Pius XII
(født
Maria Giuseppe Giovanni Eugenio Pacelli
2. mars
1876
i
Roma
i
Italia
, død
9. oktober
1958
i
Castel Gandolfo
) var
pave
fra 2. mars 1939 til sin død i 1958.
Han var sønn av
advokaten
Filippo Pacelli og Virginia Graziosi. Familien var en del av det italienske
aristokratiet
som gjennom hele
1800-tallet
hadde nære forbindelser med
Den hellige stol
, kalt ≪Det sorte aristokrati≫ (
italiensk
:
aristocrazia nera
).
[
trenger referanse
]
Hans farfar Marcantonio Pacelli hadde hatt høye stillinger innen den ikke-prestelige delen av Vatikanets administrasjon og var sentral i etableringen av avisen
L'Osservatore Romano
i 1861; og hans fetter Ernesto Pacelli var en sentral økonomisk radgiver for pavene
Leo XIII
,
Pius X
og
Benedikt XV
. Faren Filippo var med i
Fransiskanerordenens
tredjeorden, sakalt
tertiær
og broren Francesco Pacelli var juridisk radgiver for pave
Pius XI
og sentral i forhandlingene som ledet fram til
Lateranoverenskomsten
i 1929.
Sammen med broren og sine to søstre, vokste han opp i sentrum av Roma, og bestemte seg allerede som 12-aring at han skulle bli prest i stedet for a følge familiens tradisjonelle juridiske løpebane.
[
trenger referanse
]
Han begynte pa
presteseminar
som 18-aring, og pa denne tiden matte han fa dispensasjon til a kunne bo hjemme pa grunn av helseproblemer. Senere gikk han pa det pavelige universitetet
Gregoriana
. I arene 1895?1896 studerte han
filosofi
ved Romas universitet
La Sapienza
. I 1899 tok han den
juridiske
doktorgraden
i
kontinental lov
og
kirkerett
.
Han ble ordinert til prest første paskedag, 2. april 1899 av biskop og familievennen
Francesco di Paola Cassetta
. Hans første kirkelige stilling var som prest i Santa Maria in Vallicella, hvor han tidligere hadde tjenestegjort som
ministrant
. I 1901 fikk han etter anbefaling fra familievennen
Vincenzo Vannutelli
sin første stilling innen
Statssekretariatet
i
Den romerske kurie
, hvor han senere gjorde karriere. I arene 1904 til 1914 bisto han
kardinal
Pietro Gasparri
i arbeidet med kanonisk rett, og da Gasparri ble
kardinalstatssekretær
i 1914, overtok Pacelli dette ansvarsomradet. I 1905 fikk han tittelen
monsignore
og hadde i disse arene ogsa en rekke internasjonale representative oppgaver pa vegne av Vatikanet.
I 1908 og 1911 avslo han tilbud om professorater fra henholdsvis et romersk universitet og
Catholic University of America
.
[
trenger referanse
]
Han var professor ved det pavelige instituttet Apollinaire og fra 1909 til 1914 professor i kirkelig diplomati ved det pavelige diplomatakademiet.
23. april 1917 ble han, 41 ar gammel, utnevnt til
nuntius
i
Bayern
og 13. mai samme ar ble han utnevnt til
erkebiskop
i en seremoni i
Det sixtinske kapell
. Siden det ikke var noen nuntius til Preussen eller til
Det tyske keiserriket
, fungerte Pacelli i realiteten som det nærmeste Pavestolen hadde til en ambassadør til den tyske regjering.
[
trenger referanse
]
Han gikk umiddelbart i gang med arbeidet overfor tyske myndigheter for a fa avsluttet
første verdenskrig
, og hadde samtaler bade med kong
Ludwig III av Bayern
, keiser
Vilhelm II av Tyskland
og
rikskansler
Theobald von Bethmann Hollweg
om dette.
[
trenger referanse
]
Hans framskritt i dette arbeidet ble imidlertid hemmet da Bethmann Hollweg matte ga av 13. juli samme ar. Under
Den bayerske sovjetrepublikken
i 1919 var Pacelli en av de fa utenlandske representantene som ble igjen i
Munchen
.
I 1920 ble han ogsa formelt sett pavelig nuntius for hele Tyskland, som den første i sitt slag. Han forhandlet frem
konkordatene
mellom Vatikanet og Bayern i 1924 og
Preussen
i 1929. Som følge av disse flyttet han til
Berlin
. Han holdt relasjoner til en rekke ulike politiske miljøer, blant andre sosialistiske politikere som
Philipp Scheidemann
og
Friedrich Ebert
.
