonen
17. mars
2003 krevde president Bush at Saddam Hussein og hans to sønner
Uday
og
Qusay
matte forlate Irak innen 48 timer.
[26]
Dette kravet skal ha blitt avslatt, og president Bush ga klarsignal for invasjonen.
[27]
De irakiske styrkene stod overfor en koalisjon av styrker fra en rekke land, hvor USA stod for mesteparten av troppene.
USA hadde 235 000 mann utstasjonert i
Persiabukten
, og hadde 1 100 fly og 850
M1A1 Abrams
stridsvogner støttet av
M2 Bradley
kampkjøretøyer og
AH-64 Apache
kamphelikoptre til radighet. Fem
hangarskipgrupper
hadde seilt til omradet, og ytterligere et hangarskip ble holdt i reserve i nærheten av Gulfen.
Storbritannia sto for den andre vesentlig delen av koalisjonen. De hadde 45 000 mann, 100 fly, 120
Challenger 2
stridsvogner støttet av
FV 510 Warrior
kampkjøretøyer og 17 flatefartøyer (et hangarskip med støttefartøyer).
Australia stilte 2 000 mann til (som ikke skulle brukes offensivt) og fregattene
HMAS Kanimbla
,
HMAS Anzac
og
HMAS Darwin
.
Polen stilte 80 GROM kommandosoldater, sammen med 74 ABC-tropper, marineenheten FORMOZA og støttefartøyet ≪ORP Kontradmirał Xawery Czernicki≫.
Danmark fulgte 21. mars opp sitt løfte om a stille militære styrker til disposisjon, da de besluttet a sende korvetten
Olfert Fischer
og ubaten
Sælen
til Persiabukten.
Den irakiske hæren var forventet a besta av 375 000 mann, herav utgjorde den republikanske garden 60 000. Landet hadde cirka 650 000 mann i
reserven
og en
paramilitær
organisasjon pa cirka 44 000 mann, kjent som Fedayeen Saddam og var under
Qusay Husseins
kommando.
Iraks luftvapen var forventet a besta av cirka 100 angrepshelikoptre og 300 jagerfly, men hovedparten av disse ble ikke ansett a være funksjonsdyktige.
De irakiske
stridsvognene
bestod primært av russiske
T-72
, og landet var forventet a ha 2 000?2 600 av disse. Hæren hadde ogsa mange eldre stridsvogner av typen
T-55
, Type 59 og 69 (kinesiskproduserte versjoner av T-55) og
T-62
. Irakerne hadde ogsa et større antall stridsvogner av typen Asad Babil (
Babylons
løve), som var en irakiskprodusert versjon av T-72 stridsvognen, og ble ansett som den største trusselen mot koalisjonstroppene.
Irak hadde ogsa en stor mengde forskjellige pansrede mannskapsvogner og kampkjøretøyer, som
MT-LB
,
BTR-60
,
BMP-1
og
2
.
Flaten hadde 5-7
patruljebater
og mineleggere. Iraks
luftvern
var forventet a besta av 850 rakettavfyringsramper og 3 000 antiluftskytskanoner.
USAs taktikk la fra starten av pa en rask seier over Irak, helst ved bruk av en
tofrontskrig
med landsetting av styrker bade fra Kuwait og
Tyrkia
. Men forhandlingene med Tyrkia førte ikke til noen resultater, og til slutt ble styrkene som var ment a apne den nordlige fronten i Irak, returnert til USA eller Kuwait for en senere innsettelse derfra. Den amerikanske taktikken i begynnelsen av krigen gikk i utpreget grad ut pa a unnga slag i de irakiske byene. Disse ble gatt rundt, og styrken gikk med stor hastighet direkte mot Bagdad.
Sterkt underlegen i direkte militær konfrontasjon med de amerikanske styrkene, plasserte Saddam Hussein hovedparten av sin styrke i og omkring Bagdad og de øvrige irakiske byene i et forsøk pa a gjøre konflikten til en bykrig. Til slutt ble taktikken lagt om; de irakiske styrkene skulle foreta geriljaangrep pa koalisjonsstyrkene, ofte forkledd som sivile. Spesielt de amerikanske forsyningslinjene skulle utsettes for angrep.
