Tysklands generalstab
(
tysk
:
Großer Generalstab
) var et overordnede militære koordinerende ledd og gjorde at Tyskland fikk et organisasjonsmessig fortrinn overfor sine militære motstandere.
Generalstaben
var en staende enhet, som først ble opprettet innen
Preussen
og senere videreført i
den tyske hæren
, og var ansvarlig for studier av krigføring og utarbeidelse av overordnet militære strategier og
mobiliseringsplaner
.
Behovet for en sentral stab som samlet den militære kompetansen vokste fram pa slutten av
1700-tallet
. Fram til da var muligheten til militær suksess prisgitt den militære dyktighet og kompetanse til den enhver tid sittende kongen. Med
Fredrik den store
som et unntak, var ofte den militære dyktighet hos kongene som oftest ganske lav, noe som førte til en generell nedgang i den militære kompetansen. Mot slutten av 1700-tallet ble det da vanlig a knytte til seg dyktige, yngre offiserer som
Gerhard von Scharnhorst
og
August von Gneisenau
, men dette var ikke tilstrekkelig til a bøte pa den manglende kompetanse og evne til koordinering som var nødvendig, noe som ble ekstra tydelig under
Napoleonskrigene
.
Etter det prøyssiske nederlaget i
slaget ved Jena-Auerstedt
i
1806
ble det nødvendig a ta noe radikale grep da bade de militære systemene, og til dels hele den prøyssiske statsdannelsen var nær et kollaps. Etter
freden i Tilsit
det pafølgende aret utnevnte
Fredrik Vilhelm III av Preussen
en rekke unge, lovende offiserer, blant dem Scharnhorst, Gneisenau,
Carl von Clausewitz
og
Heinrich Friedrich Karl vom Stein
til en kommisjon som skulle sta for en reorganisering av hæren, og denne kommisjonen fungerte i praksis som en generalstab i fredstid.
Blant tiltakene kommisjonen iverksatte, var apning av militære akademier i
Berlin
,
Konigsberg
og
Breslau
som var apne for alle og med opptak utfra kompetanse og dyktighet. Disse skolene vektla bade tradisjonelle militære fag og intellektuell trening, herunder ogsa fokus pa stabstjeneste. Selv om hæren fortsatt var dominert av tradisjonelle oppfatninger, ble hver enhet pa hær-,
korps
- og
divisjonsniva
utstyrt med offiserer med stabsopplæring som
adjutant
for den øverste lederen.
Denne funksjonen ble lovmessig forankret etter Napoleons endelige nederlag i
1814
og dette var den første generalstaben som har eksistert. Generalstaben var hele tiden en liten enhet med stor innflytelse. Den telte rundt 50 personer da den ble etablert, og sjelden mer enn 100 offiserer. Ytterst fa tjenestegjorde fast ved generalstaben, de fleste var der mens de fortsatt formelt var en del av sine egentlige regimenter, til tross for at de kunne være i generalstaben i flere ar ad gangen.
Den prøyssiske generalstaben hadde en stor grad av frihet fra politisk innblanding, i motsetning til andre generalstaber som etter hvert kom ogsa i andre land. Denne selvstendigheten ble ogsa slatt fast i den lovmessige forankringen som kom da
Det tyske keiserrike
ble opprettet i
1871
.
De fire kongerikene
Preussen
,
Bayern
,
Sachsen
og
Wurttemberg
ble videreført etter Napoleonskrigene, og disse hadde sine adskilte hærer. Den prøyssiske hæren var det største og ble hjørnestenen og den mest toneangivende i den keiserlige tyske hæren (
Kaiserliche Armee
eller
Deutsches Reichsheer
) som ble skapt etter den tyske samlingen i
1871
. Men i tillegg bestod den av de adskilte hærene til de andre kongedømmene helt fram til avslutningen av
første verdenskrig
.
I fredstid var den øverstkommanderende for disse hærene den respektive kongen i de fire kongedømmene, men i krigstid, da
første verdenskrig
ble erklært, overtok keiseren som øverstkommanderende og koordinerende ledd for disse fire hærene gjennom den prøyssiske generalstaben.
