Nasjonalsosialistisk propaganda
, ogsa omtalt som
nazipropaganda
, omfatter først og fremst det tyske nazistpartiet
NSDAPs
ideologiske pavirkningsarbeid, agitasjon og kulturuttrykk gjennom ulike typer
massekommunikasjon
før og under
andre verdenskrig
. Betegnelsen kan ogsa brukes om politisk
propaganda
og
retorikk
fra
nynazister
og
høyreekstremister
i
etterkrigstida
.
NSDAPs omfattende bruk av propaganda som ≪politisk oppdragelse≫ av ≪den offentlige mening≫
[1]
bidro til oppslutningen om lederen
Adolf Hitler
og
nasjonalsosialismen
, en
nasjonalistisk
,
rasistisk
,
militaristisk
,
antidemokratisk
og
antikommunistisk
populisme
. Propagandaen medvirket til den
nazistiske maktovertakelsen
i Tyskland i 1933 og til
ensrettingen
[2]
i den
totalitære
ettpartistaten
som fulgte. Der fikk propagandaminister
Joseph Goebbels
full kontroll over landets
massemedier
, kulturliv og utdanning. Han gjorde
Riksministerium for folkeopplysning og propaganda
til et statlig apparat for politisk
forførelse
og
indoktrinering
av folkemassene.
Gjennom utstudert overtalelseskunst,
[3]
politisk
reklame
og aggressiv ideformidling manipulerte nazistene folks følelser og tanker. Hitlers metode var særlig taler pa folkemøter og i
radio
, med enkle budskap som ble gjentatt gang pa gang og inneholdt en tydelig motstander og
syndebukk
.
[4]
Overdrivelser og løgner, idealisering og seremonier,
forakt
og terror
[5]
la grunnlaget for og støttet
det nasjonalsosialistiske Tysklands
erobring av landomrader, krigføring i verdenskrigen og masseutryddelse av
jøder
og andre folkegrupper i
holocaust
. Propagandavirksomheten fortsatte fram til naziregimet kollapset ved tyskernes militære nederlag i mai 1945.
Den uvanlig brede og grundig planlagte nazipropagandaen har etterlatt en stor mengde tidsdokumenter og historiske gjenstander som direkte eller indirekte idealiserer den voldsforherligende ideologien og det autoritære naziregimet.
Nazipropaganda i Tyskland før og under andre verdenskrig
[
rediger
|
rediger kilde
]
Enhver propaganda skal være folkelig. Den skal avpasse sitt andelige niva etter oppfattelsen hos den mest innskrenkede av dem propagandaen taler til. Jo større den menneskemengde er som skal pavirkes, desto lavere ma propagandaens andelige niva settes. Hvis det gjelder ? som ved propagandaen for gjennomføringen av en krig ? a fa et helt folk med i virkeomradet, kan forsiktigheten med hensyn til a unnga altfor høye andelige forutsetninger ikke være stor nok.
Adolf Hitler, ≪
fører
≫ for
Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
(NSDAP, ≪Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti≫) fra 1921 og
rikskansler
og
diktator
i Tyskland fra 1933, var svært opptatt av propaganda for a vinne støtte for sin
radikale
politikk.
[4]
Hitler innsa tidlig at kunst og kultur kunne bevege massene. Hans møte med Richard Wagners dramatiske opera
Rienzi
i
Linz
i 1905 ble en skjellsettende ungdomsopplevelse som han selv hevdet ga støtet til den politiske drømmen om a forene tyskerne.
[
trenger referanse
]
I 1919 ble Hitler som saret soldat fra første verdenskrig kurset i ≪politisk opplæring≫ av kaptein
Karl Mayr
i
den tyske hæren
i Bayern. For a motvirke
revolusjonære
opprør i det kaotiske etterkrigssamfunnet, ble Hitler hemmelig ≪undervisningsoffiser≫ som skulle advare hjemvendte soldater om farene ved
sosialisme
,
pasifisme
og demokrati.
[7]
Da Hitler ble medlem av forløperen til nazipartiet i 1919, fikk han derfor ansvaret for propagandaarbeidet.
Partiet formidlet opprinnelig sitt politiske
25-punktsprogram
fra 1920 gjennom møter, demonstrasjoner,
pamfletter
og
presse
.
I 1925 kom
Min kamp
(
Mein Kampf
) i to bind,
[8]
[9]
Hitlers ideologiske manifest og selvbiografi der han uttrykker sine politiske visjoner. Hitler skriver blant annet utførlig om propaganda, hvor viktig den er for a bygge bevegelsen og hvordan den skal brukes strategisk.
