Karl Eduard Wilhelm Groener
(født
22. november
1867
i
Ludwigsburg
i
Wurttemberg
, død
3. mai
1939
i
Potsdam
i
Brandenburg
) var en
tysk
militær og politiker.
Under avslutningen av
første verdenskrig
var Groener
de facto
øverstkommanderende av den tyske hæren og ledet tilbaketrekningen og demobiliseringen av tyske tropper fra
Vestfronten
. Groener hørte til de militære som aksepterte
Weimarrepublikken
og var republikkens forsvarsminister fra 1928 til 1932. Han ble da presset ut av posten, hovedsakelig av
Kurt von Schleicher
, som ønsket a samarbeide med
nazistene
.
Wilhelm Groener var sønn av offiseren Karl Eduard Groener (død 1893) og Auguste Boleg.
[8]
Etter avlagt
Abitur
ble Groener 22. november 1884
fanejunker
i
Wurttembergische Armee
. Den 9. september 1886 fikk han rang av løytnant og tjenestegjorde hovedsakelig i
infanteriet
. Fra 1899 var han ved
generalstaben
.
Groener viste seg a være en dyktig organisator og leder av kompliserte logistiske operasjoner, og steg hurtig i gradene. Ved utbruddet av
første verdenskrig
i 1914 var han blitt sjef for feltjernbanen og hadde ansvaret for utbyggingen av jernbanenettet, spesielt den strategiske banen til Belgia. Under mobiliseringen hadde han ansvar for troppetransporten per jernbane, den strategiske oppmarsjen og operasjonene i krigens innledende fase. For sin innsats ble han 26. juni forfremmet til
generalmajor
og fikk 11. september 1915
Pour le Merite
-ordenen, samtidig som han ble utnevnt til æresborger av hjembyen
Ludwigsburg
.
Pa slutten av mai 1916 ble Groener sjef for det nyopprettede
≪Kriegsernahrungsamt≫
, med ansvar for matforsyningen til befolkningen under krigen. I november 1916 samme ar ble han befordret til
generalløytnant
, og utnevnt til sjef for det nye prøyssiske
Kriegsamt
som skulle ha ansvar for krigsøkonomien, dessuten til stedfortredende krigsminister i
det prøyssiske krigsministeriet
.
Etter at han røk uklar med
Oberste Heeresleitung
ble han i august 1917 beordret til kampinnsats som sjef for 33. infanteridivisjon ved
Østfronten
. For sin frontinnsats fikk han
Den røde ørns orden
.
[9]
Den 23. desember 1917 overtok han ledelsen av
XXV. Reserve-Korps
fikk 27. februar 1918 i oppdrag a lede
I. Armee-Korps
. Kort tid etter ble han befordret til
Heeresgruppe
Eichhorn
, der Groener fungerte som sjef for generalstaben.
Etter at
Ludendorff
ble avsatt 26. oktober 1918, ble Groener første generalkvartermester og den faktiske sjefen for den øverste hærledelsen,
Oberste Heeresleitung
,
[10]
og ledet tilbaketrekningen og demobiliseringen av tyske tropper fra
Vestfronten
.
Under
novemberrevolusjonen
i 1918 inngikk Groener en overenkomst (
Ebert-Groener-pakten
) med sosialdemokraten
Friedrich Ebert
i den hensikt a forhindre en revolusjon etter bolsjevistisk forbilde i Tyskland.
Groener gikk 23. juni 1919 inn for a akseptere
Versaillestraktaten
, siden han var klar over at om landet avviste de tunge betingelsene ville det svekkede tyske forsvaret ikke være i stand til a avverge en okkupasjon.
[11]
25. juni 1919 overtok han som leder av hovedkvarteret i
Kolberg
etter Hindenburgs avgang.
I desember 1919 gikk Groener ut av aktiv tjeneste, for deretter a innga som transportminister i ulike regjeringer fra 1920 til 1923. I 1928 ble han
Otto Gesslers
etterfølger som
forsvarsminister
, en post han hadde til 1932. Fra 1931 var han i tillegg
innenriksminister
.
