Varofferet
(
fransk
Le Sacre du Printemps
,
russisk
Весна священная, Vesna svjasjtsjennaja
,
engelsk
The Rite of Spring
) er en
ballett
med musikk skrevet av den
russiske
komponisten
Igor Stravinskij
. Balletten var opphavelig
koreografert
av
Vatslav Nizjinskij
, med
scenografi
og
kostyme
av
Nicholas Roerich
, under ledelse av
impresarioen
Sergej Djagilev
. De innovative og kompliserte
rytmiske strukturene
og
klangene
, gjør sammen med den utstrakte bruken av
dissonanser
stykket til et av de viktigste verkene fra den
klassiske musikken
pa
1900-tallet
. Oppstyret rundt premieren i 1913 gjorde verket til et av de mest kjente og kontroversielle verkene i historien.
Komponisten
og
dirigenten
Leonard Bernstein
sa dette om en av passasjene i musikken: ≪Den siden er 60 ar gammel, men den har aldri blitt toppet grunnet den sofistikerte behandlingen av primitive rytmer.≫ Om verket som helhet sa han: ≪… det har de beste
dissonansene
noen har kommet pa, de beste asymmetriene, den beste
polytonaliteten
og
polyrytmikken
, og det du ellers matte bry deg om a sette ord pa.≫
[3]
Selv om den russiske tittelen egentlig betyr
Hellig var
, har den norske og den engelske tittelen blitt omsatt fra den franske tittelen, ettersom det var pa fransk at balletten ble satt opp. Men verket har ogsa en undertittel,
Bilde fra det hedenske Russland
, pa fransk
Tableaux de la Russie paienne en deux parties
, og da det franske ordet som omsettes med 'hellig' er
sacre
, ligger det i tittelen en dobbel betydning som ikke kommer helt fram pa norsk. Fransk er et sprak som har utviklet seg fra
latin
, og pa latin betyr
sacrificium
'ofre' i betydningen 'helliggjøre' - sette til sides for hellig bruk, fjerne fra det profane.
Maleren
Nicholas Roerich
presenterte i 1910 en ide for Stravinskij, der han sa for seg et heidensk ritual der ei jente danser seg selv til døde. Den første opplevelsen Stravinskij fikk av dette, var i form av en drøm: ≪De gamle og vise sitter i en sirkel og observerer dansen før jenta dør. Jenta har de ofret til varguden for a fa velviljen hans≫. Da han komponerte
Ildfuglen
begynte Stravinskij a utforme skisser og ideer til bruk i verket.
[4]
Selv om han satt arbeidet til side et ar for a skrive
Petrusjka
(som han mente a lage som en lett
burlesk
, i motsetning til det tunge orkestrale arbeidet med
Varofferet
), var det i perioden 1912?1913 at
Varofferet
ble skrevet. Det ble laget for
Sergej Djagilevs
Ballets Russes
. Roerich var viktig i prosessen, og hentet sammen med Stravinskij inspirasjon fra liknende historiske ritualer. De arbeidet sa tett at Stravinskij refererte til verket som ≪barnet vart≫. Fram mot premieredagen gjorde de mange revisjoner av verket, til og med pa selve dagen.
Koreografien til
Vatslav Nizjinskij
distanserte seg radikalt fra den normerte ballettkoreografien. Stravinskij skrev senere i biografien sin om hvordan det var a arbeide med Nizjinskij: ≪Den stakkars gutten visste ingenting om musikk≫ og ≪han hadde blitt gitt en oppgave han ikke hadde kapasitet til a klare≫.
