Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon . Du kan forbedre denne artikkelen ved a legge inn referanser til gode kilder . Hvem som helst kan fjerne kildeløst materiale uten forvarsel , men den foretrukne tilnærmingen er i første omgang a markere de setningene/pastandene som trenger kildebelegg ved a tilføye {{ Trenger referanse |dato=2024-06}} etter pastanden. 2018-06

Digital subscriber line ( DSL ) er en samling teknologier for a utnytte kobberbaserte parkabelnett til høyere bandbredder enn telefoni ( PSTN )/ ISDN . DSL-familien er litt uformell, men dekker i alle fall ADSL, VDSL, SDSL, SHDSL og HDSL.

Alle DSL-systemer er det som kalles lag 1-systemer, referert til OSI-modellen for apen kommunikasjon. Den eneste oppgaven et lag 1-system har, er a være en transport for et antall bits mellom to punkter, eller ≪access network transport≫ som ITU-T kaller dette nar vi snakker om aksessnettet. Operatører som selger bredbandsaksesser basert pa DSL, pakker ofte systemet sammen med aktuelle tjenester; for eksempel selger Telenor produktet Internett ADSL som er internettaksess (tjeneste) levert over et ADSL-aksessnettsystem. Dette gjør det ofte vanskelig a skille ut hva som egentlig er teknologi (DSL) og hva som er produkt (internettilgang og lignende).

Bakgrunn [ rediger | rediger kilde ]

Helt siden telefoniens barndom har operatørene rundt i verden bygd aksessnett (kalles ogsa abonnentnett) basert pa kobberkabler bestaende av dedikerte kobberpar hjem til hver enkelt abonnent. I Norge var det i mange ar mangel pa slike kabelpar da telefonen var i ferd med a bli allemannseie utover 1970- og 1980-arene (≪telefonkøen≫), men vanligvis finnes det na ett eller flere dedikerte kobberpar mellom nærmeste telefonsentral og hver enkelt abonnent. Med det linjesvitsjede telefoninettet som dette aksessnettet var bygd for, der hvert kobberpar ble brukt til kun PSTN /telefoni i 300-3400 Hz-bandet eller etter hvert til ISDN opp til om lag 120 kHz, er dette en svært darlig utnyttelse av den enorme og verdifulle ressursen som dette nettet er. Vi har sett gjennom de tidligere statlige teleoperatørenes omdannelse til aksjeselskaper i konkurranse med andre, at nettopp aksessnettene har vært vurdert som et av de mest verdifulle aktiva i verdivurderingen.

Etter hvert som behovet for datakommunikasjon i telenettet oppsto begynte man a bruke modemer ( Modem =MOdulator/DEModulator) for a sende digitale signaler i det analoge telefoninettet. Begrensningen var at de kodete signalene matte holdes innenfor ”telefonibandbredden” pa 300-3400 Hz for a bli svitjset gjennom nettet. Utnyttelsen av dette bandet økte markant fra om lag 1200 bit/s fra starten og opp til 56 kbit/s i de nyeste modemstandardene.

Utover 80-tallet ble ISDN utviklet som et alternativ til telefoni og samtidig overføring av andre teletjenester som f.eks. datakommunikasjon, med til sammen opptil 128-144 kbit/s (2*64 kbit/s + ev. 16 kbit/s) netto bitrate til abonnenten. Dermed fikk man økt utnyttelsesgraden for aksessnettet noe, men fortsatt bodde det store muligheter i aksessnettet som ikke var utnyttet.
Samtidig sa operatørene et behov for enda høyere kapasitet/bitrate helt frem til privatabonnenter, og driveren var opprinnelig Video on Demand ? VoD i digitalisert form. Basert pa dette behovet utviklet Bellcore i USA en teknologi der man hadde større kapasitet til kunden (nedstrøms) enn fra kunden (oppstrøms), fordi dette ville være et typisk trafikkmønster for en slik tjeneste. Na ble VoD aldri noen ” killer application ”, sa teknologien fikk en treg start, men snart dukket behovet for surfing pa web opp, med et trafikkmønster som ogsa passet rimelig godt til en slik asymmetrisk kapasitet. Dermed var suksessen et faktum, og ADSL er i dag den ledende teknologi verden over for overføring av bredbandskapasitet til privatabonnenter og mindre forretningsabonnenter.

