Wilhelm Bodewin Johann Gustav Keitel
(1882?1946) var en tysk
generalfeltmarskalk
og øverste sjef i
OKW
, overkommandoen for
Wehrmacht
,
det nazistiske Tysklands
militærapparat, før og under
andre verdenskrig
i
Europa
. Han deltok ogsa i
første verdenskrig
.
Han ble etter krigen
dømt til døden
for
krigsforbrytelser
og
forbrytelser mot menneskeheten
. Han ble
hengt
i fengselet i
Nurnberg
.
Keitel var den eldste sønnen til godseieren Carl Keitel (1854?1934) og Apollonia, født Vissering (1855?1888). Moren døde i
barselfeber
da Keitels yngre bror Bodewin ble født. Broren ble senere general i
Wehrmacht
.
Keitel tilbrakte barndommen pa familiegodset og ble etter
abitur
ved det som i dag er
Max-Planck-Gymnasium
i
Gottingen
, tatt opp som
Fahnenjunker
ved et
artilleriregiment
i
den prøyssiske hær
i
Niedersachsen
. Han giftet seg med datteren av en velstaende landeier i 1909 og fikk etter hvert seks barn.
Et portrett av ham henger i
kapellet
pa hjemstedet Helmscherode.
[9]
Under første verdenskrig tjenestegjorde han som
Hauptmann
i et
artilleriregiment
pa
vestfronten
. I september 1914 ble han alvorlig skadet under kampene i
Flandern
, da han ble truffet av
granatsplinter
i høyre arm. Han ble dekorert med
Jernkorset
av 1.klasse, og etter at han ble friskmeldt, tjenestegjorde han ved
generalstaben
fra tidlig i 1915. Sammenlignet med de andre generalstabsoffiserene manglet han fem ars utdanning, og han beklaget seg til sin far over sine merkbart manglende basiskunnskaper. Strategisk planlegging la ikke for ham, men han var flink til a samordne forsyninger og troppebevegelser.
[10]
Da første verdenskrig var over, ble han med over i det nyopprettede
Reichswehr
. Pa denne tiden deltok han ogsa i organiseringen av
frikorps
i det østlige Tyskland mot den
polske
grensen.
Keitel underviste i to ar ved Hannover kavaleriskole og tjenestegjorde senere ved det sakalte
Truppenamt
(troppekontoret) i
Reichswehrministerium
.
Truppenamt
var benevnelsen for
Tysklands generalstab
mens landet pretenderte at det fulgte bestemmelsene i
Versaillestraktaten
. Her ble han stadig forfremmet, og ved
den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen
i 1933 var han leder av organisasjonsavdelingen.
I 1931 ble han forfremmet til
oberst
og fra 1. mars 1934
generalmajor
. Før 1933 hadde ikke Keitel noen kontakt med
nasjonalsosialistene
, og var ikke en gang medlem av partiet. Men i 1935 ble han pa anbefaling fra
Werner von Fritsch
utnevnt til dennes erstatter og sjef for
Wehrmachtsamt
(≪Kontoret for de væpnede styrkene≫). I 1937 ble han utnevnt til
general
. Han var sa redd for a bryte tjenesteforskriftene at nar han tok tjenestebilen til offentlige mottakelser, matte hans kone ta trikken, da han ansa det som ≪høyst ukorrekt≫ at hun ogsa fikk benytte seg av tjenestebilen.
[11]
Keitels ene sønn var forlovet med Dorle, datteren til krigsminister
Werner von Blomberg
. Julen 1937 fortalte Dorle til Keitel at hennes far som var enkemann, skulle gifte seg igjen, med en mye yngre kvinne,
Erna Gruhn
. Bryllup ble inngatt 12. januar 1938 i Rikskanselliet med Hitler og
Hermann Goring
som forlovere. Deretter gjemte brudeparet seg vekk. To dager senere kom
Berlins
politipresident, grev Helldorf, ≪svært oppskjørtet≫ til Keitels kontor via en sideinngang og ville spørre ham ut om Blombergs nye kone, men Keitel hadde aldri møtt henne. Det viste seg na at Erna Gruhn var tidligere straffet for løsaktig livsførsel, og sedelighetspolitiet hadde en mappe pa henne, der hun var fotografert i obskøne stillinger. Goring ble oppringt om saken, og kunne identifisere kvinnen pa bildene som Blombergs brud. Keitel ville ha mappen utlevert, men grev Helldorf tviholdt pa den, og i dag ligger den nedlast pa
statsadvokatens
kontor i Berlin.
