Liberalisme ( latin : liber ; ≪fri≫) er en politisk ideologi med opprinnelse i opplysningstiden . Den opprinnelige liberalismen la vekt pa a begrense den politiske makten og fremheve individets rettigheter i samfunnet i en tid da konge- og statsmakten var praktisk talt allmektig.

I dag er det flere politiske retninger som blir kalt for liberalisme, deriblant klassisk liberalisme , sosialliberalisme og neoliberalisme . Dette spekteret av ≪underretninger≫ gjør at det er vanskelig a definere liberalismen veldig snevert. Opprinnelig ble liberalismen regnet for a være pa den politiske venstresiden , mens de i Europa i dag oftest regnes for a være i sentrum eller at de heller mot høyresiden . Det er dessuten slik at begrepet forstas forskjellig i forskjellige regioner og land. I USA regnes eksempelvis liberalisme (eller progressivisme ) for a være pa venstresiden. ^[1]

Av kjente liberalistiske ideologer og økonomer kan nevnes John Locke , Adam Smith , James Mill , John Stuart Mill , Frederic Bastiat , Jean-Baptiste Say , Friedrich August von Hayek , Joseph Schumpeter , Milton Friedman , Ludwig von Mises , John Rawls og Hernando de Soto .

Grunnprinsipper [ rediger | rediger kilde ]

Den opprinnelige liberalismen som bygde seg opp i Europa i opplysningstiden , la vekt pa a sikre landeiere frihet mot det føydalistiske og/eller merkantilistiske aket. ^[2] Under den franske revolusjonen definerte liberalistene seg i motsetning til de mer radikale demokratene , og senere i motsetning til sosialismen . ^{[ trenger referanse ]}

Individuelle rettigheter [ rediger | rediger kilde ]

De store tenkerne i opplysningstiden, deriblant John Locke og Charles Montesquieu , forsøkte a begrense den politiske makten ved a nedfelle et sett rettigheter som de mente at alle mennesker var gitt fra naturens side, og et sett grenser ingen ? ikke engang kongen ? kunne krysse uten a bli en tyrann . ^[2] Dette var en del av grunnlaget for humanismen , som igjen regnes som en del av grunnlaget for liberalismen.

Økonomisk frihet [ rediger | rediger kilde ]

Senere ble disse tankene kombinert med ideen om at økonomisk frihet ville føre til et mer stabilt og effektivt samfunn og pa den maten gjøre samfunnet bedre for alle. Dette kom senere til a bli omtalt som kapitalismen , og fa sine største forsvarere i Adam Smith og David Ricardo . Tradisjonell kapitalisme (av latin: capitalis , avledet av caput , ≪hode≫) er et økonomisk system hvor formue og produksjonsmidler er privateid. I et tradisjonelt kapitalistisk system er det enkeltindivider enten alene eller sammen med andre, som eier, betjener og handler fast eiendom, arbeidskraft og kapital. I blandingsøkonomier kan ogsa det offentlige utøve eierfunksjon (≪statskapitalisme≫). ^{[ trenger referanse ]}

Personlig frihet [ rediger | rediger kilde ]

Et annet viktig prinsipp i liberalismen, er at enkeltmennesket bør ha frihet til selv a ta store avgjørelser som pavirker dets eget liv, uten innblanding fra politikere. ^[3] Ideen om at individet har verdi i seg selv, og ikke er et middel for andres mal, star sterkt. Denne tanken er langt pa vei en videreføring av humanismen fra opplysningstiden .

En videreføring av dette prinsippet, er Montesquieus ide om maktens tredeling . Selv om de fleste liberalister erkjenner eksistensen av en stat som nødvendig for a kunne beskytte og opprettholde individuelle rettigheter, har liberalister tradisjonelt vært skeptiske til statsstyring og offentlige inngrep. ^{[ omstridt – diskuter ]} En for sterk statsmakt hevdes ^{[ av hvem? ]} a være den største potensielle trusselen mot individets frihet. ^{[ trenger referanse ]}

Den industrielle revolusjon [ rediger | rediger kilde ]

I løpet av 1700-tallet ble liberalismen den styrende ideologien (eller blant de største opposisjonelle ideologiene) i praktisk talt alle utviklede land. Grunnet den eksplosive økonomiske veksten i kjølvannet av fremveksten av den industrielle mellomklassen, ble uttrykket liberalisme gjenstand for en rivende utvikling. Enkelte steder fortsatte liberalistene a holde pa den opprinnelige liberalismen fra 1700-tallet, som fokuserte pa at statens eneste oppgave var a sikre et fritt næringsliv og sikre det samme næringslivet mot svingninger i valutaen og krig/vold. Disse tankene er i dag langt pa vei erstattet med mer sosialliberale ideer, men man kan fremdeles finne liknende tankegods, for eksempel i det lille norske partiet Liberalistene som stilte landsdekkende ved stortingsvalget i 2017 ^[4] . Dette tankesettet kalles i dag ofte libertarianisme , selv om enkelte grupperinger forsøker a unnga denne betegnelsen. ^[a] Andre betegnelser som brukes, er klassisk liberalisme eller laissez-faire -liberalisme.

Under industrialiseringen kom nye tenkere ^{[ hvem? ]} til som sa staten som et virkemiddel til sosial fremgang og som derfor ønsket at staten skulle bruke ressurser pa a motarbeide fattigdom og sykdom og liknende. De gikk med andre ord bort fra tanken om at all statlig innblanding i privatlivet var rettighetskrenkende. Dette tankesettet førte til at det liberale politiske miljøet ble splittet, og den nye retningen ble kalt sosialliberalismen . Medlemmer i Venstre i Norge vil som oftest omtale seg som sosialliberale, eller bare liberale, i likhet med blant annet Radikale Venstre i Danmark og Liberaldemokratene i Storbritannia .