Litt transmisjonsteori [ rediger | rediger kilde ]

Et signal som sendes ut pa et kobberpar har en gitt rekkevidde, bestemt av signalets niva (styrke), frekvensband og kobbertradenes elektriske egenskaper: Høyere frekvenser ma kompenseres med høyere niva for a opprettholde rekkevidden. Samtidig vil et signal, til en viss grad, forstyrre andre abonnenters signaler pa andre kabelpar i samme kabel (eller gruppe i kabelen). Det er dette som kalles krysstale, dvs. at et signal delvis smitter over til et annet kobberpar, og graden av krysstale varierer sterkt med kvaliteten pa kobberkablene. For a unnga at krysstale blir et problem er det satt grenser for hvilke signalnivaer man kan benytte i aksessnettkabler, og dermed for hvor lang rekkevidde signalet vil fa. Disse nivaene er bestemt ut fra normal krysstaledempning mellom parene i en god kobberkabel.

Med ADSL omgar man delvis dette problemet ved a dele opp det digitale signalet i sende- og mottakerretning som man plasserer i ulike frekvensband, et prinsipp som kalles Frequency Division Duplexing ? FDD . Dermed unngar man langt pa vei at det signalet som sendes med høyt niva ut fra en abonnent forstyrrer et tilsvarende signal inn til en annen abonnent, fordi mottakerutstyret hos den andre abonnenten ikke er følsomt for det samme frekvensomradet. Derfor kan man sende signalet ut i aksessnettet med mye høyere niva enn tidligere uten fare for krysstale, og dermed oppna mye lengre rekkevidde for tilsvarende frekvensband. Resultatet er at man kan sende relativt store bitrater over relativt lange aksesslinjer.

Historien bak [ rediger | rediger kilde ]

Den første ADSL-standarden ble laget som en amerikansk standard i regi av ANSI T1 Committee. Siden ble ADSL Forum opprettet av leverandører og operatører for a bidra til en hurtigere utvikling og standardisering, og etter hvert kom ITU-T pa banen med en verdensstandard basert pa innspillene fra ANSI og ADSL Forum. Basert pa ITU-T-varianten har siden ETSI laget en egen variant tilpasset det europeiske markedet.

Før arbeidet med ADSL kom i gang, hadde man allerede (ANSI og ITU-T) standardisert en teknologi kalt HDSL ( High-speed Digital Subscriber Line ). Malet var a kunne overføre det vi kaller 1.ordens bitrater (1,5 og 2 Mbit/s i hhv. USA og Europa) pa kobberkabler uten bruk av regeneratorer som man hadde i tradisjonelle 1. ordens linjesystemer. Etter hvert som DSL-familien ble formet adopterte denne familien ogsa deler av HDSL-teknologien. Siden har man arbeidet aktivt med forbedring av ADSL-standarden i enklere varianter (splitter-less) og mot det konseptet som kalles VDSL ? Very High bitrate Digital Subscriber Line ). I tillegg har HDSL-konseptet blitt videreutviklet til SHDSL for a fa en symmetrisk variant av DSL-familien.

Ulike familiemedlemmer [ rediger | rediger kilde ]

HDSL – High bit-rate Digital Subscriber Line [ rediger | rediger kilde ]

HDSL ble utviklet for et litt annet formal enn ADSL og de andre DSL-teknologiene. HDSL ? High bit-rate Digital Subscriber Line ? ble laget for a kunne overføre 1. ordens amerikanske (T1, 1544 kbit/s) og europeiske (E1, 2048 kbit/s) bitrater i et aksessnett uten a matte bruke regeneratorer som for tidligere 1. ordens linjesystemer. Under arbeidet ble formalet ogsa utvidet til a kunne transportere kapasitet nok for en TU-12, som er transportkapasiteten for en 2 Mbit/s VC-12 i SDH-konseptet. Pa denne maten kan HDSL brukes til a utvide SDH-nettets funksjonalitet med f.eks. ende-til-ende kvalitetskontroll, helt ut til abonnentene.

