Øystein Erlendsson
(
norrønt
Eysteinn Erlendsson
,
latinisert
til
Augustinus Nidrosiensis
; født ca. 1120, død
26. januar
1188
) var
erkebiskop av Nidaros
fra
1157
til sin død.
Av alle de 27 erkebiskopene i
Nidaros
mellom 1153 og 1537 er Øystein nok den mest markante, og den eneste som ble regnet som
helgen
etter sin død. Han døde den 26. januar 1188, natten etter
Palsmesse
.
Den katolske kirken i Norge
feirer hans minnedag den 26. januar som kalles St. Eysteins dag eller Eysteindagen.
Navnet ≪St. Eystein≫ kommer av at Øystein har vært regnet som en av de fire norske
kardinalhelgener
. Formelt er Øystein verken salig- eller helligkaret, men
liturgikommisjonen
i
Vatikanet
slo i
2002
fast at dødsdagen hans kunne feires som ≪fest≫ i Trondheim stift, og som valgfri minnedag i
Oslo katolske bispedømme
og i
Tromsø stift
.
Øystein ble trolig født en gang mellom 1120 og 1130 pa garden Rasvoll eller Rossvoll. Det ligger en gard med dette navnet i
Børsa
sør for
Trondheim
, og dessuten en Rossvoll gard i
Verdal
nord for Trondheim.
Oluf Rygh
mente at erkebiskopen kom fra Rossvoll i Verdal, som er en større gard enn Rossvoll i Børsa. Men sistnevnte var ogsa en meget stor gard (350 dekar dyrket mark og 900 dekar skog), og
Gerhard Schøning
mente at denne var Øysteins hjemsted. Ved
leirraset
i Børsa i 1254 het dessuten gardens eier Torberg, som var et vanlig navn i
Giske-ætten
.
[1]
Øystein var knyttet til de fremste ættene i landet.
Snorre Sturlason
skildret ætten hans i
Harald Harfagres saga
i
Heimskringla
. Øystein ble skildret som en dugelig mann, rik pa bade gods og vennskap. Blant andre nedstammet han fra stormannen
Erling Skjalgsson
. Far til Øystein ble kalt Erlend Himalde; hans far igjen var Jon Sterke pa Rasvoll. Ulv Uspaksson var far til Jon Sterke, og
islending
av ætt. Ulv var
Harald Hardrades
stallare
og en god venn av kongen. Ulv giftet seg med Jorunn Torbergsdatter, søster til Harald Hardrades
frille
,
Tora Torbergsdatter
. Tora og Jorunn var døtre av
Torberg Arnesson
som var gift med
Ragnhild Erlingsdatter
. Ragnhild var datter av Erling Skjalgsson. Torberg Arnesson var bror av
Kalv Arnesson
som var med pa a drepe kong Olav Haraldsson som senere ble opphøyd til helgen som
Olav den hellige
. Gjennom Kalv Arnesson nedstammet Øystein fra den norske stormannsslekten
arnmødlingene
.
Den gjæve ætten gjorde at Øystein hadde mange frender og venner. Øystein ønsket a styrke økonomien til erkebispesetet i Nidaros, og tinget med bøndene for a fa tillatelse til a kreve inn høyere pengebøter. Bøndene gikk med pa a betale bøtene ≪sølvvurdert øre≫ som var verd dobbelt sa mye som den vanlige
mynten
. Erkebispesetet tjente tilsvarende mye pa avtalen. Ifølge Snorre kunne han gjøre dette med støtte fra frender og venner. De fleste stormennene i Trøndelag og erkebiskopen var knyttet sammen i
frendskap
og
giftermal
.
Øystein fikk sin første høyere utdannelse i Nidaros av biskop Simon,
[2]
og studerte utenlands fra omtrent
1140
. Det er mulig at han studerte i
Lincoln
i
England
, men det er mer sannsynlig at han studerte i
Paris
i
augustinerordenens
nye
kloster
St. Victor
. Han valgte ≪
Augustinus
≫ som den
latinske
formen for navnet sitt, men ogsa navnet ≪Oistanus≫ ble benyttet.
Kong Sverres
propagandaskrift
En tale mot biskopene
fra omtrent
1200
, nevner forbigaende at Øystein var
kapellan
og
fehirde
hos kong
Inge Krokrygg
(1136?61).
[3]
Øystein var ogsa sokneprest i
Konghelle
ved
Gøtaelva
.
