En stridsvogn eller panservogn , noen ganger omtalt som tanks , er et beltedrevet militært kampkjøretøy utstyrt med kanon for a bekjempe pansrede kjøretøy .

Kanonen er vanligvis montert i et dreibart tarn , som regel sammen med ett eller flere tunge maskingevær til bruk mot infanteri , fly eller upansrede kjøretøy. Ifølge CFE-avtalen er en stridsvogn et selvdrevet, pansret kampkjøretøy, med evne til tung ildkraft, primært fra en hovedkanon for direkte ildgivning med høy munningshastighet nødvendig for a ta opp kamp med pansrede og andre mal, med høy terrenggaende mobilitet, med et høyt niva av egenbeskyttelse, og som ikke primært er konstruert og utstyrt for transport av tropper.

Stridsvognen ble utviklet under første verdenskrig , forsøksvis for a trenge gjennom piggtradsperringer og skyttergraver. Storbritannia var den første nasjonen som brukte stridsvogner i kamp, under slaget ved Somme den 15. september 1916 .

De fleste moderne stridsvogner har et mannskap pa fire – vognkommandør, skytter, lader og vognfører. Noen stridsvogner, spesielt russiskproduserte vogner, er utstyrt med automatlader og har da et mannskap pa tre.

Den norske hæren har stridsvogner av typen Leopard 2 . Tidligere har de brukt blant annet tyske Leopard 1 , amerikanske M24 Chaffee lette stridsvogner, tyske Panzer III og amerikanske M48 Patton .

Historie [ rediger | rediger kilde ]

Utdypende artikkel: Stridsvognens historie

Konseptet [ rediger | rediger kilde ]

Stridsvognen er det 20. arhundres realisering av en gammel drøm, a kunne gi soldater mobil beskyttelse og ildkraft. Siden bibelsk tid har mennesker forestilt seg eller forsøkt a konstruere slike kjøretøy drevet av menneskers eller dyrs muskelkraft, av seil, eller mer nylig, av dampkraft. Bare nar forholdsvis nye teknologier ble tilgjengelig kunne tanken bli en praktisk mulighet, nemlig forbrenningsmotor , pansring, og beltedrift .

Pansrede tog dukket opp pa midten av det 19. arhundre, og ulike pansret damp- og bensindrevne biler ble ogsa foreslatt. Den første panserbilen ble produsert i Østerrike i 1904. Imidlertid ble alle begrenset til skinner eller relativt framkommelig terreng. Det var utviklingen av en praktisk beltedrift som ga den nødvendige uavhengige mobiliteten i ulendt terreng.

Mange kilder antyder at Leonardo da Vinci og H.G. Wells pa en mate forutsa eller "oppfant" stridsvognen. Da Vincis tegninger fra det 15. arhundre av hva enkelte beskriver som en "stridsvogn" viser et muskeldrevet kjøretøy omkranset av kanoner. ^[1] Maskinene som er beskrevet i Wells novelle The Land Ironclads fra 1903 er et skritt nærmere, de var pansret, hadde en intern kraftkilde og kunne krysse grøfter. Noen aspekter av novellen forutsa den taktiske bruken og innflytelsen stridsvogner etterhvert skulle fa. Etter a ha sett britiske stridsvogner i 1916 nektet Wells for a ha "oppfunnet" dem. Han skriver: "Men la meg bemerke med en gang at jeg ikke var deres fremste opphavsmann. Jeg tok opp en ide, manipulerte den litt, og ga den videre." ^[2] Det er imidlertid mulig at en av de britiske stridsvognspionerene, Ernest Swinton, bevisst eller ubevisst ble pavirket av Wells fortelling. ^{[3] [4]}

Beltedriften oppsto ut fra forsøk pa a forbedre mobiliteten til hjulgaende kjøretøy ved a spre vekten, redusere marktrykket og øke grepet. Eksperimenter kan spores sa langt tilbake som det 17. arhundre, og ved slutten av det nittende eksisterte det i ulike gjenkjennelige og praktiske former i flere land. Nordmannen Odilon Baltazar Hannibal Hanneborg hadde med seg en beltedrevet grøftemaskin til Verdensutstillingen i 1905 ^[5] , men han søkte ikke patent pa denne og det hevdes at britene stjal ideen til utviklingen av sine første stridsvogner.

