Norges fjorder er fjordene langs kysten av Norges fastland og pa Svalbard. Det er 1 732 navngitte fjorder i Norge ^[1] , og norskekysten er et av omradene i verden med flest fjorder. Fjordene er et karakteristisk trekk ved Norges geografi . ^[2] Norges kyst er svært fragmentert. Den bestar av et stort antall øyer, holmer og skjær, og fjorder gar dypt inn i landet. Flere steder er fjordene omgitt av høye fjellpartier helt ut mot havet. Noen fjorder og sund gar pa tvers av kysten andre gar parallelt slik at den ytre delen av Norge er oppdelt i et stort antall øyer som under ett kalles skjærgarden . ^[3]

Fjordene i Norge er svært varierende der noen er lange og svært dype, ofte betydelig dypere enn kontinentalsokkelen utenfor. Den lange norske kystlinjen har flere av verdens lengste fjorder, bare Grønland har lengre fjorder enn Norge. Sognefjorden (204 km) og Hardangerfjorden (180 km) er de lengste norske fjordene. Sognefjorden er dypest med 1302 meter, noe som ogsa er det dypeste punktet ved hovedlandet. Mange fjorder har en grunne terskel nær utløpet eller flere terskler. Bolstadfjorden er en dyp fjord med en terskel pa bare 1 meter. Mofjorden var tidligere en innsjø som ble omdannet til en fjord med grunn terskel. Borgundfjorden er relativt dyp og uten markert terskel. Iddefjorden er relativt grunn og har flere terskler, den grunneste pa 9 meter. ^[4] Fjordene i Finnmark er mindre preget av vekslingen mellom terskler og dypere fjordbekkener, og skiller seg slik fra de fleste andre fjordene. ^[5]

Den lange norske kystlinjen har flere av verdens lengste fjorder, bare Grønland har lengre fjorder enn Norge. Sognefjorden (204 km) og Hardangerfjorden (180 km) er de lengste norske fjordene. Flest fjorder er det i Nordland fylke, som har opp mot 300 fjorder, mens Finnmark har om lag 200. ^{[ trenger referanse ]}

To av fjordene, Geirangerfjorden og Nærøyfjorden , star pa UNESCOs verdensarvliste for naturomrader. De utmerker seg ved at mange av fjordene er dramatiske med bratte fjellsider og fosser som stuper rett i fjordene. Samtidig skjærer de inn i landet og er omgitt av bebyggelse. Flere fjorder deler navn med det omkringliggende landomradet, for eksempel Hardangerfjord og Romsdalsfjord . Deler av fjorden kan ha ulike navn og kalles da delfjord . Fjorder forgrener seg gjerne ogsa der de skjærer inn i landet. Slike grener kalles fjordarmer .

Avgrensing av hva som er fjorder og hva som ikke er det, er ikke entydig, heller ikke i norsk navnepraksis. Blant de stedene i Norge som har navneleddet -fjord finnes apne havstykker (som Vestfjorden), passasjer mellom to øyer eller mellom en øy og fastlandet, fjordsjøer og andre innsjøer , ≪ekte fjorder≫ som er dannet gjennom dalformende prosesser, og bredere havomrader som skjærer inn i landet, slik som Varangerfjorden og Boknafjorden.

Navn [ rediger | rediger kilde ]

Fjord kommer fra det norrøne fj?rðr ^[6] som kan bli trukket tilbake til det prehistoriske indoeuropeiske ordet *prtus , avledet av *por- eller *per , det vil si ≪ga≫, ≪passere≫ eller ≪a sette over pa den andre siden≫. ^[7]