Forut for invasjonen hadde den amerikanskledede koalisjonen fra
Gulfkrigen
i 1991 utkjempet en lavintensitetskonflikt med Irak, og handhevet flyforbudet i deler av det irakiske luftrommet. Irakiske luftvernstillinger ble jevnlig angrepet nar de skjøt pa amerikanske og britiske jagerfly. I midten av 2002 endret USA sin strategi, og valgte ut mal i den sørlige delen av landet til gjengjeldelsesangrep, for a skade den militære kommandostrukturen i Irak.
Antallet amerikanske bomber droppet pa irakisk territorium, malt i tonn, steg fra 0 i mars 2002 til 0,3 i april, til mellom 7 og 14 tonn per maned i mai ? august. I september nadde man 54,6 tonn ? før kongressens tillatelse til invasjonen 11. oktober. 5. september angrep 100 jagerfly landets største luftforsvarskompleks, som la i det vestlige Irak, langt vekk fra de sonene hvor flyforbudet ble handhevet. Det ble gjort, ifølge en leder i
New Statesman
, ikke for a beskytte luftpatruljene, men for a gjøre det mulig a fly spesialstyrker inn i landet fra
Jordan
, uten a bli oppdaget.
[28]
Om natten den 19. mars 2003 fikk de amerikanske styrkene etterretning om at Saddam Hussein besøkte sine døtre og sønnene Uday og Qusay ved Dora-gardene, i al-Dora omradet i utkanten av Bagdad. Klokken 05:30 traff fire 2 000 punds GBU-27 bomber og 40
Tomahawk missiler
stedet.
[29]
[30]
[31]
Saddam Hussein var ikke til stede, og heller ikke andre regjeringsmedlemmer eller medlemmer av Hussein-familien ble truffet av angrepet. Angrepet kostet 19 sivile livet.
[32]
- 20. mars:
Krigen ble innledet kl. 0230 GMT om natten den 20. mars, da omkring 40 kryssermissiler av typen
BGM-109 Tomahawk
ble avfyrt mot mal i
Bagdad
. Malet for disse angrepene var ment a ha vært
Saddam Hussein
og hans nærmeste, idet
USA
via etterretninger skulle være informert om hvor han befant seg. Kl. 0415 GMT gikk den amerikanske presidenten
George W. Bush
pa TV og erklærte for nasjonen at krigen hadde begynt. Omkring kl. 1040 GMT sendte Irak et ukjent antall al Fatah-raketter mot de amerikanske styrkene i
Kuwait
. Skadene var begrenset, siden de fleste rakettene ble skutt ned av patriotmissiler. Senere pa dagen, omkring klokken 18.00, gikk amerikanske og britiske styrker i sør over grensen fra Kuwait til Irak, britene mot
Umm Qasr
,
Basrah
og
Faw-halvøya
, og amerikanerne mot An N??ir?yah, og i nord angrep kurdiske bakkestyrker sammen med spesialstyrker og flystøtte fra koalisjonen med de irakiske regjeringsstyrkene. En time senere ble det innledet enda et rakettangrep mot Bagdad. Angrepene ble foretatt av F-117a stealthfly fra baser i
Qatar
og
Oman
, støttet av FA-18 Superhornets og EA-6b Prowlers fra flaten.
- 24. mars:
Fire dager inn i konflikten hadde koalisjonens styrker fløyet omkring 6 000 tokt og avfyrt omkring 1 500 kryssermissiler og et tilsvarende antall satellitstyrte bomber. Krigen var derfor i den innledende fasen blitt kjempet i langt høyere grad med presisjonsvapen enn i tidligere kriger. I
Gulfkrigen
i 1991, som varte 43 dager, ble det ≪kun≫ avfyrt 323 Tomahawk kryssermissiler i alt.
- 27. mars:
Amerikanerne setter inn de første fallskjermtroppene i Irak. 1 000 fallskjermsoldater ankom det fjellrike, kurdisk-kontrollerte nordlige Irak. Dermed ble den nordlige fronten i Irak apnet. De første aksjonene fra fallskjermtroppenes side var a innta en flyplass i Bashur-omradet, cirka 50 km nordøst for byen Irbil.