Liberalisme i dag [ rediger | rediger kilde ]

• Se hovedartikkel, Liberalisme i internasjonal politikk

Som med de fleste andre ideologier i dag, fungerer liberalismen først og fremst som et ideal, og ikke som et sett med absolutte retningslinjer. ^[5] Det finnes fa eller ingen eksempler pa at politikere eller politiske partier star for konsekvent liberalisme. ^{[ trenger referanse ]} I tillegg er liberalismen definert pa forskjellige mater blant de som kaller seg liberalister og de som regner seg som motstandere av ideologien.

Liberalisme i Norge [ rediger | rediger kilde ]

Liberalismen i Norge hevdes ^{[ av hvem? ]} a ha begynt i 1814, da Norge fikk en av Europas mest liberale grunnlover. ^[6]

Venstre [ rediger | rediger kilde ]

Venstre kaller seg et sosialliberalt parti. Dette er en retning innen liberalismen som legger vekt pa en aktiv stat som en forutsetning for personlig frihet, og som finnes i de fleste europeiske land. ^{[ trenger referanse ]}

Høyre [ rediger | rediger kilde ]

Høyre kaller seg selv bare konservative , mens deres ungdomsparti Unge Høyre kaller seg liberalkonservative . Partileder og tidligere statsminister Erna Solberg kaller seg selv liberalkonservativ. ^[7] Partiets liberale sider viser seg ved at de blant annet er for skattekutt, nedsalg i offentlige bedrifter, retten til selvbestemt abort, fritt skolevalg, likekjønnet ekteskap og avkriminalisering av narkotika . ^{[ trenger referanse ]}

Fremskrittspartiet [ rediger | rediger kilde ]

Fremskrittspartiet (FrP) kaller seg et liberalistisk parti, noe partiet uttrykker i sitt prinsipprogram. ^[8] Partiet opplevde en konflikt pa 90-tallet og etter landsmøtet i 1994 pa Bolkesjø der den liberalistiske fløyen og fire stortingsrepresentanter forlot partiet. ^[9]

Fremskrittspartiets Ungdom (FpU) er FrPs ungdomsparti, og kaller seg, som moderpartiet, liberalistisk. Politikken skiller seg imidlertid pa flere omrader, og FpU har en sterkere klassisk-liberalistisk profil enn sitt moderparti. ^[10]

Det Liberale Folkepartiet [ rediger | rediger kilde ]

Det Liberale Folkepartiet kalte seg et rendyrket liberalistisk parti. Det har blitt kritisert av enkelte ^{[ hvem? ]} liberalister for a ha et ikke-liberalistisk syn pa utenriks- og justispolitikk. Partiet støttet blant annet De forente staters intervensjon i Irak i 2003 med den begrunnelse at Saddam Husseins regime var undertrykkende og diktatorisk , og at det støttet terrorangrep mot Vesten. ^[11] Enkelte ^{[ hvem? ]} liberalister – spesielt innenfor libertarianerbevegelsen – er skeptiske til dette; de mener at et noenlunde fritt land ikke har noen rett til a avsette et aggressivt og diktatorisk regime i et annet land. DLF har ogsa blitt kritisert for sin støtte til Israel i Midtøstenkonflikten . ^{[ trenger referanse ]}

Liberalistene [ rediger | rediger kilde ]

Liberalistene regner seg som et klassisk liberalistisk parti etablert 2014. ^[12] Liberalistene slutter opp om klassisk liberalisme som ideologisk stasted og har en klar individualistisk grunnholdning. Liberalistene advokerer en begrenset statsmakt hvilket betyr at oppgaveomfanget er avgrenset til a kun omfavne en profesjonell forsvarsmakt, et politi- og rettsvesen. ^[13] Dette idegrunnlaget vokste frem i opplysningstiden og var radende blant vestlige land under den industrielle revolusjon . Liberalistene gar inn for en gradvis omleggelse fra velferdsstaten til et privat alternativ, og at staten heller skal holde fokuset rundt borgernes sikkerhet. De konstaterer at privat velferd kan organiseres bedre enn offentlig. Liberalistisk Ungdom  er ungdomspartiet til  Liberalistene . ^[14]

Se ogsa [ rediger | rediger kilde ]

• Anarkokapitalisme
• Klassisk liberalisme
• Minarkisme
• Nasjonalliberalisme
• Libertarianisme
• Sosialliberalisme
• Markedsliberalisme

Noter [ rediger | rediger kilde ]

Referanser [ rediger | rediger kilde ]

Litteratur [ rediger | rediger kilde ]

Norsk

• Hobson, Rolf , Europeisk politisk historie 1750?1950 , Cappelen Damm Akademisk, 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
• Quentin Skinner:Staten og Friheten.res publica 2011
• Lars Fr. H. Svendsen (red.) Liberalisme Politisk frihet fra John Locke til Amartya Sen. En antologi , 2009 ISBN 9788215012674

Engelsk

• Moyo, Dambisa (2009). Dead Aid: Why Aid Is Not Working and How There Is Another Way for Africa (engelsk) . London , UK : Farrar, Straus and Giroux. ISBN   978-0374532123 .  
• Easterly, William (2006). The White Man's Burden: Why the West's Efforts to Aid the Rest Have Done So Much Ill and So Little Good (engelsk) . Massachusetts : Penguin. ISBN   978-1594200373 .  
• de Soto, Hernando (2000). The Mystery of Capital: Why Capitalism Triumphs in the West and Fails Everywhere Else (engelsk) . Melbourne . ISBN   0-465-01614-6 .  

Eksterne lenker [ rediger | rediger kilde ]

• (en) Liberalism ? kategori av bilder, video eller lyd pa Commons