[
trenger referanse
]
Han hadde helt siden tiden i Munchen ogsa hemmelige kontrakter med
sovjetiske
myndigheter i arene 1925 til 1927. Dette kom som følge av at Vatikanet ikke hadde noen offisiell representasjon i
Moskva
og denne kontakten ble slik ivaretatt av Pacelli. Tema for kontakten dreide seg om en rekke ulike forhold, fra matforsendelser til kirkens og religionens stilling i
Sovjetunionen
.
Pacelli støttet
Weimarkoalisjonen
mellom
sosialdemokratiske
og liberale partier.
[
trenger referanse
]
Videre støtte han de tyske bestrebelsene for a slippe noe bedre unna de straffemessige tiltakene fra
Versaillestraktaten
. Han var imidlertid kritisk til den tyske finanspolitikken og beklaget
Wilhelm av Preussens
retur til Tyskland, noe han ansa for a være en destabiliserende faktor.
[
trenger referanse
]
Videre var han meget kritisk til den tyske sabotasjen mot de franske okkupasjonsstyrkene under
Ruhrokkupasjonen
av
Ruhromradet
i 1923 og tyske medier meldte om at det var konflikt mellom Pacelli og tyske myndigheter.
[
trenger referanse
]
Etter dette fordømte Vatikanet denne sabotasjen mot franskmennene i Ruhr.
[
trenger referanse
]
Mens han var i Tyskland, fikk han ogsa praktisert prestegjerningen. Han besøkte alle de tyske regionene, deltok pa store nasjonale kirkelige samlinger (≪
Katholikentag
≫) og avholdt rundt 50 offentlige taler og opptredener. Da han forlot Tyskland, var han den mest kjente katolske representant og overskygget de lokale biskoper og kardinaler.
[
trenger referanse
]
Disse hadde han heller ikke trukket med i forhandlingene og kontakten med de tyske myndighetene.
[
trenger referanse
]
Etter 12 ar i Tyskland, ble han kalt tilbake til Vatikanet og utnevnt til
kardinal
i
1929
, med
Santi Giovanni e Paolo
som
tittelkirke
. Pacelli innehadde deretter stillinger som
kardinalstatssekretær
og
kardinalkammerherre
. I denne funksjonen fulgte han den politiske linjen til pave
Pius XI
, og han viste seg som en dyktig diplomat.
[
trenger referanse
]
Han sto bak en rekke internasjonale avtaler, hvor kanskje
Lateranoverenskomsten
fra 1929 var den viktigste. Disse avtalene sikret kirkelig selvstyre, og i mange omrader anledning til selvstendighet i utnevnelser, anledning til a drive skoler, sykehus, og sosiale organisasjoner, og i noen tilfeller anledning til a ha gudstjenester. Ved at Vatikanet gjennom Lateranoverenskomsten ble en selvstendig stat, ble det blant kardinal Pacellis oppgaver a bygge opp en
diplomatisk
tjeneste.
I de følgende arene ble han forberedt av Pius XI som paveetterfølger. Blant annet var han
pavelig legat
ved to store kirkelige konferanser.
Pacelli deltok i
rikskonkordatet
fra juli 1933 mellom Tyskland og
Den hellige stol
. Dette var en oppfølger av de tidligere konkordatene med de enkelte tyske statene. Disse hadde vært nødvendige pa grunn av det selvstyret
Weimarforfatningen
ga delstatene, blant annet pa kultur- og utdannelsesomradet, som var viktige for Den katolske kirke. Konkordatet er fortsatt folkerettslig gyldig. Da
Adolf Hitler
tiltradte som
rikskansler
30. januar 1933, ønsket han a bedre sitt internasjonale renomme og dempe kritikken fra kirkelig hold og nøytralisere det katolske
Deutsche Zentrumspartei
. Han sendte derfor medlem av dette partiet og visekansler
Franz von Papen
til Roma for a avslutte forhandlingene. Pacelli brukte den tidligere lederen av det samme partiet,
Ludwig Kaas
, som sin forhandlingsleder.
Da rikskonkordatet tidlig ble brutt av de
nasjonalsosialistiske
styresmaktene i Tyskland, munnet det ut i tilsammen 55 offisielle protester fra kirken, hvor særlig
encyklikaen
Mit brennender Sorge
fra 1937 var den sterkeste, og ble best kjent for det alminnelige katolske kirkefolk ved det at den ble opplest i alle tyske katolske kirker og distribuert i meget høyt antall. Pacelli var, sammen med blant andre kardinal
Michael von Faulhaber
, sentral i utarbeidelsen av denne. Her tok Den katolske kirke sterk avstand fra det nasjonalsosialistiske styret i Tyskland, og da særlig med fokus pa bruddene pa rikskonkordatet, og den rasisistiske verdensanskuelse og andre sider ved nasjonalsosialismen. Den skiller seg fra de øvrige encyklikaene ved at den er en av de fa som ikke er skrevet pa latin, men pa morsmalet til det land den er rettet mot, altsa tysk. Den ble lest opp
palmesøndag
1937.