[10]
Han hevder Tyskland tapte første verdenskrig fordi Storbritannias krigspropaganda var mer profesjonell og effektiv enn den tyske.
[11]
Han lanserer ogsa uttrykket ≪
den store løgnen
≫ (tysk:
die große Luge
) om en propagandateknikk som bruker ≪en løgn sa kolossal at ingen kan tro at noen ønsker a forvrenge sannheten sa voldsomt≫. Hitler hevdet at jødene hadde brukt metoden mot Tyskland under verdenskrigen.
Hitler mente at ≪det talte ord har større virkning enn det skrevne≫ og utviklet seg tidlig til en svært dreven folketaler. Han ble en bade beundret og beryktet
demagog
.
[12]
[7]
[13]
NSDAP spredte sine ideer og fortellinger gjennom gamle og nye massemedier. De tok i bruk moderne teknikker for
markedsføring
og satset pa profesjonelle utøvere. Partiets propagandaavdeling utga flere instruksjonsbøker og
Unser Wille und Weg
(≪Var vilje og vei≫), et internt manedsblad som kom ut fra 1931 til 1941, med rad om effektiv bruk av propaganda.
[14]
Sentrale temaer i nazistenes propaganda var tysk nasjonalisme, rasisme, antisemittisme og antikommunisme, det tyske
folkefellesskapets
ideologi og militarismen med forherligelsen av det krigeriske heltemotet, kvinnen som hjemmeværende mor og den betingelsesløse
personkulten
omkring Hitler som diktator. Direkte til krigsforberedelsene tjente legenden om at Tyskland huset et folk uten plass som derfor matte erobre ≪
Lebensraum
≫ mot øst, rettferdiggjort gjennom
sosialdarwinisme
og forestillingen om ≪
den sterkestes rett
≫.
Gjennom grove
stereotypier
og frastøtende
karikaturer
ble
jøder
framstilt som griske, upalitelige og ≪utyske≫,
slavere
som underlegne, og
kommunister
og
marxister
som blodtørste monstre. Savel ≪jødebolsjeviker≫ og
sosialdemokrater
ble stemplet som landsforrædere med skyld for det tyske nederlaget i
første verdenskrig
, uttrykt blant annet i
konspirasjonsteorien
dolkestøtlegenden
.
[4]
Mens ≪den
ariske
menneskerasen
≫ og ≪
folketyskere
≫ ble framstilt som høyerestaende og mer verdifulle enn andre, ble etniske folkegrupper, politiske motstandere og ≪underytere≫ definert som skadelige for et sunt samfunn og erklært uønsket.
[
trenger referanse
]
Nazistene utryddet flere titalls millioner mennesker i systematiske, statlig organiserte massedrap,
[16]
, deriblant 70 000 funksjonshemmede og psykisk syke i programmet
Aktion T4
. Avlivinger og myrderier ble delvis begrunnet med
nazistisk eugenikk
(rase- og arvehygiene) og formidlet gjennom kvasivitenskapelig propaganda.
I likhet med paramilitære
frikorps
og andre politiske bevegelser etter første verdenskrig, markerte ogsa nazistpartiet seg med symboler og visuelle kjennetegn. Nazistenes
estiske
uttrykk, med merker, flagg, uniformer og teatralske seremonier, og et kollektivt soldatpreg, var propagandaverktøy for a vekke følelser, skape begeistring og samhold og skjule sosiale motsetninger i det klassedelte samfunnet.
[17]
Billedkunst og
arkitektur
, savel som bruk av
riksørn
, røde faner og
romersk hilsen
, var tydelig inspirert av den klassiske
antikken
, en epoke som var et ideal for Hitler.
[
trenger referanse
]
Det viktigste nazisymbolet var
hakekorset
.
[18]
Det ble lant fra tyske nasjonalister i
Volkish-bevegelsen
og antatt som partiemblem allerede i stiftelsesaret 1920. Fra 1935 til 1945 var hakekorset del av
Tysklands nasjonalflagg
, i fargene svart, rødt og hvitt fra det gamle keiserriket, og i
landets riksvapen
, ≪hakekorsørnen≫, en tysk keiserørn i art deco-stil, med rette vinger og klørne om en eikeløvskrans rundt en skrastilt svastika. Svastika er et solsymbol, dekor og lykketegn kjent fra kulturer over hele verden, men nazistene gjorde korsfiguren til det kanskje mest kjente politiske symbolet i moderne vestlig historie.
