Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker , men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser . Du kan hjelpe til med a sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. Se Mal:Referanseløs for mer informasjon.

Krigen med Sverige 1808?1809
Konflikt: Del av Napoleonskrigene
Dato 14. mars 1808 - 10. desember 1809 Sted Sverige og Norge Resultat Uavgjort, gjenopprettelse av status quo uten resultater for noen av partene
Stridende parter
Sverige Storbritannia	Danmark-Norge Frankrike
Kommandanter og ledere
Gustav IV Adolf Karl XIII Gustaf Mauritz Armfeldt Georg Carl von Dobeln	Frederik VI Christian August
Styrker
22 000 mann	36 000 mann
Tap
ca. 200 til 400 døde og sarede i kamp 900-1200 krigsfanger	ca. 210 til 400 døde og sarede 152 krigsfanger

Revolusjonskrigene og Napoleonskrigene 1792?1815
1. koalisjon 2. koalisjon 3. koalisjon Pommerske krig 4. koalisjon Russisk-tyrkiske Kanonbatkrigen Finskekrigen Sverige-Norge (1) Halvøyskrigen 5. koalisjon Invasjonen av Russland 6. koalisjon Sverige-Norge (2) 7. koalisjon

Krigen med Sverige 1808?1809 var en krig mellom Danmark-Norge og Sverige som inngikk i Napoleonskrigene og hovedsakelig ble utkjempet i grensetraktene mellom Norge og Sverige . Danmark-Norge hadde etter flateranet i København i 1807 alliert seg med Frankrike og forpliktet seg til a erklære krig mot Sverige for a tvinge svenskene til a tiltre fastlandssperringen , som Napoleon hadde innført som et strategisk tiltak mot Storbritannia . Danmark-Norges krigsmal var blant annet a prøve a gjenerobre Skane og andre provinser som var tapt ved freden i Roskilde i 1658. Sveriges krigsmal var a erobre Norge og a oppna tollfrihet i Øresund .

Bakgrunn [ rediger | rediger kilde ]

Ettersom Sverige hadde vært i krig mot Napoleon siden 1805, og Danmark hadde inngatt forbund med den franske keiseren og Russland , var det vanskelig a unnga krig i Norden etter flateranet . Freden i Tilsit 7.-9. juli 1807 gjorde slutt pa den fjerde koalisjonskrigen . Russland og Preussen trakk seg ut, slik at bare to land var tilbake ? Storbritannia og Sverige. Tsar Aleksander I forpliktet seg til a tvinge Sverige til a bryte med Storbritannia dersom svenskene nektet a slutte fred pa de franske vilkarene. Danmark-Norge sluttet seg til den fransk-russiske alliansen etter at den dansk-franske forbundstraktaten var undertegnet i Fontainebleau 31. oktober.

Sveriges konge, Gustav IV Adolf, nærte et nesten fanatisk hat til Napoleon. Derfor tok han ikke hensyn til de diplomatiske fremstøtene og den overveldende trusselen, men fortsatte a være Storbritannias eneste allierte pa det europeiske kontinentet. Napoleons krav til sine alliansepartnere var a tiltre fastlandssperringen . Tsar Aleksander I, som hadde fatt frie hender for en aggressiv ekspansjonspolitikk i den russiske interessesfæren, fikk klarsignal fra Napoleon til a angripe Sverige vinteren 1808?1809 etter at det ble kjent at Gustav IV Adolf nektet a bøye seg for de franske kravene. 24 000 russiske soldater rykket over grensen mot Finland den 21. februar 1808. Finskekrigen om herredømmet over Finland var i gang.

Det hadde vært intens diplomatisk aktivitet mellom utsendinger fra de to lands regjeringer under opptrappingen mot krigsutbruddet. I St. Petersburg fryktet man at Danmark-Norge skulle ga fra sine forpliktelser som Russlands forbundsfellet og ikke delta i den planlagte tofrontskrigen mot Sverige. Men den dansk-norske regjering hadde intet alternativ til a slutte seg til det russiske angrepet pa Sverige. Den 14. mars 1808 ble krigserklæringen overlevert til Sverige etter at den var underskrevet av regenten, kronprins Frederik . Dagen før krigserklæringen ble mottatt i Stockholm , døde den sinnslidende kong Christian VII av slag som følge av forskrekkelse over nyheten om at en spansk-fransk hær har gatt inn i Jylland . Danmark-Norge fikk en ny konge samtidig som rikene gikk til krig mot Sverige som Frankrikes allierte.

Som svar pa Danmark-Norges krigserklæring begynte svenskekongen a planlegge en invasjon av Sjælland for a tvinge danskene til a slutte separatfred, men denne planen eksisterte bare pa papiret. De utstasjonerte troppene i Sør-Sverige pa omtrent 7 000 mann ble i stedet disponert i en defensiv stilling mot et mulig alliert angrep over det islagte Øresund . Til Stockholm var det kommet meldinger om at Napoleon hadde sendt en forbundsarme som forsterkning til Danmark.

Den svenske hæren [ rediger | rediger kilde ]

Den svenske hæren i Sverige utgjort totalt 23 000 mann, 7 000 i Skane under kommando av Johan Christopher Toll , 14 000 ved grensen mot Norge under kommando av Gustaf Mauritz Armfeldt og 2 000 mann i Norrland under Johan Bergenstrahle . Den svenske hæren var darlig utrustet og trent og hadde liten krigserfaring i forhold til de større hærene pa det europeiske kontinentet. Men hæren representerte utvilsomt en respektabel styrke i Nord-Europa.

