Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon . Du kan forbedre denne artikkelen ved a legge inn referanser til gode kilder . Hvem som helst kan fjerne kildeløst materiale uten forvarsel , men den foretrukne tilnærmingen er i første omgang a markere de setningene/pastandene som trenger kildebelegg ved a tilføye {{ Trenger referanse |dato=2024-06}} etter pastanden. 2019-05

Antoine Lavoisier
Født		26. aug. 1743 [1] [2] [3] [4] Paris ( Kongeriket Frankrike ) [5] [6] [7] [8]
Død		8. mai 1794 [1] [3] [4] [9] (50 ar) place de la Concorde ( Den første franske republikk )
Beskjeftigelse		Kjemiker , samfunnsøkonom , biolog , fysiker , akademiker , jurist , astronom , skribent , administrator
Embete		Fermier general (1770–1774)
Utdannet ved		Faculte de droit de Paris ( 1761 ? 1764 ) (akademisk grad: licence, lisensiat i jus)
Ektefelle		Marie-Anne Pierrette Paulze ( 1771 ? 1794 ) [8] [6]
Far		Jean-Antoine de Lavoisier [10]
Mor		Emilie Punctis [10]
Nasjonalitet		Kongeriket Frankrike ( 1743 ? 1792 ) Den første franske republikk ( 1792 ? 1794 )
Gravlagt		Errancis Cemetery
Medlem av		6 oppføringer Royal Society ( 1788 ?) [11] Societe philomathique de Paris Det franske vitenskapsakademiet ( 1768 ?) [12] Paris Bar Association American Philosophical Society [13] Accademia Nazionale delle Scienze detta dei XL
Utmerkelser		Fellow of the Royal Society Gullmedalje ( 1766 ) Hommes illustres Liste over de 72 navnene pa Eiffeltarnet [14] Concours general
Arbeidssted		Ferme generale ( 1768 ?)
Fagfelt		Kjemi
Doktorgrads- studenter		Jean-Antoine Chaptal Antoine-Francois Fourcroy Jean Noel Halle Claude-Louis Mathieu Claude Louis Berthollet
Kjent for		Traite Elementaire de Chimie Methode de nomenclature chimique Massens bevarelse
Signatur
Antoine Lavoisier pa Commons

Antoine Laurent Lavoisier (født 26. august 1743 i Paris , død 8. mai 1794 i Paris) var en fransk kjemiker. Han nevnes ofte som den moderne kjemiens far.

Bakgrunn [ rediger | rediger kilde ]

Lavoisier vokste opp i Paris som sønn av en advokat . Hans mor tilhørte den velstaende familien Punctis. Lavoisier tok eksamen i jus da han var 21 ar gammel, men praktiserte aldri. I stedet tok han fatt pa studier som virkelig interesserte ham - kjemi, botanikk , astronomi og matematikk ved Mazarin -universitetet fra 1754 til 1761. Allerede i 1768 ble han innvalgt i Det franske vitenskapsakademiet . Av yrke var han regnskapsfører, og forsørget seg som ansatt i Ferme Generale , et privat firma som fungerte som ligningsvesen. 28 ar gammel fikk han kjennskap til at hans sjef Jacques Paulze vurderte a gifte bort sin 13 ar gamle datter Marie-Anne Pierrette Paulze . Lavoisier reddet jentungen ut av dette ved selv a gifte seg med henne. Det ble et særdeles lykkelig ekteskap, ikke minst fordi Marie-Anne delte hans interesser. I motsetning til Lavoisier var hun flink i engelsk , og holdt ham dermed oppdatert pa viktige vitenskapelige nyvinninger fra den kanten. Hun var ogsa flinkere i teknisk tegning enn han, illustrerte hans bok Traite elementaire de chimie og ble hans viktigste medarbeider livet ut.

Fra og med 1775 var Lavoisier ansatt i administrasjonen for de kongelige kruttverkene , der han sørget for a forbedre produksjonsmetoden. Her la han ogsa grunnlaget for forbedringer i landbruket ved a finne opp en ny metode for framstilling av salpeter . Seks dager i uken arbeidet han pa ligningskontoret; bare et par timer pa morgenkvisten og pa søndager utførte han og Marie-Anne med vitenskapelige eksperimenter. Som nygift hadde han bygget et hermetisk lukket apparat som stod i stuen, og i dette la paret metall som ble tilført varme for a fremskynde rustingen . Etter nedkjøling apnet de forseglingen pa apparatet, tok ut metallet, veide det og sammenlignet med den opprinnelige vekten. De oppdaget at rustent metall mot formodning ikke veier mindre, selv om det er blitt porøst ? det veier mer . Den ekstra vekten kunne ikke komme fra noe annet enn luften i apparatet. Luft matte altsa besta av ulike gasser , og noen av disse matte ha festet seg i metallet og utgjorde den ekstra vekten.

Noen av sine viktigste eksperimenter gjorde Lavoisier pa omradet forbrenning . Forsøkene hans viste at forbrenning innebærer en reaksjon med et grunnstoff som finnes i luften. Videre viste han dette stoffets rolle i planter og dyrs respirasjon og ved korrosjon av metaller. Med sine oppdagelser innen forbrenning avkreftet han den radende flogistikk-teorien, som hevdet at brennende materialer avgir en substans som ble kalt flogiston .

