Omslaget til Encyclopedie (1772), tegnet av Charles-Nicolas Cochin og gravert av Bonaventure-Louis Prevost, og ladet med symbolisme: figuren i midten er sannheten, omgitt av et skinnende lys (opplysningstidens sentrale symbol). Figurene til høyre er fornuft og filosofi som river ned sløret foran sannheten.
Opplysningstiden
var en samfunnskritisk andsretning i
Europa
pa
1700-tallet
(fra 1688 til 1789) som uttrykte en tro pa alle menneskers evner og fremmet
renessansens
humanistiske
idealer i et samfunnsmessig perspektiv. Bruken av ordet
opplysning
(
tysk
Aufklarung
) kan være en ide fra den tyske filosofen
Immanuel Kant
.
Perioden forut for opplysningstiden var preget av tiltagende brytninger.
Borgerskapet
var i framvekst og begynte a stille krav om andel i den politiske makten og utfordret dermed
eneveldet
. Kirken og
kristendommen
mistet mye av sin troverdighet i takt med at
naturvitenskapen
ble utviklet og kunne gi andre svar og forklaringer pa naturfenomener enn dem som kirken tradisjonelt hadde statt for
[
trenger referanse
]
. Opplysningstiden samlet og fokuserte pa disse allerede eksisterende tendensene og stilte krav om avskaffelsen av eneveldet, om
folkestyre
, om
menneskerettigheter
, reduksjon av kirkens makt over samfunnslivet, og endelig bygget den pa en tillit til at gjennom opplysning ? om naturvitenskap og
filosofi
? kunne man danne et bedre menneske og et bedre samfunn.
Opplysningstiden var ingen entydig storm som flommet over Europa, men en progressiv framgang i stadig strid med opposisjonelle krefter, først og fremst kirken,
adelen
og eneveldet, men ogsa mot fortidens oppfatninger og tradisjoner.
Verden kan beregnes:
Camera obscura
fra en plansje i
Encyclopedie
.
Middelalderens
livssyn var kirkelig og
teologisk
. Verdensbildet hadde
jorden
som sentrum, himmellegemene dreiet seg om den og øverst i himmelen satt
Gud
. Verden var
dualistisk
, god eller ond, mellom and og legeme, en middelaldersk
ideologi
som kalles for
skolastikken
som berørte alle livets omrader og som blant
Ludvig Holberg
møtte pa
Universitetet i København
. Opplysningstiden var preget av at samfunnsforholdene i Europa var i endring.
Oppdagelsestidens
ekspedisjoner brakte stadig ny viten til Europa. De nye handelsnasjonene
Nederland
og
England
lot mennesker av ulike religiøse oppfatninger leve i fred ettersom det var ≪good for business≫ (
bra for handelen
), og disse to statene ble fristeder for religiøs
toleranse
. For første gang etter middelalderen matte kirken systematisk underordne seg staten.
Reformasjonen
, splittelsen av kirken og religionskrigene, skapte en skepsis og tvil og en apenhet for at motstridende meninger eksisterte. Langsomt vokste det fram et nytt menneskesyn, mennesket var ikke nødvendigvis avhengig av kirkens autoritet og oppfatning, men kan grunne sin egen oppfatning gjennom iakttakelse og erfaring.
Stat
, rett,
moral
, og religion var ikke nødvendigvis innstiftet av Gud, men ? som blant annet Hugo Grotius (1625) hevdet ? kunne ha oppstatt pa en naturlig mate. Med iakttakelse,
eksperiment
og erfaring istedenfor
spekulasjon
etableres den
vitenskapelige metode
, og naturvitenskapen vokser frem.
Med
Nikolaus Kopernicus
antagelse framsatt allerede i
1543
at jorden ikke er universets midtpunkt, men bare en bi-planet til solen, var verdensbildet i endring.
Giordano Bruno
argumenterte for at
solsystemet
ikke var det eneste, men bare ett av uendelig mange.