Med utgangspunkt i
≪Blodfanen≫
, et hakekorsflagg fra det mislykkede
Ølkjellerkuppet
i 1923, oppstod en ≪fanekult≫ med rituelle
faneinnvielser
etter militært mønster. Tilsvarende utviklet det seg en ≪uniformsbesettelse≫ i den nasjonalsosialistiske ettpartistaten. Uniformeringen gjaldt politiske ledere (
politische Leiter
) i partibyrakratiet, samt medlemmer i SA (
Sturmabteilung
), SS (
Schutzstaffel
)
Hitlerjugend
(≪hitlerungdommen≫) og andre partistyrte organisasjoner. Uniformene var inspirert av de fascistiske ≪
svartskjortene
≫ i Italia og militære tradisjoner som ble videreført av
frikorpsene
i Weimarrepublikken. For lettere a skille politiske venner og fiender under sammenstøt i gatene, befalte Hitler i 1925 at nazistene skulle opptre som
≪brunskjorter≫
. Fargen ble valgt pa grunn av et stort lager av tropeuniformer fra tidlige
tyske kolonier
. I 1927 kom standardiserte luer og gradtegn. Etter Hitlers maktovertakelse ble ogsa politi og militærvesen (
Wehrmacht
) utstyrt med nazistiske symboler og oppdaterte antrekk. Ansatte i sivile tjenester fikk egne uniformer i nye organisasjoner.
Uniformene pavirket bade bærerne, tilskuerne og fiendene i den nye, autoritære staten som ble bygd opp etter
førerprinsippet
. Gjennom stilsikker design og gjennomført bruk klarte nazistene i mange tilfeller a forene eleganse med respekt og frykt. Uniformene grupperte enkeltindivider etter oppgave og rang i et større fellesprosjekt og ble ytre tegn pa orden, kontroll og en gjennomgripende ideologi.
Lojalitet og nasjonal stolthet skulle ogsa forsterkes gjennom
nazihilsen
med utstrakt høyrearm, en skikk hentet fra den
romerske
fascisthilsenen i Italia. Hilsenen var pabudt for partimedlemmer fra 1926, men ble utbredt i hele samfunnet etter 1933. Hilsningsfrasen ≪Heil Hitler!≫ uttrykte den grenseløse persondyrkingen av partilederen og rikskansleren som gudeliknende frelsesskikkelse og eneveldig hersker hevet over politikken og alle andre i samfunnet.
Propagandaministeriet i Det tredje riket
[
rediger
|
rediger kilde
]
I mars 1933 ble partiets propagandamaskineri utvidet gjennom Riksministeriet for folkeopplysning og propaganda (
Reichsministerium fur Volksaufklarung und Propaganda
). Det statlige departementet skulle sørge for
folkeopplysning
, ideologisk opplæring og
ensrettingen
[19]
i
≪det tredje riket≫
som ble lovfestet samme ar. Departementet styrte alle deler av kulturlivet gjennom et eget rikskulturkammer (
Reichskulturkammer
) med sju seksjoner for film, presse, radio, litteratur, bildende kunst, teater og musikk.
Ytringsfriheten
ble begrenset gjennom palegg, forbud og
sensur
.
Propagandaminister Joseph Goebbels (1897?1945) var som Hitler en svært bevisst og beregnende propagandist og taler.
[20]
[21]
Han hadde doktorgrad i litteratur, og allerede i 1928 hadde Hitler utpekt ham til PR-sjef for partiet. Goebbbels brukte sine intellektuelle evner til en massiv og malrettet propaganda for a overbevise folkeflertallet, med bruk av overtydelige budskap, enkelt sprak og karikerte fiendebilder i taler og trykksaker.
Aviser
, tidsskrifter og radio, som ble stengt kontrollert og
sensurert
av de nazistiske myndighetene, ble brukt aktivt til ideologisk
indoktrinering
.
Partiets hovedorgan var avisa
Volkischer Beobachter
.
Julius Streichers
illustrerte ukemagasin
Der Sturmer
uttrykte et ekstremt jødehat. Det ble ogsa utgitt en rekke politiske bøker. Ideologien ble dessuten fremmet gjennom ulike typer statlige holdningskampanjer.
Goebbels ansa radiosendinger som den mest effektive kommunikasjonskanalen for partiets meldinger til det tyske folk. Massemediet var kommet pa 1920-tallet og ble i Tyskland formidlet gjennom
Reichs-Rundfunk-Gesellschaft
fram til 1945, et landsomfattende nettverk for offentlig
kringkasting
. Allerede i 1933 ble
Volksempfanger
lansert, en ≪folkemottaker≫ som var utviklet av radioindustrien etter palegg fra propagandaministeren for a spre mediet til det brede lag av folket. Mottakeren var et rimelig radioapparat med moderne radiorør og høyttaler. Den ble svært populær, og i 1939 hadde 70 prosent av befolkningen privat tilgang til de statlig kontrollerte radiosendingene som formidlet ideologiske taler, folkeopplysning, underholdning og nyheter. I tillegg ble det satt opp høyttalere for a spre radiosendinger pa offentlige steder.