[12]
Etter at Blomberg ble presset til a trekke seg som krigsminister og øverstkommanderende for de væpnede styrkene, ble Keitel satt inn som sjef for det nyopprettede
Oberkommando der Wehrmacht
og ble slik den nye øverstkommanderende da
Reichskriegsministerium
samtidig ble lagt ned. Keitel var dermed den øverste fagmilitære, mens
Adolf Hitler
selv sikret seg den politiske kontrollen over de væpnede styrkene.
Etter
felttoget i Frankrike
ble Keitel utnevnt til
generalfeltmarskalk
sammen med en rekke av de øvrige generalene. Etter at vapenhvileavtalen med Frankrike ble undertegnet, ble han tildelt
Jernkorsets ridderkors
. Det var svært uvanlig a tildele denne utmerkelsen til en
stabsoffiser
.
Keitel var under
andre verdenskrig
kjent for a være forsiktig og ettergivende overfor Hitlers mer eller mindre godt funderte militære disposisjoner. Han gikk i utgangspunktet mot bade felttoget i Frankrike og
Operasjon Barbarossa
, men føyde seg etter Hitlers ønsker. Han forsvarte generalfeltmarskalk
Wilhelm List
i 1942 da List fikk sparken av Hitler etter kampene i
Kaukasus
, men dette var siste gangen han kom med noen motforestillinger mot Hitler. Hans føyelighet og lydighet overfor Hitler gjorde at han fikk kallenavnet
Lakeitel
(≪
Lakei
? tel≫). Etter krigen sa han at han ≪ikke hadde styrke til a sta imot Hitlers personlighet≫, og han overtok Hitlers
gangstersprak
og fraser, slik som nar han i sine memoarer hevder at
Nederland
og
Belgia
forut for den tyske
invasjonen
hadde oppgitt sin nøytralitet ved a la
britiske
fly
krysse luftrommet sitt.
[13]
Joseph Goebbels
beskrev Keitel slik: ≪Man kunne kalle ham
setningsfullfører
. Han ser bare pa Førerens munn og bestreber seg pa a fullføre en setning Føreren har pabegynt…Han mangler dømmekraft, og i sin tjenesteiver gar han sa langt som til a holde sin egen bror unna Hitler.≫ Selv etter krigen mente Keitel at
Kurt von Schleicher
, som ble drept sammen med sin kone i
de lange knivers natt
, var ≪en
katt
som ikke kunne holde klørne unna politisk
musejakt
≫, og derfor hadde seg selv a takke.
[14]
Innad i Wehrmacht profilerte han seg mer og mer som en eksponent for umoralen. Bare fa dager etter at felttoget i
Polen
tok til, kom det inn opprørte rapporter om
Einsatzgruppen
som jaktet ned og henrettet
jøder
,
katolske
prester
og polske
adelige
. Wehrmachts øverstkommanderende i Polen, general von Gienath,
[15]
sendte i juli 1940 enda et inntrengende brev om a fa slutt pa mordene pa polske jøder. Som svar fikk han et ≪grovt brev≫ fra Keitel, med beskjed om at han ≪endelig skulle slutte a bry seg med ting≫ han ikke hadde noe med. Da etterretningssjefen
Wilhelm Canaris
klaget til Keitel over
SS
' forbrytelser, avviste OKW-sjefen ham bryskt med at ≪hvis Wehrmacht ikke vil ha noe med dette a gjøre≫, fikk den godta ≪at SS og
Gestapo
opptrer parallelt≫ med den. Keitel selv uttalte at de okkuperte omrader matte ≪renses for jøder, polakker og pakk≫. Men under forberedelsene til angrepet pa
radiostasjonen
i
Gliwice
, som tjente som unnskyldning for felttoget, røpet han til Canaris at ≪Jeg personlig synes jo ikke noe om slikt, men det er na engang Førerens vilje≫,
[16]
som om det skulle være noen begrunnelse.