Prinsippene i HDSL er for det første a innføre sakalt totrads transmisjon i form av ekkokansellering (som for vanlig telefoni eller ISDN) slik at begge overføringsretninger kan sendes over ett tradpar. Dermed har man spart ett tradpar sammenlignet med vanlige 1.ordens linjeystemer. Videre gir de ulike linjekodene (CAP eller 2B1Q) mulighet for a dele opp kapasiteten som skal transporteres i to eller tre parallelle kanaler som overføres over hvert sitt kabelpar. Dermed far man et smalere frekvensband pr. tradpar, noe som gir lengre rekkevidde. Kravet til et HDSL-system er at det skal kunne overføre opptil 2320 kbit/s for a dekke T1, E1 og TU-12. En viktig forskjell mellom HDSL og de andre DSL-teknologiene, er at man i HDSL har en dedikert kapasitet mellom de to endepunktene for abonnementet, til forskjell fra de andre DSL-systemene der man deler ressursene gjennom en konsentrasjon av bitraten fra DSLAM og innover i nettet. HDSL er da ogsa utviklet for a dekke et ganske annet behov enn DSL-systemene; leide linjer med dedikert kapasitet for bruk til f.eks. PABX-er.

Arbeidet med HDSL ble startet i USA i regi av ANSI T1 Committee som lagde den første standarden for 1544 kbit/s. Deretter ble arbeidet videreført i ETSI TM6 som utvidet standarden til a dekke 2048 kbit/s. ETSI’s standard dannet videre grunnlaget for verdensstandarden i regi av ITU-T , som dekker alle tre transportkapasitetene og har fatt navnet G.991.1. Denne standarden beskriver tre ulike alternativer for et HDSL-system; to eller tre par med 784 kbit/s pr. par; to par med 1168 kbit/s pr. par; eller ett par med 2320 kbit/s.

Basert pa HDSL laget man senere standarden for SHDSL (se eget avsnitt) som er en symmetrisk variant av DSL-familien, og dette er bakgrunnen for at ogsa HDSL i dag anses for a være et fullverdig familiemedlem i DSL-familien.

ADSL – Asymmetric Digital Subscriber Line [ rediger | rediger kilde ]

ADSL var den første teknologien som ble utviklet for a utnytte de enkelte parene i kobberaksessnettet til bredbandsoverføringer. Gjennom flere ars arbeid kom man etter hvert frem til den verdensstandarden i regi av ITU-T som de andre regionale standardene na er varianter av. Standard ADSL ( ITU-T ) skal kunne gi en maksimal bitrate pa 6144 kbit/s nedstrøms og 640 kbit/s oppstrøms, litt avhengig av hvor man legger skillet mellom opp- og nedstrømskanalene. Siden høyere bitrate gir høyere frekvenser pa signalet, vil man fa lengre rekkevidde med lavere bitrater, og de vanlige klassene som tilbys i dag er gjerne fra 384 til 2048 kbit/s nedstrøms. Dette handler ogsa om a utnytte felles ressurser bedre, for kapasiteten videre innover i nettet fra DSLAM ma deles med flere for a kunne holde kostnadene nede.

Standarden definerer flere varianter; ADSL alene pa et kobberpar, ADSL sammen med telefoni ( PSTN ) eller ADSL sammen med ISDN pa samme kobberpar. Telenor, som er den operatøren som eier det meste av kobberaksessnettet i Norge, har standardisert pa varianten med ISDN , der frekvensomradet under om lag 120 kHz er reservert til telefoni eller ISDN pa samme tradpar, og dette valget gjelder alle som skal kople opp ADSL i Telenors aksessnett (operatøraksessproduktet). Man har dessuten trukket laveste frekvens litt nedover (uten at dette allikevel forstyrrer ISDN) og flyttet litt pa delefrekvensen mellom opp- og nedstrøms frekvensband. Dette gir en maksimal bitrate nedstrøms pa 6144 kbit/s (6 Mbit/s) og oppstrøms pa 1120 kbit/s. Innenfor denne begrensningen kan hver operatør definere sine egne klasser for opp- og nedstrøms bitrate.

For a skille mellom ISDN/PSTN og ADSL ma man ha et høypass/lavpass linjefilter, populært kalt ”splitter” i hver ende av sambandet. Dette filteret skal pase at de to tjenestene ISDN / PSTN og ADSL ikke forstyrrer hverandre. Ut fra splitteren hos abonnenten far man signalet som skal videre til ADSL-enheten og signalet til ISDN eller telefon pa hver sin kontakt. Et ADSL aksessnettsystem bestar av en nettermineringsenhet (vanligvis kalt et ADSL- modem ) hos kunden; og en DSL Access Multiplexer ( DSLAM ) som terminerer flere ADSL-samband pa abonnentsiden og multiplekser kapasiteten fra alle disse for videre transport innover i telenettet mot tjenestenodene.