Den første erkebiskopen i Nidaros,
Jon Birgersson
, døde i 1157. Ifølge Sverres tale mot biskopene valgte kong Inge da Øystein til erkebiskop ≪
uten a spørre noen lærd mann i Trondheimen, enten korbrødre eller andre
≫.
[4]
Vi vet ikke om en hadde rukket a opprette
domkapitel
som kunne foreta et formelt valg, men det er all grunn til a tro at det virkelig var kong Inge som sto bak. Valget skjedde trolig i 1158 eller aret etter.
Den nyvalgte erkebiskopen, den andre hittil i Norge, reiste til
Italia
for a ta imot bispevigslingen og sitt
pallium
. Et pallium er katolske erkebiskopers embetstegn, og ble tildelt av
paven
. Trolig ble Øystein utnevnt til erkebiskop først i
1161
av pave
Alexander III
. Pave
Hadrian IV
, tidligere kjent som
kardinal
Nikolas Breakspeare, opprettet erkebispestolen i Nidaros i 1153. Ettersom pave Hadrian IV døde den 1. september 1159, kan det ikke ha vært ham som utnevnte Øystein til erkebiskop, for man regner med at Øystein og hans følge ikke dro sørover fra Norge til
Roma
før en gang utpa sommeren eller høsten 1159. Etter hjemkomsten fra Roma iverksatte han byggingen av
erkebispegarden
.
Den norske feiringen av 12. september som fingergullsmesse, ogsa kalt fingergullfesten, skyldes at erkebiskopen fikk med seg til
Kristkirken i Nidaros
en kapsel som angivelig inneholdt en drape av
Jesu
blod
. Fingergullsmesse ble en av de største kirkefestene i middelalderens Nidaros ved siden av
julen
og
olsok
, men forbudt etter
reformasjonen
.
[5]
Messen stod oppført i
Missale Nidrosiense
fra 1519 som
Susceptio sanguinis domini
(= Mottakelsen av Herrens blod).
Pa 1170-tallet matte Øystein utstede et brev, der han lyste i
bann
alle kvinnerøvere i sitt erkebispedømme, men ogsa refset de kvinnene som lokket til seg medsøstre for a drikke dem fulle og fa dem om bord pa skip med kurs for
Island
, der det var underskudd pa kvinner. Kvinnerov ma ha vært et merkbart problem i samtiden nar erkebiskopen engasjerte seg i det.
[6]
Før Øystein kunne tiltre, ble kong Inge drept samme aret av sin halvbrors sønn
Hakon Herdebrei
i
slaget ved Ekeberg
. Inges støttespillere fortsatte krigen under ledelse av
Erling Skakke
med sin sønn Magnus som kongskandidat, basert pa at guttens mor var
Kristin
, datter av kong
Sigurd Jorsalfare
.
Hakon Herdebrei ble beseiret og drept i
slaget ved Sekken
i 1162, men en ny utfordrer kunne fortsatt dukke opp. Øystein og Erling Skakke ble naturlige allierte med felles interesser. Kirken hadde lenge ønsket a reformere det norske kongedømmet til en mer europeisk modell, spesielt ønsket kirken a fa fjernet tradisjonen med flerkonger som hadde ført til ustabilitet og borgerkrig. I tillegg ønsket Øystein at kun sønner født i ekteskap skulle ha arverett til tronen. Ga han sin fulle støtte til Magnus Erlingsson, ble begge disse malene nadd. I 1163 ble en ny lov om tronarverett innført som Erling Skakke aksepterte,
Tronfølgeloven under Magnus Erlingsson
, og som gjenytelse kronet erkebiskopen Magnus Erlingsson som konge av Norge.
Dermed matte kongen overgi sitt rike til Gud og
Hellig-Olav
, og etter hans død skulle kongekronen legges pa
Nidarosdomens
alter
som en sjelegave til Hellig-Olav. Pa hans vegne skulle kirken gi kronen til den neste som kirken ansa best skikket. Slik gikk Norge fra a være et arvekongedømme til et geistlig valgrike, et len under kirken, noe som siden ble bestredet av
kong Sverre
.
[7]
Som erkebiskop var Øystein fra første stund en forkjemper for kirkens frihet, og fikk ærestittelen ≪det apostoliske setes legat≫. I forhandlinger med bispedømmets bønder forlangte Øystein alle bøter til erkesetet betalt etter full sølvkurs. Tidligere ble de betalt i gangbar
mynt
, verd halvparten av sitt nominelle sølvinnhold. Erling Skakke støttet dette utspillet, og Øysteins øvrige arbeid, forutsatt at erkebiskopen ville krone hans sønn
Magnus Erlingsson
til konge.