Lydig undertegnet Keitel en rekke bestemmelser som brøt reglene for krig, særlig kjent er den sakalte
Kommissarbefehl
(≪kommissærordren≫) av 6. juli 1941, som innebar at alle
politiske kommissærer
i
Den røde hær
som ble tatt til fange, skulle skytes pa stedet. Videre ga han
Heinrich Himmler
frie hender til a føre
rasekrig
i øst. Han gav ogsa ordre til at alle franske
piloter
som kjempet i
Normandie-Niemen-skvadronen
pa
østfronten
ikke skulle behandles som
krigsfanger
, men skytes pa stedet. Da Canaris forela ham et dokument der han tok avstand fra at etterhvert 3,3 millioner sovjetiske krigsfanger omkom pa grunn av utilstrekkelig næring og husly, noterte Keitel 23. september 1941 for hand i margen: ≪Her dreier det seg om a utrydde en verdensanskuelse. Derfor godtar jeg tiltakene og dekker dem.≫
[17]
Det var Keitel som underskrev
Nacht und Nebel
(= Natt og
take
)-ordren av 7. desember 1941. Ifølge denne ordren skulle de som var under mistanke for a ha begatt ≪en straffbar handling mot Det tyske riket≫, sendes til tyske leirer uten at deres parørende ble informert - de forsvant i ≪natt og take≫, mennene i
Natzweiler
og kvinnene i
Ravensbruck
. Etter krigen unnskyldte Keitel seg med at motstandsbevegelsen uansett var startet av ≪lyssky pakk≫, og først i ettertid fikk betegnelsen ≪patrioters heroiske verk≫. Han innskjerpet i en ordre at ≪et tysk soldatliv skal bøtes for med dødsstraff for 50-100 kommunister≫. Siden Wehrmacht ikke kunne skille mellom hvem som var kommunist, og hvem ikke, ble hele landsbyer brent ned, og gisler skutt som ≪straffetiltak≫.
[18]
Keitel spilte ogsa en sentral rolle overfor dem som ble arrestert etter
20. juli-attentatet
, da han satt i militærtribunalet som sendte mistenkte offiserer, blant andre
Erwin von Witzleben
, over til
Roland Freisler
i
Volksgerichtshof
. Ironisk nok var Keitel den som gjorde
attentatet
mulig; det var han som eskorterte
Claus von Stauffenberg
inn i sperreomradet, for Stauffenberg visste at de som kom ifølge med Keitel, ikke fikk vesker og mapper undersøkt. ≪Min fører, De lever!≫ var Keitels første ord etter eksplosjonen.
Alfred Jodl
som padro seg en hodeskade under attentatet, mintes at Keitel ≪tok Hitler i sine armer og med fullkommen ro førte ham ut i det fri, varsomt som med et barn≫.
[19]
Keitel manglet helt forstaelse for attentatmennenes motiver og presterte a avskrive dem som ≪pessimistiske sytekopper≫, mens Stauffenberg var en ≪hemningsløs religiøs fanatiker≫.
[19]
Sammen med Goring gjorde han fra 14. juli 1944 den ≪tyske hilsen≫ obligatorisk for alle Wehrmacht-soldater. Han utlovet dusører pa ≪opptil 500 Mark≫ til dem som angav desertører, og han truet med a la desertørens familie unngjelde: ≪Hans parørende holdes ansvarlig for ham. Enhver lønnsutbetaling og støtte bortfaller.≫
Friedrich Paulus
' kone, sønn og datter ble derfor arrestert fordi Paulus hadde overgitt seg i
Stalingrad
, og fru Paulus satt som fange i
Dachau
frem til frigjøringen i 1945.
[20]
Til overmal utstedte han en ordre om a tvinge flyktninger til a snu, ≪om nødvendig med vapenmakt≫.
[21]
Dette forbudet mot evakuering av sivilbefolkning førte ogsa til store tap av menneskeliv etterhvert som
frontene
rykket inn i tysk omrade.
Under
sluttkampene om Berlin
prøvde Keitel forgjeves a fa andre generaler til a komme Berlin til unnsetning, men sa sent i krigen hadde han sa liten autoritet og respekt at dette ble ignorert av bade
Gotthard Heinrici
,
Felix Steiner
,
Walther Wenck
og
Theodor Busse
.
Etter Hitlers selvmord ble Keitel en del av
Karl Donitz
' kortlivede ≪
Flensburg
-regjering≫.
Albert Speer
var der ogsa. Han mente at Keitels smisking mot Donitz var det samme som han bedrev mot Adolf Hitler. 8. mai 1945 ble han autorisert av Donitz til a undertegne den tyske kapitulasjonen med Den røde arme i
Berlin
. Dagen før hadde Alfred Jodl undertegnet en tilsvarende avtale med vestmaktene i
Reims
.
