Britisk-engelsk ( engelsk : British English ) er et engelsk sprak brukt i Storbritannia fra former for engelsk som er brukt andre steder i den engelsktalende verden. ^[1] Britisk engelsk omfatter alle variasjonene av engelsk som er i bruk i Storbritannia , og til en viss grad det som ble snakket i det gamle britiske imperiet . Noen bruker ogsa uttrykket videre, og inkluderer dermed andre former, særlig slike som benyttes i Storbritannia. ^[2]

Det er mindre regionale variasjoner i formelt skrevet engelsk i Storbritannia (for eksempel, selv om ordene we og little er innbyrdes like i noen sammenhenger sa er det mer sannsynlig at du ser wee skrevet av en skotte eller nordirsk enn av en fra sør i England eller Wales). Likevel er det en betydelig grad av enhet i skriftlig engelsk innad i Storbritannia, og dette kan beskrives som britisk-engelsk . Formene for muntlig engelsk derimot, varierer betydelig mer enn andre steder i verden der engelsk snakkes, og et enhetlig konsept av britisk-engelsk er derfor vanskeligere a finne i det muntlige spraket. Ifølge Tom McArthur i Oxford Guide to World English (s. 45), sa deler frasen britisk-engelsk ≪alle tvetydighetene og spenningene som er i ordet britisk , og som et resultat sa kan frasen tolkes pa to mater, videre eller smalere, fra uskarphet til tvetydighet.≫

Historie [ rediger | rediger kilde ]

Den brede bruken av engelsk pa verdensbasis kan i stor grad tilskrives kraften til det tidligere britiske imperiet , og gjenspeiles i den fortsatte bruken av spraket bade i dets oppfølger ( Samveldet av nasjoner ) og i mange andre land. I tiden før radio og TV sa var nesten all kommunikasjon pa tvers av den engelsktalende verden skriftlig. Denne hjalp for a bevare en grad av global enhet i det skriftlige spraket. Likevel, pa grunn av de utbredte separasjonsavstandene som var involvert, sa begynte variasjoner i det muntlige spraket a komme. Denne utviklingen ble ogsa støttet av emigrantene som kom til imperiet som tok over andre, ikke-britiske kulturer. I noen tilfeller sa har variasjonene i det muntlige spraket ført til at disse forskjellene har blitt synlig i mindre forskjeller i den skriftlige sprakbruken, grammatikken og stavingsnormer i andre land.

Dialekter [ rediger | rediger kilde ]

Dialekter og aksenter varierer ikke bare blant de britiske nasjonene, men ogsa innad i landene. Det er ogsa forskjellige engelske sosiolekter snakket i de forskjellige sosi-økonomiske gruppene innenfor enhver spesifikk region.

De store klassene klassifiseres vanligvis som engelsk engelsk (eller engelsk talt i England, som setter sammen sør-engelske, midtlands-engelske og nord-engelske dialekter), walisisk-engelsk , skotsk-engelsk og de dialektene som er nær relaterte til skotsk . De forskjellige britiske dialektene er ogsa forskjellige nar det gjelder hvilke ord de har lant fra andre sprak. De skotske og nord-engelske dialektene inneholder ofte ord som originalt er lant fra norrøne sprak og noen fa lant fra gælisk .

Etter den siste store undersøkelsen av engelske dialekter (1950?1961), sa satte Universitetet i Leeds igang et nytt prosjekt. I mai 2007 sa ble Arts and Humanities Research Council gitt en pris som ga dem et lag ledet av Sally Johnson, professor innen lingvistikk og fonetikk ved Leeds Universitetet, for a studere britiske regionale dialekter. ^{[3] [4]}