Da
erkebiskopen av Wien
, kardinal
Theodor Innitzer
innledningsvis arbeidet for a fa en forstaelse med det nye nasjonalsosialistiske styret i
Østerrike
etter
Anschluss
, undertegnet Innitzer to lojalitetserklæringer overfor det nye styret. Disse erklæringene var imidlertid ikke tilstrekkelig kirkelig forankret, og
Vatikanradioen
kringkastet umiddelbart en skarp fordømmelse av Anschluss, og Pacelli beordret Innitzer til Roma. Før han fikk foretrede for paven, matte Innitzer sta skolerett for Pacelli, som var rasende, og krevde at Innitzer matte tilbakekalle sin uttalelse.
[
trenger referanse
]
Han matte undertegne en ny erklæring der det blant annet het at
≪De østerrikske biskopers høytidelige erklæring ... hadde ikke til hensikt a godkjenne noe som ikke var og ikke er forenlig med Guds lov≫
[
trenger referanse
]
(6. april 1938). Vatikanets avis
L'Osservatore Romano
gikk ut med en artikkel som understreket at biskopenes opprinnelige uttalelse var blitt til uten Romas godkjenning.
Pave Pius XI døde 10. februar 1939 og
konklavet
ble satt 1. mars. Allerede dagen etter var Pacelli valgt til ny pave, ifølge historikere fikk han 61 av tilsammen 62 stemmer (uten hans egen) i tredje valgomgang, pa hans 63. fødselsdag.
[
trenger referanse
]
Han skal ha blitt valgt allerede i andre valgomgang, med nøyaktig det kvalifiserte flertallet 2/3 av stemmene, men hadde da bedt om en ny valgomgang for a bekrefte flertallet.
[
trenger referanse
]
Den hvite røyken som viste at det var valgt en ny pave, viste seg kl 17.30.
Han ble innsatt 12. mars og tok det pavelige navnet Pius XII. Blant de faktorer som konklavet skal ha lagt vekt pa, var Pacellis diplomatiske erfaring.
[
trenger referanse
]
Han utnevnte en annen erfaren diplomat, kardinal
Luigi Maglione
, som sin etterfølger som kardinalstatssekretær. Arbeidsformen ble noe annerledes enn tidligere, da han som pave opprettholdt de nære arbeidsmessige forbindelsene med monsignorene Giovanni Montini (senere pave
Paul VI
) og
Domenico Tardini
.
[
trenger referanse
]
I sine øvrige embetsutnevnelser reduserte han etter hvert den italienske dominansen av kurien, da særlige nederlandske, tyske
jesuitter
, som
Robert Leiber
,
Augustin Bea
og
Sebastian Tromp
ble tettere knyttet til Vatik,anet. Etter hvert ble ogsa amerikanske prelater som
Francis Joseph Spellman
og
Aloisius Joseph Muench
utnevnt til høye embeter. Dette ble særlig sterkere etter
andre verdenskrig
.
Ogsa pa lavere nivaer kom det inn en rekke yngre prelater fra andre europeiske land, asiater og amerikanere som fikk en videre kirkelig skolering før de senere fikk høye stillinger i sine hjemland, og slik skapte en sterkere lokal forankring for kirken der.
Bare to ganger i sin paveperiode avholdt han
konsistorier
i forbindelse med kardinalutnevnelser, i motsetning til sin forgjenger som avholdt dette 17 ganger i sin 17 ar lange embetsperiode. Dette har ogsa sammenheng med at han valgte a ikke utnevnte noen nye kardinaler under andre verdenskrig, noe som førte til at det bare var 38 kardinaler ved krigens slutt, og
Denis Joseph Dougherty
den eneste amerikanske. Det første konsistoriet ble avsluttet 18. februar 1946 ved at det ble utnevnt 32 nye kardinaler, slik at man kom opp i den bestemte maksimalgrensen pa 70. Ogsa her var innslaget av ikke-italienere stort, med nye kardinaler fra andre europeiske land, Kina, India og Midtøsten, i tillegg til USA. Det andre konsistoriet ble avholdt 12. januar 1953, og med utnevnelsene etter dette ble det over fem hundre ar lange italienske flertallet og dominansen i
Kardinalkollegiet
brutt. Med fa unntak ble dette akseptert av de italienske prelatene som støttet denne internasjonaliseringen av kirken.