Fire dager etter kapitulasjonen ble Keitel arrestert pa amerikansk initiativ og senere framstilt i
Nurnbergprosessen
, hvor han ble anklaget for:
Til sin sønn skrev han at han som tiltalt i Nurnberg oppfylte sin ≪siste oppgave overfor folket og historien≫. I vitneboksen erklærte han at han tok ansvar for alt han hadde underskrevet. Som hans forsvarer
Otto Nelte
sa, kjempet Keitel ikke lenger for a ≪redde hodet≫, men for a ≪redde ansikt≫, som med uttalelsen: ≪Jeg trodde, jeg tok feil og var ikke i stand til a hindre det som burde ha blitt forhindret. Dette er min skyld(…) Matte det fra en klar erkjennelse av arsakene, de uheldige metodene og de fryktelige følgene av denne krigen vokse frem et hap for det tyske folk om en ny fremtid i det internasjonale fellesskap.≫ Som de andre tiltalte erklærte han seg ≪ikke skyldig≫ i rettssalen, men sa fikk han se et filmopptak fra
konsentrasjonsleirene
. Goring erklærte at dette var en bløff, en ≪russerfilm≫. Men Keitel brast i grat da han sa en
bulldoser
skyfle sammen likhaugene. Til retts
psykologen
Gustave Gilbert
sa han: ≪Nar jeg ser slike ting, skammer jeg meg over a være tysker≫ ? men tilføyde straks, ganske usannferdig: ≪Men jeg visste det ikke.≫ Hans samvittighetskvaler var likevel sa store at han bad forsvarer Nolte ta opp med den amerikanske aktoren,
Robert Kempner
, at han ønsket a tilsta sin skyld, for ≪a frata dem som hadde utført hans ordrer, noe av det strafferettslige ansvaret≫. Derved hapet han ogsa a unnga den ≪æreløse≫ hengningsdøden, og bli skutt i stedet, ≪som en soldat≫. Kempner sa pa Keitels utspill som et ≪tegn pa soldataktig anstendighet≫. I tillegg ville en tilstaelse fra Keitel styrke tribunalets moralske grunnlag. 23. februar 1946 kom Nolte imidlertid tilbake og sa at Keitel hadde trukket tilstaelsen tilbake, for det hadde Goring ≪befalt≫. Med karakteristisk feighet begrunnet Keitel dette med at selv om en tilstaelse var riktig og ≪ærefull≫, matte han adlyde Goring, som han ≪fortsatt betraktet som sin overordnede≫.
[22]
Keitel ble dømt til døden, og hans anmodning om a bli
henrettet ved skyting
ble avslatt for a understreke at han var dømt som kriminell og ikke som militær. Keitel ble derfor
hengt
i fengselet i Nurnberg. Han var andremann til a ga opp trappen til
galgen
, etter
Joachim von Ribbentrop
. Keitels siste ord var ≪
Deutschland uber alles!
≫ ? som det tidligere het i
nasjonalsangen
.
[23]
- ^
Gemeinsame Normdatei
, besøkt 9. april 2014
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Hrvatska enciklopedija
, Hrvatska enciklopedija-ID
31102
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Munzinger Personen
, Munzinger IBA
00000000548
, besøkt 9. oktober 2017
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Store sovjetiske encyklopedi (1969?1978)
, avsnitt, vers eller paragraf
Кейтель Вильгельм
, besøkt 27. september 2015
[Hentet fra Wikidata]
- ^
a
b
c
Det tyske nasjonalbibliotekets katalog
, GND-ID
118721577
, besøkt 22. april 2023
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Store sovjetiske encyklopedi (1969?1978)
, avsnitt, vers eller paragraf
Кейтель Вильгельм
, besøkt 28. september 2015
[Hentet fra Wikidata]
- ^
I was the Nuremberg jailer (1st American edition)
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Kunnian ruletti: korkeimmat ulkomaalaisille 1941-1944 annetut suomalaiset kunniamerkit
, side(r)
511
[Hentet fra Wikidata]
- ^
≪Arkivert kopi≫
. Arkivert fra
originalen
6. desember 2008
. Besøkt 1. mars 2009
.
- ^
Guido Knopp:
Hitlers krigere
(s. 87-88), forlaget Historie & kultur, Oslo 2008,
ISBN 978-82-92870-06-8
- ^
Guido Knopp:
Hitlers krigere
(s. 96)
- ^
Guido Knopp:
Hitlers krigere
(s. 100)
- ^
Guido Knopp:
Hitlers krigere
(s. 112)
- ^
Guido Knopp:
Hitlers krigere
(s. 95)
- ^
http://www.lexikon-der-wehrmacht.de/Personenregister/G/GienanthCurtLudwigFreiherrv.htm
- ^
Guido Knopp:
Hitlers krigere
(s. 107-9)
- ^
Guido Knopp:
Hitlers krigere
(s. 115)
- ^
Guido Knopp:
Hitlers krigere
(s. 118-19)
- ^
a
b
Guido Knopp:
Hitlers krigere
(s. 122)
- ^
Guido Knopp:
Hitlers krigere
(s. 218)
- ^
Guido Knopp:
Hitlers krigere
(s. 123)
- ^
Guido Knopp:
Hitlers krigere
(s. 83-84)
- ^
Guido Knopp:
Hitlers krigere
(s. 127)