I norrøn tid ble -sær brukt om fjorder eller deler av fjorder, ifølge Oluf Rygh spesielt om fjordmunning som Sognsær ( Sognesjøen ). Strindsær ( Strindfjorden ) er en utvidelse eller en del av en fjord. Naumsær kan tidligere ha vært brukt om Namsens brede, sakteflytende munning og har senere gatt over til a betegne hele vassdraget. Rygh antok at de aller eldste fjordnavnene har vært usammensatte, det vil si uten ≪-fjord≫ eller ≪-anger≫. Bunnefjorden ble i vikingtiden kalt Skjaldr . ^[8] ≪Sogn≫ var opprinnelig navn pa selve Sognefjorden og har gatt over til navn pa landskapet rundt fjorden. Oslofjorden er et gammelt navn for den stor fjorden innerst i Viken, et enda eldre navn er Fold eller Foldin . Langesundsfjorden ble i norrøn tid kalt Grenmarr , i betydningen sjøen utenfor grenenes land. ≪Marr≫ er et gammelt ord for sjø eller hav. Trondheimsfjorden ble i middelalderen bare kalt Fj?rðrinn (Fjorden) og noe eldre navn er ikke kjent. Vefsnir var det gammelnorske navnet pa Vefsnfjorden og var laget av elvenavnet Vefsna som er den største i omradet. Senere har Vefsn blitt navn pa distriktet. Ofotfjorden ble i norrøn tid kalt Ofoti som senere gikk over til a være navn pa distriktet Ofoten . Varangerfjorden ble i gammelnorsk tid (fra omkring ar 800 eller tidligere) kalt Varanger eller Verangr , et navn som ble tatt inn i samisk sprak. ^[9]

Det norrøne usammensatte Hvinir (etter elven Hvini , den moderne Kvina ) ble erstattet av Hvinirfj?rðr ( Fedafjorden ). En lignende utvikling har skjedd med elvenavn der det eldre elvenavnet Hunn har blitt til Hunnselva ; og Mosseelven har avløst det eldre Mors , Moss eller Mossa . Det er svært vanlig at fjordnavnet har blitt overført til bygda eller landskapet omkring, og denne betydningsutvidelsen kan ha skjedd allerede i forhistorisk tid. I nyere tid har det vært vanlig at ≪-fjord≫ ( ubestemt form ) har blitt erstattet av ≪-fjorden≫ (bestemt form). ^[10]

-angr [ rediger | rediger kilde ]

I norrønt , trolig fra før vikingtiden - det er ikke brukt pa Island , ble ≪angr≫ brukt som fellesnavn pa fjorder, viker og vager. Ordet har bare overlevd som ledd i sammensatte fjordnavn som Geiranger , Mauranger , Malangen og Kvænangen , og har i noen tilfeller blitt overført pa tilliggende garder, bygder eller landskap for eksempel Varanger . ≪Angr≫ kan være relatert til gammelnorsk ≪?ngr≫ som betyr trang eller smal. Rygh skriver at ≪-angr≫ i Sør-Norge mest ble brukt om mindre fjorder og bukter, med unntak av Harðangr (Hardangerfjorden), og i Nord-Norge har det vært brukt om større fjorder. Rygh antok at ≪-angr≫ er eldre enn ≪-fjord≫ og at betydningen av ≪-angr≫ kan ha vært glemt allerede i vikingtiden og middelalderen. ^{[8] [11] [12]} Omkring 80 fjorder i Norge har navn med ≪-anger≫ og halvparten av disse pa Vestlandet. ^[9]

Fjordenes form [ rediger | rediger kilde ]

Fjordene er ofte betydelig dypere enn kontinentalsokkelen og grunnhavet utenfor. Fjordene har ofte relativt flat bunn som er dekket av slam og leire. I lengderetningen har fjordene ofte stor variasjon i dybden ved at bunnen er oppdelt i bekkener. Noen fjorder gar parallelt med kysten og krysser fjorder som gar innover i landet slik at landets ytterste kant er delt opp i et stort antall øyer. Mellom grensen ved Svinesund og Stavanger er fjordene (unntatt Oslofjorden) sma sammenlignet med lenger vest og nord, øyene er tilsvarende fa og sma. Kyst- og fjordlandskapet fra Stavanger og nordover har sin like bare pa Grønland, i det sørlige Chile og den nordlige delen av Stillehavskysten i USA og Canada. ^[2]

Mellom 50 og 180 km fra munningen av Sognefjorden er bunnen temmelig flat. Nesten alle sidefjorden danner hengende daler til hovedfjorden. For eksempel er Fjærlandsfjordens munning vel 400 meter dyp mens hovedfjorden er nær 1200 meter dyp like utenfor munning. Vadheimfjordens munning er 400 meter dyp. Ikjefjordens munning er bare 50 meter dyp like ved der hovedfjorden er pa sitt dypeste. ^[13] I store deler av fjorden er det ≪bradypt≫ ved at de bratte fjellsidene fortsetter like bratt under vann. ^[14]