[5]
Stravinskij roste det store dansetalentet til Nizjinskij, men det var frustrerende for de to a lage koreografi sammen. Frustrasjonen til Stravinskij ble gjengjeldt av Nizjinskij, som klaget over den nedlatende holdningen hans: ≪… sa mye tid er bortkastet, siden Stravinskij tror han er den eneste som vet noe om musikk. Da han arbeidet med meg forklarte han valøren av de svarte notene og de hvite notene, attendelsnoter og sekstendelsnoter, som om jeg aldri hadde studert musikk i det hele tatt … Jeg skulle ønske at han hadde snakket mer om musikken sin, i stedet for a gi meg leksjoner i grunnleggende musikkteori.≫
[6]
≪Musikken i
Varofferet
gjør en malløs. A si at store deler har en skrekkelig lyd er en underdrivelse. Likevel er det unektelig mulig a spore en drivende rytme. I praksis har ikke verket noen som helst sammenheng med det de fleste av oss kaller musikk.≫
Premieren fant sted den
29. mai
1913
i
Theatre des Champs-Elysees
i
Paris
, med
Pierre Monteux
som dirigent. Ballets Russes var ballettensemblet pa den første framføringen. Den intense rytmikken og det primitive scenarioet sjokkerte publikum, som var vant med den sømmelige klassiske balletten. Den komplekse musikken og de veldige dansetrinnene som skulle forestille fruktbarhetsrituale, gjorde først at publikum begynte a pipe og bue. Da
fagottsoloen
i apningen begynte og etter hvert ble harmonisert med noen vage dissonanser, buet publikum høyt. Det var høyrøystede diskusjoner blant tilhengerne og motstanderne av verket, som raskt utviklet seg til roping og nevekamp. Videre utviklet uroen blant publikum seg til et rent oppstyr, og selv om politiet grep inn i pausen, klarte de kun a fa til noenlunde ro og orden. Kaos dominerte under resten av framføringen, og Stravinskij selv skal ha blitt sa opprørt at han gratende forlot salen før det var ferdig.
[8]
En annen berømt hendelse var da
Camille Saint-Saens
stormet ut fra premieren (selv om Stravinskij senere sa: ≪Jeg vet ikke hvem som fant pa den historien om at han faktisk var der, men sa stormet ut.≫
[9]
), etter at han skal ha blitt rasende over det han mente var misbruk av fagotten i apningen av stykket.
Stravinskij sprang til baksiden av scenen, hvor Djagilev skrudde av og pa lysene for a prøve a roe ned publikum. Nizjinskij stod pa en stol og lente seg ut for a rope slagene i takten til danserne, som ikke klarte a høre orkesteret (dette var spesielt vanskelig siden de russiske tallene er flerstavede over ti, eksempelvis atten:
vosemnadsat
).
[10]
Etter konserten var Nizjinskij og Stravinskij fortviet, men Djagilev sa at ≪skandalen var akkurat det jeg ønsket meg≫. De neste av de sju oppsetningene av verket ble fullført uten liknende skandaler som pa premieren, og de samme opptrederne satte opp verket i
London
mot slutten av aret. I 1924 ble det satt opp i
USA
, men da som en konsertversjon. Bade Stravinskij og Nizjinskij fortsatte a arbeide, men ingen av dem skrev et stykke som hadde den samme perkussive og intense stilen som
Varofferet
hadde.
Før han ble ferdig med orkesterversjonen, komponerte Stravinskij en firehendig
pianoversjon
. Han gjorde stadige revisjoner, bade musikalske og praktiske, selv etter premieren og langt inn i de pafølgende arene. Siden Stravinskij komponerte
Varofferet
pa pianoet (noe han ogsa gjorde med de andre stykkene sine), er det naturlig at han jobbet med pianoversjonen side om side med orkesterversjonen. Det var i pianoversjonen at stykket første gang ble publisert (det skjedde i 1913, orkesterversjonen kom ikke før i 1921). Pa grunn av
første verdenskrig
ble orkesterversjonen sjelden framført i arene etter premievisingene, noe som førte til at det var pianoversjonen som gjorde stykket kjent for allmennheten. Versjonen for piano blir fremdeles spilt, hovedsakelig fordi den bare krever to musikere.