En viktig del av propagandaen var massemønstringer med taler, musikk og teatrale opptog som skulle uttrykke samhold og styrke og skape begeistring gjennom
massesuggesjon
. Det gjaldt blant annet de nasjonale partistevnene kjent som
rikspartidagene
som ble holdt i Nurnberg fra 1927 til og med 1938. I enorme forestillinger med uniformerte deltakere og symboltung scenografi i
nazistisk neoklassisisme
foredlet partiet sin merkevarebygging, og de enkelte partimedlemmene opplevde et direkte møte med Hitler som taler og fikk dermed en sterkere følelsesmessig tilknytning.
Kunst og litteratur ble ansett som et ideologisk propagandaverktøy og underlagt streng sensur. Allerede 10. mai 1933 arrangerte partiets gatepøbler i
Sturmabteilung
og nazistiske studenter store
bokbal
der de brant litteratur som stred med nazismen. Ialt 25 000 bøker ble brent, skrevet av 2 500 forfattere, intellektuelle, jøder, kommunister, pasifister og andre fiender av ideologien.
I 1937 ble det arrangert en stor utstilling av ≪
degenerert kunst
≫ (
Entartete Kunst
) i Munchen der det til ≪skrekk og advarsel≫ ble vist eksperimentell,
modernistisk billedkunst
som ifølge nazistene var fordervet, syk og skadelig. Den uønskede ≪ukunsten≫ ble beslaglagt og ødelagt, og enkelte kunstnere ble fengslet. Samtidig ble ≪Den store tyske kunstutstilling≫ arrangert i det nybygde ≪
Den tyske kunstens hus
≫ der ny,
figurativ
billedkunst etter klassiske idealer ble løftet fram som tysk, sunn og høyverdig.
Ogsa sportsarrangementer var arenaer for propagandaen. Det gjaldt ikke minst
sommer-OL i Berlin 1936
, og delvis ogsa
vinter-OL i Garmisch-Partenkirchen
tidligere samme ar, der nazistene viste et idealisert bilde av det nye Tyskland for et internasjonalt publikum.
Andre synlige virkemidler var tidsriktige propagandaplakater med slaende enkle motiver og slagord,
[22]
nazistiske propagandafilmer
som
Leni Riefenstahls
Viljens triumf
fra 1934
[23]
og
Olympia
fra 1938, antisemittiske utstillinger, blant andre
Entartete Kunst
og
Den evige jøde
fra 1937, og annen underholdning og populærkultur.
I 1944 utarbeidet Goebbels og Hitler
Gottbegnadeten-Liste
, en liste over ≪gudbenadede≫ kunstnere og kulturarbeidere i Nazi-Tyskland. Over tusen personer ble ansett som uerstattelige for den tyske kulturen og derfor fritatt fra militær mobilisering.
Nazipropagandaen tok ogsa i bruk politiske
kampsanger
i militær
marsjtradisjon
. Den populære ≪
Horst-Wessel-sangen
≫ (
Die Fahne hoch
) ble Nazi-Tyslands andre nasjonalsang.
Propaganda rettet mot barn og unge
[
rediger
|
rediger kilde
]
Nazipropagandaen om det tyske folkets overlegenhet og partiføreren som opphøyd ≪frelser≫, ble ogsa formidlet til barn og unge, særlig gjennom skoleverket og i barne- og ungdomsorganisasjonen
Hitlerjugend
(≪hitlerungdommen≫).
Under krigen brakte
krigskorrespondenter
i
Wehrmachts
propagandakompanier
bilder og heltefortellinger fra fronten, presentert i
filmaviser
og magasiner. I løpet av krigen rettet ogsa innholdet i propagandaen seg mot Tysklands militære fiender blant
de allierte
og
Sovjetunionen
. Samtidig vokste den internasjonale propagandakrigen for a vinne befolkningens tillit om hvilken av de krigførende sidene som representerte ≪det rette≫ og formidlet ≪sannheten≫.
[25]
I kampen om militære seire, men ogsa om folks ≪hjerter og hjerner≫, ble det av alle parter benyttet
desinformasjon
, bevisst mangelfulle, feilaktige og misvisende opplysninger.