Første verdenskrig [ rediger | rediger kilde ]

Winston Churchill hadde sett Rolls-Royce panserbiler i bruk i 1914 , og hadde hørt om planer om a lage et beltegaende kampkjøretøy. Han var pa den tiden marineminister, og nedsatte Landskipskomiteen for a utvikle dette nye vapenet. Selv om stridsvogner opprinnelig ble kalt landskip av komiteen, ble det hetende tank pa engelsk , etter en avledningsmanøver for a skjule hva som egentlig ble utviklet. Offisielt skulle de nemlig være fraktefartøy for vann, altsa ≪vanntanker≫.

Den første stridsvognen var i operativ tjeneste da kaptein H. W. Mortimore fra Royal Navy ledet en Mark I i kamp ved Delville Wood under slaget ved Somme i 1916. I Frankrike utviklet de Schneider CA1 ut fra Holt beltegaende traktorer , og de brukte dem første gang 16. april 1917. Den første bruken av stridsvogner i større sammenheng var ved slaget ved Cambrai , 20. november 1917.

Stridsvognen var med pa a gjøre skyttergravskrigen umoderne, og tusener av stridsvogner i bruk av britiske og franske styrker var med a bidra til allierte seire. I begynnelsen var det blandede resultater ved bruk av stridsvogner, da de var svært upalitelige. Tyske styrker brukte stort sett et lite utvalg av erobrede styrker, da de bare produserte tyve av sitt eget design A7V .

Mellomkrigstiden og andre verdenskrig [ rediger | rediger kilde ]

I mellomkrigstiden ble britene ledende pa utviklingen av stridsvogner. Dette var bade pa grunn av tilstanden til den franske og tyske økonomien, og pa grunn av at USAs forsvar var kraftig bygget ned etter krigen.

Stridsvogner ble utviklet hovedsakelig i tre kategorier: Lette stridsvogner pa ti tonn og mindre ble brukt til oppklaring og hadde vapen som stort sett bare var brukbare mot andre lette stridsvogner. Middelstunge, eller cruiser tank pa engelsk, var tyngre, men raskere. Tunge stridsvogner, eller infantry tank pa engelsk, var tungt pansret og hadde høy vekt.

Ideen var a bruke tunge stridsvogner sammen med infanteriet for a fa til et gjennombrudd, og sa ville grupper med middelstunge stridsvogner strømme gjennom gapet og operere bak fiendens linjer for a angripe forsyningslinjer og hovedkvarter. Dette var en stor del av britisk doktrine, og ble tatt opp av tyskerne som en del av Blitzkrieg -konseptet.

Amerikansk tankegang var at stridsvogner skulle være lette og mobile, og hvis de støtte pa andre stridsvogner skulle de trekke seg tilbake og la tungt pansrede panserjagere ta seg av dem. I praksis ble det slik at etter hvert som det ble flere og flere stridsvogner pa slagmarken sa matte hvert kampkjøretøy ha effektive vapen for a bekjempe stridsvogner. Dette utløste et rustningskappløp hvor stridsvognene fikk stadig tyngre pansring og kraftigere bevæpning. Der hvor stridsvognens oppgave før hadde vært utelukkende a forsere hindringer, matte den na innga et kompromiss for a kunne bekjempe andre stridsvogner pa en effektiv mate.

Den andre verdenskrig satte pa alvor fart pa utviklingen av stridsvogner. For eksempel startet Tyskland krigen med mange Panzer I med to maskingevær og Panzer II med 20 mm kanon. Den tyngste utgaven i operativ tjeneste var Panzer IV med en kortløpet 75 mm kanon og en vekt pa under 20 tonn. Pa slutten av krigen var den dominerende tyske stridsvognen Panther , med en lang 75 mm kanon og vekt pa 45 tonn, sett pa som ≪bare≫ middelstung.

Under krigen ble ogsa tarn vanlig pa alle stridsvogner. Alle vogner ble utstyrt med radioer , noe som lettet stridsledningen av avdelinger. Kolossale vogner med flere tarn, slik som sovjetiske T-35 , forsvant.

Den kalde krigen [ rediger | rediger kilde ]

Etter krigen sa fortsatte utviklingen stort sett i samme retning. Lette stridsvogner ble henvist til oppklaring, i tillegg til luftlandsettinger med amerikanske styrker. Med arene sa ble lette stridsvogner sa a si borte.