Stravinskij lagde ogsa to versjoner for
pianola
. Sent i 1915 spurte Aeolian Company i London om lov til a gi ut bade
Varofferet
og
Petrusjka
slik, og innen 1918 hadde Stravinskij laget flere skisser til de komplekse passasjane. Grunnet det store arbeidet med a lage dette, var det bare
Varofferet
som ble gitt ut, seint i 1921. Da hadde Stravinskij allerede laget en mer omfattende versjon for Pleyela, et pianola som ble laget av Pleyel i Paris. Pleyela- og pianolaversjonene var ikke innspilt av en pianist, men av ekte ruller som var kuttet mekanisk, slik at dyktigheten til utøveren ikke pavirket resultatet. Musikologen William Malloch har oppdaget at den siste delen av verket var tydelig raskere enn i orkesterversjonen. Malloch mener at pa grunnlag av dette, revisjonene av det orkestrerte
partituret
, og noen fa og gamle fonografiske opptak, kan man forsta at Stravinskij egentlig ville ha det raske tempoet, men fant ut at instrumentalistene ikke var gode nok til a spille den rytmiske kompliserte delen i det tempoet, og satte derfor ned tempoet i partituret.
Verket er delt i to, og inneholder de følgende scenene (med de originale franske titlene i parentes):
Første del:
Jordas tilbedelse
(
Premiere Partie: L'adoration de la Terre
)
- Introduksjon
[11]
- 'Varlig varsel: Ynglingenes dans' (
Les Augures Printaniers: Danses des Adolescentes
)
[12]
- 'Bortførelseslek' (
Jeu du Rapt
)
[13]
- 'Varlig runddans' (
Rondes Printanieres
)
[14]
- 'De rivaliserende stammers lek' (
Jeux des Cites Rivales
)
[15]
- 'Vismannens opptog' (
Cortege du Sage
)
[16]
- 'Jordas tilbedelse (Vismannen)' (
L'Adoration de la Terre (Le Sage)
)
[17]
- 'Jorddans' (
Danse de la Terre
)
[18]
Andre del:
Offeret
(
Seconde Partie: Le Sacrifice
)
- Introduksjon
[19]
- 'De unge kvinners gatefulle runddans' (
Cercles Mysterieux des Adolescentes
)
[20]
- 'Helligets representant (
Glorification de l'Elue
)
[21]
- 'Frammaning av forfedrene' (
Evocation des Ancetres
)
[22]
- 'Forfedrenes rituelle handling' (
Action Rituelle des Ancetres
)
[23]
- 'Offerdans (den utvalgte)' (
Danse Sacrale (L'Elue)
)
[24]
Varofferet
krever et uvanlig stort
symfoniorkester
(en oversikt over instrumentene som brukes kan ses til høyre). Stravinskij la instrumentene i uvanlige og ukomfortable registere, slik at de ofte lat anstrengt. Et eksempel pa dette kan man høre allerede fra starten av, der fagottsoloen spiller opp mot de høyeste tonene i registeret. Stravinskij tok ogsa med instrumenter som ikke hadde blitt brukt særlig mye i orkestersammenheng før
Varofferet
, men som ble litt vanligere etterpa, for eksempel
altfløyte
,
pikkolotrompet
,
basstrompet
,
wagnertuba
, og
guiro
. Bruken av disse, sammen med den tidligere nevnte bruken av registeret til instrumentene, ga musikken en distinkt klang.
Stravinskijs musikk er
harmonisk
sett dristig, med markant bruk av
dissonanser
for a fa den rette klangfargen og den sterke musikalske energien.
Rytmisk
sett er musikken like dristig, og i store deler, er det konstante skifter i
taktarten
samt aksenter som kommer utenfor slaget. Stravinskij benytter asymmetriske rytmer, perkussive dissonanser,
polyrytmikk
,
polytonalitet
, lagvis oppbygning av ulike
ostinat
(gjentatte melodiske eller rytmiske motiver), og melodiske fragmenter til a lage komplekse vev av interaktive linjer. Et eksempel kan en se pa disse notene (hentet fra apningen av den siste delen, pianoversjonen. Klikk for a forstørre):
Ifølge komponisten og musikkteoretikeren
George Perle
er ≪skjeringen mellom de asymmetriske,
diatoniske
elementene og de symmetriske, ikke-diatoniske elementene, prinsippet bak det musikalske spraket, og kilden til spenningen samt den konfliktfylte energien i verket.≫ Denne ideen blir utdypet av Van Den Toorn, som gir en detaljert analyse av stemmestrukturen, ved hjelp av diatonisk avledede
tetrakorder
som skjer med symmetriske deler av den
oktatoniske skalaen
.