- 29. mars:
Etter en rekke problemer for de amerikanske styrkene med a sikre forsyningslinjene, stoppet deres fremrykning mot Bagdad. Luftbombardementene fortsatte dog med uforminsket styrke. For første gang i konflikten lyktes det for irakerne a sende et missil med suksess mot Kuwait by. Missilet landet nær Kuwaits utenriksministeriums bygning og emirens palass. Alle de cirka 15 tidligere forsøkene ble enten skutt ned eller traff ørkenomrader eller havet. Man mente at missilet var avfyrt fra et omrade som tidligere var meldt som ≪sikret≫ av koalisjonsstyrkene. En irakisk selvmordsbomber drepte fire soldater ved en militær kontrollpost ved byen
Najaf
, og den irakiske visepresidenten Taha Yassin Ramadan truet med flere av denne typen angrep.
- 30. mars:
Koalisjonen trapper opp bombeangrepene mot de irakiske styrkene sør for Bagdad. Britiske marinesoldater fanger en irakisk general og en annen høytstaende offiser sør for byen
Basra
i landsbyen Abu al-Qassib. I den samme operasjonen ble en oberst fra republikanergarden drept.
- 31. mars:
Meldingen fra dagen før om en fanget irakisk general blir trukket tilbake av de britiske styrkene, og sa at det hadde oppstatt en misforstaelse, da det bare var snakk om en høytstaende offiser og ingen general.
- 1. april:
Bombardementet av republikanergarden omkring Bagdad fortsetter med uforminsket styrke. Det rapporteres om kamphandlinger ved byen Hinaiya, cirka 80 kilometer sør for Bagdad. Byen var et viktig knutepunkt for den amerikanske fremmarsjen mot Bagdad. Kamphandlinger rapporteres ogsa ved byene Hilla og Nassiriya. Basra var fortsatt omringet av britiske styrker, som stadig ikke var gatt inn i byen. Amerikanske soldater skjøt og drepte minst syv sivile irakere i en bil som ikke stanset ved en kontrollpost nær
Najaf
.
- 3. april:
Den danske korvetten,
Olfert Fischer
, ankommer den amerikanske flates hovedbase i
Bahrain
i
Persiabukten
. I
Bagdad
flykter stadig flere desertører og sivile ut av byen. De amerikanske troppene star na cirka 10 kilometer fra Bagdads forsteder. Ved byen Mosul nord i Irak har bade kurdiske og amerikanske styrker vært involvert i kamper med irakiske soldater. De irakiske styrkene hadde etter hvert kun kontroll over selve byen.
- 4. april:
Saddam Hussein opptrer pa irakisk fjernsyn for siste gang som president, men det er usikkert om dette var et tidligere opptak. Det irakiske regimet og det irakiske forsvaret av
Bagdad
smuldrer hen etter hvert som styrkene nærmer seg hovedstaden, og det er na kun informasjonsministeren igjen for a forsvare regimet med nyttesløse propagandauttalelser.
- 9. april:
Amerikanske styrker inntar Bagdad, og den store statuen av Saddam Hussein i Bagdad sentrum blir revet, noe som ble brukt som et symbol pa Saddam Husseins og
Ba'athregimets
fall.
- 13. april
Amerikanske styrker inntar Saddam Husseins og
Ba'athregimets
hjemby
Tikrit
og hadde dermed besatt alle vesentlige større byer i Irak. Amerikansk-ledede styrker fanger Saddam Husseins halvbror Watban, da han forsøkte a flykte over grensen til
Syria
. Watban Ibrahim Hasan hadde tidligere posten som innenriksminister i Irak. Watban var en av de nevnte pa listen over de 55 mest ettersøkte, som amerikanerne hadde offentliggjort tidligere. Tidligere pa dagen ble syv amerikanske krigsfanger funnet uskadde.
- 25. april:
Tariq Aziz overgir seg til de amerikanske styrkene. Han var nr. 12 pa USAs liste over de 55 mest ettersøkte personene fra den tidligere irakiske ledelsen.
- 1. mai:
George W. Bush
erklærer i en tale klokken 3.00 norsk tid, krigshandlingene i Irak-krigen for avsluttet. Krigen ble ikke erklært for avsluttet, formentlig fordi dette politisk ville innebære at samtlige krigsfanger skulle løslates, og en fortsatt jakt pa
Saddam Hussein
ikke ville være tillatt jevnfør krigens regler. Talen ble avholdt via en TV-transmittert tale fra hangarskipet
USS Abraham Lincoln
utenfor for
Californias
kyst.