Med utviklingen som hadde skjedd pa hjuloppheng og motorer sa ble middelstunge stridsvogner fra krigens siste ar i stand til a fa bedre ytelse enn tunge stridsvogner fra krigens begynnelse. Med litt tyngre panser og bedre motor sa kunne middelstunge stridsvogner ta opp kampen med alt av panservernvapen pa slagmarken. Den britiske Centurion var i stand til a ta treff fra tyske 88 mm panservernkanoner , samtidig som L7-kanonen kunne sla ut fiendtlige stridsvogner og Rolls-Royce Meteor-motoren ga den en toppfart pa 35 km/h. Centurion erstattet alle middelstunge stridsvogner i britisk bruk, og ble kalt universalstridsvogn. Begrepet main battle tank (hovedstridsvogn) fulgte kort tid etter.

Utviklingen av panservernmissiler var den siste spikeren i kista til tunge stridsvogner. Missilenes lange rekkevidde gjorde at stridsvognen ikke kunne ta opp kampen ute av skuddhold, men matte manøvrere seg nærmere inn.

Pa samme tid sa ble pansrede personellkjøretøyer og senere stormpanservogner utviklet for a bringe mobiliteten til infanteriet opp til stridsvognens niva. Stormpanservognene tok ogsa over flere av rollene til lette stridsvogner. Amerikanske M2 Bradley er et eksempel.

De fleste trekk ved moderne stridsvogner ble etablert under andre verdenskrig, og selv om utviklingen siden har gjort alle enkeltkomponentene mer kapable, sa ville en stridsvognkommandør fra andre verdenskrig straks kjent igjen en moderne stridsvogn.

I dag [ rediger | rediger kilde ]

I dagens strategier blir kamper mellom stridsvogner mindre og mindre aktuelt. Tanks benyttes heller samkjørt med infanteri i urban krigføring ved a utplassere dem i forkant av troppene. Nar fiendens infanteri er engasjert kan tanks gi støtteild pa slagmarken. De kan ogsa fronte angrep nar infanteri er utplassert i personellkjøretøy ^[6]

Tanks ble brukt til a ga i spissen for de innledende fasene av invasjonen av Irak. I 2005 var det 1100 amerikanske M1 Abrams i Irak, og selv om de viste seg a ha en uventet høy sarbarhet for veibomber ^[7] viste de seg a være uvurderlige i kamper i byomradene, spesielt under slaget om Fallujah .

Israels Merkavastridsvogner har funksjoner som gjør dem i stand til a støtte infanteri lettere kamper og kontraterrorismeoperasjoner . Blant disse er en bakdør som muliggjør persontransport.

Forskning og utvikling [ rediger | rediger kilde ]

Fokus for dagens forskning og utvikling med hensyn til ildkraft ligger pa bedre teknologi for a oppdage fiender, blant annet gjennom termokameraer , automatiserte ildstyringssystemer og økt utgangsenergi fra kanonen for a bedre rekkevidde, nøyaktighet og panserpenetrasjon. ^[8] Den mest modne fremtidsteknologien er den elektrotermisk-kjemiske kanonen. ^[9] En elektrotermisk-kjemisk stridsvognskanon med betegnelsen XM291 har gatt gjennom flere vellykkede skytesekvenser pa et modifisert M8-chassis. ^[10]

For a forbedre stridsvognens beskyttelse forskes det blant annet pa teknologi som skal gjøre den usynlig for radar ved a tilpasse stealthteknologier opprinnelig konstruert for fly. Forbedringer av kamuflasje og forsøk pa a gjøre kjøretøyet ≪usynlig≫ gjennom aktiv kamuflasje blir ogsa gjennomført. Det pagar ogsa forskning pa elektromagnetiske forsvarssystemer for a spre eller avlede innkommende beskytning ^{[11] [12]} , samt ulike former for aktive beskyttelsessystemer for a hindre innkommende prosjektiler i a treffe stridsvognen.

Mobilitet kan forsterkes i fremtidige tanker ved bruk av dieselelektriske eller turbin-elektrisk hybridmotorer for a bedre drivstofføkonomi og redusere størrelse og vekt pa motoren. ^[13] Moderne stridsvogner far dessuten stadig mer avanserte elektronikk- og kommunikasjonssystemer.