Som med den symmetriske oppdelingen av
tolvtoneskalaen
i
Varofferet
, kan de diatoniske partiene enklere og mer logisk forklares ved hjelp av
intervallsykluser
, heller enn ved tradisjonelle modi eller
dur
- og
mollskalaer
. Med unntak av intervallklasse fem, deler hver intervallklasse fra en til seks en oktav i like deler. Et sjunote-segment av intervallklasse fem-krinsen passer inn i rekkevidden til en oktav, og deler oktaven i ulike intervaller: Heltoner og halvtoner.
Grensen til det Perle definerer som hovedtemaet i introduksjonen, etter solofagottens hovedmotiv i taktene 1?3, er en symmetrisk tritonus delt inn i sma terser, noe som lager en intervallklasse tri-krets (C3). Som i stykket
Density 21.5
av
Edgard Varese
≪deler det intervallet i en tritonus i to sma terser, og differensierer dem ved a fylle inn gapet i den øvre tersen ? først kromatisk, og deretter med en enkel gjennomgangstone ? og lar den laveste tersen være apen.≫ Temaet blir delvis repetert i takt 7?9, hovedmotivet i takt 13, og sa blir hele temaet repetert i takt 66, da transponert en halvtone ned. Dette kommer ogsa igjen pa slutten av satsen. Her som
Cb-Bb-Ab
i stedet for det vanlige hovedmotivet med
C-H-A
.
Pa samme mate som i
Density 21.5
inneholder
Varofferet
≪en komplett representasjon av hver del i intervallkrets C3.≫ C3
0
begynner med
C-H-A
i hovedmotivet og blir komplettert av hovedtemaet som kommer like etterpa. Derimot blir ≪den ellers atonale C3-kretsen apnet med en liten ters som er helt diatonisk og tonal.≫ Pa den maten har verket noe til felles med nummer 33 av
Bela Bartoks
44 fiolinduetter, som ≪sidestiller tonale og atonale tolkinger av den samme opphøyde kvart-
tetrakorden
.≫
En av grunnene til at
Varofferet
fremdeles er berømt, er musikkteoretikerenes konstante diskusjoner og analyser av det.
Allen Forte
[25]
og Van den Toorn har gitt analyser av strukturen til verket basert pa abstrakte relasjoner mellom rytmer og toner, og argumenterer for en
modernistisk
tolkning av det musikalske spraket. Pa den andre siden gir
Richard Taruskin
grundige tolkninger av de tidlige verkene til Stravinskij, der han gir uttrykk for at deler av musikken er direkte avledet fra
russisk
folkemusikk
.
[26]
Varofferet
, med den engelske tittelen
The Rite of Spring
, var sa viktig for den kommende klassiske musikken at
Peter Schickele
i en radiosending sa at sa godt som alle de etterfølgende komposisjonene kunne kalles
The Rewrite of Spring
.
Selv om Nizjinskijs koreografi ble darlig preservert, ble koreografien samt Roerichs kostyme og scenografi rekonstruert i 1987 av dansehistorikeren Millicent Hodson, kunsthistorikeren Kenneth Archer, og koreografen Robert Joffrey, til en framføring av Joffrey Ballet.
[27]
Rekonstruksjonen hadde premiere i
Los Angeles
, og ble i 1990 vist pa fjernsyn som en del av
Dance in America/Great Performances
-serien pa PBS (
Public Broadcasting Service
).
[28]
Musikken til
Varofferet
benyttes som en standard for danseensemble over hele verden, med koreografien til
Pina Bausch
og
Kenneth MacMillan
. Som kontrast til de lange og grasiøse linjene i den tradisjonelle balletten, innebar koreografien til Nizjinskij krumme armer og bein. Danserne danset mer fra bekkenet enn fra føttene; en stil som senere skulle fa innvirkning pa
Martha Graham
. Kroppsdeler ble i koreografien bøyd innover i stedet for a apnes utover, kroppen ble trukket ned i stedet for a løftes opp, stegene var tunge i stedet for lette, og fokuset var ikke pa det elegante, men pa det
groteske
. Disse
antiballett
-aspektene hadde, sammen med det kontroversielle, veldige, hedenske og primitivistiske tematiske materialet, stor innvirkning pa
butoh
-formen til
Tatsumi Hijikata
og
Koichi Tamano
.