I DSLAM legger man ogsa inn en konsentrasjon, slik at samlet kapasitet for alle aksesslinjene er mye høyere enn kapasiteten videre innover i nettet, og pa den maten far man utnyttet og delt ressursene pa en bedre mate. En vanlig konsentrasjonsfaktor er pa mellom 50:1 og 15:1 for privatkunder, og 5:1 (sammen med garantert bandbredde) for bedriftskunder ?, men dette er noe operatørene ikke vanligvis snakker sa høyt om… Den enkelte operatør kan selv velge konsentrasjonsfaktor for sine tjenester ut fra kvaliteten pa det produktet han ønsker a selge. Denne høye konsentrasjonsfaktoren gjør ogsa at ingen tilbyder garanterer bandbredde for hver enkelt privatbruker; ATM -trafikklassen som brukes kalles UBR ? Unspecified Bit Rate, dvs. du far det som er tilgjengelig opptil maksimalbitraten for ditt samband. For bedriftskunder med lav konsentrasjonsfaktor derimot er det vanligere a gi en minimum bitrate som en garanti, og trafikklassen her heter UBR+ ? Unspecified Bit Rate with Minimum Cell Rate (MCR). Etter mye kritikk fordi netto bitrate for applikasjonene (pa Lag 7 ref. OSI-modellen) pga. overhead i mellomliggende protokoller er noe mindre enn bitraten pa Lag 1, har de fleste tilbyderne na begynt a levere en maksimal bitrate som er noe høyere enn det man i utgangspunktet kjøper. ITU-T -standarden for vanlig ADSL heter G.992.1.

Etter hvert har ADSL ogsa kommet i en ”light-utgave” i form av en splitter-less ADSL med bitrate opptil 1536 kbit/s (1,5 Mbit/s) nedstrøms og 512 kbit/s (0,5 Mbit/s) oppstrøms. Det var denne utgaven som under standardiseringsarbeidet hadde navnet ”ADSL Lite”, og standarden som hadde arbeidsnavnet G.lite heter na G.992.2.

ADSL2 – ADSL 2. generation [ rediger | rediger kilde ]

De senere arene har man videreutviklet ADSL til det man kaller ADSL2 med en rekke nye funksjoner som bl.a. strømsparemodus, mer motstandsdyktighet mot forstyrrelser, og sømløs rate-tilpasning der bitraten tilpasses aksesslinjen til enhver tid og derved gir maksimal rekkevidde. Standarden gjør det ogsa enklere med transport av pakkeformaterte data (f.eks. Ethernet) direkte over transportkanalene. Denne standarden foreskriver en minimum maksimums-bitrate pa 8 Mbit/s nedstrøms og 800 kbit/s oppstrøms, men utstyret kan designes for større bitrater ved behov, og det antas at om lag 12-15 Mbit/s nedstrøms pa korte linjer (opptil om lag 2 km) er en øvre grense for teknologien som brukes. Standarden heter G.992.3. Ogsa ADSL 2 finnes i en splitter-less light-variant med bitrate som for ADSL lite, og denne standarden heter G.992.4. Frekvensbandet som brukes til ADSL2 er opp til 1,1 MHz. ADSL2 har ogsa forenklede initieringsprosedyrer som skal gjøre det enklere a bruke ADSL-modem fra forskjellige leverandører mot samme DSLAM .

ADSL2+ ? Extended Bandwidth ADSL [ rediger | rediger kilde ]

Som en videreføring av ADSL2 har ITU-T ogsa laget en ny standard kalt ADSL2+ for 'Extended Bandwidth' som tar i bruk frekvensbandet opp til 2,2 MHz. Denne standarden ble formelt godkjent av ITU-T i mai 2003, og har fatt navnet G.992.5 (arbeidsnavn G.adslplus). Her spesifiseres en netto bitrate pa minimum (mandatory) 16 Mbit/s / 800 kbit/s, men det apnes for enda høyere bitrater enn dette, og man regner ofte 24-25 Mbit/s nedstrøms som teknologiens grense for korte linjelengder (opptil om lag 1 km).