Teknisk [ rediger | rediger kilde ]

Stridsvognens komponenter [ rediger | rediger kilde ]

Pansring [ rediger | rediger kilde ]

Stridsvogner er de tyngst bepansrede kampkjøretøyer i moderne hærer. Pansringen er laget for a beskytte vognen og mannskapet mot mange forskjellige typer trusler. Vanligvis er beskyttelse mot panserbrytende ammunisjon avfyrt fra andre stridsvogner det viktigste momentet. Stridsvogner er sarbare for panservernmissiler avfyrt av andre panserkjøretøyer, infanteri , helikoptre eller fly . De er ogsa utsatt i forhold til stridsvognminer , større bomber og direkte treff fra artilleri . De fleste moderne stridsvogner er nærmest usarbare i forhold til splinter fra artillerigranater og lettere panservernvapen.

Den mengden panser som i teorien skal til for a gjøre vognen helt usarbar fra alle kanter ville vært for tung til a være praktisk, sa utviklere av stridsvogner legger mye arbeid i a balansere mellom beskyttelse og vekt.

Typer pansring [ rediger | rediger kilde ]

Den vanligste typen panser er passivt panser , som bestar av lag med herdet stal , legeringer og keramiske materialer . Den mest kjente typen passivt panser er det britiske Chobham -panseret, som bestar av keramiske blokker satt inn i en plastkompositt mellom lag av konvensjonelt panser.

De fleste stridsvogner har siden andre verdenskrig blitt laget med skranende overflate pa panseret, vanligvis i front. Dette har to hensikter; det ene er at prosjektiler kan bli reflektert bort fra overflaten, og det andre er at tykkelsen pa panseret i horisontalplanet er i effekt mye større. (Skranende pansring vil dog ikke være i stand til a reflektere moderne pilammunisjon med ballistiske hetter) Se bildene under for to eksempler pa stridsvogner fra samme periode med forskjellig geometri pa panseret:

Motsatsen til passivt panser er reaktivt panser . Den eksplosive varianten av reaktivt panser bestar av en sprengladning som eksploderer ut mot innkommende prosjektiler. Dette er for a stoppe hulladninger , og har tidligere hatt mindre effekt mot kinetisk ammunisjon. Moderne eksplosiv reaktiv pansring har ogsa en god beskyttende effekt mot kinetisk ammunisjon. Reaktivt panser henges pa utsiden av stridsvognen i sma utskiftbare pakker, og er en vanlig oppgradering av eldre stridsvogner.

Fordeling av panseret [ rediger | rediger kilde ]

Pansringen pa en stridsvogn er ujevnt fordelt. De tykkeste delene er forrest pa skroget og forrest pa tarnet. Sidene har tynnere pansring, og bak er det oftest enda tynnere. Spesielt over motoren bak pa dekket av vognen er det som regel lite pansring.

Beltene og hjulene pa noen stridsvogner er delvis beskyttet av sideskjørt. Dette er fordi det er sarbare deler, og vognen blir immobilisert ved skade pa drivverket. Noen ganger har stridsvogner som opprinnelig ikke har sideskjørt blitt oppgradert senere.

De som bekjemper stridsvogner søker a angripe de delene av vognen som er darligst beskyttet. Stridsvogner er sarbare overfor flyangrep og andre skudd fra oven. For eksempel sa søker infanteri med panservernvapen a finne en skytestilling høyere opp enn stridsvognen, for eksempel i assiden ved en fremrykningsvei for pansrede styrker. Stillestaende stridsvogner er ogsa sarbare overfor artilleri.

Bevæpning [ rediger | rediger kilde ]

Utdypende artikkel: Stridsvognsbevæpning

Alle moderne stridsvogner er bevæpnet med en kanon . Stridsvognkanoner er de mest grovkalibrede vapen i bruk i landstridsføring, hvis man ser bort fra noen artillerivapen. Selv om kaliberet ikke har gatt opp vesentlig siden andre verdenskrig, er moderne stridsvognkanoner teknisk overlegne. De vanligste kalibrene er 120 mm for vestlige stridsvogner og 125 mm for tidligere østblokk-materiell. De fleste stridsvognkanoner i dag er glattløpede, med kanonene til britiske og indiske styrker som nevneverdige unntak.

