Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Geografisk omfang:
Perspektivet og/eller eksemplene i denne artikkelen/seksjonen fokuserer pa norske forhold og representerer ikke et
globalt stasted
.
- Se ogsa
Magistrat (romersk)
Magistrat
(fra latin
magistratus
, øvrighet) er en tittel som er brukt i mange stater om ulike offentlige tjenestemenn.
I
Danmark-Norge
var det betegnelsen pa kollegiet av et utvalg av byens husfaste menn og forskjellige kongelige embedsmenn som utgjorde byenes sivile administrasjon. I mange land var magistraten et rettslig
embete
med begrenset autoritet til a administrere og handheve loven. En magistrat kunne ha domsmakt i sivilsaker, kriminalsaker, eller begge deler.
Magistratens historiske røtter gar helt tilbake til midten av 1200-tallet, selv om begrepet
magistrat
først oppsto ved midten av 1600-tallet. I Kristian IVs bylov av 1619 ble det fastslatt at lensherrene skulle føre kontroll med byenes magistrater. Samtidig ble preget av borgerrepresentasjon svekket. Ved innføringen av eneveldet i 1660 ble magistratene oppnevnt av kongen, som en del av hans embedsverk.
Magistratene besto pa 1600-tallet av et relativt stort antall medlemmer, i Kristiania atte mann. Antallet ble stadig redusert, og fra ca. 1690 til 1819 var det i Kristiania fire, deretter to, og fra 1828 tre. I de fleste smabyene var det bare en mann. Magistratens leder hadde fram til 1828 tittelen magistratspresident, deretter
borgermester
, en tittel som tidligere var blitt brukt pa nestlederen. De øvrige medlemmene ble kalt radmenn helt fram til 1894, da alle ble kalt borgermestre.
Magistratene ble opphevet 1. juli 1922 (lov av 09.03.1917), men kommunene ble gitt adgang til a ansette en rent kommunal borgermester og radmenn. I Kristiania kunne saledes de tre borgermestrene fortsette som kommunale tjenestemenn, men hver for seg fikk de reduserte arbeidsoppgaver idet man økte antallet til seks. En ny lovendring i 1938 medførte at borgermestertittelen falt bort.
