Herakleios
(
latin
: Flavius Heraclius
Augustus
;
gresk
: Φλ?βιο? ?ρ?κλειο?) (født ca.
575
, død
11. februar
641
) var en
bysantinsk
/romersk keiser som hersket fra
5. oktober
610
til sin død.
Han var ansvarlig for a introdusere gresk som det offisielle spraket i det østlige romerriket, som erstatning for latin.
Herakleios’ regjeringstid var preget av flere kriger, først mot perserne og deretter mot de forente araberne. De persiske sasanidene kjempet seg i en serie med kriger helt fram til
Bosporosstredet
, men ble etterhvert drevet tilbake av bysantinerne, som slo perserne i det avgjørende slaget ved
Ninive
i 627. Deretter fulgte en erobringsbølge fra araberne fra Den arabiske halvøy, som var forent gjennom den nye religionen islam. Pa kort tid erobret de Syria og Egypt fra bysantinerne, i tillegg til storparten av
Sasanideriket
.
Herakleios inngikk diplomatiske forbindelser med kroatene og serberne pa Balkan. Han forsøkte a motvirke skismaet i den kristne kirken ved a fremme en doktrine som kalles
monoteletisme
, men dette prosjektet mislyktes. Monoteletismen ble sterkt motarbeidet av blant andre
Maximus bekjenneren
, og ble forkastet som vranglære av
det tredje konsilet i Konstantinopel
i 680-681.
Herakleios ble født i en
armensk
familie fra
Kappadokia
[1]
, men bortsett fra denne detaljen er det svært lite som er kjent om hans bakgrunn. Hans mor het Epiphania og hans far het Herakleios, og hadde vært en betydelig general under keiser
Maurikios
i 590-arene i dennes krig med
Bahram VI Chobin av Persia
, en usurpator i Sasanideriket. Etter krigen utpekte keiseren Herakleios den eldre som
eksark
av Afrika. Selv om den unge Herakleios’ fødested er ukjent vokste han opp i romerske Afrika. I henhold til en tradisjon var han opptatt av
gladiatorkamp
med
løver
som ung mann.
Opprør mot Fokas og Herakleios’ tiltredelse
[
rediger
|
rediger kilde
]
I ar 608 brøt Herakleios den eldre med keiser Fokas, som hadde styrtet keiser
Maurikios
seks ar tidligere. Opprørerne preget mynter som viste begge
Heraclii
, far og sønn, kledd som
konsuler
, men ingen av dem gjorde uttrykkelig krav pa den keiserlige tittelen ved denne tiden. Den yngre Herakleios’ fetter Niketas invaderte
Egypt
og innen
609
hadde han beseiret Fokas’ general Bonosus og sikret provinsen. I mellomtiden hadde den yngre Herakleios seilt østover med en annen styrke via
Sicilia
og
Kypros
.
Da han nærmet seg
Konstantinopel
tok han kontakt med fremstaende menn i byen og planla et komplott. Innen kort tid fikk han arrangert en seremoni hvor han ble kronet og erklært som keiser. Da han nadde hovedstaden, deserterte
excubitorene
, keiserdømmets elitestyrker, ledet av Fokas’ svigersønn, til Herakleios, og han kunne rykke inn i byen uten alvorlig motstand og lot Fokas henrette.
Den
5. oktober
610
ble Herakleios kronet for andre gang, denne gangen i
Kapellet til sankt Stefan
i Det store palasset. Pa samme tid giftet han seg med Fabia, som tok navnet
Eudokia
. Etter hennes død i ar
612
giftet han seg med sin niese
Martina
i
613
. Hans andre ekteskap ble betraktet som
incestiøs
og var meget darlig likt.
I regjeringstiden til Herakleios’ to sønner ble den stridbare Martina et maktsentrum og en kilde til politiske intriger. Til tross for det utstrakte hatet mot Martina i Konstantinopel tok Herakleios henne med seg pa sine felttog og avviste alle forsøk fra patriark
Sergius
om a fa ekteskapet oppløst.
[2]
Da Herakleios overtok makten i riket var det i en desperat situasjon. De persiske sasanidene hadde erobret
Mesopotamia
og
Kaukasus
, og snart rykket de inn i Syria og Anatolia. Denne offensiven var fortsettelsen av en krig som hadde startet da Fokas tok livet av sin forgjenger
Maurikios
, som hadde vært en alliert av
Khosrau II
av Persia.