Motstand og støtte for invasjonen
[
rediger
|
rediger kilde
]
Det amerikanskledete angrepet pa Irak utløste massive protester i form av opptog og til dels voldelige demonstrasjoner over hele verden. Etter at USAs president George W. Bush hadde kommet med sin krigserklæring, ble det gjennomført protestmøter i New York, Los Angeles, Washington D.C., Miami, Chicago, Boston og San Francisco. I Tyskland ble det gjennomført mer enn 250 fredsmarsjer og demonstrasjoner, og i London og Lisboa ble det gjennomført massive demonstrasjoner.
De mest kritiske til angrepet var
Kina
,
Russland
,
Tyskland
og
Frankrike
. Kina beskrev krigsutbruddet som en krenkelse av FN-pakten, og Russlands president
Vladimir Putin
betraktet angrepet som et stort og alvorlig feilgrep. Frankrikes president
Jacques Chirac
beklaget at anstrengelsene for a avvæpne Irak pa fredelig vis ikke hadde ført frem, og hevdet at konflikten ville fa alvorlige konsekvenser for fremtiden. Tysklands forbundskansler
Gerhard Schroder
betraktet krigsutbruddet som et nederlag for internasjonal politikk og for diplomatiet.
I
Midtøsten
var motstanden mot krigen størst, og spesielt i de
palestinske
omradene, hvor man demonstrerte i støtte for Iraks president
Saddam Hussein
. Regjeringene i
Marokko
,
Tunisia
,
Saudi-Arabia
og
Jordan
ga uttrykk for uro over krigen.
Derimot ga
Sør-Koreas
president Roh Moo-Hyun,
Danmarks
statsminister
Anders Fogh Rasmussen
og
Italias
statsminister
Silvio Berlusconi
deres støtte til USA.
Tony Blair
var etter
terrorangrepet 11. september
dypt involvert i
krigen mot terror
og var en av
George W. Bushs
viktigste allierte, og han har blant annet sendt britiske soldater til
Irak
og
Afghanistan
.
I Norge svarte 90 prosent at de var imot krig uten
FNs
godkjennelse i en meningsmaling utført av Opinion i februar
[1]
. Statsminister
Kjell Magne Bondevik
beklaget angrepet, og hapet at krigen ville bli kortvarig og presiserte at Norge kom til a gjøre sitt ytterste for a avhjelpe de humanitære problemer som ville oppsta i kamphandlingenes kjølvann.
Fremskrittspartiet
var det eneste partiet som var positivt innstilt til invasjonen, og Frp-formann
Carl I. Hagen
mente at Regjeringen snarest mulig burde gi sin støtte til de krigførende nasjonene.
[33]
Antall døde og skadede i invasjonen av Irak i mars-april 2003
|
Militære fra Irak
|
3 000 drepte ? Anslag av general
Tommy Franks
.
[2]
7 600 ? 10 800 drepte ? Studie av Project on Defense Alternatives.
[3]
13 500 ? 45 000 drepte ? Foreslatt av militære enheter tjenestegjørende omkring Bagdad.
[34]
|
Militære fra Koalisjonen
|
140 amerikanske soldater drept, 33 britiske soldater drept
[35]
, 542 sarede.
[36]
|
|
Irakiske sivile
|
7 299 drept ? Fra nettsiden
Iraq Body Count
som baserer tallene pa dødsfall rapportert i engelskspraklige media.
3 200 ? 4 300 ? Studie av Project on Defense Alternatives.
|
|
I de pafølgende manedene kom landet under amerikansk kontroll. Saddam Husseins sønner
Uday
og
Qusay
ble drept i kamper den 22. juli, mens Saddam selv ble tatt til fange i en militæroperasjonen
Red Dawn
den 13. desember. Invasjonen var over, og en stor del av koalisjonens tropper og støttetropper dro fra landet og naboland. Ifølge
PRIO
endte derfor den regulære krigen i Irak i 2003. Det var sporadisk motstand fra restene av Saddams regime ut aret. Disse forsvant etter hvert, men ble etterfulgt av nye motstandsgrupper fra begynnelsen av 2004.
Rivingen av Saddam-statuen symboliserte slutten pa 30 ars terrorregime, men symboliserte ogsa sammenbruddet i landets administrasjon og ordensmyndigheter. Okkupasjonsmakten hadde ikke tilstrekkelig med styrker til a holde orden, og ønsket heller ikke a benytte Iraks tidligere politi- og militære. I
anarkiet
som oppstod startet omfattende plyndringer, ødeleggelser og uroligheter. Mest kjent er plyndringen av nasjonalmuseet, men sykehus og andre viktige offentlige bygninger ble ogsa rammet.