[8]
Erkebiskop Øystein kronet gutten i Bergen, sensommeren 1163 eller kanskje i 1164, under stor praktutfoldelse og med en pavelig utsending fra Roma, Stefanus, som vitne. Stefanus' oppdrag var trolig a styrke forbindelsen mellom
Alexander III
og Norge under paveskismaet, kanskje hadde han ogsa ærend i anledning opprettelsen av det svenske erkesetet i 1164. Kongekroningen av Magnus Erlingsson var den første i Norden som som ble velsignet av pavekirken, som dermed sikret seg viktige garantier i kroningseden. I denne svor Magnus troskap og lydighet mot
romerkirken
, dvs. pave Alexander og hans etterfølgere, og tok dermed parti mot
Fredrik Barbarossas
motpave
Victor IV som ble støttet av
kong Valdemar av Danmark
. Erling Skakke og tolv
lendmenn
skal ha vært
mededsmenn
for den umyndige Magnus, mens Stefanus mottok eden pa pavens vegne. Kongegjerningen var na definert som et guddommelig
embete
som forpliktet kongen til a opptre som
rex justus
, en rettferdig konge underlagt en overnasjonalt ledet kirke.
[9]
Erkebiskop Øystein var opptatt av
pilegrimenes
strafferettslige
vern, og a lovfeste straff for brudd pa freden i
Kristkirken
. Trolig utformet han kirkelovsutkastet
Canones Nidrosienses
som ble gjenfunnet i
London
sa sent som pa 1930-tallet.
[10]
Her ble
skilsmisse
forbudt, med mindre ekteskapet var inngatt mot
kanonisk rett
som stilte krav om begge parters samtykke, og at ekteskapet var fysisk fullbyrdet.
[11]
I sitt eget bispedømme satte Øystein sammen en egen lovbok,
Gullfjær
, som na er tapt, men trolig gjenfinnes i hovedtrekkene i 1200-tallets Frostatingsbok, en omskrivning av trøndersk kristenrett under pavirkning av kanonisk rett. Ifølge
Bergens rimkrønike
- som riktignok er en sen tradisjon - forela
Gullfjær
sa tidlig at Magnus stadfestet den
før
sin kroning, i samsvar med kroningsedens løfte om yte kirken tjenester i samsvar med blant annet ≪trønderkirkens lov≫. Ogsa 15 udaterte
canones
kan stamme fra denne tiden. Her palegges geistligheten a oppfordre til kamp mot ≪bannlyste og fredsforstyrrere≫, kanskje pavirket av tronfølgelovens banntrussel mot den som lar seg hylle som konge mot dens regler.
Canones
var ellers oppsatt pa a segregere geistligheten fra samfunnet rundt. Det ble forbudt for geistlige a bære
vapen
og
jernbyrd
, gjøre krigstjeneste og drive handel.
Canones
er ogsa det første kjente forsøk pa a innføre
sølibat
i Norge. Det kom til et
kompromiss
der bare bispekirkenes
kanniker
matte leve i sølibat. Videre ble det forbudt for prester a gifte seg med enker, særlig presteenker, kanskje med tanke pa at dette kunne utvikle seg til en slags
pensjonsordning
for prestefamilier. Det skulle ogsa kreves sølibatsløfte av gifte klerker som ble
presteviet
.
[12]
Borgerkrigene i Norge
fortsatte, med flere kongsemner av tvilsom herkomst som kjempet mot hverandre. Erkebiskop Øystein forlot sin bispestol da
kong Sverre
inntok Nidaros i 1178. Øystein fulgte kong Magnus
[13]
frem til denne flyktet til Danmark etter
nederlaget pa Ilevollene
i 1180. Selv rømte erkebiskop Øystein til Nord-England der han ble i tre ar. Herfra
bannlyste
han kong Sverre. Øystein oppholdt seg ved klosteret
Bury St. Edmunds
og ved bispesetet i
Lincoln
. Sommeren 1183 dro han hjem til Norge, og det kom til en slags forsoning mellom ham og kongen, uten at noen av dem fravek sine krav. Aret etter vant Sverre sin endelige seier over Magnus i
slaget ved Fimreite
.
[14]
Øystein som byggherre i sine siste ar
[
rediger
|
rediger kilde
]
To ganger tilbød Sverre kong Magnus at de kunne dele riket, men Magnus avslo begge ganger.
