Nøyaktighet : Denne artikkelens nøyaktighet er omstridt. Opplysningene i artikkelen bør sjekkes mot kilder.

Sprakvask : Teksten i denne artikkelen kan ha behov for sprakvask for a oppna en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.

Slaget pa Ilevollene i 1180 var et slag mellom kong Sverre Sigurdsson og kong Magnus Erlingsson pa Ila i Trondheim . Slaget ble en stor seier for kong Sverre. ^[1]

Bakgrunnen [ rediger | rediger kilde ]

Etter at birkebeinerne seiret i slaget pa Kalvskinnet i juni 1179 oppholdt de seg i Nidaros . Et tokt til Bergen ble gjort kort etterpa da de fikk høre at Magnus Erlingsson hadde dratt til Viken for sommeren for a kunne holde kaupangen i Oslofjorden i besittelse fram til høsten. Hva som hendte der er ikke kjent, men mye tyder pa at vestlendingene var fiendtlig stemt mot fredsbryterne fra de nordlige omradene. Sverre overvintret pa Nidaros fram til varen 1180 , da Magnus Erlingsson vendte tilbake til Vestlandet.

Etter a ha budt ut leidang i Vestlandet og Sørlandet fra øst for Lindesnes til Møre og Romsdal i nord, dro Magnus Erlingsson med en mektig hær til Trondheimsfjorden og stoppet først ved Byneset ved Nidaros med flaten. Sverre var underrettet om denne hærens ankomst og sendt ut en styrke som overfalte deler av hæren ved Byneset før de trakk seg hurtig tilbake. Overfallet ved Byneset og Sverre Sigurdssons mobilisering av leidangsmenn i Trøndelag ma ha hindret Magnus fra a fortsette videre inn mot byen. Isteden la han flaten til ved Munkholmen rett utenfor Nidaros.

Sverre startet forhandlinger med Magnus Erlingsson for a kjøpe tid til a forberede seg og styrke forsvarsverkene. Han hadde en treborg ved Ila og et palisadeverk tvers over eidet mellom Trondheimsfjorden og Nidelven . Magnus Erlingsson var klar over Sverres styrke. Med en sterk hær av leidangsmenn og bymenn kunne ikke et angrep pa byen skje uten store vanskeligheter. Da Sverre Sigurdsson fikk høre at de to hærene skulle møtes til slag ved Ila var Magnus enig. Ila var en landstripe mellom Nidelven og Trondheimsfjorden. Sverre hadde styrkene sine i en treborg som la der. Den var bygget av erkebiskop Øystein Erlendsson for lenge siden. Ila var ganske smalt med en bredde pa knappe 200 meter.

Om morgen den 27. mai 1180 tok heklungere ned skipsteltene pa skipene og rodde inn mot land ved Ila.

Slagoppstillingen [ rediger | rediger kilde ]

Ofte er halve seieren vunnet hvis en hær selv kan velge slagmarken og Ilevollene var et godt eksempel pa denne regelen. Pa et slikt smalt sted kunne ikke heklungere gjør bruk av sin tallmessige overlegenhet. Dessuten hadde Sverre ikke bare sikret begge flankene, men ogsa redusert heklungeres muligheter til annet enn et frontalt angrep uten støtte fra de bakenforliggende styrkene. I tillegg hadde birkebeinerne treborgen i ryggen som de kunne flykte inn i om slaget gikk darlig. Vestover var terrenget langtfra velegnet for retrett og ville ikke ha gitt heklungere samme fordel.

Magnus Erlingsson pa sin side var tilsynelatende overbevist om at deres tallmessige overlegenhet ville oppveie eventuelle ulemper. De gikk opp pa Steinberget fra Ilavika slik at deres motstanderne skulle kunne se hvilken overmakt de skulle slass mot. Morgensolen la lavt slik at de matte vente i flere timer for ikke a fa solen rett i øyene. Da solen var kommet høyere og mer mot sør, fylket birkebeinerne seg pa vollen i en tilsynelatende enkel fylking med oppbudet av trøndere og bymenn pa høyre fløy mot sjøen og Sverres hird pa den andre fløyen pa motsatt side.

Da Magnus oppdaget Sverres merke (fane) konkludert han med at Sverre hadde konsentrert den sterkeste hærstyrken mot sjøsiden der heklungeres fartøy la. I virkeligheten hadde Sverre latt Gudlaug stallare ta med seg merket ettersom nettopp der var fylkingen pa sitt tykkeste, og kunne dermed sta imot et angrep. Sverre pa sin side kunne storme fram med sin egen hird pa venstre fløyen og angripe med stor kraft. Magnus hadde stilt opp en reservestyrke pa Steinberget under Nikolas Arnesson som kunne settes inn ved behov.

