Hvalfangst har vært drevet langs kysten av Norge og i Nordøst - Atlanterhavet av norske fangstfolk i arhundrer . Pa 1900-tallet deltok norske hvalrederier ogsa i storstilt fangst pa større hval i Sørishavet . Denne fangsten ble stoppet, da hvalbestandene stod pa randen av utryddelse.

Fangst langs norskekysten [ rediger | rediger kilde ]

Skal en tro Ottars beretning ved Alfred den stores hoff , foregikk seilaser pa Kvitsjøen og hvalfangst alt pa 800-tallet. ^[1] Fangst med harpun var vanlig pa 1200-tallet . Pa 1800-tallet var det mye hvalfangst langs Finnmarkskysten.

Statistikk over fangst av vagehval [ rediger | rediger kilde ]

Fangst i andre farvann [ rediger | rediger kilde ]

I 1843 prøvde skipsreder Christian Stephansen fra Arendal seg pa Norges første pelagiske hvalfangst ekspedisjon i Stillehavet . ^[2] Forsøket ble ikke vellykket økonomisk, sa det gikk flere tiar før norske hvalfangere prøvde seg pa fangst i sydligere strøk.

I siste halvdel av 1800-tallet var det hvalfangst i Nord-Norge som gjaldt. Ny teknologi som granatharpun og bedre skip bidro til vekst i næringen. Nar Stortinget nedla forbud mot hvalfangst i 1904, skyldtes det press fra de norske fiskerne som savnet hvalen til a jage fiskestimene inn mot land. ^[3] Rundt 1900 drev Norge hvalfangst verden over, blant annet utenfor Afrika . Pa begynnelsen av 1900-tallet skulle Vestfold og spesielt Sandefjord innta tronen som verdens hvalfangstmetropol.

Samtidig kom en effektiv metode for a herde hvalolje til hardt fett som kunne blandes i sape , margarin og sprengstoff . Først og fremst var det stormaktenes opprustning og behov for sprengstoff som forarsaket den voldsomme prisstigningen pa hvalolje fra 1905. Etter at foredlingsfabrikken Denofa apnet i Fredrikstad i 1912, ble en stor del av norsk hvalolje herdet der. ^[4]

Vestfoldingene tjente store penger pa fangst i Antarktis. Hvalfangst i dette omradet fortsatte helt frem til 1960-tallet. Avviklingen hang sammen med overbeskatning og internasjonale fangstrestriksjoner.

Fangstregulering [ rediger | rediger kilde ]

Hvalkomiteen (1924) og Hvalradet ( 1929 ) ble opprettet for a koordinere norske interesser i internasjonal hvalfangst, spesielt i Antarktis . I 1938 ble det innført krav til konsesjon . Pa 1950-tallet kom regler om maksimumsfangst per bat og bestemmelser om at lisenshavere skulle være fiskere som eide batene og selv deltok i fangsten. I 1976 ble det innført arlige maksimalkvoter.

Ressurssituasjonen [ rediger | rediger kilde ]

I 1982 vedtok Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) en fangststopp (moratorium) for all kommersiell hvalfangst med virkning fra 1986 . Norge reserverte seg mot stans i smahvalfangsten i Nordøst-Atlanteren, men innførte midlertidig stans i vagehvalfangsten fra 1987 , i pavente av bedre kunnskap om bestandsstørrelsen. Vitenskapskomiteen i IWC har lagt fram bade sikrere bestandsanslag og en revidert forvaltningsprosedyre, men kommisjonen har siden 1990 likevel ikke vært villig til a revurdere moratoriet og fangstkvotene.

I 2004 ble vagehvalbestanden i de omradene i Nordøst- og Sentralatlanteren hvor Norge driver fangst anslatt til 107 000 dyr ? stor nok til a gi grunnlag for bærekraftig høsting. Totalbestanden i Sentralatlanteren ble i 2001 anslatt av Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen til 63 500 dyr.

Etter et opphold pa fem ar for studier av bestandsgrunnlaget, vedtok regjeringen at fangsten av vagehval skulle gjenopptas i 1993 . Reservasjonen mot fangststoppen er hjemlet i Artikkel V i hvalfangstkonvensjonen . Norges juridiske rett til a drive vagehvalfangst er dermed ikke omstridt.

De norske kvotene baseres pa vitenskapskomiteens reviderte forvaltingsprosedyre, og var i 2012 pa 1.286 dyr. ^[5]

I januar 2007 fikk imidlertid en rekke hvalarter endret sin status pa den internasjonale rødlista for truede arter og regnes na som bærekraftige arter igjen. Dette kan føre til ny fangst pa arter som lenge har vært totalfredet. Artene som omfattes av endringen er i tillegg til vagehval , ogsa knølhval , hvithval , narhval , kvitnos , kvitskjeving og nise . ^[6]

Fangstmetode [ rediger | rediger kilde ]

Hvalskuta er en vanlig fiskeskøyte rigget for hvalfangst, med et mannskap pa 3?8 personer. Vagehvalfangst foregar som regel ved at baten enten legger seg til ro og venter pa at hvalen skal komme pa skuddhold, eller manøvreres mot det stedet hvor den ventes a komme til overflaten neste gang. Det ble i sin tid reist kritikk mot avlivingsmetodene, og det er lagt ned et stort arbeid med a forbedre dem slik at dyret dør raskest mulig.

Foreløpige resultater indikerer at rundt 80 % av dyrene dør momentant. Det er sannsynlig at flere av de dyrene som ikke er registrert momentant døde, har mistet bevisstheten momentant og dermed ikke kjent smerte. Under 0,5 % matte avlives med omskudd. ^[7] Hvert ar, før fangsten begynner, ma alle skyttere gjennomga et kurs der skyting og avliving er et sentralt tema. I tillegg er det obligatoriske skyteprøver med bade harpunkanon og rifle .

Referanser [ rediger | rediger kilde ]

Litteratur [ rediger | rediger kilde ]

• Karlsen: Redskapslære og fangstteknologi ISBN 82-529-1791-7
• L.Karlsen, A.Kjeldsberg, E.Sandnes, A.Hay, S-L Juul (red.): Baten, bruket og fangsten ISBN 978-82-8090-020-3
• Torsvik, Mortensen, Nedreaas (red.): Fiskeribiologi ISBN 82-529-1720-8

Se ogsa [ rediger | rediger kilde ]

• Hvaler
• Hvalfangst
• Norsk hvalfangst i Afrika
• Den internasjonale hvalfangstkommisjonen

Eksterne lenker [ rediger | rediger kilde ]

• (en) Whaling in Norway ? kategori av bilder, video eller lyd pa Commons
• Kommandør Chr. Christensens Hvalfangstmuseums hjemmeside
• Hvalfangstmuseets samlinger pa Digitaltmuseum.no