Siden hastigheten pa ADSL avgjøres av avstanden til sentralen, kan hastigheten oppgraderes ved a kun sette opp flere sentraler. Dette gjennomføres na i Norge, og vil følgelig øke den teoretiske nedlastinghastigheten fra 8 Mbit til 32 Mbit. Dette vil gi muligheter for f.eks mer stabil IPTV.

SHDSL – Single-pair High-speed Digital Subscriber Line [ rediger | rediger kilde ]

SHDSL er i utgangspunktet basert pa en videreutvikling av HDSL-standarden som en symmetrisk variant av ADSL. Bitraten er omtrent den samme som for HDSL, opptil 2312 kbit/s, men her er systemet laget med step pa 8 kbit/s fra 192 kbit/s, og kan derfor brukes for en rekke ulike bitrateklasser slik som f.eks. ADSL. Her brukes det i utgangspunktet kun ett tradpar, mens 2003-versjonen av standarden ogsa beskriver en variant med bruk av opptil fire samtidige tradpar og bitrater opp til 9248 kbit/s. I et tillegg til standarden beskrives ogsa muligheter for bitrater opp til 5696 kbit/s pa ett tradpar og opp til 22.784 kbit/s med bruk av fire samtidige tradpar.

Forløperen for standardisert SHDSL har delvis vært ulike proprietære og regionale løsninger kalt SDSL, og flere leverandører og operatører/tjenestetilbydere bruker fortsatt dette begrepet. Dersom overføringen skal skje i Telenors aksessnett er det kun standardisert SHDSL etter ITU-T - eller ETSI -standard som er tillatt, sa det er trolig denne teknologien som er brukt ogsa der man fortsatt kaller produktet sitt for SDSL. DSL Forum har for øvrig slettet SDSL fra sin liste over DSL-standarder etter at SHDSL ble ferdig, og det burde kanskje andre gjøre ogsa, for a unnga unødig begrepsforvirring.

SHDSL-standarden fra ITU-T har fatt navnet G.991.2 men er ogsa kjent under navnet G.shdsl som var arbeidsnavnet i ITU-T under utarbeidelsen av standarden. Denne standarden her senere blitt videreutviklet (under arbeidsnavnet G.shdsl.bis) og foreligger na i utgave fra 2003 som bl.a. inneholder beskrivelse for alternative bitrater opptil 5696 kbit/s samt standardisert bruk av opptil fire samtidige tradpar.

VDSL – Very high-speed Digital Subscriber Line [ rediger | rediger kilde ]

VDSL er den ypperste av DSL-teknologiene hva angar bitrate, og den som gir kortest rekkevidde. Dette er en teknologi som er basert pa ADSL men laget for linjelengder opp til 1,5 km og høyere bitrater enn ADSL.

Initiativet kommer fra USA i regi av ANSI T1 Committee. De asymmetriske bitrater er opptil 51.840 kbit/s nedstrøms eller symmetriske varianter opptil 25.920 kbit/s. Mal-bitraten pa 51.840 kbit/s er definert for a kunne dekke OC-1 i SONET-konseptet i USA eller den tilsvarende 1/3 av en STM-1-kapasitet i SDH-konseptet. For de høyeste bitratene er rekkevidden pa kun om lag 300 m pa 0,4 mm tradpar (tilsvarer amerikanske AWG26).

For a na et tilstrekkelig antall kunder med slike bitrater ma man nødvendigvis flytte DSLAM langt ut i aksessnettet og ha fiberkabel derfra og inn til transportnettet. I Norge blir utfordringen i tillegg a plassere utstyret i miljømessige riktige omgivelser da slike noder ute i aksessnettet ikke nødvendigvis vil bli plassert innenhus, og man snakker da om spesielle uteskap med regulert klima, noe som ytterligere øker kostnadene til slik utbygging. Fortsatt snakker vi om at VDSL ligger i frekvensbandet over PSTN / ISDN , dvs. fra om lag 120 kHz og oppover for bruk i Norge, sa i tillegg til fiberkabel ut til DSLAM -punktene ma man ogsa føre frem kobberkabel for telefoni/ PSTN eller ISDN fra nærmeste telefonsentral dersom disse tjenestene fortsatt skal leveres pa samme kabelpar.