Pius XII forklarte den katolske tro i 41 encyklikaer og nesten 1000 meldinger og taler i løpet av sitt
pontifikat
.
Encyklikaen
Mediator Dei
fra 1947 forklarer tilhørigheten og deltakelsen i kirken og encyklikaen
Divino Afflante Spiritu
fra 1943 apnet for mer forskning i
Bibelen
. I sin store produksjon omtalte han en rekke forhold i menneskenes liv, alt fra utdannelse, sosiale spørsmal, politikk, krig og fred. Videre omtales helgenenes liv og Jomfru Maria. Teologisk sett presiserte Pius XII kirkens læremessige autoritet og ga en større anledning til teologiske undersøkelser. Dette kommer blant annet fram i encyklikaene
Mystici corporis Christi
fra 1943 og
Humani generis
fra 1950.
[
trenger referanse
]
I
det hellige aret
1950 proklamerte han
dogmet
om
Jomfru Marias opptagelse i himmelen
, i encyklikaen
Munificentissimus Deus
. Det var eneste gang i det tyvende arhundre en pave gjorde bruk av sin rett til a uttale seg
ex cathedra
.
[
trenger referanse
]
Pave Puis XII døde av
hjertesvikt
etter a ha fatt et
hjerteinfarkt
mens han oppholdt seg i den pavelige sommerresidensen i
Castel Gandolfo
. Begravelsesprosesjonen gjennom Roma var en av de største folkeansamlinger i byens historie, etter som paven var et bysbarn og pa grunn av hans posisjon som pave gjennom
andre verdenskrig
.
[
trenger referanse
]
Pave
Paul VI
apnet
saligkaringsprosess
18. november 1965. I mars 2007 ble han erklært
venerabilis
(ærverdig), et tidlig stadium i
helligkaringsprosessen
.
Forholdet til nazismen og jødeforfølgelsene
[
rediger
|
rediger kilde
]
Pave Pius XII har blitt beskyldt for passivitet overfor
Nazi-Tysklands
jødeforfølgelser
under
andre verdenskrig
. Han har blitt kritisert for a ikke ha brukt sin moralske autoritet mot holocaust. Dette er av teologisk relevans fordi paven innenfor den katolske kirke hevdes a være ufeilbarlig. Pius' passivitet skyldes ikke nødvendigvis
antisemittisme
(som paven imidlertid tidlig erklærte som uforenlig med kristen tro), men at pave Pius XII, helt siden han var
nuntius
i Tyskland, hadde arbeidet for a styrke Den katolske kirkens makt og innflytelse, og at kritikk av de tyske makthaverne ble underordnet denne malsettingen. Pius har ikke blitt beskyldt for a medvirke til eller a støtte Holocaust, og paven nevnes knapt i autoritative verk av
Raul Hilberg
og
Leni Yahil
. Mens de allierte forberedte rettsoppgjør i Nurnberg og avnazifisering av Tyskland, forsvarte Pius Tyskland og landets katolske borgere og omtalte dem som helter og martyrer. I slutten av 1945 hevdet Pius at katolikkene i Tyskland helhjertet hadde motsatt seg nazismen. Pius var overbevist om at kommunismen var den største trusselen mot vestlig kristenhet og mente at et sterkt Tyskland sentralt i Europa ville være et bolverk mot Sovjetunionen. Forgjengeren
Pius XI
ansa rasismen som den største trusselen og uttalte seg offentlig mot antisemittisme og rasisme. I forbindelse med Hitlers offisielle besøk i Italia i 1938 trykket Vatikanets avis en forside som fordømte nazistenes rasistiske ideer og forbød katolikker a forfekte slike ideer. I 1941 var
Ante Paveli?
, leder for de kroatiske fascistene, i audiens hos paven. Den britiske ambassadøren til Vatikanet advarte om at slikt ville undergrav pavens moralske autoritet.
[7]
Pius' forsvarere peker pa at Den katolske kirke tidlig markerte avstand til det nasjonalsosialistiske styret, blant annet gjennom
Mit brennender Sorge
, at kirken ble forfulgt bade i Tyskland og i okkuperte omrader, samt at kirken skjulte jøder blant annet bade i
Vatikanet
og i
Castel Gandolfo
.
[
trenger referanse
]
I ettertid kan paven bli oppfattet som passiv og taus, men blant annet erfaringene fra kirkens protester overfor jødeforfølgelsene i Nederland, satte paven i dilemmaet mellom ≪store ord og kloke handlinger≫, mellom høylytte protester og stille diplomati.