Utover sommeren begynte de første tegn til væpnet motstand mot okkupasjonen, først og fremst fra den sunniarabiske minoriteten; tidligere baathister, militære og etterretningsfolk. Seinere kom andre grupper til, blant annet sjia- og sunnimuslimske
militsgrupper
og
Al-Qaida
-tilhengere med erfaring fra
Afghanistan
.
Pa forhand hadde amerikanerne samlet sammen eksil-irakere og andre til a administrere Irak,
21. april
ankom medlemmene i
Coalition Provisional Authority
(CPA) Bagdad sammen med Jay Garner, en tidligere general som skulle være leder for den nye administrasjonen. Garner gjorde en sa darlig jobb at han ble erstattet med
Paul Bremer
den
11. mai
. Bremers administrasjon begynte umiddelbart a si opp flere titusener offentlig ansatte som hadde hatt forbindelse med Baath-partiet, det vil si nesten hele administrasjonen av det irakiske samfunnet, inkludert 15 000 lærere og ledere i helsevesenet. Det samme gjaldt ansatte i militæret og politiet. Resultatet av denne de-baathifiseringen var sammenbrudd i store deler av det irakiske samfunnsmaskineriet, som apnet for det kaos og
anarki
som skulle komme.
CPA fikk ansvaret med a forvalte det
Irakiske utviklingsfondet
, som var irakiske midler fra
Olje for mat
-programmet og utenlandske kontoer. Disse midlene som var over 23 milliarder dollar, skulle brukes til gjenoppbygging av Irak, men det har vist seg at en stor del av disse midlene forsvant pa grunn av korrupsjon, bedrag og udugelighet.
[37]
USAs opprinnelige plan var a gi makten til eksil-irakere som skulle fa oppdraget med a utforme Iraks nye konstitusjon eller grunnlov. Denne planen ble oppgitt, og det ble i stedet dannet et nytt organ,
Det irakiske styringsrad
den
22. juli
, som bestod av irakere handplukket av den amerikanske administrasjonen. De var heller ikke istand til a lage noen grunnlov, og Bremer ønsket na a lage et
grunnlovsstyre
, handplukket blant elitene rundt om i landet. Dette forsøket ble stoppet i styringsradet av sjialederen
Ali al-Sistani
, som ønsket
demokratiske
valg. Sistani fikk sjiaene, som ellers hadde vært passive, ut i gatene som en advarsel om at alt annet enn demokrati ville være illegitimt for majoriteten i landet. Presset førte til at administrasjonen matte ga med pa valg i januar 2005, og selv da prøvde president Bush a utsette valget.
[38]
-
Amerikanske
M1A1 Abrams
stridsvogner i Bagdad, 9. april 2003.
-
Ødelagte irakiske stridsvogner, 9. april 2003.
-
En ødelagt
M1A1 Abrams
stridsvogn i Irak, 5. april 2003.
-
Satellittfoto av Bagdad, 2. april 2003.
-
Saddam Hussein, avbildet etter at han ble fanget av amerikanske styrker 13. desember 2003.
-
Amerikanske marinesoldater gjennomsøker et av Saddam Husseins palasser i Bagdad, 9. april 2003.
-
Iraq Campaign Medal
, medaljen som gis til soldater som har deltatt i
Krigen i Irak
.
- ^
a
b
http://news.bbc.co.uk/2/hi/middle_east/2947233.stm
- ^
Sectarian divisions change Baghdad’s image
- MSNBC, 3. juli 2006
- ^
Av tapene var 140 av dem amerikanske og 33 britiske.
- ^
President Discusses Beginning of Operation Iraqi Freedom
- ^
U.S. has 100,000 troops in Kuwait
- ^
Iraq tests no-fly zone
? CNN.com, 4. januar 1999
- ^
Coalition planes hit Iraq sites in no-fly zone
? CNN.com, 28. november 2003
- ^
Iraq Liberation Act of 1998 (Enrolled as Agreed to or Passed by Both House and Senate)
Arkivert
11. juli 2008 hos
Wayback Machine
. ? The Library of Congress
- ^
RESOLUTION 687 (1991)
- ^
U.S. Spied on Iraq Via U.N.