Fra Halden til Stavanger er fjordene (med unntak av Oslofjorden ) sma og det er færre og mindre øyer enn pa Atlanterhavskysten. Nord for Stavanger er øyene og fjordene av store dimensjoner og har likhetstrekk med Skottlands vestkyst, Grønland, Canadas vestkyst og Chiles kyst. Omradet mellom Hardangerfjorden og Sognefjorden er svært oppdelt med tallrike øyer og smale fjorder. Osterøy er nesten helt omsluttet av fastlandet. Helgeland har en bred skjærgard som nar langt ut i havet. Lofoten og Vesteralen danner en stor øygruppe med to av Norges største øyer Hinnøya og Langøya samt Andøya. De store øyene Senja, Kvaløya og Ringvassøy er skilt fra fastlandet med et langsgaende fjordløp. ^[15]

Oslofjorden er 30 km bred ved Færder og er ved Drøbak bare et smalt sund. Boknafjorden har flere øyer og er bred i ytre del med smale forgreninger inn i landet. Hardangerfjorden gar nordøst fra de store øyene og har den store forgreningen Sørfjorden som gar rett sør. ^[16] Sognefjorden er en av verdens lengste og dypeste, og har mange forgreninger, for eksempel Aurlandsfjorden , som i seg selv er betydelige fjorder. Nordfjord gar som Sognefjorden omtrent rette øst-vest, mens fjordene fra Stad til Nordland veksler mellom a ga omtrent øst-vest og nesten vinkelrett pa hovedretningen. ^[16]

Terskelfjorder [ rediger | rediger kilde ]

Dype fjorder med relativt grunne terskler finnes blant annet pa Vestlandet . ^[17] Sognefjordens dypeste del er omtrent ved Akrestrand og Vadheim . Den ytre delen av fjorden (ved Losna og Sula ) har en markert terskel med dybder pa 100 til 200 meter, der stiger fjordbunnen bratt fra 1200 meters dyp til omkring 100 meter. Pa tvers av fjorden er det bunnen til dels helt flat med mindre enn 1 meter variasjon i dybde pa 2 km tverrsnitt. Bunnen er dekket av fint materiale (leir) som ved Vangsnes er opp til 300 meter tykt. ^{[18] [19] [20]}

Bolstadfjorden er 160 meter pa det dypeste. Bolstadfjorden er forbundet med Osterfjorden / Veafjorden over en terskel bare 1,5 meter under overflaten gjennom sund a mindre enn 100 meter bredde og med en svært sterk tidevannsstrøm. Fjorden mottar ferskvann fra Vossos nedbørsfelt pa 1500 km ² , ferskvann/brakkvann pa overflaten hindrer sirkulasjon av det tyngre saltvannet under slik at fjordbunnen har lag av organiske sedimenter og saltvannet er oksygenfattig. ^[21]

Mens Sognefjorden blir jevnt dypere fra terskelen mot Nordsjøen og fra de innerste fjordarmene, bestar Hardangerfjorden i lengderetningen av flere basseng skilt av terskler. Det varierende dyp med flere terskler skyldes trolig varierende bergarter. Den dypeste delen av Hardangerfjord er Samlafjorden mellom Jonaneset ( Jondal ) og Alvik med en markert terskel ved Vikingneset i Kvam herad . Ved Huglo og innløpet til Langenuen er det en terskel pa omkring 150 meters dyp. Halsnøyfjorden danner et basseng til en terskel ved Otterøy litt innenfor Mosterhamn ( Bømlafjordtunnelen gar gjennom dette relativt grunne partiet), Bømlafjorden utenfor gar ned til mer enn 400 meters dyp. Granvinsfjorden har en bunn omkring 200 meters dybde og bunnen faller ved munningen bratt ned til hovedfjordens bunn slik at Granvinsfjorden danner en hengende dal under vann. ^{[22] [23]}