Varofferet
ble mer populært gjennom
Walt Disneys
Fantasia
, en
animert
spillefilm
hvor klassisk musikk ble lagt til levende bilde og fantasihistorier. I en innspilling av stykket fra 1961 med Stravinskij selv som dirigent, sier han at han fikk 1 200 dollar (av totalsummen pa 5 000 dollar) for at musikken skulle brukes i filmen. Her forteller han og at ettersom musikken hans ikke var omfattet av opphavsretten i
USA
, kunne Disney ha brukt musikken selv uten a ha fatt lov. Men siden Disney ville vise filmen i andre land, ble han uansett nødt til a overholde opphavsretten der. For at musikken skulle følge den animerte filmen, ble mye av den første delen i musikken tatt bort, flyttet til eller repetert pa slutten. Stravinskij selv skildret det hele som ≪avskyelig≫, og mente at hele verket medførte ≪en farlig misforstaelse≫.
Walt Disney-studioene parerte disse pastandene med a legge detaljerte rapporter og fotografier av da Stravinskij besøkte studioet pa bordet. Han ble sa vist en tidlig utgave av sekvensen, og skal ha sagt ≪A ja, det var akkurat slik jeg mente det, tror jeg!≫ Pa bildene skal han ha smilt, og gav Disney retten til a filmatisere
Ildfuglen
dersom det skulle bli flere utgaver av
Fantasia
. I de siste arene har Disney-studioene holdt pa at de ble overrasket over det de mente var et meningsskifte. Stravinskij hevdet pa sin side at han bare gav rettighetene til
Ildfuglen
over til Disney-studioene etter at Walt Disney hadde truet ham personlig, og sagt at han kom til a gjøre film av
Ildfuglen
uansett, sa han kunne like godt signere og fa betalt. Disney-familien har senere sagt at Stravinskij var uærlig. Walt Disneys nevø Roy E. Disney brukte
Ildfuglen
i produksjonen
Fantasia 2000
.
Ildfuglen
ble ogsa brukt i pastisjen av
Fantasia
,
Allegro non troppo
.
I
Fantasia
er
Varofferet
det fjerde verket som spilles, og er illustrert med en forestilling om framveksten av liv pa jorda. Sekvensen begynner med a vise enkle livsformer, evolusjonen fram til dinosaurene, og deres undergang. Filmen ble ikke regnet som suksessfull da den kom ut, men har i ettertid blitt hyllet for den ambisiøse og fantasifulle bruken av animasjon til sakalt seriøs kunst.