I hovedsak besto strukturene i generalstaben slik da hadde vært i fredsarene etter
Napoleonskrigene
, og det var særlig da
Helmuth von Moltke
ble prøyssisk generalstabssjef i
1857
under kong Vilhelm I, fra
1871
keiser
Vilhelm I av Tyskland
at disse ble videre utviklet og generalstabens posisjon befestet. Blant annet styrket han konkurranseelementene ved den militære utdanningen, og utfra disse resultatene ble de 12 beste offiserene plukket ut for a fa personlig spesialutdannelse i generalstabstjeneste. Selv om disse offiserene ogsa tjenestegjorde ved operative avdelinger, sørget dette for en større forstaende for tenkesett og koordinerte handlinger, økende kompetanse i stabsavdelingene ute, og basen a rekruttere
generalstabsoffiserer
fra ble stadig større.
Generalstaben slik den sto fram etter Moltkes reformer, men ogsa ut fra den selvstendigheten den hadde i forhold til de politiske systemer, gjorde at den sto fram som den mest effektive i Europa.
Denne felles tenkematen medførte at Moltke under
Den fransk-prøyssiske krig
bare trengte a utstede korte direktiver til de store formasjonene, slik at stabsoffiserene ved de underliggende hovedkvarterene kunne utarbeide disse videre i detalj, med sin lokalkjennskap og kjennskap de militære
doktrinene
og den strategiske tenkningen de var lært opp til. Dette var i motsetning til situasjonen hos Preussens motstandere, hvor den sentrale militære enheten ble overlesset med spørsmal, detaljer og et svært vanskelig kommando- og kontrollsystem.
Dette ble en av de avgjørende faktorene for den tyske seieren under krigen.
Generalstaben under først
Alfred von Schlieffen
, og deretter under
Moltke den yngre
, kunne ikke kompensere for svikten som oppsto innen
logistikken
, eller komme med nye, alternative planer i stedet for de som feilet. Selv om generalstaben arbeidet bade pa ulike nivaer gjennom hele krigen og bidro til en rekke av de tyske seirene helt fram mot slutten av krigen, tapte Tyskland denne da landet brøt sammen innefra under presset. Selv om den tyske generalstaben tapte
utmattelseskrigen
mot
de allierte
, var en hovedarsak til denne sviktende forsyninger. Ved a fokusere ensidig pa hærens behov, hadde generalstaben oversett problemene i Tyskland - sultkatastrofen kalt ≪
kalrabivinteren
≫ i
1917
, da til og med
poteter
var mangelvare.
[1]
[2]
En virkning av utmattelseskrigen var at opptaket til stabene pa arme- og
korps
-niva ble endret, slik at elever ved
Kriegsakademie
kunne bli utplasseres allerede i sitt annet studiear. Dette ble senere endret.
Etter
første verdenskrig
ble generalstaben ansett for a være den tyske militarismens hjørnestein og
de allierte
seierherrene prøvde a undertrykke denne institusjonen. Men den overlevde mellomkrigstiden, riktig nok under navn
Truppenamt
(≪Troppekontoret≫) innen
Reichswehrministerium
en periode for a imøtekomme
Versaillestraktatens
bestemmelser og spilte en viktig rolle fram til planleggingen av
andre verdenskrig
.
Da
nasjonalsosialistene
kom til makten i
1933
, kunne de bare overta
Truppenamt
s planer for styrkeoppbygging, bortsett fra at disse regnet ikke med at oppbyggingen kunne gjennomføres før i 1944-45. Dette førte til at en rekke forhold ikke var pa plass da Tyskland startet krigen i 1939, blant annet var
artilleriet
avhengig av hester for a bli forflyttet. Men generalstaben støttet Hitlers styrkeoppbygging, og ikke minst knusingen av
SA
, som selv hadde sett for seg en militær rolle, til de etablerte offiserenes store skrekk.
En del av
Hitlers
maktkonsolidering gikk ut pa a ha rivaliserende enheter med uklare grensedragninger, som igjen flyttet beslutningen opp til ham selv. Blant annet benyttet han
skandalen
rundt
Werner von Blomberg
til a fjerne bade Blomberg og
Werner von Fritsch
, de to mest sentrale aktørene innen generalstaben og den militære ledelsen. Generalstaben ble formelt sett erstattet med
OKH
og
OKW
.