Han oppdaget ogsa at den ≪duggen≫ som dannes nar Henry Cavendishs ≪brennbare luft≫ reagerte med det nevnte stoffet var vann . Han ga derfor denne gassen navnet ≪vanndanner≫ ? hydrogen . Her bygde han delvis pa tidligere forsøk av Joseph Priestley . Han ble tildelt midler fra vitenskapsakademiet for a finne ut om hydrogenet han utvant av luften kunne brukes til en flate av ballonger som kunne brukes i en eventuell krig med Storbritannia . ^[15]

Under arbeidet med Sur la combustion en general og Considerations generales sur la nature des acides viste han at stoffet som bidrog til forbrenning ogsa spilte en rolle for dannelsen av syrer . I 1779 ga han derfor stoffet betegnelsen air oxygene ? syredanner ? og resten azote ? uten liv. Kong Ludvig XVI sørget for bevilgninger, slik at Lavoisier kunne forske pa om dette oksygenet han hadde oppdaget kunne brukes til a forbedre masovner .

Den franske revolusjon [ rediger | rediger kilde ]

Ludvig donerte imidlertid ogsa store beløp til frigjøringskrigen i Amerika , i hap om a svekke britenes posisjon der, og til dette trengte han økte inntekter fra ligningsvesenet. Lavoisier fant løsningen: I middelalderen hadde Paris vært omgitt av en mur, og alle som passerte den, hadde mattet betale en avgift. Den gamle muren var forlengst forfalt, slik at smuglere kunne passere uhindret. Na foreslo Lavoisier at man bygget en ny mur. Den var bortimot to meter høy. Etter dagens pengeverdi kostet det flere milliarder kroner a reise murverket med flere titalls porter for kontroll av de som passerte. Stormen pa Bastillen 14. juli 1789 regnes offisielt som begynnelsen pa den franske revolusjon , men to dager tidligere var Lavoisiers Paris-mur blitt stormet. Pariserne gikk løs pa muren til bare en ruin stod tilbake. I dag star noen fragmenter av tollportene igjen i Parc Monceau og i nærheten av metro -stasjonen Denfert-Rochereau. ^{[16] [ trenger bedre kilde ]}

Folkemengden visste at Lavoisier var mannen bak muren, og han skyndte seg a forsikre dem om at han stod pa de revolusjonæres side. Han ledet fabrikkene som forsynte de revolusjonære med krutt, og fikk Vitenskapsakademiet til a fjerne de dyre gobelinene i Louvre . Som medlem av akademiet hadde han lagt seg ut med en lege fra Sveits , Jean-Paul Marat , som hadde ønsket hans vurdering av et apparat legen hadde konstruert til a pavise varmen over toppen av en flamme eller fra issen pa et menneske (testet ut over Benjamin Franklins skallede hode). Lavoisier avviste imidlertid oppfinnelsen, fordi den ikke kunne gi presise maleresultater.

I 1793 var Marat blitt leder for en av de sterkeste fraksjonene i Nasjonalforsamlingen. Her sørget han for a minne Paris-borgerne pa Lavoisiers mur, og i november 1793 forstod Lavoisier at han ville bli arrestert. I fire dager gjemte han seg i Vitenskapsakademiets tomme kontorer i Louvre, men meldte seg sa i Port Libre-fengselet sammen med sin svigerfar. De satt i ulike fengsler frem til rettssaken 8. mai 1794. Det var ikke enkeltindivider som var tiltalt, men ligningskontoret som helhet. Juryen omfattet en barber, en postkusk, en juveler og en tidligere marki som hadde endret navn til Dix-Aout (≪10. august≫). Den fant ligningskontorets ansatte skyldige i a ha misbrukt sine stillinger til a tiltvinge seg urettmessige inntekter. Samme ettermiddag ble 28 av de dømte ligningsfunksjonærene ført bakbundne til det som na er Place de la Concorde . Her ble de ført til giljotinen , Paulze som nr 3, Lavoisier ca. ett minutt senere som nr 4. De døde ble fraktet ut av Paris gjennom en av tollportene som stod igjen etter angrepene i 1789. Fa maneder senere ble liket av Marats kollega Robespierre fraktet samme vei og kastet i den samme fellesgraven i en utmark som ble kalt Errancis (≪Lemlestet≫). ^[16] Marie-Anne var 35 ar gammel da hun ble enke. De revolusjonære myndighetene fratok henne alt innbo, men lot henne ellers være, og hun fikk en fredelig alderdom.

Lavoisiers forsøk er av de tidligste kvantitative eksperimenter innen kjemien. Han viste at selv om stoffene endrer karakter ved kjemiske reaksjoner, er mengden stoff den samme gjennom alle trinn i prosessen. Han brente fosfor og svovel , og fant at forbrenningsproduktene veide mer enn utgangspunktet; følgelig matte den tilførte massen være tatt fra lufta. Gjennom slike eksperimenter la han grunnlaget for loven om materiens bestandighet.

Lavoisier er en av de kjemikerne som har hatt mest a si for utarbeidelsen av en kjemisk nomenklatur. Hans Traite elementaire de chimie (1789), illustrert av hans kone, er ansett som den første læreboka i moderne kjemi. Den setter navn pa 33 grunnstoffer, de fleste navnene brukes ogsa i vare dager. Imidlertid listet Lavoisier ogsa opp lys og varme , som han mente var materielle substanser. ^[17]

Verker [ rediger | rediger kilde ]

• Sur la combustion en general
• Considerations generales sur la nature des acides
• Methode de nomenclature chimique (1787)
• Traite elementaire de chimie (1789

Referanser [ rediger | rediger kilde ]