- Pierre Monteux
med Grand Orchestre Symphonique (Disque Gramophone, fra 1929 (første opptak))
- Leopold Stokowski
med
Philadelphia Orchestra
(
Victor
, fra 1929-30 (første amerikanske opptak))
- Leopold Stokowski
med Philadelphia Orchestra (lydsporet til
Fantasia
, fra 1939 (forkortet))
- Pierre Monteux
med
Boston Symphony Orchestra
(
RCA
, fra 1951 (mono))
- Leonard Bernstein
med
New York Philharmonic
(
Columbia
, fra 1958)
- Igor Markevitsj
med
Philharmonia Orchestra
(
EMI
, fra 1959 (nyutgitt pa Testament))
- Igor Stravinskij
med
Columbia Symphony Orchestra
(Columbia, fra 1960)
- Karel An?erl
med
Czech Philharmonic Orchestra
(
Supraphon
, fra 1963)
- Herbert von Karajan
med
Berlinfilharmonien
(
Deutsche Grammophon
, fra 1964)
- Seiji Ozawa
med
Chicago Symphony Orchestra
(RCA, fra 1968)
- Bernard Haitink
med
London Philharmonic Orchestra
(Phillips Eloquence)
- Pierre Boulez
med
Cleveland Orchestra
(Columbia, fra 1969, og Deutsche Grammophon, fra 1992)
- Sir
Colin Davis
med
Concertgebouw Orchestra
(
Philips
, fra 1976)
- Herbert von Karajan
med
Berlinfilharmonien
(Deutsche Grammophon, fra 1977)
- Lorin Maazel
med Cleveland Orchestra,
Telarc
(fra 1980)
- Benjamin Zander
med
Boston Philharmonic Orchestra
(
IMP
, med pianolaversjonen, spilt av Rex Lawson, fra 1990)
- Alexander Rahbari
med BRT Philharmonic Orchestra (Brussel,
Naxos
, fra 1990)
- Charles Dutoit
med
Montreal Symphony Orchestra
(
London/Polygram
, fra 1990)
- Pierre Boulez
med
London Symphony Orchestra
(RM Arts (DVD/VHS), fra 1993)
- Michael Tilson Thomas
med
San Francisco Symphony
(RCA/BMG, fra 1996)
- Valery Gergiev
med orkesteret til
Kirov Opera
(Philips, fra 1999)
- Esa-Pekka Salonen
med
Los Angeles Philharmonic
(Deutsche Grammophon, fra 2006 pa
Hybrid SACD
)
- Mariss Jansons
med
Royal Concertgebouw Orchestra
(RCO Live
Holland
, August 2008)
Stravinskij skal ha reagert pa Leonard Bernsteins 1958-opptak med ett ord: ≪Wow!≫
[29]
I en detaljert gjennomgang av Herbert von Karajans første opptak fra 1964, derimot, hanet Stravinskij innspillingen som ≪altfor polert≫, og sa at den var ≪sløvere enn Disneys døende dinosaurer≫. Til slutt konkluderte han med at han tvilte pa at verket kunne bli framført skikkelig med utgangspunkt i von Karajans klassiske tradisjoner.
[30]
- ^
(pa en)
Museum of Modern Arts online samling
,
Wikidata
Q73268604
,
https://www.moma.org/collection/
- ^
≪Research and Advanced Technology for Digital Libraries≫
. s. 113.
- ^
Bernstein (1976), side 357
- ^
Stravinsky (1998), side 31 og 40-41
- ^
Stravinsky (1998), side 40?41
- ^
Hill (2000), side 110
- ^
Slonimsky (1953)
- ^
Radio Lab, Show 202: "Musical Language"
Arkivert
1. september 2010 hos
Wayback Machine
., New York: WNYC (
21. april
2006
). Host/Producer: Jad Abumrad, Co-Host: Robert Krulwich, Producer: Ellen Horne, Production Executives: Dean Capello and Mikel Ellcessor.
- ^
Stravinsky og Craft (1962) side 144
- ^
Modris Eksteins utfordrer denne tolkningen, og pastar at han gjorde det pa grunn av den vanskelige koreografien og den ukonvensjonelle rytmikken i musikken, pluss at han holdt pa med det han alltid hadde gjort pa øvelsene. Eksteins legger til at historien ble pyntet pa av Stravinskij selv og Jean Cocteau for a forsterke mystikken i den allerede legendariske framføringen. (Eksteins (1989), side12).
- ^
≪Introduksjon≫
. Arkivert fra
originalen
29. september 2011
. Besøkt 9. september 2012
.
- ^
≪
Les Augures Printaniers: Danses des Adolescentes
≫
. Arkivert fra
originalen
29. september 2011
. Besøkt 9. september 2012
.
- ^
Jeu du Rapt
- ^
Rondes Printanieres
- ^
≪
Jeux des Cites Rivales
≫
. Arkivert fra
originalen
29. september 2011
. Besøkt 9. september 2012
.
- ^
≪
Cortege du Sage
≫
. Arkivert fra
originalen
29. september 2011
. Besøkt 9. september 2012
.
- ^
Adoration de la Terre (Le Sage)
- ^
Danse de la Terre
- ^
≪Introduksjon≫
. Arkivert fra
originalen
29. september 2011
. Besøkt 9. september 2012
.