Størrelsen pa hærene [ rediger | rediger kilde ]

Magnus Erlingssons hær var et leidangsoppbud fra Møre og Romsdal , Sogn og Fjordane , Hordaland , Rogaland , trolig Agder og kanskje Telemark sammen med lendmenn med deres følge og styrker fra forrige aret reist pa Viken . Hvor stor denne hæren var er ikke kjent, men man kan anta at det var minst 4 000 mann eller mer.

Sverre Sigurdsson pa sin side hadde en erfaren elitestyrke pa mellom 200 til 300 mann og med tilleggstyrker telte hæren hans kanskje opptil tusen mann eller flere. Han hadde mobilisert bymennene i Nidaros som kanskje tellet opptil tusen mann og leidangen i Trøndelag kunne kanskje ha gitt et par tusen mann eller mer selv om topografien pa Ila ikke tillatt større styrkekonsentrasjon. Hvor mange som tilsammen deltok i storslaget pa Ilevollene er ukjent, men man antar at mellom 4 000 til 8 000 kan ha vært mulig.

Slaget [ rediger | rediger kilde ]

Sverre og Magnus satt deres fylkinger i bevegelse mot hverandre. Magnus Erlingsson med hele hans hird, gjestene og lendmenn i deres følge angrip inn mot den høyre fløyen hvor Sverres merke var. Sverres hær gjøv løs pa motsatt side samtidig som en egen styrke ble sendt mot Nikolas Arnessons reservestyrke og opptok denne. Med svakere og mindre krigsvante menn i veien kunne birkebeinerne sla seg inn og driver vekk heklungere.

Samtidig presset heklungere hardt pa fylkingen av leidangsmenn og bymenn at de begynte a vike bakover. Det var slagets kritiske øyeblikk og Sverre til hest sa det. Øyeblikkelig rir han dit og oppildnet dem til a sta pa og slass videre, kanskje satte han inn flere menn for a styrke formasjonen som viste tegn pa a bryte sammen.

Det var i dette øyeblikket Sverres plan slo til. Heklungeres venstre fløy var blitt slatt ned og da snur birkebeinerne til høyre pa heklungeres høyre fløy. Fanget inn av angrep fra venstre fløy og tildels i ryggen samtidig som de bakre tropper flykter i uorden opp pa Steinberget snur slaget til Sverres fordel. Heklungere ble under press fra to kanter ettersom Nikolas Arnesson ikke kunne komme dem til hjelp. Magnus Erlingssons leidangsmenn kunne ikke utrettet mer da panikken spredte seg og de begynte a flykte til alle kanter.

Birkebeinerne fulgte dem og hogde ned de som de kunne na. Ettersom det er kjent at Sverre Sigurdsson var til hest, kan det bety at det var fa ryttere som deltok i slagets siste og blodigste fase. Sverre selv blir lettere saret og matte falle hesten for a berge seg fra en saret og desperat heklung. Denne ble straks slatt ihjel av Sverres nærmeste menn.

Slaget er beskrevet i Sverres saga . ^[2]

Etterspillet [ rediger | rediger kilde ]

Det tapet som Magnus Erlingsson og heklungere gikk pa var massivt. Store deler av Magnus Erlingssons hird og lendmenn med følge var blitt drept. Seks lendmenn var blitt felt og en lendmann som ble forfulgt til sjøs etter slaget mister hele følget pa tretti mann eller mer. Hvor mange som ble drept alt i alt er ikke kjent nar man heller ikke vet hvor mange som deltok, men det ma ha vært kanskje opptil tusen mann jevnt fordelt pa begge sider.

Slaget demonstrerte Sverre Sigurdssons taktiske ferdigheter som feltherre og anfører med en sluhet og fleksible disposisjoner under press. Magnus Erlingssons lederskap var darlig fordi han satset pa et massivt angrep og hvor han som leder gikk i spissen for sine egne menn, men da hadde han ingen mulighet for a styre slagets gang.

Etter seieren rykket Sverre Sigurdsson med hæren mot sør til Bergen der bymennene hadde bedt Magnus Erlingsson om a bli for a forsvare byen, men Magnus flyktet videre til Danmark hvor Valdemar den store var konge. Norge tilhørte da Sverre.

Referanser [ rediger | rediger kilde ]

Kilder [ rediger | rediger kilde ]

• Krag, Claus: Sverre, Norges største middelalderkonge , 2005. ISBN 82-03-23201-9
• Sverres saga , oversatt av Gustav Storm og Alexander Bugge. I. M. Stenersens forlag, Kristiania 1914
• Saxo, Danmarkskrøniken
• Flatnes, Øyvind: Leidangen i operativ tjeneste , masteroppgave i historie for Universitetet i Bergen, varen 2005