I
613
tok den persiske hæren
Damaskus
ved hjelp av
jødene
, i 614 tok den
Jerusalem
, ødela
Den hellige gravs kirke
og erobret Det hellige kors og
Egypt
i den samme prosessen. Perserne gjorde hærtokt dypt inn i
Anatolia
sa langt som til
Khalkedon
, en by som la bortimot pa motsatt side av Konstantinopel pa andre siden av Bosporos.
Situasjonen var sa alvorlig at Herakleios etter sigende overveide a flytte hovedstaden fra Konstantinopel til
Kartago
, men han ble fraradet dette drastiske skrittet av patriark
Sergius I av Konstantinopel
. Han inngikk i stedet en kostbar fredsavtale med perserne. Freden ga ham likevel mulighet til a gjenoppbygge hæren.
Straks han hadde gjenoppbygd hæren dro Herakleios ut i felten i egen person i
621
. Han var den første keiseren som dro i krig i egen person siden
Theodosius den store
. Med en hær pa 50 000 mann marsjerte han tvers gjennom
Lilleasia
og invaderte Persia direkte.
[3]
Hans hærtokt varte flere ar.
I
626
ble selveste Konstantinopel beleiret av avarene og slaverne, med støtte av en persisk hær, men beleiringen endte med nederlag for angriperne. I mellomtiden hadde Herakleios ervervet seg støtte fra
Det vestlige tyrkiske khanat
og deres leder,
Tong Yabghu
, invaderte persiske
Transkaukasus
. Herakleios utnyttet ogsa splittelser innenfor det persiske riket og nøytraliserte den persiske generalen
Shahrbaraz
ved a overbevise ham om at Khosrau II hadde blitt sjalu og gitt ordre om hans henrettelse.
En bysantinsk hær pa 70 000 menn beseiret perserne under
Rhazates
i
slaget om Ninive
i
627
.
[4]
Herakleios personlig beseiret og drepte Rhazates i dette slaget.
Da Khosrau II fortsatt nektet a innga fredsavtale fortsatte Herakleios krigen, men da han nærmet seg den persiske hovedstaden
Ktesifon
avsatte det persiske aristokratiet Khosrau II. Hans etterfølger
Kavadh II av Persia
inngikk fred med Herakleios ved a ettergi alle omradene som keiserdømmet hadde hatt før krigen. Det persiske
Sasanide-dynastiet
klarte aldri a komme seg etter krigen. Det tok ar og en rekke statskupp før en sterk konge var pa plass igjen, og snart ble den problemfylte staten erobret av det
muslimske
arabiske
kalifatet
.
Herakleios tok na den gamle persiske oldtidstittelen ≪konge av konger≫. Senere, fra rundt ar
629
, kalte han seg selv ganske enkelt som ≪
Basileus
≫, et standardgresk ord for
monark
, og det var den tittelen som de romerske keiserne benyttet de neste 800 arene. Den tradisjonelle romerske keisertittelen ≪Augustus≫ ble i realiteten oppgitt.
Herakleios helleniserte riket ved i stor grad slutte a benytte
latin
som offisielt sprak, og erstattet det med
gresk
. Keiserdømmet fortsatte a kalle seg selv romersk gjennom hele sin historie, men begrepet var ogsa i økende grad til a bli synonymt med grekere. I ar 630 hadde han nadd toppen av sin makt, og marsjerte barfotet som en from kristen
pilegrim
inn i Jerusalem og gjenopprettet Det sanne kors i
Den hellige gravs kirke
.
Ved utgangen av 620-arene hadde det lyktes
Muhammed
a forene de
nomadiske
stammene pa
Den arabiske halvøya
, som til denne tid hadde vært for splittet til a framsta som en militær trussel hverken for romerne eller perserne. Nar de na var forent i islam utgjorde de en av de mektigste statene i regionen. I slaget ved Mu'tah i 629 møtte muslimene for første gang bysantinerne pa slagmarken, etter at arabernes ambassadør var blitt drept av den bysantinske guvernøren. Den lille muslimske styrken ble slatt tilbake, men araberne klarte i de følgende ar a gjøre innhogg i Syria og Palestina. I
slaget ved Jarmuk
i 636 led bysantinerne et stort nederlag og ved Herakleios' død i 641 var store deler av
Levanten
og Egypt tapt.
Heraklios regnes blant de største romerske keisere, pa tross av at de territoriale vinningene han gjorde i kampene mot perserne ble tapt igjen i krigen mot muslimene. Hans reformer av byrakratiet fikk bukt med den korrupsjonen som hadde festet seg under Fokas’ styre, og han reorganiserte militæret med stor suksess. Den reformerte keiserhæren lyktes i a holde muslimene stangen i
Lilleasia
og i a forsvare Kartago i ytterligere 60 ar.
