Apartheid
(
afrikaans
:
adskillelse
) er en politisk ideologi og et system for rasebasert segregering eller adskillelse, herav navnet, praktisert i
Sør-Afrika
mellom
1948
og
1994
. Ideologien var initiert av
Nasjonalistpartiet
, grunnlagt av etterkommere av europeiske immigranter,
afrikanderne
. Apartheidsystemet ble opprettholdt gjennom en lang rekke lover kalt
apartheidlovene
, som definerte fire rasebaserte hovedgrupper i Sør-Afrika; hvit, svart, farget og indisk. Det var den hvite, europeiskættede som hadde alle rettigheter i systemet. Lovene definerte hvor de forskjellige gruppene hadde rett til a bosette seg, hva slags jobb, utdanning og helsetilsyn de forskjellige hadde, og hva slags strafferettslig ansvar og rettigheter de forskjellige hadde i forhold til domstoler og øvrigheter. Lovene regulerte all kontakt pa tvers av gruppene. Eksempelvis var det forbud mot bade giftemal og seksuell kontakt mellom hvite og de andre gruppene.
Apartheid førte til massiv motstand innad i landet fra alle grupper. Særlig kjent ogsa internasjonalt, er motstanden fra partiet
African National Congress
(ANC) hvor
Nelson Mandela
var en av de sentrale lederne. En sentral hendelse fra kampen mot apartheid er
Soweto-opprøret
i 1976, hvor skoleungdom gjorde opprør mot bruken av
afrikaans
som undervisningssprak og hvor hundrevis ble drept av politiet. Internasjonalt utviklet det seg etter hvert en sterk antiapartheid-bevegelse. I
Norge
inkluderte denne motstanden bade kirkesamfunn, fagbevegelse, bistands og solidaritetsorganisasjoner, samt den norske regjeringen gjennom
utenriksdepartementet
.
Etter hvert ble Sør-Afrika ogsa utestengt og isolert fra det internasjonale samfunnet grunnet apartheidsystemet, med eksempelvis kulturell, økonomisk og politisk
boikott
.
Apartheidstaten gikk i oppløsning i etterkant av at president
Frederik W. de Klerk
i 1990 friga alle politiske fanger, legaliserte opposisjonspartier og oppløste flesteparten av apartheidlovene. Slutten regnes ved de
frie valget for hele befolkningen i 1994
.
Mandela
ble landets første demokratisk valgte president.
Likevel er fortsatt Sør-Afrika preget av apartheidsystemet, noe som er synlig eksempelvis gjennom ekstrem skjevfordeling av økonomiske ressurser, levestandard, arbeidsledighet og ujevnt utdanningsniva som følger de gamle rasekategoriene.
FN
gjorde apartheid til et universelt begrep for første gang i
1976
gjennom Den internasjonale konvensjonen mot apartheidforbrytelser.
[1]
Det har siden blitt brukt om segregerte samfunn, gjerne basert pa rase, etnisitet eller religion, og gjerne i sammenhenger hvor denne segregeringen er en del av en offentlig politikk. Begrepet forbindes ofte med
kolonialisme
og med
rasistiske
ideologier.
Apartheidsystemets ideologi har en historie som kan trekkes tilbake til nederlandske kolonister i
1652
grunnla kappkolonien pa sørspissen av Afrika. I 1806 overtok det
britiske imperiet
, og ut pa 1800-tallet trengte bade
etterkommerne etter de nederlandske kolonistene
og engelske immigranter seg inn i hele det omradet som i dag utgjør Sør-Afrika. Kolonihistorien var blodig. Konfliktlinjene gikk bade mellom de to erobrende gruppene, samtidig som de gikk mellom de europeiske kolonistene og de folkegrupper som bodde i omradene fra tidligere, de
innfødte
. Innen denne konteksten oppsto ogsa rasistiske holdninger, praksiser og etter hvert lovverk som støttet opp under og opprettholdt den europeiskættede befolkningens kontroll over omradet.
[2]
Utdypende artikkel:
Sør-Afrikas historie
.
Kappkolonien
.
Segregeringslover i Unionen Sør-Afrika
[
rediger
|
rediger kilde
]
Segregeringslover var dermed allerede etablert da
Unionen Sør-Afrika
ble etablert i 1909 i etterkant men na ble de standardisert og allmenngjort. Grunnloven definerte at det kun var menn av europeisk avstamning som hadde stemmerett. Dette med unntak av enkelte fargede i
Kapp-provinsen
som kunne stemme.