- ^
≪
Cercles Mysterieux des Adolescentes
≫
. Arkivert fra
originalen
29. september 2011
. Besøkt 9. september 2012
.
- ^
≪
Glorification de l'Elue
≫
. Arkivert fra
originalen
29. september 2011
. Besøkt 9. september 2012
.
- ^
≪
Evocation des Ancetres
≫
. Arkivert fra
originalen
29. september 2011
. Besøkt 9. september 2012
.
- ^
Action Rituelle des Ancetres
- ^
≪
Danse Sacrale (L'Elue)
≫
. Arkivert fra
originalen
29. september 2011
. Besøkt 9. september 2012
.
- ^
Forte (1978)
- ^
Taruskin (1996)
- ^
Anderson, Jack, (25 October 1987), The Joffrey Ballet Restores Nijinsky's 'Rite of Spring',
New York Times
, vitja 14. juni 2009
- ^
Kisslegoff, Anna, (7 January 1990),DANCE VIEW; Why Those Bearskins in 'Le Sacre du Printemps'?,
New York Times
- ^
Henahan (1984)
- ^
From the History of the Mariinsky Theatre: Stravinsky: A Review of Recent Recordings of
Le sacre du printemps
, 1964]
- Bernstein, Leonard (1976),
The Unanswered Question ? Six Talks at HarvardBernstein
, Harvard University Press
- Copland (1952title=The Charles Elliot Norton Lectures, 1951?52), Cambridge: Harvard University Press
- Eksteins, Modris (1989),
Rites of Spring: The Great War and the Birth of the Modern Age
,
ISBN
0395937582
- Forte, Allen (1978),
The Harmonic Organization of the Rite of Spring
, New Haven: Yale University Press,
ISBN
0300022018
- Henahan, Donal (March 23, 1984), ≪
Philharmonic: Incarnations of Spring≫
,
New York Times
,
http://query.nytimes.com/gst/fullpage.html?res=9D0CE2DC1139F930A15750C0A962948260
- Hill, Peter (2000),
Stravinsky: The Rite of Spring
, Cambridge: Cambridge University Press,
ISBN
0-521-62221-2
- Perle, George
(1977),
Berg's Master Array of Interval Cycles
, ,
Musical Quarterly
(63:1?30)
. Gjengitt i
Perle, George (1995),
The Right Notes: Twenty-Three Selected Essays by George Perle on Twentieth-Century Music
, Stuyvesant, NY: Pendragon Press
- Perle, George (1990), Berkeley and Los Angeles: University of California Press,
ISBN
0-520-06991-9
- Scheurer, Timothy E. (1997),
Popular Music and Society
(Spring)
- Slonimsky, Nicolas (1953),
Lexicon of Musical Invective: Critical Assaults on Composers Since Beethoven's Time
, Seattle: University of Washington Press,
ISBN
0295785799
- Stravinsky, Igor (1998),
An Autobiography
, New York: W. W. Norton
(Originally published: New York:Simon & Schuster, 1936; first published as a Norton paperback 1962.)
- Stravinsky, Igor; Craft, Robert (1962),
Expositions and Developments
, Berkeley: University of California Press,
ISBN
0520044037
- Taruskin, Richard (1996),
Stravinsky and the Russian Traditions: A Biography of the Works through Mavra
, Berkeley and Los Angeles: University of California Press,
ISBN
0-520-07099-2
- Van den Toorn, Pieter C. (1987),
Stravinsky and the
Rite of Spring
: The Beginnings of a Musical Language
, Oxford: Oxford University Press,
ISBN
0193153319
,
http://ark.cdlib.org/ark:/13030/ft967nb647/
(ogsa Berkeley and Los Angeles: University of California Press.
ISBN 0-520-05958-1
)
- Yarustovsky, Boris Mikhailovich (1989), ≪Foreword to an edition of the orchestral score≫, New York: Dover Publications,
ISBN
0-486-25857-2
(opphavleg Moskva: Izd. "Muzyka", 1965)