Kanonen kan fyre av flere forskjellige typer ammunisjon. De vanligste i dag er pilammunisjon og høyeksplosive granater. Pilammunisjon bestar av et prosjektil med mindre kaliber enn løpet, og et prosjektilhylster kalt drivspeil (engelsk sabot ) rundt denne. Penetratoren bestar av et svært hardt stoff, vanligvis wolfram og i noen tilfeller utarmet uran , og er spiss og stabilisert i flukt av finner . Pilammunisjon omtales som regel som kinetisk ammunisjon eller APFSDS , en forkortelse for Armour-Piercing, Fin-stabilised, Discarding Sabot . Eksplosive granater deles som regel mellom HEAT (High Explosive Anti Tank), som bygger pa hulladningsprinsippet , og HEP (High Explosive Plastic) som inneholder en mengde plastisk sprengstoff som detoneres ved treff. Sistnevnte brukes som regel mot harde mal som bunkere , som for det meste er laget av andre materialer enn metall.

Vanligvis bærer stridsvogner andre vapen for forsvar mot infanteri eller fly. Som oftest er dette en 7,62 eller 12,7 mm maskingevær montert koaksialt langs hovedvapenet. Et par franske stridsvogner ( AMX-30 og AMX-40 ) har brukt en 20 mm maskinkanon her. I tillegg har mange stridsvogner et maskingevær for vognkommandøren eller laderen pa taket av tarnet. Amerikanske og russiske 12,7 mm eller 14,5 mm maskingevær er ogsa i stand til a bekjempe lettpansrede kjøretøy pa kort hold.

Noen stridsvogner har blitt bygget om til spesialroller og har hatt uvanlig bevæpning slik som flammekastere . (Se for eksempel Hobart's Funnies )

Ildledelse [ rediger | rediger kilde ]

I begynnelsen ble vapnene siktet gjennom enkle optiske sikter . Avstander ble i begynnelsen estimert, noen ganger med hjelp av siktet. Senere ble stereoskopiske avstandsmalere introdusert, og disse forble standard frem til laseravstandsmaler ble innført. Presisjonen var ikke sa god, og skyting under bevegelse var praktisk umulig.

Moderne stridsvogner har en rekke systemer for a fa til mer presis beskytning og kunne skyte mens vognen er i bevegelse. Gyroskoper stabiliserer løpet pa kanonen, det vil si at det automatisk kompenseres for vognens bevegelser. For skytteren ser det ut som om kanonen ligger stille i forhold til malet, mens vognen beveger seg. Sensorer og datamaskiner hjelper til med avstandsmaling og sikting, med faktorer som lufttemperatur, luftfuktighet, kanonens temperatur, hastigheten til stridsvognen og hvor slitt løpet er. Moderne stridsvogner med "hunter-killer" kapasitet lar vognkommandøren søke etter mal med sitt sikte mens skytteren engasjerer sitt mal med sitt sikte. Nar vognkommandøren ønsker det, trykker han pa overstyringsbryteren sin, og tarnet dreier umiddelbart mot malet vognkommandøren sikter pa med sitt sikte.

Nattsikter av forskjellig slag gjør ogsa stridsvognen i stand til a kjempe om natten. Laserbelysere kan gjøre stridsvognen i stand til a dirigere ild fra andre.

Mobilitet [ rediger | rediger kilde ]

Det er hovedsakelig to typer mobilitet man snakket om i forbindelse med stridsvogner. Det ene er taktisk mobilitet , som er et mal pa vognens evne til a forflytte seg pa slagmarken. Dette er en konsekvens av vognens evne til a forsere terreng og i hvilken hastighet den kan forflytte seg. Det andre er strategisk mobilitet , som er et mal pa hvor hurtig stridsvognavdelingen kan forflyttes lengre avstander. Det avhenger av rekkevidde, hva slags bruer som kan bære stridsvognen og hva slags transportmidler som kan anvendes.

En moderne stridsvogn er laget for a være veldig mobil og takle de fleste terrengtyper. Dette oppnas ved beltedrift med lavt marktrykk, god bakkeklaring og tilstrekkelig motorkraft. Pa tross av at den virker veldig solid, er stridsvognen relativt skjør. Mannskapet ma kontinuerlig vurdere terrenget, for stridsvognen er tung og kan skades ved for hard kjøring. Et belte kan ogsa glippe av, og kan ta fra noen minutter for et drillet mannskap til flere timers jobb a fa det pa igjen.