Johnsons lag gikk igjennom en stor samling med eksempler av regionale slang -ord og -fraser som ble dannet ved ≪stemmer-prosjektet≫ drevet av BBC , hvor BBC inviterte folket til a sende inn eksempler av engelsk som fortsatt ble snakket rundt om i landet. BBCs stemmer-prosjekt samlet ogsa hundrevis av nye artikler som omhandlet hvordan britene snakker engelsk, fra bannskap til deler av sprakskolene. Denne informasjonen kommer ogsa til a bli arrangert og analysert av Johnsons lag, bade for innhold og for hvor det ble rapportert fra. ≪Det mest bemerkelsesverdige funnet ved stemmestuderingen er kanskje det at engelsk sprak er mer variert en noen gang, til tross for var økte mobilitet og konstante blottleggelse for andre aksenter og dialekter igjennom TV og radio.≫ ^[4] Arbeidet med dette prosjektet er ikke forventet a fullføres før slutten av 2010 . Nar de rapporterte om prisen 1. juni , 2007 , sa var the Independents siste avsnitt:

Mr Upton, som er professor i engelsk ved Universitetet i Leeds, sa at de var ≪very pleased≫ ? og sa absolutt, ≪well chuffed≫ ? for a motta deres generøse pris. Han kunne, selvfølgelig, ha vært ≪bostin≫ hvis han hadde kommet fra Black Country , eller hvis han hadde vært en scouser ( scouse er en dialekt i Liverpool ) sa kunne han ha vært vel ≪made up≫ over sa mye penger, fordi, som en geordie ville sagt det, 460 000 pund er en ≪canny load of chink≫ ^[5]

Aksenter [ rediger | rediger kilde ]

Den mest vanlige formen for engelsk brukt av den britiske overklassen er den engelsken som stammer fra sørøstengelsk (omradet rundt hovedstaden, London ), og de gammelengelske universitetsbyene Oxford og Cambridge . Denne sprakformen er kjent som den ≪mottatte standarden≫, og dens aksent er fortsatt kalt Received Pronunciation (RP), som ukorrekt er ansett av mange mennesker utenfor Storbritannia som ≪den britiske aksenten≫. Tidligere var den ansett som bedre enn andre aksenter, og referert til som King's (eller Queen's ) engelsk, eller til og med ≪ BBC -engelsk≫. Dette var originalt den formen for engelsk som var brukt pa radio eller TV. Uansett er det na mye større toleranse overfor variasjonen enn det var før; for mange arhundrer sa har andre aksenter blitt akseptert og hørt titt og ofte, selv om stereotyper hos BCC holder igjen. Engelsk talt med en mild skotsk aksent har rykte for seg a være spesielt enkelt a forsta. ^{[6] [7]} Kun omtrent to prosent av britene snakker RP ^[8] , og det har utviklet seg ganske tydelig over de siste 40 arene.

Selv i sørøst er det betydelig forskjellige aksenter; den lokale indre London-øst-aksenten kalt cockney er klart annerledes enn RP og kan være vanskelig for folk utenfra a forsta. ^{[9] [10]}

Det er en ny form for aksent som kalles estuary engelsk (elvemunningsengelsk) som har blitt mer fremstaende de siste arhundrende: den har særpreg av Received Pronunciation og noen særpreg av cokney. I London selv sa er den brede, lokale dialekten stadig i endring, til dels pavirket av karibisk tale. En londoner snakker en blanding av disse aksentene, avhengig av klasse, alder, oppvekst og sa videre.

Siden masseinnvandringen til Northamptonshire i 1940-arene og dens nære aksentsgrenser, sa har det blitt en kilde til forskjellige aksentsutviklinger. Der, i disse dager, finner man en aksent lokalt kjent som kettering-dialekten, som er en blanding av mange forskjellige lokale aksenter, inkludert Øst-Midlands , East Anglia , skotsk engelsk og cokney . Denne aksenten er funnet sa langt nord som Melton Mowbray , og sa langt sør som Bedford . I tillegg til dette er den funnet i byen Corby , atte kilometer nord, kan man finne Corbyite, som ulikt fra Kettering-aksenten, er for det meste basert pa skotsk. Dette er pa grunn av innflytelsen fra skotske stalarbeidere, som er hovedindustrien i byen.