Forliket
mellom Sverre og erkebiskop Øystein førte til at Øystein oppga sin apne motstand mot Sverre. I stedet fokuserte han i sine siste ar heller pa byggearbeidene pa Nidarosdomen. Pa sitt dødsleie valgte han likevel som sin etterfølger
Eirik Ivarsson
som var den
prelaten
som hadde støttet kong Magnus sterkest mot Sverre.
[15]
Øystein opprettet to klostre for augustinerkanniker, Kastelle kloster i Konghelle der han selv hadde vært prest. Kastelle kloster ble visitert fra
Æbelholt kloster
, der abbeden,
St. Vilhelm
, var Øysteins venn. Likesa grunnla han
Elgeseter kloster
(egentlig Helgeseter) i Nidaros. Dit flyttet han Mariakirken fra dens plass ved siden av domkirken.
[16]
Pa
vestfronten av Nidarosdomen
er det sett opp en
skulptur
av
billedhoggeren
Stinius Fredriksen
. Skulpturen forestiller erkebiskop Øystein Erlendsson som bærer pa en katedral i miniatyr, som symboliserer den katedralen Øystein fikk reist i Nidaros. Fra oppholdet i England tok han med seg impulser fra den nye
gotiske stilretningen
. Før han reiste, hadde katedralbyggingen allerede blitt igangsatt, men Øystein fikk den videre byggingen endret til a bli preget av engelsk
gotisk stil
. Byggingen av erkebispegarden i Trondheim ble ogsa gjennomført av Øystein.
Øystein Erlendsson skal ha vært opphavsmannen til det oppbyggelige skriftet og
legendesamlingen
Passio Olavi
, skrevet pa
latin
. Første del inneholder historien til Olav den hellige, med særlig vekt pa hans
misjonsvirksomhet
.
Undergjerningene
utgjør den andre delen av boka. Tittelen er en forkortelse for
Passio et miracula beati Olavi
, det vil si
Hellig-Olavs lidelser og undergjerninger
. Blant de pastatte undergjerningene er ogsa helbredelsen av Øystein selv. Under byggingen av Nidarosdomen var han angivelig oppe pa muren for a inspisere fremdriften tre dager før feiringen av Olavsfesten da stillaset brøt sammen. I fallet brakk han hoften, og la pint av smerter og tanken pa at han ikke ble i stand til a feire Olavsfesten. Pa festdagen lot han seg bære inn i kirken, men frisknet da til sapass at han kunne holde en lang
preken
. Etter en stund ble han helt bra.
Teksten
omtaler ogsa en bonde som ble uskyldig dømt for
tyveri
og
hengt
. Angivelig hang han ni timer i
galgen
, mens Hellig-Olav sørget for at han ble støttet opp av en usynlig bjelke og slik reddet livet hans.
[17]
Etter Øysteins død ble
augustineren
Eirik Ivarsson
fra
Stavanger
i 1188 valgt til erkebiskop av Nidaros.
- ^
Ottar Ribe:
Rossvoll gard i Børsa og erkebiskop Øystein Erlendsson
- ^
≪Simon≫, liste over biskoper i Nidaros
- ^
En tale mot biskopene
(1961 utg), s. 280
- ^
En tale mot biskopene
(1961 utg), s. 280
- ^
≪Fingergullsmesse≫
- ^
Jon Vidar Sigurdsson:
Det norrøne samfunnet
(s. 81), forlaget Pax, Oslo 2008,
ISBN 978-82-530-3147-7
- ^
Lorenz Bergmann:
Kirkehistorie
, bind 1 (s. 236), forlaget Haase, København 1973
- ^
Knut Helle
:
Norge blir en stat 1130-1319
(s. 58), Universitetsforlaget 1974,
ISBN 82-00-01323-5
- ^
Knut Helle:
Norge blir en stat 1130-1319
(s. 59)
- ^
≪Den hellige Eystein≫
- ^
[
https://kosmos.no/4936/kosmopedia/skilsmisse
≪Skilsmisse≫
- ^
Knut Helle:
Norge blir en stat 1130-1319
(s. 63-65)
- ^
Knut Helle:
Norge blir en stat 1130-1319
(s. 82)
- ^
Dybdahl, Audun: ≪Øystein Erlendsson≫ i
Norsk biografisk leksikon
pa snl.no. Hentet 7. september 2022 fra
[1]
- ^
Knut Helle:
Norge blir en stat 1130-1319
(s. 86)
- ^
≪Den hellige Eystein≫
- ^
Sverre Bagge
:
Mennesket i middelalderens Norge
(s. 105-6), forlaget Aschehoug, Oslo 2005,
ISBN 82-03-23282-5