Saltstraumen dannes der tidevannet passerer over en grunn terskel (om lag 30 meter) i et smalt sund mellom Saltfjorden og Skjerstadfjorden . ^[24] Navnet Sognefjorden henger sammen med ordet ≪sug≫ som trolig viser til suget eller de vanskelig strømforholdene som skapes nar vannet strømmer gjennom fjordmunningen og over terskelen. ^{[25] [26]} Den indre del av Drammensfjorden er skilt fra den ytre av en morene ved Svelvik . Tidevannet og overskytende ferskvann gar gjennom den grunne Svelvikstrømmen (8 meter, mudret til 10 meter av hensyn til skipstrafikken) som er en av Norges sterkeste tidevannsstrømmer med opp til 5 knop . ^{[27] [28] [29] [30]}

Hydrologi [ rediger | rediger kilde ]

Fjordenes hydrologi er preget av at de ofte er lang i forhold til bredden, ofte dypere enn havet utenfor med en terskel som hindrer vannutskifting, og med god tilførsel av ferskvann fra elver innerst i fjorden. For eksempel har Sognefjorden et langt hovedbasseng pa mer enn 1000 meters dyp, mens terskelen ved munningen er pa 100 til 200 meter. Ferskvann fra elvene har normalt markert effekt pa vannet i overflaten, under de øverste meter med brakkvann er saltholdinnholdet som i havet utenfor. Regulerte vassdrag har mindre svingninger i vannføringen med mer avløp om vinteren og mindre under snøsmeltingen varen. Kystene er generelt rikere pa liv enn fjordene, blant annet avtar mengden dyreplankton innover i de lange fjordene. Ferskvann fører med seg næring i form av matjord og mineraler samt avrenning fra landbruk og kloakk . Fjordene, særlig i Nord-Norge, kan være viktige oppvekstomrader for sild, torsk og hyse. ^{[23] [31]}

Ferskvannstilførselen er størst ved snøsmeltingen i mai-juni og om høsten. En stor del av nedbørsfeltene ligger i fjellet der nedbøren blir lagret som snø til varen. Om vinteren har derfor mange fjorder normalt saltinnhold helt til overflaten, mens det om varen og forsommeren er en kraftig tilførsel av ferskvann. I omrader med mye nedbør om høsten vil ogsa dette komme som ferskvann til fjorden. I omrader med vesentlig tilførsel av smeltevann fra isbreer vil saltholdigheten i overflaten være lav ogsa pa ettersommeren. I indre del av Hardangerfjorden varierer saltinnholdet i overflaten mellom 3 % i januar-februar og 1 % i juni-august i takt med vannføringen i Eio , Kinso , Opo og Tysso . ^[32]

Drammenselva tilfører store mengder ferskvann til Drammensfjorden og innenfor Svelvik er fjorden markert mindre saltholdig enn havet generelt. ^{[27] [28] [29] [30]} Ved flom i Drammenselva dominerer ferskvann fjorden innenfor Svelvik. ^[33]

Den 160 meter dype Bolstadfjorden har en terskel pa bare 1,5 meter og ferskvann/brakkvann pa overflaten hindrer de tyngre saltvannet a sirkulere slik at det blir oksygenfattig. ^[34] Malinger i Bolstadfjorden i april og august viste at under 50 meters dybde var vannet nesten oksygenfritt. I april var brakkvannslaget omtrent 5 meter tykt, mens det i august var 20 meter tykt. ^[35]

Normalt blir fjordene tilført lite ferskvann i vinterhalvaret. Avkjøling av overflaten kombinert med vind gjør at fjordvannet blir gjennomblandet (ned til 100 meter eller mer) om vinteren. Dette vannet inneholder ferskvann fra sommeren og er lettere enn det mer salte vannet pa kysten. Kraftig fralandsvind (vanlig i fjordstrøkene om vinteren) skaper strøm pa overflaten ut fjorden slik at tyngre vann fra kysten trekkes inn over fjordterskelen og ned i fjordens dyp. ^[36]