[3]
I
1913
kom
Natives Land Act
, som forbød sakalte "innfødte", det vil si den
bantutalende
majoriteten, a eie og a drive jord pa egen hand utenfor sma reservater som ble konstruert. Reservatene utgjorde ikke mer enn 7,5 % av landets samlede areal, de innfødte utgjorde 80 % av landets samlede befolkning
[4]
. Loven førte til omfattende tvangsfordrivninger og ekspropriasjon av eiendom. En av mange oppfølgere av denne loven var
The Native (Urban Areas) Act no. 21
fra 1923. Denne loven etablerte separate boligomrader eller
townships
pa utsiden av byene, som skulle drives og vedlikeholdes av lokale bymyndigheter, og dermed sørge for ufaglært arbeidskraft til industri og landbruk.
[5]
En annen var
The Minimum Wages Act
fra 1925, som ga minimumslønninger til hvite arbeidere, og reserverte faglærte stillinger for hvite.
[5]
Helt frem mot apartheidstatens etablering i 1948 kom det en rekke slike lover og forordninger som regulerte forekjellige sider av forskjellige folkegruppers liv. Dette gjaldt ikke bare innfødte, men ogsa fargede, indiske og kinesiske minoriteter.
[5]
Fremveksten av afrikandernasjonalismen
[
rediger
|
rediger kilde
]
Unionen Sør-Afrika gjennomgikk pa begynnelsen av det 20. arhundre en voldsom industrialisering som krevde enorm arbeidskraft, særlig i og rundt gullgruvene ved
Witvatersrand
,
Johannesburg
. Pa forskjellige mater ble bade hvite og svarte arbeidere tvunget og eller lokket dit, og ble ofte tilbudt svært vanskelig levekar. Dette skapte mange konflikter og utilfredshet, særlig blant boerne, eller
afrikanderne
, som de etter hvert begynte a kalle seg. Disse følte seg bade undertrykket av de engelske industrieierne og myndighetene, samtidig som de ikke ønsket a assosieres med de svarte. Dette igjen henger sammen med at de akkurat hadde mistet sitt land i boerkrigen, og at de opplevde at den livsformen de hadde hatt, na var ødelagt.
Under valgkampen til valget i
1948
la Afrikaaner-nasjonalpartiet (
Herenigde Nasionale Party
) under ledelse av den protestantiske presten
Daniel Francois Malan
fram en kampanje som baserte seg pa apartheid. Partiet vant valget, og dannet en
koalisjonsregjering
med Afrikaanerpartiet. Disse to slo seg senere sammen til det nye Nasjonalpartiet. (NP) Med dette ble Malan den første apartheid-statsministeren i landet, og begynte straks a innføre vedtak for a legalisere apartheidprosessene. Apartheidloven av
1953
delte befolkningen inn i tre (senere fire) grupper basert pa deres rase, henholdsvis sort, hvit, asiat og "farget", (blandet) samtidig som Gruppeomradeloven av
1950
sikret at de forskjellige rasegruppene i landet ble holdt isolert fra hverandre. Dette førte til at restriksjoner ble satt pa hvorvidt en enkelt gruppe kunne benytte de samme statlige tilbudene som en annen. Resultatet ble at strender, parkomrader, offentlige toalett og lignende ble reservert for kun en av gruppene, og ble forbudt omrade for de andre.
Under valgkampen i det sørafrikanske valget i
1948
ble apartheid-politikken fremmet i offentlighetens lys for første gang. Det var partiet
Herenigde Nasionale Party
, i regi av partiets leder,
Daniel Francois Malan
som gjorde denne politikken allment kjent blant folk i landet. Selv om politikken partiet førte var omstridt, vant Malans parti valget med et knapt flertall, og dannet en
koalisjonsregjering
med
Afrikaanerpartiet
. Disse to partiene gikk senere sammen, og dannet
Nasjonalistpartiet
. (NP)
De fire rasegruppene utgjorde
- Den europeiskættede minoriteten eller ≪de hvite≫ som styrte systemet og hadde allmenn stemmerett. Dette utgjorde den nest største gruppen.
- ≪De svarte≫ eller
bantutalende
utgjorde den største gruppen. Denne ble ikke en gang tilskrevet statsborgerskap i Sør-Afrika. Medlemmene hadde i stedet status som gjestearbeidere og tilhørte sma kvasistater eller
bantustans
som den sørafrikanske staten grunnla basert pa kolonitidens reservater.
- ≪De fargede≫ utgjorde en blandingsgruppe bade kulturelt og biologisk, og var sann sett mest komplisert a forholde seg til for apartheidstaten. Denne gruppen omfattet etterkommere av de na nesten utdødde
khoisan
-folkene, og importerte slaver, særlig fra
Malaysia
. Denne gruppen hadde ogsa store innslag av europeisk herkomst, resultat av ekteskap pa tvers av raseskiller. De fargede dominerte og dominerer fortsatt omradene rundt byen
Cape Town
og i
Kapp-provinsen
.