Gjenvinningen av de østlige omradene av Romerriket fra perserne synliggjorde igjen den kristne splittelsen. Denne splittelsen var knyttet til de ulike forstaelsene av
Jesus Kristus
’ sanne natur. De fleste beboerne av de gjenerobrede provinsene var
monofysitter
som avviste
konsilet i Khalkedon
. Herakleios forsøkte a fremme et kompromiss i en doktrine kalt monoteletisme. Denne doktrinen ble imidlertid avvist som
kjettersk
av begge sider i den religiøse striden. Av denne grunn kom flere senere forfattere til a se pa Herakleios som en kjetter og en darlig hersker. Da de monofysittiske omradene senere ble tapt til muslimene mistet den monoteletistiske doktrinen sin eksistensberettigelse og ble etterhvert helt oppgitt.
Kanskje den viktigste arven etter Herakleios var endringen av det offisielle spraket i
Østromerriket
fra
latin
til
gresk
i ar
620
[5]
. Dette styrket den
hellenistiske
prosessen i det som i vest kom til a bli kjent som
Det bysantinske riket
, et rike med en særegen gresk kultur. Av denne grunn har en del historikere tendert til a regne det ≪bysantinske≫ rikets start til Herakleios’ styre, og definert perioden før ham som ≪sen-romersk≫.
Pa grunn av hans rolle som romersk keiser pa den tiden da islam oppsto er han omtalt i islamsk litteratur, som
hadith
og
sira
. Hans kriger mot
Khosrau II av Persia
ble feiret i verket
Heraclias
eller
Heracliad
, som fortsatt er bevart, av hans hoffpoet
Georg Pisida
.
Et
episk
dikt pa
swahili
,
Utendi wa Tambuka
, ble diktet i
1728
pa
Pateøya
utenfor kysten av dagens
Kenya
og beskrev krigene mellom muslimene og bysantinerne fra førstnevntes synsvinkel. Det er ogsa kjent som
Kyuo kya Here?ali
(≪Herakleios’ bok≫). Dette reflekterer det betydelig inntrykket som keiseren gjorde pa sine muslimske fiender og hvordan han fortsatt ble husket av muslimene mer enn tusen ar etter sin død.
Herakleios og Fabia Eudokia, en datter av Rogatus, hadde to barn:
Med sin andre hustru, Martina, fikk keiseren minst ti barn, skjønt navnene pa disse barna og rekkefølgen de ble født er fortsatt diskutabelt:
- Konstantin
- Fabius (Flavius), som hadde en
lammelse
i nakken
- Theodosios, som var døvstum, gift med Nike, datter av den persiske general
Shahrbaraz
, eller datter av Niketas, fetter av Herakleios
- Heraklonas Konstantin
, keiser
638
?
641
- David (Tiberios), proklamert
cæsar
i 638
- Martinos eller Marinos
- Augoustina, Augusta
- Anastasia og/eller Martina, Augusta
- Febronia
Av disse var minst to funksjonshemmet, noe som ble sett pa som en straff pa grunn av at foreldrenes ekteskap ble sett pa som ulovlig.
Herakleios hadde minst ett barn utenfor ekteskap, sønnen Ioannes Atalarichos, som konspirerte et kupp mot Heraklonas sammen med sin fetter, magisteren Theodorus og den
armenske
adelsmannen
David Saharuni
. Han ble lemlestet og sendt i eksil i
637
til
Prinkipo
(
tyrkisk
Buyuk Ada), en av
Prinseøyene
ikke langt fra
Konstantinopel
.
I løpet av Herakleios’ siste ar ble det apenbart at en maktkamp var i gang mellom Herakleios Konstantin og Martina som forsøkte a posisjonere sin sønn Heraklonas i arverekkefølgen for keisertronen. Da Herakleios’ døde etterlot han i sitt testamente riket til bade Herakleios Konstantin og Heraklonas for a styre samme med Martina som keiserinne.
- ^
Treadgold, Warren (1997):
A History of Byzantine State and Society
. Stanford: University of Stanford Press, side 287
ISBN 0-8047-2630-2
- ^
Kaegli, Walter (2003):
Heraclius Emperor of Byzantium
, Cambridge University Press.
- ^
Treadgold, W.:
A History of the Byzantine State and Society
, side 294
- ^
Treadgold, W.:
A History of the Byzantine State and Society
, side 298
- ^
Europe: A History
. Oxford: Oxford University Press 1996.
ISBN 978-0-19-820171-7