Sosialisme
(fra
latin
socius
? følgesvenn, kamerat) er en politisk
ideologi
som ønsker at produksjonsmidlene er eid av et fellesskap, enten gjennom det offentlige, staten eller samvirker (eller en kombinasjon av disse). Tilhengere av sosialismen ser økt offentlig og/eller demokratisk engasjement i samfunnet som et virkemiddel til a oppna hva de ser pa som rettferdighet og positiv frihet (≪rett til≫). Sosialismen fremmer styring av økonomien, og er skeptisk til private næringsinteresser og profittmotiver.
Sosialisme er en bred samlebetegnelse pa en rekke ideologier pa
venstresiden
av den politiske høyre-venstre-aksen. Alt fra
kommunister
pa ytterste venstre til noen ganger selv sentrumsorienterte
sosialdemokrater
identifiserer seg med sosialismen som overordnet ideologi.
Pierre-Joseph Proudhon
1809–1865
Fransk anarkist.
De tidligste formene for sosialisme anses a være de bevegelsene som siden er kommet til a ga under navnet den
utopiske
sosialisme. Denne politiske tendensen arbeidet ut ifra den forestillingen at sosialistiske enklaver kunne oppbygges innenfor rammene av det
føydale
eller senere det kapitalistiske samfunn. Rettenkende rikmenn eller sammenslutninger av idealister skulle saledes opprette sosialistiske produksjonfellesskaper eller kollektiver, som sa ved sitt eksempel kunne inspirere andre til a følge samme spor. De teoretiske talsmennene for denne strategien var sosialister som
Charles Fourier
, Claude Henri de Rouvroy de Saint-Simon og
Robert Owen
. Noen
[
hvem?
]
regner ogsa
anarkisten
Pierre-Joseph Proudhon
til denne retningen.
I
Report to the County of Lanark
(
Rapport til amtsadministrasjonen i Lanark
, 1821) hevder den engelske storindustrialisten Owen at bare et brudd med samfunnsutviklingen kan oppheve
industrialiseringens
og
privateiendommens
skyggesider. Han stiller opp et sett prinsipper for et fullstendig samfunnsalternativ hvor ambisjonen er a forene det beste fra den førindustrielle verdens sosiale liv med den nye tids nye
teknologi
. Kjernepunktet er kooperative landsbyer som planlegges for mellom tre hundre og to tusen mennesker. Den primære beskjeftigelse skal være
landbruk
og
matproduksjon
, men ogsa
handverk
og
industrivirksomhet
er pa programmet. Oppdragelse og utdannelse spiller en nøkkelrolle. Owen fastholdt
opplysningstidens
ide om de ytre omstendigheters innvirkning pa menneskesinnet og den medfølgende optimistiske tro pa at en korrekt oppdragelse ville føre til et godt samfunn.
Owens egne praktiske erfaringer som suksessfull virksomhetsleder gav ham mange tilhengere. Han ble en inspirasjonskilde for mange opposisjonelle som ikke ville vente pa effekten av utvidet
stemmerett
. Hans anvisninger for en annen mate a organisere et samfunn pa forela blant annet med detaljerte planer for
arkitekturen
. I arene som fulgte ble hele seksten Owen-inspirerte storkollektiver grunnlagt i USA og ti i Storbritannia. De mest kjente var New Harmony i
Indiana
(
1825
?
1828
) ? det første ikke-religiøse utopiske samfunn i USA ? og Harmony Hall i England (
1839
?
1845
). Bade nordamerikansk og engelsk sosialisme har siden vært preget av denne formen for praktiske eksperimenter med politiske øyer i det kapitalistiske samfunn.
Den utopiske sosialisme mistet mye av sin tiltrekningskraft etter hvert som industrialismen slo igjennom og motsetningene mellom
arbeiderklassens
og
borgerskapets
økonomiske interesser ble tydeligere, og arbeiderne begynte a
organisere
seg som klasse pa tvers av virksomhetene, og i et motsetningsforhold til arbeidsgiverne.
Fra midten av
1800-tallet
utviklet
Karl Marx
og
Friedrich Engels
en økonomisk teori om kapitalismens mate a fungere pa og en teori om fasene i den historiske utvikling ? og om overgangen mellom disse fasene. Disse teoriene er siden kommet til a ga under betegnelsen
marxisme
. Marx selv foretrakk a kalle oppfattelsen for den vitenskapelige sosialisme, nettopp for a sette en skillelinje i forhold til den sakalt utopiske sosialisme. Den store forskjellen mellom disse to retningene innen sosialismen er bevisstheten om klasseinteressenes betydning. Marx ansa det for naivt a forestille seg at industrifyrstene ville la seg inspirere til a delta i sosialistiske eksperimenter. Enkelte kunne nok la seg lokke til det, men langt de fleste kunne forventes a følge deres klasseinteresse i selv a opprettholde makten overes deres virksomheten, retten til a lede og fordele arbeidet, og retten til virksomhetenes overskudd. Derfor skulle sosialismen vinnes i en kamp mellom arbeiderklassen som hadde objektiv interesse i sosialisme, og arbeidsgiverne, eller borgerskapet, kapitalistene, som omvendt hadde objektiv interesse i a opprettholde kapitalismen ? uansett hvor humanistiske eller empatiske disse arbeidsgiverne matte være. Sosialisme forutsatte
klassekamp
, mente de sentrale marxistene i denne perioden.