[
trenger referanse
]
Pius har blitt forsvart av blant andre jesuittene Burkhart Schneider og Robert Graham.
[7]
Kritikken begynte kort tid etter at han døde i 1958. Den første kritikken kom fra tyske katolske biskoper omtrent samtidig med saken mot
Adolf Eichmann
og før
det andre vatikankonsil
i 1960. Julian Dopfner, kardinal fra Munchen, omtalte beklagelige handlinger begatt av kirkens ledere under nazismen og de tyske biskopene ba sammen om unnskyldning for holocaust. Den amerikanske historikeren Michael Phayer tror at Pius taushet om holocaust skyldes at han ansa Tyskland som et vern mot de sovjetiske kommunistene. Pius ønsket et sterkt Tyskland uten Hitler og ville ha Tyskland slik det var før
Verailles-traktaten
. Pius var skuffet over at USA gikk inn i krigen mot Tyskland fordi han hapet støtte fra president Roosevelt i fredsforhandlinger.
Konrad Preysing
, katolsk biskop i Berlin, skrev 13 bekymrede brev til Pius i løpet av de 15 mest intense manedene under holocaust. I sitt svar til Preysing uttrykte Pius bekymring for kristenheten og den katolske kirke. Pius var opptatt av Roma ikke skulle bli ødelagt av bombing og av a holde Vatikanet nøytralt. I 1943 var det intens debatt blant tyske biskoper om de skulle ta til motmæle mot holocaust, Pius antydet at de ikke burde utfordre Hitler.
Angelo Roncalli
, Pius' etterfølger, argumenterte for at redning av jødene var et viktigere tema enn a avgjøre hvem som hadde rett til det hellige land. Roncalli var utsending til Tyrkia og bidro til redning av jøder i Kroatia, Bulgaria og Ungarn; han kan ha opptradt i direkte strid med ordrer fra Vatikanet da han hjalp jøder a flykte til Palestina. Pius forsøkte a bidra til a redde italienske jøder. Pius foretrakk et katolsk, anti-kommunistisk Kroatia og protesterte aldri mot folkemord utført av
Ustasja
og
Ante Paveli?
fikk audiens hos paven. Flere bevarte dokumenter tyder pa at Paveli? og den fascistiske presten
Krunoslav Draganovi?
fikk hjelp av Vatikanet til a unnslippe rettsoppgjør i
Jugoslavia
. Betydelig pengemidler tilført Vatikanet ble sendt til Spania og Argentina til støtte for rømte fascister og nazister.
[7]
Gertrud Luckner
i Freiburg-kretsen mente at det ikke var teologisk grunnlag for a ga mot etablering av en jødisk stat i Palestina. Luckners syn var i strid med Vatikanet som bade under og etter holocaust hevdet at kristne hadde rett til de hellige stedene i Palestina. Vatikanets posisjon var det tradisjonelle katolske synet at jøder ikke hadde rett til det hellige land. Vatikanets syn medvirket til at 250.000 holocaustoverlevende var strandet i Tyskland og Østerrike. Pius foretrakk at jødene utvandret til USA heller enn til Palestina. Pius satte i 1948 i gang en gransking av Luckner og hennes krets. Da en ny synagoge i Munchen (til erstatning for den ødelagte i 1938) ble innviet i 1947 møtte general
Lucius D. Clay
og den amerikanske diplomaten
Robert Daniel Murphy
opp. Clay var misfornøyd med at kardinal
Michael von Faulhaber
ikke møtte.
[7]
De allierte la til grunn kollektivt ansvar hos tyskerne for andre verdenskrig og holocaust. Pius tok motsatt standpunkt og fremholdt, blant annet i en radiotale i juni 1945 om ≪gode tyskere≫, at tyskerne ikke hadde kollektivt ansvar. Pavens standpunkt og uttalelser hadde stor betydning i Tyskland der det store flertallet kunne hevde at de var uskyldige. Pius hadde det pa det tidspunktet et intakt omdømme. De tyske biskopene avviste kollektivt ansvar i sin uttalelse i Fulda i 1945. Pius hevdet upresist at tyske katolikker ≪helhjertet≫ motarbeidet Hitler.
Clemens August von Galen
, biskop av
Munster
, kritiserte, i forstaelse med Pius,
Nurnbergprosessen
som han mente ikke handlet om lov og rett, men om de alliertes ødeleggelse av tyskernes gode navn og rykte. De tyske biskopene fulgte etter og argumenterte for at rettsoppgjøret manglet legitimitet og drev lobbyvirksomhet overfor general
Lucius D. Clay
og høykommissær
John J. McCloy
for a fa frigitt alle dømte krigsforbrytere. Hjelpebiskop
Johann Neuhausler
i Munchen ville ogsa at
Oswald Pohl
og
Otto Ohlendorf
skulle benades. Vatikanet forsøkte i 1948 a fa Clay til a oppheve alle dødsdommer.