I
den psykologiske krigføringen
ble det brukt ulike typer propaganda rettet mot forskjellige grupper og formidlet pa flere mater. For eksempel kunne trykt propaganda som henvendte seg til fiendtlige soldater eller sivilbefolkningen i krigsomrader bli spredt som
flygeblader
sluppet fra fly.
[26]
Nazipropaganda i Norge under andre verdenskrig
[
rediger
|
rediger kilde
]
Propaganda fra tyske okkupasjonsmyndigheter
[
rediger
|
rediger kilde
]
Etter at
Tyskland hærtok Norge
i april 1940, ble
Georg Wilhelm Muller
(1909?1989) leder for ≪hovedavdelingen for folkeopplysning og propaganda≫ (
Hauptabteilung fur Volksaufklarung und Propaganda
) i
Reichskommissariat Norwegen
, den tyske sivilforvaltningen i landet.
[27]
Avdelingen hadde kontorer i Olaf Ryes plass 2 i Oslo.
Minesterialrat
Muller, som hadde vært Goebbels adjutant pa 1930-tallet, fikk dermed ansvar for presse, propaganda, kringkasting, kultur, skole, kirke og sport i det tyskokkuperte
Norge under krigen
.
[28]
[29]
Ogsa
Wehrmacht
, de tyske militærstyrkene, hadde propagandaoffiserer i Norge. Disse innsa etter hvert at Quisling og Nasjonal Samling, og tyske myndigheter, var upopulære blant folk flest, og forsøkte i mindre grad a styre den norske ≪folkemeningen≫ med politisk propaganda.
[30]
For øvrig ble norsk kultur og det norske folk brukt som idealiserte eksempler i rasepropagandaen i Tyskland.
[
trenger referanse
]
Nazivennlig propaganda fra Nasjonal Samling og Kultur- og folkeopplysningsdepartementet
[
rediger
|
rediger kilde
]
Nasjonal Samling
(NS), det norske fascistpartiet som
Vidkun Quisling
(1887?1945) hadde dannet i 1933 og som samarbeidet med de tyske okkupasjonsmaktene, etterapet nazistenes politiske kultur og ideologiske ≪folkeopplysning≫ pa mange mater. NSDAPs norske søsterpartiet tok i bruk trykte massemedier og radio, folkemøter, kampanjer, parader og uniformering etter tyske forbilder. NS' bruk av
solkors
(olavskors) som partimerke ble en norsk variant av tyskernes hakekors.
Rikshirden
med
brunskjorter
og armbind skulle være NS' ≪politiske soldater≫, og ble brukt aktivt i propagandaarrangementer. Folk flest mente likevel at Quislings uniformerte gatetropper var darlige norske kopier av tyske nazister, og hirden forsterket heller den utbredte motstanden mot partiet enn den vakte begeistring og velvilje.
[31]
NS' propaganda formidlet en patriotisk nasjonalisme og partiets politikk og ideologi. Det var ofte hatefulle angrep pa kommunister,
marxisme
og Sovjetunionen, jøder og ≪verdensjødedommen≫, demokrati,
kapitalisme
, ≪
liberalistisk
plutokrati
≫,
frimureri
og det engelske, og en svermerisk beundring for Hitler-Tyskland, det ≪germanske≫, tyske og tradisjonelt norske. I Quislings propaganda ble ogsa den norske bonden særlig viktig.
[32]
Partiet understreket ogsa at NS var et styringsdyktig nasjonalt alternativ i krigen mellom utenlandske stormakter, og den eneste reelle garantisten for norsk selvstendighet i en ny tid for Europa.
[
trenger referanse
]
I den norske statsadministrasjonen under krigen ble
Kultur- og folkeopplysningsdepartementet
opprettet 26. september 1940. Statsrad var
Gulbrand Lunde
(1901?1942), sentral politiker og propagandist i NS, inntil han døde 25. oktober 1942 da minister
Rolf Jørgen Fuglesang
(1909?1988) overtok. Departementet bestod til a begynne med av tre avdelinger: den alminnelige avdeling, kulturavdelingen og propagandaavdelingen, men ble stadig omorganisert under krigen. Propagandaavdelingen skiftet i 1944 navn til Avdeling for folkeopplysning. Kultur- og folkeopplysningsdepartementet ble nedlagt ved krigens slutt i mai 1945.
I februar 1942 dannet Quisling en
≪nasjonal≫ marionettregjering
som styrte pa tyskernes nade, og i september samme ar ble
Kulturtinget
opprettet som del av planen om omorganisering av det norske politiske systemet i
korporativ
retning. Radet bestod av partitro kulturfolk, men fikk bare en radgivende rolle overfor kulturdepartementet.