- Den minste av gruppene var den indiskættede gruppen, som likevel utgjør en av de største indiske befolkningsgruppene utenfor India i dag
[6]
. De emigrerte til Sør-Afrika særlig i andre halvdel av 1800-tallet, og bosatte seg da særlig i provinsen
Natal
og rundt
Johannesburg
.
Det demografiske forholdet mellom de fire gruppene endret seg ettersom befolkningsveksten var svært forskjellig i gruppene. Særlig den hvite gruppen stagnerte mens den svarte gruppen vokste.
Rasetilhørigheten var definert i alle pass og identitetspapirer og avgjorde hvem som hadde rettigheter til hva. Kun personer med pass stemplet ≪hvit≫ hadde demokratiske rettigheter og eiendomsrett i Sør-Afrika. I tillegg mistet den svarte flertallsgruppen etter hvert
statsborgerskapet
sitt i Sør-Afrika, og de ble knyttet til perifere og sma
bantustaner
, marionettstater inne i selve Sør-Afrika, kun anerkjent av den sørafrikanske staten. Det var ogsa satt opp alle mulige lover som skulle hindre kontakt mellom de fire offisielle rasekategoriene; et eksempel er ≪the immorality-act≫ av
1950
, som forbød seksuell kontakt mellom rasene.
Apartheidregimet i Sør-Afrika ble innført da det
afrikanderdominerte
Nasjonalistpartiet
kom til makten etter valget i
1948
. Selv om det tidligere hadde vært rasesegregering i Sør-Afrika, og de svarte ikke hadde noen særlig rettigheter fra før, ble segregeringen fra 1948 og utover kraftig systematisert, og alle forsøk pa a ga i mot segregeringen ble stoppet eller gjort illegale. Blant annet ble det vedtatt en forordning som gjorde at de fargede (en av de fire rasekategoriene), som inntil da hadde hatt mulighet til a stemme inn hvite representanter i parlamentet, mistet denne muligheten. Selve begrepet apartheid ble ogsa tatt i bruk pa denne tiden. Apartheidstaten baserte seg pa lover og forordninger som ble innført gradvis fra 1948 og utover.
Se ellers liste over
apartheidlover i Sør-Afrika
.
Tiden etter 1948 frem mot 1976 var pa mange mater apartheidstatens storhetstid. Sterke krefter som inntil slutten av 1950-tallet synlig arbeidet for en multikulturell demokratisk stat, ble etter hvert kneblet pa forskjellige mater, og apartheidlovene regulerte etter hvert alle relasjoner mellom de fire rasekategoriene staten opererte med.
De hvite hadde all makt og var de eneste som fikk stemme i valg, sitte i parlament, eie land og
hus
og ha grunnleggende rett til a oppholde seg i Sør-Afrika. Alle andre var inntil 1984, da inderne og de fargede fikk noen rettigheter, de facto statsløse. De svarte ble utdelt sine egne ≪hjemland≫ eller bantustaner, sma omrader basert pa koloniale reservater, styrt av regimetro høvdinger. De ulike bantustanene utgjorde 13 % av Sør-Afrikas areal. Lovene grep inn i alle personlige og private sfærer i form av det som i Sør-Afrika ble kalt
petty-apartheid
, for eksempel i form av forbud mot seksuell kontakt mellom mennesker av forskjellige rasegrupper og inndeling av toaletter og parkbenker etter rasegrupper. Ogsa offentlige institusjoner ble segregert, slik som skolevesen, helsevesen, fengsler, kirker og offentlig transport. Rasegrupper ble henvist til spesielle soner av byene, og disse sonene ble strukturert og hadde en standard etter hvilke rase som bodde der. De hvite bydelene var de største, og minnet om hvilken som helst europeisk by; de svarte
townshipene
var overbefolket og strengt regulert.
Forsøkene pa a lage den perfekte raseinndelingen skapte et utall personlige tragedier i forhold til defineringen av hvilke rase de egentlig tilhørte. Tvilstilfeller ble undersøkt av spesielle rasekommisjoner og personen det gjaldt ble deretter eventuelt overført til en annen rasegruppe. Dette førte til at familier ble splittet og at mennesker sto igjen uten hus, arbeid, eller sosiale nettverk.
Apartheidregimet ble utover andre halvdel av 1970-tallet i stadig større grad utfordret av det svarte flertallet. Pa 1980-tallet forsvant derfor mange av de mest synlig diskriminerende lovene, men det store svarte flertallet fikk fortsatt ingen demokratiske rettigheter. Etter stadig flere demonstrasjoner, streiker, og borgerkrigsaktige tilstander, falt apartheidstaten i
1994
.