ITU-T har de siste arene arbeidet med en verdensstandard for VDSL. Denne ble ferdig i 2001 og har fatt navnet G.993.1 (arbeidsnavnet var G.vdsl), og ETSI har tidligere laget en europeisk variant. ITU-T oppgir foreløpig bitraten til ’noen tiltalls Mbit/s’, mens ETSI’s standard har definert to klasser; ’Class I’ som er asymmetriske varianter fra 6400/2048 kbit/s og opp til 23168/4096 kbit/s, og ’Class II’ som er symmetriske varianter fra 6400 kbit/s til 28288 kbit/s.

Den amerikanske ANSI T1-standarden for VDSL foreskriver ulike asymmetriske varianter fra 6480/1620 kbit/s til 51.840/6480 kbit/s og symmetriske varianter fra 4320 kbit/s til 25.920 kbit/s; i begge tilfeller med sterkt redusert rekkevidde for de øvre bitrateklassene. Alle dagens standarder oppgir frekvensspekteret for VDSL til 1,1 ? 12 MHz, og dette er høyt nok til at f.eks. interferens med privatbandradioer, sakalte CB-radioer, og annet utstyr vil kunne bli et problem som ma tas med i betraktningen ved utbygging av slike systemer. Nasjonale frekvensforskrifter vil matte ta hand om dette problemet for a unnga forstyrrelser mellom systemene.

Telenor testet VDSL i 2000, men har enna ikke lansert tjenesten kommersielt. Ifølge en pressemelding 17. januar 2011 skulle tjenesten lanseres kommersielt 1. februar 2011. ^[1]

VDSL2 – Very high-speed Digital Subscriber Line 2 [ rediger | rediger kilde ]

VDSL2 er en videreutvikling av VDSL med mal a kunne tilby enda høyere kapasitet pa eksisterende kobberkabler.

Systemene er spesifisert i ITU-T Rec. G.993.2 datert 02/06. VDSL2-systemer skal kunne tilby samlet kapasitet opp- og nedstrøms (aggregate datarate) pa opptil 200 Mbit/s og som innenfor gitte grenser kan brukes asymmetrisk. Frekvensomradet som brukes er na utvidet til opptil 30 MHz og fortsatt skal samme tradpar kunne brukes til telefoni PSTN / ISDN i frekvensomradet opp til 120 kHz. Modulasjonsteknikken som brukes er DMT (Discrete Multi-Tone) .

Med det utvidete frekvensbandet, som f.eks. dekker deler av det tradisjonelle amatørradiobandene (3.5MHz, 7MHz, 10.1MHz, 14MHz, 18MHz, 21MHz, 24.9MHz og 28MHz) og ulike land-, luft- og sjømobile systemer, er det interferens som er utfordringen for VDSL2. Dette gjelder bade immunitet overfor støy fra andre systemer og samtidig det a unnga i størst mulig grad a forstyrre andre systemer. For a sikre dette er det lagt begrensninger pa sendeniva, spesielt for de øvre deler av frekvensbandet.

Standarden foreskriver en rekke ulike konfigurasjonsprofiler med ulike kapasitet, rekkevidde og frekvensband i symmetrisk eller asymmetriske varianter. Profilene er tilpasset bade regionale krav og ulike bruksomrader der man ser for seg VDSL2-systemer vil bli brukt.

Det er først og fremst pa korte linjer man far økt kapasitet, og fra om lag 6-700 m er kapasiteten bare marginalt høyere enn for VDSL (”VDSL1”).

I Norge lanserte NextGenTel VDSL2 i januar 2009. ^[2]

Bruksomrader for DSL-systemer [ rediger | rediger kilde ]

DSL-systemene er laget for a kunne støtte en lang rekke ulike tjenester som;

• Internet Protocol -baserte tjenester (Internettaksess, m.m.)
• Audio- og videotjenester
• ATM -tjenester og Frame Relay-tjenester
• N- ISDN - og B-ISDN-tjenester
• 64 kbit/s-baserte tale- og datatjenester

Fordeler og ulemper [ rediger | rediger kilde ]

Fordeler med DSL

• Tilgjengelig over store deler av landet.
• Høyere hastigheter tilgjengelig, hvis kortere avstand til sentralen, og god kvalitet pa linjen.

Mulige ulemper med DSL

• Begrensninger i teoretisk hastighet i forhold til for eksempel fibernett .
• Begrensning i uthastigheten.
• Hastigheten du oppnar er avhengig av din avstand til sentralen og kvalitet pa linjen.

Referanser [ rediger | rediger kilde ]