Sterkt patrykk fra delstatene førte til at han etter
presidentvalget i Tyskland 1932
matte utstede et forbud mot de
nasjonalsosialistiske
SA
-troppene.
Groeners
statssekretær
i forsvarsdepartementet,
Kurt von Schleicher
, som sto for en mer samarbeidsorientert linje med nazistene, forhandlet med
Hitler
bak Groeners rygg. For a fa gjennomført sin strategi, presset den intrigante Schleicher fram Groeners avgang ved a true med at ellers ville Schleicher og hele ≪generaliteten≫ ga av samlet.
[12]
Groener strakk seg straks tilbake til privatlivet. Han bosatte seg i
Potsdam
-
Bornstedt
i 1934 der han skrev sine memoarer,
Lebenserinnerungen
.
Den 3. mai 1939 døde Groener av akutt leverbetennelse. En militær bestemmelse forbød savel aktive offiserer i
Wehrmacht
som avgatte offiserer med rett til a bære regimentsuniform a delta under sørgehøytideligen. Bare Hitler-motstanderen
generaloberst
Kurt von Hammerstein-Equord
(1878?1943), som allerede var satt pa sidelinja, stilte opp i full uniform under bisettingen ved
Sudwestkirchhof Stahnsdorf
. Grava kan fortsatt ses.
Groener gav ut
Der Weltkrieg und seine Probleme
(1920),
Das Testament des Grafen Schlieffen
(1927) og
Der Feldherr wider Willen
(1930).
[13]
- (de)
Friedrich Hiller von Gaertringen: ≪
Groener, Karl Eduard Wilhelm.
≫ I
Neue Deutsche Biographie
(NDB). Bind 7, Duncker & Humblot, Berlin 1966,
ISBN
3-428-00188-5
, s. 111?114 (
digitalisering
).
- Klaus Hornung:
Alternativen zu Hitler. Wilhelm Groener ? Soldat und Politiker in der Weimarer Republik.
Ares-Verlag
, Graz u. a. 2008,
ISBN 978-3-902475-41-1
.
- Johannes Hurter:
Wilhelm Groener. Reichswehrminister am Ende der Weimarer Republik (1928?1932).
Oldenbourg, Munchen 1993,
ISBN 3-486-55978-8
.
- Dorothea Groener-Geyer:
General Groener. Soldat und Staatsmann.
Societats-Verlag, Frankfurt am Main 1955.
- ^
a
b
Gemeinsame Normdatei
, besøkt 9. april 2014
[Hentet fra Wikidata]
- ^
a
b
Autorites BnF
,
data.bnf.fr
, besøkt 10. oktober 2015
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Munzinger Personen
, Munzinger IBA
00000006273
, besøkt 9. oktober 2017
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Hrvatska enciklopedija
, Hrvatska enciklopedija-ID
23467
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Gemeinsame Normdatei
, besøkt 10. desember 2014
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Brockhaus Enzyklopadie
, Brockhaus Online-Enzyklopadie-id
groener-wilhelm
, besøkt 9. oktober 2017
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Social Networks and Archival Context
, SNAC Ark-ID
w6mh26hj
, besøkt 9. oktober 2017
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Dorothea Groener-Geyer:
General Groener. Soldat und Staatsmann.
Societats-Verlag
. Frankfurt am Main 1955. s. 19.
- ^
Dorothea Groener-Geyer:
General Groener ? Soldat und Staatsmann
, Societats-Verlag, Frankfurt am Main 1955, s. 352.
- ^
Heinrich August Winkler
:
Der lange Weg nach Westen. Deutsche Geschichte 1806?1933
, Bonn 2002, s. 168.
- ^
Heinrich August Winkler
:
Der lange Weg nach Westen. Deutsche Geschichte 1806?1933
, Bonn 2002, s. 400.
- ^
Johannes Hurter:
Wilhelm Groener. Reichswehrminister am Ende der Weimarer Republik (1928?1932).
Oldenbourg, Munchen 1993, s. 348?351.
- ^
Svensk uppslagsbok
, Malmo 1932