Reklamemannen
Willy Klevenberg
(1911?1987) ble leder i presse- og propagandaavdelingen i NS. Klevenberg var propagandaleder under daværende ≪rikspropagandasjef≫, minister Lunde, seinere under minister Fuglesang.
25. september 1940 erklærte den tyske rikskommissaren
Josef Terboven
at det skulle innføres en ≪
nyordning
≫ av det norske samfunnet. Denne
nazifiseringen
innebar en ideologisk ensretting der NS-folk overtok lederposisjoner i organisasjoner, nærings- og kulturliv. Tyskerne hadde kontrollert radionyhetene i
NRK
siden i april, men na ble
pressesensur
, propaganda og pabud fra tyske og norske myndigheter enda strengere. Da nazistisk indoktrinering av skoleelver og tvangsorganisering av lærerne skulle innføres varen 1942, oppstod lærerstreik. Tilsvarende krav om politisk propaganda i kirkene førte til kirkefronten der de aller fleste prestene nektet samarbeid med nazimyndighetene. Likedan oppstod en landsomfattende idrettsstreik som en del av hjemmefronten, det sivile motstandsarbeidet under krigen.
I 1941 etablerte NS og de tyske okkupasjonsmyndighetene
Filmavisen
,
[33]
et ukentlig nyhetsmagasin som ble vist pa kinoer. Propagandatiltaket var basert pa
Die Deutsche Wochenschau
i Tyskland. Publikum var imidlertid ofte negative til de politiske reportasjene, og kinoene ble dermed et sted for ≪hverdagsmotstanden≫ under krigen.
[34]
Et annet eksempel pa tyskpavirket propaganda var utstillingen ≪
Kunst og ukunst
≫ i Nasjonalgalleriet i 1942. Den var inspirert av ≪Utartet kunst≫ (
Entartete Kunst
) som ble arrangert i Munchen noen ar tidligere. Utstillingen i Norge viste bade god, ≪nasjonal kunst≫ og uønsket, modernistisk ≪ukunst≫.
I ettertid er flere av propagandaplakatene som illustratøren
Harald Damsleth
(1906?1971) tegnet for NS og
frontkjempertjeneste
, særlig kjent.
[35]
Hans reklamebyra
Herolden
fikk enerett pa utformingen av statsannonser fra oktober 1940, og Damsleth utformet rundt 200 plakater for partiet og dets virksomheter, ofte med idealiserte, blonde, ≪
ariske
≫ mennesketyper i ≪heroisk realisme≫ og ≪dekorativ avklarethet≫.
Under den tyske okkupasjonen av Norge bevilget det nazifiserte kulturdepartementet store offentlige midler til propagandavirksomhet for NS, som i lov av 12. mars 1942 ble ≪statsbærende parti≫ i Norge.
En oversikt fra
Riksrevisjonen
i forbindelse med
landssvikoppgjøret
etter krigen viser at betydelige beløp gikk til virksomheter som bedrev ideologisk pavirkning, og prosjekter som formidlet eller representerte partiets politiske ideer. Det gjaldt innkjøp av nazilitteratur, støtte til det tyskkontrollerte telegrambyraet (
Norsk Artikkeltjeneste
, NAT),
[37]
partiorganet
Fritt Folk
, flere ≪vanskeligstilte aviser≫ og nazistiske tidsskrifter (
Vestlandske Tidende
,
Hugin
,
Skiensfjordens presse
,
Glamdalen
og
Kirkenes
med flere), bøker, brosjyrer og plakater.
[38]
Store summer ble ogsa brukt pa NS’ mange arrangementer, propagandamøter og turneer, pa propagandafilmer og de norske ukerevyene pa kino, NS' fylkespropagandakontorer og høyttaleranlegg pa gater og offentlige steder. Det ble dessuten satset mye penger pa propagandautstillinger som ≪Rullende utstilling≫ (NRKs ≪Kringreisa≫ fra 1940), ≪Normannafolket≫ (6.-28. september 1941 i Oslo),
[39]
Halogaland-utstillingen (fra 16. mai 1941), ≪Antibolsjevikutstillingen≫ (≪Sovjet-paradiset≫ fra 5. september 1942),
[40]
≪Bolsjevismen i praksis≫ (11. mars?1. april 1942 i Handverkeren i Oslo), ≪Norges nyreising≫ (i Nasjonalgalleriet 25. september?25. oktober 1942), ≪Norge pa havet≫ (sjøhistorisk utstilling i Handverkeren i Oslo 1.?30. mai 1944) og ≪Frontkjemperutstillingen≫ (fra 5. mai 1945).