Hvor enkelt det er a flytte en stridsvogn mellom to punkter er avhengig av flere ting. For eksempel betyr den store vekten at stridsvognen sliter veldig bade pa underlaget og pa beltene sine. I tillegg bruker stridsvogner store mengder drivstoff. Ved enhver anledning foretrekker militære planleggere a frakte stridsvognene pa tungtransportlastebiler eller jernbane . Stridsvogner er som regel laget for a passe gjennom jernbanetunnelene eller bruene i det omradet den skal brukes.

Pa grunn av stridsvognens høye vekt, er ogsa flytransport vanskelig. Som et eksempel kan det amerikanske tunge transportflyet C-5 Galaxy bare bære to M1 Abrams stridsvogner av gangen.

Stridsvognen i aksjon [ rediger | rediger kilde ]

Opprydning : Denne seksjonen trenger en opprydning for a oppfylle Wikipedias kvalitetskrav . Du kan hjelpe Wikipedia ved a forbedre den.

Vanskeligheter med a bruke stridsvogner [ rediger | rediger kilde ]

Nar en stridsvogn skal bevege seg, ma det planlegges. Man ma ta hensyn til terrengets utforming, og vognen skal helst ikke bli observert av fienden. Den er stor, og ruver derfor i terrenget. I tillegg kan bade motoren og belteverket høres pa lang avstand.

Stridsvogner kan ikke operere pa egen hand. Hvis det er ABC-vapen i bruk eller de blir beskutt, ma mannskapet stenge alle luker. Da kan de bare se ut gjennom periskoper og sma luker. Pa toppen av det hele bruker de mye av konsentrasjonen ganske enkelt pa a betjene stridsvognen. En infanterist kan da lett snike seg inn pa vognen. Vognkommandøren har som regel hodet sitt ute av luken sin, men dette gjør ham sarbar. Hvis stridsvognavdelingen ikke har med seg eget infanteri, sa ma de dekke hverandre under framrykning. Halve avdelingen star stille og observerer og er klare til a skyte, og andre halvparten av avdelingen rykker fram. Dette forsinker selvfølgelig framrykningen. Moderne ildledningssystemer gjør dette lettere.

Hvorvidt stridsvogner skal grupperes tett eller samlet avhenger av lendet og trussel. Stridsvogner tett sammen er gode mal for panservernvapen og artilleri, men vil ogsa kunne levere massiv ildkraft tilbake. De fleste stridsvognsavdelinger foretrekker a kjøre relativt tett, da dette letter ildledelsen i stor grad, samt ivaretar det viktige prinsippet om kraftsamling. Spredte formasjoner fungerer stort sett kun i svært apne landskaper, for eksempel apen ørken, hvor lendet ikke hindrer enkeltvogners innsyn i andres sektor.

Stridsvogner fungerer mest effektivt med godt trenede mannskaper. Et eksempel pa dette er ved Golanhøyden under Jom kippur-krigen i 1973 . Hundrevis av syriske kampkjøretøyer angrep et mindre antall israelske stridsvogner. Israelerne hadde bedre trening og gjorde fa feil. Syrerne rykket fram i formasjon og utnyttet ikke terrenget og responderte heller ikke pa israelske manøver. De israelske stridsvognene trakk seg bakover til bedre posisjoner en rekke ganger, og hver gang sa slo de ut et par syriske kjøretøyer hver. Pa slutten av slaget hadde israelerne slatt ut ti syriske kjøretøyer for hvert israelsk. Syrerne forbedret senere opplæringen sin, og i krigen i Sør- Libanon i 1982 var ikke forskjellen pa langt nær sa stor.

Stridsvogner kan ikke forflytte seg langt pa egen hand. Avhengig av tilstanden til vognene, typen terreng og hvor effektive verkstedavdelingene er, sa vil en panserdivisjon miste 2-20% av vognene sine per time med framrykning. De fleste av disse vil bli reparert, men i mellomtiden vil avdelinger bli delt og mannskapene vil bli slitne. Resultatet er en mindre effektiv divisjon.