Utenfor Sørøst-England har man flere aksentfamilier som lett kan skilles av briter :

• West Country ( Sørvest-England )
• East Anglian
• Vest-Midlands
• Øst-Midlands
• Liverpool ( Scouse )
• Manchester og andre Øst- Lancashire -aksenter
• Yorkshire
• Newcastle ( geordie ) og andre nordøstlige engelske aksenter

Selv om noen av de sterke, regionale aksentene noen ganger kan være vanskelig a forsta for noen engelsktalende fra utenfor Storbritannia, sa er nesten all britisk engelske -aksenter innbyrdes forstaelige blant britene selv, med kun noen fa tilfeldige vanskeligheter ved veldig forskjellige aksenter. Uansett sa har moderne kommunikasjon og massemedia redusert disse forskjellene betraktelig. I tillegg sa kan de fleste britene til en viss grad endre aksenten sin (og spesielt ordbruken) slik at den nar en mer nøytral form for ≪standard≫-engelsk, hvis de vil, for a redusere vanskelighetene der hvor veldig forskjellige dialekter er involvert, eller nar de snakker med utlendinger. Dette fenomenet er kjent innen lingvistikken som kodeskifting.

Standardisering [ rediger | rediger kilde ]

Som med engelsk rundt om i verden sa er engelsk som er brukt i Storbritannia og Irland styrt av konvensjoner istedenfor formelle koder: Det er ikke tilsvarende Academie francaise eller Real Academia Espanola , og de autoritative ordbøkene (for eksempel, Oxford English Dictionary Longman Dictionary of Contemporary English , Chambers Dictionary , Collins Dictionary ) beskriver heller bruken enn a foreskrive bruken. I tillegg sa forandres ordforradet og bruken seg med tiden: ord er fritt lant fra andre sprak og andre former for engelsk, og neologisme er vanlig.

Av historiske grunner som kan tidfestes til etableringen av London i det niende arhundre, har sprakformen som ble snakket i London og Øst-Midlands blitt standard engelsk i retten , og ble omsider basisen for generelt akseptert bruk i loven , staten , litteraturen og utdannelse i Storbritannia. For det meste sa ble britisk stavemate standardisert i Samuel Johnsons A Dictionary of the English Language ( 1755 ), selv om ogsa tidligere forfattere har spilt en betydelig rolle i dette, og mye har endret seg siden 1755. Skottland , som gjennomgikk parlamentær union med England kun i 1707, har fortsatt selvstendige aspekter av standardisering, spesielt innen dets selvstyrte lovsystem.

Den engelske formen som det blir undervist i over hele Europa er hovedsakelig den som blir brukt i England, og faget er rett og slett kalt ≪engelsk≫.

Europakommisjonen spesifiserer ikke noen spesifikk engelsk i sin liste over offisielle sprak, men engelsken benyttet i medlemsstaten Storbritannia er hva som er ansett og brukt. ^[11]

Se ogsa [ rediger | rediger kilde ]

• Sprak i Storbritannia
• Skotsk

Referanser [ rediger | rediger kilde ]

• McArthur, Tom (2002). Oxford Guide to World English . Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-866248-3 hardback, ISBN 0-19-860771-7 .
• Bragg, Melvyn (2004). The Adventure of English , London: Sceptre. ISBN 0-340-82993-1
• Peters, Pam (2004). The Cambridge Guide to English Usage . Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-62181-X .
• Simpson, John (regissør) (1989). Oxford English Dictionary , 2. utgave. Oxford: Oxford University Press.

Fotnoter [ rediger | rediger kilde ]

Eksterne lenker [ rediger | rediger kilde ]

• Sounds Familiar? ? Eksempler pa regionale aksenter og dialekter pa tvers av Storbritannia og British Librarys ≪Sounds Familiar≫-Internettside
• Engelsk-amerikansk-ordbok Arkivert 16. juni 2021 hos Wayback Machine . ? Britiske ord og termer oversatt til amerikansk engelsk