I sommerhalvaret er det normalt stor tilførsel av elvevann innerst i fjordene. Dette ferskvannet blander seg med saltvann til et brakkvannslag som hever overflatenivaet slik at det oppstar en strøm pa overflaten ut fjorden. Denne overflatestrømmen blir gradvis saltere ved omrøring med litt dypere vannlag. Like under denne strømmen ut fjorden gar en kompenserende strøm av saltere kystvann innover fjorden. Pa større dyp star under fjordterskelens niva star det kalde vintervannet stille og er adskilt fra atmosfæren av brakkvannstrømmene øverst i vannsøylen. I en del fjorder er terskelen sa grunn at vannet i dypet ikke skiftes ut hvert ar og vannet blir oksygenfattig og ulevelig for en del fisk og dyr. I de mest ekstreme tilfellene der det alltid ligger en barriere av ferskvann pa fjorden og det dessuten legger seg is skiftes vannet under overflaten aldri ut slik at fjorden blir oksygenfri og ratten. Drammensfjorden er et eksempel. ^[36]

Fjordenes opphav [ rediger | rediger kilde ]

Fjordene er u-daler som ble dannet av isbreenes framrykk og tilbaketrekning i nedisingsperiodene under kvartærtida , som startet for ca. to millioner ar siden og varte fram til ca. 6 500  f.Kr. . Havet fylte dalene av ulik bredde, dybde og lengde.

Fjordsjøer [ rediger | rediger kilde ]

I forlengelse av fjordene finnes ofte fjordsjøer, innsjøer adskilt fra fjorden av bergterskler, isfrontdelta og morener i kombinasjon. Slik delta ble dannet da isfronten sto stille en lengre periode i forbindelse med avsmelting av iskappen. Isfrontdeltaer kan være like høye som havnivaet var den gangen og kan danne høye moer i landskapet særlig der elven har skaret seg gjennom deltaet. ^{[37] [38]} Dette er tydelig blant i Eidfjord der elven Eio har skaret seg gjennom et løsmassene og etterlatt en høytliggende terrasse, derav navnet Hæreid , om lag 110 meter over omgivelsene. ^[39]

Mofjorden i Hordaland er eksempel pa en fjord som har blitt til i historisk tid. Ved en flom i 1743 grov elven mellom Movatnet og Romarheimsfjorden seg gjennom eidet slik at sjøvannet ved flo trengte inn i den tidligere innsjøen og skapte Mofjorden. ^[40]

Salvatnet ligger bare 9 meter over havet og ble skilt fra havet omkring 1000 ar f.Kr. . I den dypeste delen (under 400 meter) av innsjøen er 2,9 % salt (mot 3,5 % i gjennomsnittlig sjøvann ) og dette saltvannet antas a ha blitt værende siden Salvatnet var en fjord med saltvann. I de dypeste lagene er innsjøen uten oksygen i vannet. Grensen mellom monimolimnion (dype oksygenfattig og salte lag) og miksolimnion er skarp. ^{[41] [42]}

Nasjonalsymbol [ rediger | rediger kilde ]

Da nasjonalromantikken ble dominerende i norsk kunstliv, økte sansen for den ville, dramatiske naturen: fjordene, breene, fossene og høyfjellet. ^[43] Samtidig økte ogsa interessen for den norske bondens liv og levekar, gjerne i de mest isolerte, kulturbevarende strøk av landet. Fjordenes verdi som nasjonalsymbol var allerede ≪oppdaget≫ av romantikkens kunstnere og reisende fra England, Tyskland og Danmark. ^[44]

De norske fjordene er sentrale for turisme i Norge . ^[45] To av de norske fjordene, Geirangerfjorden og Nærøyfjorden , er karet til verdensarvomrader , fordi de representerer ≪arketypiske fjordlandskap≫ med ≪unik naturskjønnhet≫. ^[46] I 2004 og 2009 karet National Geographic Magazines ekspertpanel de norske fjordene til verdens beste reisemal. ^[47]

Her ser eg fagre fjord og bygder
som mange gamle kjemper bar.

A.O. Vinje , ≪Fra Sundnes≫ ved Trondheimsfjorden , 1860

• 
  Dramatisk fjordlandskap, ≪Liensfiord≫ (kanskje Lifjord i Sognefjorden ), av Francis Danby i 1841.
• 
  Utsikt over Lærdalsøyri av Themistokles von Eckenbrecher i 1901.
• 
  ≪ Brudeferd i Hardanger ≫ (1848) av Tidemand og Gude ; nasjonalromantikkens norske bønder i norsk landskap.

Referanser [ rediger | rediger kilde ]

Se ogsa [ rediger | rediger kilde ]

• Liste over norske fjorder (alfabetisk)
• Liste over fjorder i Norge