Johannes Kepler
argumenterte i sin epokegjørende avhandling om planeten
Mars
i
1609
for at Kopernicus’ pastand var riktig: himmelen var ikke styrt av guddommelig kraft, men av naturen og denne kunne males og beregnes. Ved at verden bevegde seg som en
maskin
ble verdensoppfatningen mekanisk og satte sitt preg pa alle vitenskaper; pa
historie
,
økonomi
, religion og moral søkte man en naturlig sammenheng.
Et betydningsfullt verk i denne sammenhengen er
Isaac Newtons
Principia
som ble utgitt i
1687
.
I
Was ist Aufklarung?
(≪Hva er opplysning?≫) fra
1784
skriver den tyske filosofen
Immanuel Kant
blant annet: ≪
Sapere aude
! Ha mot til a bruke din egen forstand! er opplysningens valgsprak.≫.
Sentralt i opplysningstidens ideologi sto
fornuften
. Med fornuft kunne mennesket forsta verden bedre. Fornuften ble satt over fortidens
folketro
og religion. Malet for opplysningstroens rasjonelle menneske var viten, frihet og lykke.
Ved hjelp av opplysning ble befolkningen satt fri fra det formynderskap som autoritetene og tradisjonene øvde, blant annet uttrykt gjennom Kants tanker om at mennesket ma opplyses for a vinne selvbestemmelse og ≪myndighet≫. Kants filosofi kritiserer rasjonalistenes fornuftsbegrep ved at han mener at den basale fornuft ikke forteller om virkelighetens beskaffenhet, men kun om fenomenene.
Utgangspunktet skjer i rettsfilosofien med
Hugo Grotius
som uttrykker tanken om likhet mellom mennesker gjennom sitt begrep om
naturrett
og hvor han anser at Gud og Bibelen ikke er umiddelbar kilde for samfunnets moralske lover, men fornuften.
Tankene videreutvikles av blant annet
John Locke
i verket
Two Treatises on Government
(
1690
), men ogsa av tenkere som
David Hume
,
Adam Smith
og
Jeremy Bentham
. I
Frankrike
kommer blant annet
Jean-Jacques Rousseau
med tilsvarende tanker i
Om samfunnspakten
(
1762
); i
Tyskland
er
Samuel Pufendorf
,
Christian Thomasius
,
Gottfried Leibniz
,
Gotthold Ephraim Lessing
og
Immanuel Kant
fremtredende. Sistnevnte, med sine filosofiske undersøkelser av begrepet fornuft, star som dreiningspunktet i europisk filosofi etter antikken.
Frihet, framskritt og myndighet var noen av de nye nøkkelbegrepene; myndige mennesker skulle treffe rasjonelle valg til samfunnets beste, noe som blant annet frambrakte menneskerettighetserklæringen. Det radet en optimistisk tro pa vitenskapens framskritt som veien til økonomisk utvikling.
Opplysningstankegangen tok seg forskjellig ut i de europeiske nasjonene. I britisk sammenheng betraktet opplysningstenkerne samfunnsforholdene i et historisk perspektiv, og blant annet Adam Smith fremmet en liberal forstaelse av det borgerlige samfunn og var mindre stats- og kirkekritisk enn de franske encyklopedister som hadde til mal a kartlegge den aktuelle viten om alle teoretiske vitenskaper og praktiske emner i det franske
leksikonet
L'Encyclopedie
.
Verket besto av 35 bind og ble pabegynt i
1750
av
Denis Diderot
og matematikeren
Jean le Rond d'Alembert
, og var en utvidet og politisert utgave av engelskmannen
Ephraim Chambers
' encyklopedi fra
1728
. Encyklopedien ble utgitt mellom
1751
og
1772
og ble berømt for redaktør Diderots mange konflikter med sensuren fra kirke og stat. Den store krets av bidragsytere teller blant annet
Charles Montesquieu
,
Jean-Jacques Rousseau
og
Francois de Voltaire
.
Ludvig Holberg, malt i 1752 av Johan Roselius.