Aloisius Joseph Muench
, pavens utsending i Tyskland, advarte Vatikanet om at paven med denne lobbyvirksomheten havnet i partnerskap med krigsforbrytere og gamle nazister.
[7]
Flere hundre jøder ble drept i massakrer i Polen, Ungarn og Slovakia etter andre verdenskrig. I juli 1946 massakrerte polakker 41 jøder i
Kielce
. Rabbineren Phililp Bernstein ba i den forbindelse Pius sørge for at den katolske kirken i Polen motarbeidet antisemittisme. Pius svarte med a skylde pa kommunistene og russiske nasjonalisme.
[7]
Hans
episkopalgenealogi
er:
- ^
a
b
c
d
e
f
g
h
Dizionario Biografico degli Italiani
, oppført som
PIO XII, papa
, Dizionario biografico degli italiani
papa-pio-xii
, utgitt 2015, besøkt 22. januar 2023
[Hentet fra Wikidata]
- ^
a
b
OPAC SBN
, oppført som
Pius XII <papa>
, SBN-identifikator
CFIV056918
, besøkt 22. januar 2023
[Hentet fra Wikidata]
- ^
a
b
Autorites BnF
, BNF-ID
11887285s
, besøkt 22. januar 2023
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Munzinger Personen
, oppført som
Pius XII.
, Munzinger IBA
00000000071
, besøkt 9. oktober 2017
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Gemeinsame Normdatei
, besøkt 9. april 2014
[Hentet fra Wikidata]
- ^
www.pas.va
[Hentet fra Wikidata]
- ^
a
b
c
d
e
f
Phayer, Michael (1. oktober 1998).
≪Pope Pius XII, the Holocaust, and the Cold War≫
.
Holocaust and Genocide Studies
. 2
(engelsk)
. 12: 233?256.
ISSN
8756-6583
.
doi
:
10.1093/hgs/12.2.233
. Besøkt 2. desember 2020
.
- ^
http://www.catholic-hierarchy.org/bishop/bpacelli.htmll
, lest 23. oktober 2020
Biografier
- (de)
Hugo Altmann: ≪Pius XII., Papst≫ i
Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon
(BBKL). Bind 7, Herzberg 1994,
ISBN 3-88309-048-4
, sp. 682?699.
- Konstantin Prinz von Bayern
:
Papst Pius XII. ? Ein Lebensbild.
Christiana, Stein am Rhein 1980,
ISBN 3-7171-0780-1
.
- Philippe Chenaux:
Pie XII, diplomate et pasteur.
Cerf, Paris 2003,
ISBN 2-204-07197-8
(fransk).
- Wilhelm Sandfuchs
:
Papst Pius XII.
(=
Karlsruher Hefte, Biographische Reihe.
Bd. 1). 1. Auflage. Badenia Verlag, Karlsruhe 1946.
- Johanna Schmid
:
Papst Pius XII. begegnen.
Sankt Ulrich, Augsburg 2001,
ISBN 3-929246-62-7
.
- Burkhart Schneider:
Pius XII. ? Friede, das Werk der Gerechtigkeit
(=
Personlichkeit und Geschichte.
Bd. 47). Musterschmidt, Gottingen 1968.
- Robert Serrou:
Pie XII, le pape-roi.
Perrin, Paris 1992,
ISBN 2-262-00683-0
(franzosisch).
- Domenico Tardini
, Franz Johna:
Pius XII. als Oberhirte, Priester und Mensch.
2. Auflage. Herder, Freiburg im Breisgau u. a. 1961.
- Otto Walter:
Pius XII ? Leben und Personlichkeit.
Otto Walter, Olten (CH) 1939.
- Michael F. Feldkamp
:
Pius XII. ? Ein Papst fur Deutschland, Europa und die Welt.
Patrimonium
, Aachen 2018,
ISBN 978-3-86417-114-7
.
Samtidsvitner
- Ilse-Lore Konopatzki:
Eugenio Pacelli, Pius XII.: Kindheit und Jugend in Dokumenten.
Canisius-Werk, Ruppichteroth 2001,
ISBN 3-934692-04-4
.
- Pascalina Lehnert
:
Ich durfte ihm dienen. Erinnerungen an Papst Pius XII.
Naumann, Wurzburg 1983,
ISBN 3-88567-041-0
.