Under
andre verdenskrig
, og særlig etter innledningen av
Operasjon Barbarossa
sommeren
1941
, ble den overordnede, operative koordineringen delt mellom OKH og OKW, hvor førstnevnte hovedsakelig koordinerte innsatsen pa
Østfronten
, mens sistnevnte koordinerte operasjonene pa alle de andre frontavsnittene. Dette førte til at en i realiteten hadde to generalstaber og en uheldig rivalisering, og at sentrale spørsmal berodde pa Hitler, noe som ytterligere styrket hans personlige makt.
Hitler lyktes delvis i a underminere generalstaben ved avskjedigelser og nyutnevnelser. Likevel forble den den eneste motstanderen han aldri fikk bukt med. I
Mein Kampf
beskrev han i
1924
den tyske generalstab som ≪det mektigste redskap, verden noen gang har sett≫. Men da han kom til makten, oppdaget han at generalstaben ikke hadde til hensikt a tjene som noe redskap for hans politikk; den hadde sin egen. Han kunne bestikke
industrien
, snakke kirken rundt og likvidere
fagforeningene
; men hæren lot seg hverken skremme eller bestikke eller snakke rundt. Tvert om var han nødt til a forsterke den, fordi han trengte den til sine formal. I 1934 tvang hæren ham attpatil til a knuse den radikale
NSDAP
-fraksjonen under
Ernst Rohm
. Den tyske hæren ønsket riktignok - som Hitler selv -
revansj
etter første verdenskrig, og som han ønsket generalstaben a se Tyskland som en stormakt igjen. Men for hæren var det snakk om en gjenopprettelse av forholdene i keisertidens Tyskland. Etter erobringen av
Polen
og
Frankrike
tidlig i andre verdenskrig var revansjen oppnadd, og generalstaben tilfreds; men disse seirene hadde bare skjerpet Hitlers maktbegjær. Generalstabens mal var for ham kun et middel. Ofte sa han at han misunte
Stalins
forutseenhet og grundighet, da han sørget for a likvidere sin generalstab før han innlot seg pa krig. Operasjon Barbarossa var ikke ønsket av den tyske generalstaben; den var konsekvent motstander av krig mot
Russland
, som
junkerne
tradisjonelt hadde vært alliert med. Den
russiske revolusjon
i
1917
hadde ikke endret noe ved denne alliansen; tvert om var det etter avtale med den
bolsjevikiske
regjeringen at generalstaben hadde klart a opprettholde en skyggehær pa tross av
Versaillestraktaten
.
[3]
Etter
20. juli-attentatet
omga Hitler seg i stigende grad med folk fra marinen og
flyvapenet
.
Kriegsmarine
var ikke svært synlig i krigen, men plettfri hva
forræderi
angikk; og om
Luftwaffe
ikke hadde svart til forventningene, kunne bare
Goring
lastes for dette. I hæren identifiserte Hitler seg i stigende grad med de menige pa bekostning av offiserene. Bortsett fra
Wilhelm Keitel
og
Wilhelm Burgdorf
, som snakket ham etter munnen, stolte han til slutt ikke pa noen av generalene. Straks en hær gikk tilbake eller mistet et støttepunkt, skrek han ankalger om forræderi og sendte rasende
telegrammer
med
strategiske
forelesninger
. Selv i sitt
testament
fant han plass til en siste fordømmelse av hæren. Ved a trekke seg bort fra generalstaben og omgi seg med etterplaprere, ble Hitlers hovedkvarter omdannet fra et krigskabinett til et østerlandsk
hoff
av smigrere.
[4]
Den prøyssiske generalstaben (1808?1871)
[
rediger
|
rediger kilde
]
Den tyske generalstaben (1871?1919)
[
rediger
|
rediger kilde
]
Oberkommando des Heeres (OKH) (1933?1945)
[
rediger
|
rediger kilde
]
Oberkommando der Wehrmacht (OKW) (1938-1945)
[
rediger
|
rediger kilde
]