[38]
Ogsa andre foretak og arbeider mottok betydelige beløp fra departementet:
Noregs Ungdomslag
, frontkjemperstyrken
Den norske legion
,
Rikshirdens
stabmusikk,
Halldis Østbyes
Antikommunistisk institutt
,
Finn Størens
≪utenriksdepartement≫
Direktoratet for spesialorientering
,
Wilhelm Rasmussens
Eidsvold-monument
(≪Sagasøylen≫) og hans
NS-monument
pa Stiklestad,
Snorre-bautaen
ved Slottsparken, samt nazi-forlagene
Blix forlag
,
J. M. Stenersens forlag
,
Viking forlag
,
Centralforlaget
,
Kamban forlag
,
Brage boklag
og Damsleths Herolden forlag og annonsebyra med flere.
[38]
Etter naziregimets sammenbrudd ved nederlaget i andre verdenskrig, ble nazisme og nazipropaganda forbudt i flere land, og Tyskland ble
avnazifisert
gjennom aktive tiltak for a fjerne ideologiske etterlevninger.
Etter krigen ble ogsa hakekors ulovlig i deler av Europa, og det er fortsatt et betent
hatsymbol
i Vesten. Ifølge den tyske straffeloven
Strafgesetzbuch
seksjon 86a fra
den kalde krigen
er alle kjennetegn for ≪anti-konstitusjonelle≫ bevegelser og terrororganisasjoner forbudt. Den tyske loven nevner ikke konkrete eksempler, men omfatter i praksis hakekors, hakekorsørn,
solkors
, hitlerhilsen og SS'
dobbeltruner
og
hodeskallemerke
og andre symboler nar de brukes politisk, savel som emblemer og merker for eksempelvis kommunistpartiet
KPD
(
Kommunistische Partei Deutschlands
ble forbudt i Vest-Tyskland fra 1956) og terrororganisasjonene
al-Qaida
og
IS
.
[41]
Østerrike har tilsvarende forbud i lovene
Abzeichengesetz 1960
(≪merkeloven≫) og den nyere
Symbole-Gesetz
(≪symbolloven≫).
[
trenger referanse
]
I Norge er hakekors i utgangspunktet tillatt, men kan bli stoppet nar det brukes som en rasistisk
hatytring
.
[42]
Nynazister har forsøkt a gjenopplive og videreføre deler av den gamle nazipropagandaen, og ogsa skapt ny nazisymbolikk, men har ofte vært forsiktige pa grunn av det historiske stigmaet.
[
trenger referanse
]
Samtidig har den slaende
ikonografien
fra Hitler-Tyskland og nazismen blitt utnyttet og karikert i en stor mengde underholdningsfilmer og annen
populærkultur
som dermed har pavirket det kollektive minnet av historien.
[
trenger referanse
]
- ^
Hitler, Adolf (1889-1945) (1941).
Min kamp
. Oslo: Stenersen. s. 88.
- ^
Ustvedt, Yngvar (1928-2007) (1972).
Det kan hende igjen: nazismen i Tyskland fra 1918 til 1945
. Oslo: Gyldendal. s. 60-66.
ISBN
8205000492
.
- ^
Gerhardt, Rolf (1961).
Psykologisk krigføring
. Oslo. s. 6.
- ^
a
b
c
d
Ustvedt, Yngvar (1928-2007) (1972).
Det kan hende igjen: nazismen i Tyskland fra 1918 til 1945
. Oslo: Gyldendal. s. 14-22.
ISBN
8205000492
.
- ^
Fest, Joachim C. (1926-2006) (1979).
Hitler: en biografi
. Oslo: Gyldendal. s. 108.
ISBN
8205115702
.
- ^
Clausen, Edward (1947).
List og løgn i tysk propaganda: en dokumentasjon
. Oslo: Dreyer. s. 11.
- ^
a
b
c
Fest, Joachim C. (1926-2006) (1973).
Hitler: en biografi
. Oslo: Gyldendal. s. 92?97.
ISBN
8205057915
.
- ^
Hitler, Adolf (1889-1945) (1941).
Min kamp
. Oslo: Stenersen.
- ^
Hitler, Adolf (1889-1945) (1941).
Min kamp
. Oslo: Stenersen.
- ^
Hitler, Adolf (1889-1945) (1941).
Min kamp
. Oslo: Stenersen. s. 203?218.
- ^
Hitler, Adolf (1889-1945) (1941).