Det betyr dog ikke at de utopiske sosialisters innflytelse ble utslettet av marxismens fremvekst. I sin kritikk av arbeidsfordelingen er Marx tydelig inspirert av den franske sosialisten Charles Fourier. Marx nevner i
Parisermanuskriptene
Fouriers kritikk av arbeidets oppsplittede og ensformige karakter.
Pa slutten av 1800-tallet delte marxistene seg i to leire. De
revolusjonære
mente at overgangen fra et kapitalistisk samfunn hvor
borgerskapet
var den herskende klassen, til et sosialistisk samfunn hvor arbeiderklassen hadde makta, matte skje gjennom en
revolusjon
.
Reformistene
, anført av
Eduard Bernstein
, mente derimot at arbeiderklassen kunne og burde skaffe seg makt gradvis gjennom utvidelse av stemmeretten og innføring av sosiale og økonomiske reformer.
Den revolusjonære tradisjonen ble etter den russiske revolusjonen i
1917
dominert av ideene til
Vladimir Lenin
. Mens Marx mente at en sosialistisk revolusjon kun kunne skje i et utvikla samfunn, framhevet Lenin at en sosialistisk revolusjon kunne skje i et tilbakeliggende land som
Russland
, men at revolusjonen da matte gjennomføres av et eliteparti av profesjonelle revolusjonære. Etter revolusjonen utviklet denne tradisjonen, som na tok i bruk begrepet
leninismen
eller
marxismen-leninismen
om seg selv, seg til et forsvar for at det kommunistiske elitepartiet ogsa matte ha en dominerende maktposisjon i den nye staten som ble utviklet. Under
Josef Stalin
ble denne tanken brukt til a legitimere undertrykkelse av all opposisjon mot ledelsen i kommunistpartiet, bade i og utenfor kommunistpartiet.
Det finnes ogsa en tendens innenfor revolusjonær marxisme, som særlig har blitt malbaret av
Rosa Luxemburg
, som er kritisk mot partidiktaturet som ble utviklet i
Sovjetunionen
og de seinere kommuniststyrte statene i
Kina
,
Øst-Europa
,
Vietnam
,
Nord-Korea
og
Cuba
.
Perioden etter den andre verdenskrig
[
rediger
|
rediger kilde
]
Etter andre verdenskrig har det innenfor den reformistiske tradisjonen oppstatt et skille mellom
venstresosialister
, som opprettholder marxismens opprinnelige malsetting om a avskaffe kapitalismen og privat eiendom over produksjonsmidler, og mer moderate
sosialdemokrater
som i dag framhever
blandingsøkonomien
som en ideell samfunnsform. Samtidig finnes det innenfor den vestlige verden grupper som vil ha et fullstendig brudd med kapitalismen som produksjonsform.
De partiene i
norsk politikk
som i dag tilhører den sosialistiske fløyen er
Sosialistisk Venstreparti
(SV),
Norges Kommunistiske Parti
(NKP) og
Rødt
.
[
trenger referanse
]
I tillegg omtales gjerne
Arbeiderpartiet
som en av de sosialistiske partiene, da som et synonym pa
venstresiden
[1]
Kritikere av de kollektivistiske tanker som ligger til grunn for sosialismen, omfatter bl.a. individualister, liberalister, og Ayn Rand, som anser det som grunnleggende umoralsk at fellesskapet skal kunne overta privat eierskap fra individet, og viser til at land som har prøvd dette som økonomisk system har opplevd konsekvenser som sult, inflasjon og et lite effektivt miljø som ikke oppmuntrer til innovasjon.
[
trenger referanse
]
I tillegg har flere selvutnevnt sosialistiske land en blodig historie; eksempelvis
Sovjetunionen
og
Maos
Kina, hvor millioner av mennesker ble drept eller døde i sosialismens navn.
[2]
[3]
[4]
- ^
Ole T. Berg (09.10.2015).
≪sosialistiske partier≫
. Store norske leksikon
. Besøkt 5. august 2020
. ≪[Det er] ett dominerende sosialistisk parti, det sosialdemokratiske ...≫
- ^
Jung Chang og Jon Halliday,
Mao: The Untold Story
(Jonathan Cape, 2005) s. 3.
- ^
Wolfgang Kasper (2006).
≪Mao ? The Abhorrent Tyrant and How His Economic Legacy Has Been Overcome≫
(PDF)
. 22 (1). Policy. Arkivert fra
originalen
(PDF)
7. desember 2006.
- ^
Teiwes, Frederick C., og Warren Sun. 1999.
China's road to disaster: Mao, central politicians, and provincial leaders in the unfolding of the great leap forward, 1955-1959.
Contemporary China papers. Armonk, N.Y.: M.E. Sharpe. s. 52?55.