? Washington Post, 2. mars 1999
- ^
U.S. Spied on Iraq Under U.N. Cover, Officials Now Say
Arkivert
13. mars 2007 hos
Wayback Machine
. ? The New York Times, 7. januar 1999
- ^
REPUBLICAN PLATFORM 2000, Renewing America's Purpose. Together.
Arkivert
21. april 2006 hos
Wayback Machine
. ? CNN.com
- ^
O'Neill: 'Frenzy' distorted war plans account
? CNN.com 14. januar 2004
- ^
≪The National Security Strategy of the United States of America≫
. Det hvite hus. 17. september 2002. Arkivert fra
originalen
21. november 2006
. Besøkt 10. februar 2007
.
- ^
≪Bush, Aides Ignored CIA Caveats on Iraq≫
. The Washington Post. 7. februar 2004
. Besøkt 10. februar 2007
.
- ^
≪Iraq and Weapons of Mass Destruction≫
. National Security Archive. 20. desember 2002
. Besøkt 10. februar 2007
.
- ^
≪Report concludes no WMD in Iraq≫
. BBC. 7. oktober 2004
. Besøkt 10. februar 2007
.
- ^
≪Report: Iraq intelligence 'dead wrong
'
≫
. CNN. 1. april 2005
. Besøkt 10. februar 2007
.
- ^
≪Al Qaeda-Hussein Link Is Dismissed≫
. The Washington Post. 17. juni 2004
. Besøkt 10. februar 2007
.
- ^
≪Review of the Pre-Iraq War Activities of the Office of the Under Secretary of Defense for Policy≫
(PDF)
. Deputy Inspector General for Intelligence; USAs forsvarsdepartement. 9. februar 2007. Arkivert fra
originalen
(PDF)
26. mars 2009
. Besøkt 9. april 2007
.
- ^
≪Hussein's Prewar Ties To Al-Qaeda Discounted≫
. The Washington Post. 6. april 2007
. Besøkt 8. april 2007
.
- ^
≪Pentagon probe fills in blanks on Iraq war groundwork≫
. Los-Angeles Times. 6. april 2007
. Besøkt 9. april 2007
.
- ^
≪Resolution 1441 at Security Council meeting 4644≫
. United Nations Security Council. 8. november 2002
. Besøkt 10. februar 2007
.
- ^
≪Britain and US spell out steps to avoid attack≫
. The Guardian. 10. mars 2003
. Besøkt 10. februar 2007
.
- ^
≪U.S., Allies Dispute Annan on Iraq War≫
. The Washington Post. 17. september 2004
. Besøkt 10. februar 2007
.
- ^
≪President Says Saddam Hussein Must Leave Iraq Within 48 Hours≫
. Det hvite hus. 17. mars 2003
. Besøkt 10. februar 2007
.
- ^
≪Iraq Rejects US Demand That Hussein Leave≫
. Associated Press. 18. mars 2003
. Besøkt 10. februar 2007
.
- ^
The war before the war
? New Statesman, 30. mai 2005
- ^
Iraqi Leader, in Frantic Flight, Eluded U.S. Strikes
- The New York Times, 12. mars 2006
- ^
At Saddam's Bombed Palace
- CBS News, 28. mai 2003
- ^
Frontline: The invasion of Iraq: Operation Iraqi Freedom
- PBS.org
- ^
Presentation of Aerial Attacks on Regime Leaders
Arkivert
31. januar 2006 hos
Wayback Machine
. - World Tribunal on Iraq, 2004
- ^
≪Bred støtte til regjeringens Irak-politikk≫
.
Aftenbladet
. 21. mars 2003. Arkivert fra
originalen
18. august 2016
. Besøkt 7. juli 2016
.
- ^
"Body counts"
. By Jonathan Steele.
The Guardian
. May 28, 2003.
- ^
iCasualties.org (was lunaville.org). Benicia, California. Patricia Kneisler,
et al.
,
"Iraq Coalition Casualties"
Arkivert
13. november 2007 hos
Wayback Machine
..
- ^
≪Arkivert kopi≫
. Arkivert fra
originalen
13. november 2007
. Besøkt 20. november 2007
.
- ^
≪Baghdad's 'missing' billions≫
. BBC. 9. november 2006
. Besøkt 10. februar 2007
.
- ^
≪Making Sense of Iraq's Vote≫
. Time. 31. januar 2005. Arkivert fra
originalen
25. juni 2006
. Besøkt 10. februar 2007
.