- Markus Schmitt:
Das ?Schweigen“ Pius’ XII. zur Judenverfolgung im Spiegel von Selbstzeugnissen und Außerungen seiner Mitarbeiter und Vertrauten.
Benedetto, Aadorf 2008,
ISBN 978-3-9523314-7-7
.
Holdning under Annen verdenskrig
- Lutz Klinkhammer
:
Pius XII., Rom und der Holocaust.
In:
Quellen und Forschungen aus italienischen Archiven und Bibliotheken
.
Bd. 80, 2000, S. 668?678 (
online
).
- Gabriele Rigano:
Jenseits von ?schwarzer und weißer Legende“. Eine Diskussion uber Pius XII. und die Deportation der romischen Juden.
In:
Quellen und Forschungen aus italienischen Archiven und Bibliotheken.
Bd. 94, 2014, S. 311?337 (
online
).
- Thomas Brechenmacher
:
Die "unterschlagene Enzyklika" Societatis Unio und Pius XII.
In:
Romische Quartalschrift fur Christliche Altertumskunde und Kirchengeschichte
.
Band 109/1, 2014, S. 119?133.
- Dieter Albrecht
:
Der Heilige Stuhl und das Dritte Reich.
In:
Klaus Gotto
,
Konrad Repgen
:
Die Katholiken und das Dritte Reich.
3. erweiterte und uberarbeitete Auflage, Matthias-Grunewald-Verlag, Mainz 1990,
ISBN 3-7867-1498-3
, S. 25?48.
- Gerhard Besier
:
Der Heilige Stuhl und Hitlerdeutschland. Die Faszination des Totalitaren.
Deutsche Verlags-Anstalt, Munchen 2004,
ISBN 3-421-05814-8
.
- Pierre Blet:
Papst Pius XII. und der Zweite Weltkrieg. Aus den Akten des Vatikans.
Aus dem Franzosischen von Birgit Martens-Schone. Schoningh, Paderborn 2000,
ISBN 3-506-71903-3
.
- Leonardo Ciampa
:
Pope Pius XII. A Dialogue.
AuthorHouse, 2007,
ISBN 978-1-4670-8539-7
.
- John Cornwell
:
Pius XII. ? Der Papst, der geschwiegen hat
.
Beck, Munchen 1999,
ISBN 3-406-45472-0
.
- David G. Dalin:
The myth of Hitler’s Pope. How Pope Pius XII rescued Jews from the Nazis.
Regnery Publishers, Washington 2005,
ISBN 0-89526-034-4
.
- Michael F. Feldkamp
:
Pius XII. und Deutschland.
Vandenhoeck & Ruprecht, Gottingen 2000,
ISBN 3-525-34026-5
.
- Peter Godman:
Der Vatikan und Hitler. Die geheimen Archive.
Knaur Taschenbuch, Munchen 2005,
ISBN 3-426-77810-6
.
- Daniel Goldhagen
:
Die katholische Kirche und der Holocaust.
Siedler, Berlin 2004,
ISBN 3-88680-770-3
.
- hierzu: Michael F. Feldkamp:
Goldhagens unwillige Kirche. Alte und neue Falschungen uber Kirche und Papst wahrend der NS-Herrschaft.
Olzog, Munchen 2003,
ISBN 3-7892-8127-1
.
- Robert A. Graham:
The Vatican and Communism during World War II. What Really Happened?
Ignatius Press, San Francisco 1996,
ISBN 0-89870-549-5
(englisch).
- Michael Hesemann
:
Der Papst, der Hitler trotzte ? Die Wahrheit uber Pius XII.
Sankt-Ulrich-Verlag, Augsburg 2008,
ISBN 978-3-86744-064-6
.
- Jobst Knigge
:
Der Botschafter und der Papst. Weizsacker und Pius XII. Die deutsche Vatikanbotschaft 1943?1945.
Kovac, Hamburg 2008,
ISBN 978-3-8300-3467-4
.
- Klaus Kuhlwein
:
?Die armen Juden“ ? als Papst Pius XII. weinte.
In: T. D. Wabbel (Hrsg.):
Das Heilige Nichts. Gott nach dem Holocaust.
Patmos, Dusseldorf 2007,
ISBN 978-3-491-72510-2
, S. 122?135.
- Klaus Kuhlwein:
Warum der Papst schwieg. Pius XII. und der Holocaust.
Patmos, Dusseldorf 2008,
ISBN 978-3-491-72527-0
.
- Klaus Kuhlwein:
Pius XII. und die Judenrazzia in Rom.