Den første representanten for opplysningstiden pa dansk jord er sønderjyden
Matthias Knutzen
(født cirka
1646
), som var preget av en bibelkritisk lære og en radikal rasjonalisme. Han nedfelte blant annet sine tanker i skriftet
Amicus, Amicis, Amica
,
En venns vennlige ord til vennene
, i 1670-arene, som talte for klarhet i troen og en avvisning av de mange selvmotsigelsene i De hellige skrifter. Knutzens ideer var den del av "Radical Enlightenment", "den radikale opplysning", som var en forløper for 1700-tallets opplysning inspirert av filosofen
Spinozas
verker, men Knutzens ideer hadde ikke stor gjennomslagskraft i Danmark og hans skrifter foreligger i dag kun i avskrift fra motstandernes motskrifter.
[1]
Den første i Danmark som var preget av opplysningen, og som lyktes i a fa spredt sine ideer til et større publikum, er den
norskfødte
Ludvig Holberg
. Pa sine reiser til Europas store universitetsbyer fikk han et godt innblikk i de nye strømningene som begynte i de første artiene av arhundret. Han leste blant annet
Pierre Bayles
leksikon mens han oppholdt seg i
Roma
[2]
, og gjorde seg ogsa kjent med andre av tidens kontroversielle forfattere. Med verket
Morals Kierne eller Introduction til Naturens og Folke-Rettens Kundskab
(1716) viste han sin forankring i teorien om
naturretten
. Holberg var først og fremst opptatt av filosofien som kjernen til all vitenskap, metoden var den
sokratiske
.
[3]
Han ansa mennesket for a være et fornuftsvesen, men han tilsluttet seg ikke noe spesifikt rasjonalistisk system, han anvendte i stedet snarere en form for empirisk psykologi i sine verker.
[4]
Bade den danske og den norske litteraturen var mangelfull pa Holbergs tid og han prøvde a endre pa dette ved a skrive og gi ut verker om mange forskjellige emner: historie, essays og skjønnlitteratur. Det var ogsa en del av hans opplysningsprosjekt at han skrev komedier; pa den maten kunne han opplyse den delen av befolkningen som ikke leste bøker. Han fikk samtidig vist at han ikke delte opplysningstidens karakteristiske tanker om politisk frihet idet hans moral i f.eks.
Den politiske Kandestøber
(1722) viste at den alminnelige borger ikke burde delta i politisk debatt.
[5]
I Norge var det først og fremst prester som var opplysningsmenn. Blant de mest kjente er
Erik Pontoppidan
,
Johan Ernst Gunnerus
og
Gerhard Schøning
. De to sistnevnte grunnla
Det Throndhjemske Selskab
, senere
Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab
(fra 1767). Det ble skrevet naturvitenskapelig verker,
topografisk
litteratur og
historie
, samt oversettelser av
Snorre Sturlasons
Heimskringla
til dansk og latin. Det oppsto ingen
radikal
litteratur i Norge, kun litteratur som hadde til hensikt a styrke og forbedre det eneveldet som fantes. Det var heller ikke
ytringsfrihet
eller
trykkefrihet
, bortsett fra en kort trykkefrihetsperiode under den innflytelsesrike danske
livlegen
og politikeren
Johann Friedrich Struensee
. Opplysningsarbeidet som ble gjort var likevel viktig for spredning av kunnskap og vitenskap i Norge.
[6]
- ^
Jens Glebe-Møller,
Vi fornægter Gud og foragter øvrigheden ? Studier i Den Tidlige Oplysning
, Museum Tusculanums Forlag, 2004.
ISBN
87-7289-910-7
.
- ^
Fr. Winkel Horn (red.),
Holbergs levned
, A. Christiansens forlag, u. a. [1897], s. 97
- ^
Carl Henrik Koch, Den danske filosofis historie ? Dansk oplysningsfilosofi, Gyldendal, 2003.
ISBN
87-00-76298-9
, s. 213
- ^
Carl Henrik Koch, 2003, s. 219
- ^
Leif Nedergaard,
Kritisk Analyse af "Den politiske Kandestøber" og dets antidemokratiske Tendens"
, i: Kritiske Studier og litterære Essays, Rolv Forlag, 1984.
- ^
Erling Sandmo.
≪Opplysningstiden i Danmark-Norge- Norgeshistorie≫
.
www.norgeshistorie.no
. Besøkt 27. januar 2016
.