Min kamp
. Oslo: Stenersen. s. 169?178.
- ^
Steffahn, Harald (1930-) (1989).
Hitler: mennesket, makten, undergangen
. Oslo: Schibsted. s. 80.
ISBN
8251612586
.
- ^
Bjørn Magnus Berge 2015:
TALENS MAKT: Adolf Hitler
- ^
Utvalgte artikler fra
Unser Wille und Weg
oversatt til engelsk
- ^
Das Wunder des Lebens
(utstillingskatalog 1935)
- ^
≪HL-senteret i Oslo om nazismens massedrap≫
. Arkivert fra
originalen
15. januar 2022
. Besøkt 15. januar 2022
.
- ^
Fest, Joachim C. (1973).
Hitler: en biografi
. Oslo: Gyldendal. s. 82?83.
ISBN
8205057915
.
- ^
Shirer, William L. (1961).
Det tredje rikes vekst og fall
. Oslo: Cappelen. s. 55.
- ^
Ustvedt, Yngvar (1928-2007) (1972).
Det kan hende igjen: nazismen i Tyskland fra 1918 til 1945
. Oslo: Gyldendal. s. 60-66.
ISBN
8205000492
.
- ^
Fraenkel, Heinrich (1897-1986) (1960).
Goebbels: hans liv og død
. Oslo: Aschehoug. s. 83.
- ^
Steffahn, Harald (1930-) (1989).
Hitler: mennesket, makten, undergangen
. Oslo: Schibsted. s. 229.
ISBN
8251612586
.
- ^
United States Holocaust Memorial Museum:
State of Deception
- ^
Aas, Nils Klevjer (1950-2013) (1991).
Fascismens fascinasjon - et dida[k]tisk dilemma: Leni Riefenstahls "Viljens triumf" som kildemateriale og pavirkningskilde
. Oslo: Statens filmsentral.
ISBN
8290463243
.
- ^
Stortingsbygningen ≪smykket≫ med V og
Deutschland siegt an allen Fronten
er gjengitt som foto i det tyskkontrollerte
Aftenposten
lørdag 2. august 1941.
- ^
Slik er Hitler: der Fuhrer, som han ble skildret for dere, og som han virkelig er
. [S.l.] 1941.
- ^
Gerhardt, Rolf (1961).
Psykologisk krigføring
. Oslo. s. 8.
- ^
totalkrig.no om Rikskommissariatet i Norge
- ^
Nøkleby, Berit (1939-) (1992).
Josef Terboven: Hitlers mann i Norge
. Oslo: Gyldendal. s. 110.
ISBN
8205202214
.
- ^
Moss Avis 1942.04.21
. Norge;Viken;;Moss;;;;. 1942-04-21. s. 1.
- ^
Skodvin, Magne (1915-2004) (1991).
Norsk historie 1939-1945: krig og okkupasjon
. Oslo: Samlaget. s. 128.
ISBN
8252134912
.
- ^
Skodvin, Magne (1915-2004) (1991).
Norsk historie 1939-1945: krig og okkupasjon
. Oslo: Samlaget. s. 127.
ISBN
8252134912
.
- ^
Nøkleby, Berit (1939-) (1985).
Nyordning
. Oslo: Aschehoug. s. 99.
ISBN
8203111440
.
- ^
NRKs arkiv av nyhetssendinger fra Filmavisen 1941?1963
- ^
Universitetet i Agder 2018:
Poor conditions for Nazi propaganda in Norwegian World War II cinemas
- ^
Jensen, Tom B. (1941-) (1988).
Parti og plakat: NS 1933-1945
. Oslo: Samlaget.
ISBN
8252131026
.
- ^
Propagandareportasje fra ≪Sovjetparadiset≫ i
Filmavisen
21. september 1942
- ^
Sven Egil Omdal, aftenbladet.no 23. oktober 2019:
Telegrambyra for hat og forakt
- ^
a
b
c
Friheten 1945.08.11
. Norge;Oslo;;Oslo;;;;. 1945-08-11. s. 1.
- ^
Porsgrunns Dagblad 1941.08.18
. Norge;Vestfold og Telemark;;Porsgrunn;;;;. 1941-08-18. s. 3.
- ^
Den Nye Tid (Sarpsborg) 1942.09.07
. Norge;Viken;;Sarpsborg;;;;. 1942-09-07. s. 1?2.
- ^
Deutsche Welle
:
Germany's confusing rules on swastikas and Nazi symbols
- ^
Filter Nyheter 2018:
Nei, hakekors er ikke forbudt i Norge. Dette kan likevel straffes