Stridsvogner krever mye vedlikehold. Atte timeverk per dag er ikke uvanlig hvis vogna blir brukt intensivt. Mannskapet ma gjøre det meste av dette selv, og jobben er vanligvis delt pa fire. Hvis de har en automatlader pa kanonen er det bare tre a dele jobben pa.

Stridsvognavdelinger [ rediger | rediger kilde ]

Stridsvogner er noen ganger organisert i rene panserdivisjoner, men dette er vanligvis et rent administrativt grep. De opererer alltid sammen med infanteri. I Norge er den største panseravdelingen en bataljon, hvorav 1-2 underavdelinger ( eskadroner ) bestar av stridsvogner.

Pa laveste niva har man tropper med tre til fem stridsvogner. En eskadron er tre til fem tropper, med et par ekstra kommandovogner for eskadronssjefen og staben hans. En bataljon har tre pansereskadroner, og gjerne et par stridsvogner til i stabseskadronen. Totalt er det typisk 33 til 60 stridsvogner i en bataljon.

Etter hvert som avdelingen far tap, sa ender gjerne bataljonen med to eskadroner, organisert av de gjenværende vognene. Panserbataljonen har gjerne støttelementer med panservern -, oppklarings -, bombekaster - og trenavdelinger . I tillegg sa er det gjerne vedlikeholdspersonell, og en panserbataljon er fort 50 til 300 menn flere enn stridsvognmannskapene.

Mannskapet [ rediger | rediger kilde ]

Moderne stridsvogner har mannskap pa tre eller fire. Under andre verdenskrig var det vanlig med fem. Mannskapet tilbringer mindre enn 10% av tiden sin inne i kjøretøyet. Resten gar med til vedlikehold, reparasjoner, spising, personlig hygiene og annet. Dog oppstar 25% av tapene deres mens de er pa utsiden av kjøretøyet.

Vognkommandøren (VK) er øverste befal pa vognen og sitter i tarnet. VK koordinerer mannskapet i strid, og har samband med resten av troppen. Vognkommandøren har et dilemma: Jo mer VK har hodet sitt ut av kjøretøyet, jo mer oversikt har han/hun over det som skjer i omgivelsene, noe som gjør det enklere a oppdage fiendtlige mal og om stridsvognen er i ferd med a ga inn i et bakholdsangrep. Pa den annen side er han/hun mer utsatt for fiendtlig ild, og hvis VK blir skadet eller drept, er resultatet en mindre effektiv stridsvogn, som dermed er mindre kampdyktig og mer utsatt. Denne problemstillingen gjelder i mindre grad for moderne stridsvogner med stabiliserte vognkommandørsikter, som for eksempel Leopard 2.

Vognføreren (VF) styrer vognen pa ordrer fra vognkommandøren, og sitter foran i skroget.

Skytteren sikter inn kanonen og skyter pa vognkommandørens ordre. Han/hun tilbringer mesteparten av tiden med ansiktet klemt mot siktemidlene, og hjelper i sa mate med til observasjon av verdenen pa utsiden av stridsvognen. Skytteren sitter ogsa i tarnet.

Laderen lader kanonen mellom hvert skudd. Han/hun far ordre om typen ammunisjon av vognkommandøren. Laderen hjelper i ogsa til med observasjon av utsiden og sitter i tarnet sammen med vognkommandøren og skytteren.

I eldre stridsvogner var det noen ganger et maskingevær foran i skroget, som ble betjent av en kombinert skytter og radiooperatør .

I tillegg til maskingevær har mannskapet sine egne handvapen, for eksempel pistoler eller maskinpistoler . Dette er for bruk ved vakthold eller i nærkamp med fiendtlige styrker.

Se ogsa [ rediger | rediger kilde ]

• Liste over stridsvogner

Referanser [ rediger | rediger kilde ]

Litteratur [ rediger | rediger kilde ]

• James F. Dunnigan : How to make war , tredje utgave, Quill, ISBN 0-688-12157-8

Eksterne lenker [ rediger | rediger kilde ]

• (en) Tanks ? kategori av bilder, video eller lyd pa Commons
• (en) Tank ? galleri av bilder, video eller lyd pa Commons
• (engelsk) AFV Database - tekniske data for en del stridsvogner
• Panserbataljonen (Hæren)
• (engelsk) Norwegian Armour Arkivert 25. mai 2011 hos Wayback Machine .