Apartheidstaten i Sør-Afrika var den siste i verden som bygget pa apenbare rasistiske premisser. Dette førte til enorm motstand, bade lokalt og internasjonalt i perioden fra 1948 til 1994. Det lange fengselsoppholdet til
Nelson Mandela
ble et symbol pa en ikke-voldelig frihetskamp over hele verden. Gjennom store deler av 80-tallet var landet utsatt for massiv økonomisk boikott gjennom FN, og landet var utestengt fra de
olympiske leker
og all annen internasjonal sport fra 60-tallet.
I Sør-Afrika ble mye av motstanden organisert gjennom partiet
ANC
. Fire sørafrikanere fikk
Nobels fredspris
for sitt arbeid:
Albert Lutuli
,
Desmond Tutu
,
Frederik Willem de Klerk
og
Nelson Mandela
.
I august 1989 trakk Nasjonalistpartiets leder seg, Botha, og de Klerk som hadde blitt leder av partiet i februar, tok over som president i landet. Etter økende press bade innenlands og utenlands legaliserte F. W. de Klerk og den hvite regjeringen 2. februar 1990 de svarte opposisjonspartiene og friga fengslede politiske fanger. Dermed ble ANC, SACP, PAC og 31 andre organisasjoner lovlig. de Klerk argumenterte for at slike tiltak var nødvendige for at man kunne begynne med forhandlinger, som han ansa som nøkkelen til fred. Nelson Mandela ble løslatt i en alder av 71 og holdt en tale til mange tusen tilhengere der han proklamerte at kampen mot apartheid matte intensiveres og ikke ville bli enkel.
de Klerk forhandlet med Mandela fram mot neste valg og prøvde a framme maktdeling pa grunn av at da ville ikke minoritetene i Sør-Afrika være like utsatt som nar hver person hadde en stemme. Mandela konkluderte med at han ikke kunne stole pa de Klerk. Han satt i stedet med inntrykket om at han prøvde a sikre boernes videre makt framfor a framme sin egen avgang. Det var ogsa andre hendelser, som for eksempel vold utført av politi og andre høyreorienterte grupperinger i landet som tydet mot at kampen ikke var over. Volden fortsatte helt fram til noen dager før valget 26. april 1994, og sa mange som 14.000 ble drept mellom 1990 og 1994, et tall som er høyere enn under de hvite styret.
I løpet av de fire dagene valglokalene var apne, gikk 19 millioner sørafrikanere til stemmeurnene. Dette tilsvarer rundt 91 % av alle stemmeberettigede pa det tidspunktet. ANC vant valget med 62,6 % av stemmene, Nasjonalistpartiet ble nest størst med 20,4 %. ANC vant i 7 av 9 provinser, mens NP vant i Western Cape og Inkatha Freedom Party vant i KwaZulu-Natal. For a kunne endre lover og regler uten støtte ville de trengt 66 % av stemmene. de Klerk ble en av to visepresidenter, og Nelson Mandela ble landets første svarte president
10. mai
1994
, og apartheidregimet var offisielt over. Landet fikk ogsa ny grunnlov, nytt flagg, og ny provinsiell inndeling.
Norge og norsk
UD
spilte ogsa en viktig rolle i antiapartheidkampen. UD kanaliserte sin støtte gjennom organisasjoner som
Fellesradet for Afrika
,
Norsk Folkehjelp
,
Kirkens Nødhjelp
og
SAIH
(Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond). Det var omfattende arbeid mot apartheid i Norge, men ikke alle i Norge tok avstand.
Apartheid-regimet tok slutt i 1994, og alle landets innbyggere kunne for første gang delta i et valg. Nelson Mandela ble den
10. mai
1994
innsatt som nasjonens første svarte president.
De store forskjellene apartheidpolitikken forarsaket mellom etniske grupper preger fortsatt Sør-Afrika. De mest synlige var de økonomiske forskjellene, hvor hvite sørafrikanere fortsatt kontrollerte brorparten av landets ressurser, mens en stor del av den svarte befolkningen levde under
fattigdomsgrensen
. Et annet felt hvor apartheidpolitikken satte sine spor var innen kriminalitet. For eksempel er nærmere 2 000 hvite farmere blitt drept av svarte fattige etter Mandelas maktovertakelse i 1994.
[7]
Pastatt pengestøtte til Anders Langes Parti
[
rediger
|
rediger kilde
]
Eschel Rhoodie
, en tidligere agent for
apartheidregimet
, hevder i sin bok ≪The Real Information Scandal≫ at det ga pengestøtte til
Anders Langes parti
[8]
(ALP) som i
1973
skiftet navn til
FrP
.