2. Auflage, epubli, Berlin 2013,
ISBN 978-3-8442-7035-8
.
- Pinchas Lapide
:
Rom und die Juden.
Herder, Freiburg i. Br. u. a. 1967 (dritte, verbesserte und uberarbeitete Auflage, Hess, Ulm 2005,
ISBN 3-87336-241-4
).
- Hanspeter Oschwald
:
Pius XII. ? Der letzte Stellvertreter: Der Papst, der Kirche und Gesellschaft spaltet.
Gutersloher Verlagshaus, Gutersloh 2008,
ISBN 978-3-579-06986-9
.
- Ronald J. Rychlak:
Hitler, the War, and the Pope.
Our Sunday Visitor, Huntington IND 2000,
ISBN 0-87973-217-2
(englisch).
- Jose Sanchez:
Pius XII. und der Holocaust.
Schoningh, Paderborn 2002,
ISBN 3-506-77553-7
.
- Hubert Wolf
:
Papst und Teufel. Die Archive des Vatikan und das Dritte Reich.
2. Auflage, Beck, Munchen 2009,
ISBN 978-3-86744-016-5
.
- Jean Chelini:
L’Eglise sous Pie XII.
Fayard, Paris 1983,
ISBN 2-213-01595-3
(franzosisch).
- Philippe Chenaux, Giovanni Morello, Massimiliano Malente; im Auftrag des Papstlichen Komitees fur Geschichtswissenschaften (Hrsg.):
Opus Iustitiae Pax: Eugenio Pacelli ? Pius XII. (1876?1958).
2. Auflage. Regensburg 2009,
ISBN 978-3-7954-2197-7
.
- Henri Fabre:
L’Eglise catholique face au fascisme et au nazisme, Les outrages a la verite.
EPO, Bruxelles 1995 (franzosisch).
- Uki Goni:
The Real Odessa: how Peron brought the Nazi war criminals to Argentina.
Granta Books, London 2002,
ISBN 1-86207-403-8
(englisch; zur ?Rattenlinie“).
- J. R. Grigulevic:
Die Papste des XX. Jahrhunderts.
Urania-Verlag, Leipzig/ Jena/ Berlin 1984.
- Robert Katz:
Rom 1943?1944: Besatzer, Befreier, Partisanen und der Papst.
Magnus, Essen 2006,
ISBN 3-88400-438-7
.
- David I. Kertzer:
Die Papste gegen die Juden. Der Vatikan und die Entstehung des modernen Antisemitismus.
List, Munchen 2004,
ISBN 3-548-60386-6
.
- Annie Lacroix-Riz:
Le Vatican, l’Europe et le Reich de la Premiere Guerre Mondiale a la Guerre Froide (1914?1955).
Armand Colin, Paris 1996,
ISBN 2-200-21641-6
(franzosisch).
- Guenter Lewy
:
Die katholische Kirche und das Dritte Reich.
[Aus d. Amerikan. von Hildegard Schulz] Piper, Munchen 1965.
- Yves Marchasson:
Les Papes du XXe siecle.
Desclee, Paris 1990,
ISBN 2-7189-0525-5
(franzosisch).
- John Francis Morley:
Vatican Diplomacy and the Jews during the Holocaust, 1939?1943.
(=
The Historical Journal.
Bd. 23, Nr. 04) Ktav Publishing House, New York 1980 (englisch).
- Michael Phayer:
?Helping the Jews is not an easy thing to do.“ Vatican Holocaust Policy: Continuity or Change?
In:
Holocaust and Genocide Studies.
Bd. 21, Nr. 3, 2007,
ISSN 8756-6583
, S. 421?453.
- Carol Rittner, Stephen D. Smith, Irena Steinfeldt (Hrsg.):
The Holocaust and the Christian World: Reflections on the Past, Challenges for the Future.
Continuum, New York 2000,
ISBN 0-8264-1299-8
(englisch).
- Georges Roche, Philippe Saint Germain:
Pie XII devant l’Histoire.
R. Laffont, Paris 1972 (franzosisch).
- Jean Mathieu-Rosay:
Die Papste im 20. Jahrhundert.
Primus-Verlag, Darmstadt 2005,
ISBN 3-89678-531-1
.
- Georg Schwaiger
:
Papsttum und Papste im 20. Jahrhundert.
Beck, Munchen 1999,
ISBN 3-406-44892-5
.
- Ludwig Volk
:
Katholische Kirche und Nationalsozialismus
(ausgewahlte Aufsatze, hrsg. von Dieter Albrecht). Matthias-Grunewald-Verlag, Mainz 1987,
ISBN 3-7867-1297-2
.
Minneord
Annet