46 000 svenske soldater var blitt utkommandert i 1808, men under press fra tre sider hadde svenskene ikke mulighet til a legge hovedstyrken pa noe enkelt frontavsnitt. Den svenske hæren matte beholde muligheten til a sende tropper dit de til enhver tid trengtes mest. Den viktigste krigsskueplassen var i øst, der den russiske invasjon truet det svenske herredømmet i Finland . Men ogsa trusselen om dansk og fransk invasjon i sør fra Sjælland ble tatt pa alvor. Den svenske Vestarmeen besto pa papiret av omkring 15 000 mann, inndelt i to fløyer. Høyre fløy pa om lag 9 000 mann ble ledet av Armfeldt selv, og venstre fløy pa ca. 6 000 mann ble ledet av generalmajor Vegesack.

Vestarmeens høyre fløy [ rediger | rediger kilde ]

Under ledelse av general Armfelt i Varmland :

• oberst Gahns ≪ flyvende korps ≫ (Dalkorpset) pa ca. 650 mann i Dalby sogn
• oberst Leijonstedts 1. brigade pa ca. 1600 mann i Eda sogn
• oberst Schwerins 2. brigade pa ca. 2500 mann i Tocksmark, øst for Aurskog og Blaker
• oberst Cederstroms 3. brigade pa ca. 1750 mann i Holmedal
• oberst Cronstedts 4. brigade pa ca. 1700 mann i omradet øst for Marker

Vestarmeens venstre fløy [ rediger | rediger kilde ]

Under ledelse av generalmajor Vegesack i Bohuslan :

• en brigade ved Stromstad
• en brigade ved Toftedal
• en brigade i omradet Goteborg-Uddevalla

Andre avdelinger [ rediger | rediger kilde ]

• oberst Bergenstrahles nordre armefordeling i Jamtland

Den franske hæren [ rediger | rediger kilde ]

Ved krigsutbruddet hadde Napoleon sendt forsterkninger til Danmark fra Frankrike , Spania og Nederland under ledelse av marskalk Jean-Baptiste Bernadotte (totalt ca. 45 000 mann, 12 500 franskmenn, 14 000 spanjoler, 6 000 nederlenderne og en dansk reservetropp pa 12 500 mann), hvilken innebar at den dansk-franske styrken bestod av ca. 81 000 mann. Et krav fra Frankrike om a delta i krigen mot Sverige var at forbundsarmeen skulle sta under fransk befal.

Det ble ikke noe av angrepet fra Sjælland over sundet etter at engelskmennene hadde rukket a stenge beltene med sine skip svært tidlig etter isløsningen. De franske styrkene kom for sent til Danmark til a rekke a benytte tiden mellom oppbrytningen av isen og de britiske patruljene som normalt var pa fa uker.

Den norske hæren [ rediger | rediger kilde ]

Den norske hæren hadde vært forberedt pa en fremtidig krig med Sverige siden høsten 1807. Men ettersom hæren var nødt til a opprettholde et sterkt kystforsvar mot angrep fra den britiske flaten som blokkerte kysten og hadde avskaret forbindelsen mellom Norge og Danmark, var felthærens tilstand darlig i begynnelsen av 1808. Medregnet landvernkompanier og frivillige etter den omfattende mobiliseringen telte hæren om lag 25 000 mann. I tillegg kom kystvernet med ca. 10 000 mann.

Felthæren [ rediger | rediger kilde ]

• 8 grenaderbataljoner (hver med 4 divisjoner) pa til sammen ca. 4 800 mann
• 14 musketerbataljoner (hver med 4 divisjoner) pa tilsammen ca. 8 400 mann
• 10 depotbataljoner (hver med 3-4 divisjoner) pa tilsammen ca. 5 000 mann
• 2 skiløperbataljoner (hver med 3 kompanier) pa tilsammen ca. 600 mann
• 1 jegerkorps (4 kompanier) pa ca. 600, senere 720 mann
• 10 skarpskytterkompanier pa tilsammen ca. 1 200 mann
• 1 lett bataljon (6 kompanier) pa ca. 600 mann
• 24 beredne dragonkompanier pa tilsammen ca. 1 800 ryttere
• 6 festningsbatterier pa tilsammen ca. 300 mann
• 3 feltbatterier (1 ridende og 2 marsjerende batterier), tilsammen ca. 300 mann
• 1 pionerkompani pa ca. 150 mann

Stattholderen prins Christian August, som hadde overtatt ledelsen av den norske hæren, hadde i begynnelsen bare atte tusen mann til radighet langs hele grensen fra Svinesund til Trøndelag. De sønnenfjelske troppene var pa papiret inndelt i tre brigader. Prinsen matte skrape sammen det som var a finne av mannskaper, men etter at mobiliseringsordren var utsendt, hadde de fleste avdelingene fatt flere soldater enn forutsett. For a fa styrkene fulltallige matte det skrives ut mang uøvde rekrutter. Den norske hæren var i en sørgelig forfatning og manglet vapen, ammunisjon, uniformer, proviant og for. Det har vært sagt at hæren aldri før hadde gatt i felt med sa store mangler. Mange soldater hadde utrustning som var nesten 20 ar gammel. Felttroppene fikk det beste av det lille som fantes; de øvrige matte nøye seg med det som var igjen, og ofte var det ikke nok vapen eller utstyr.

Det sønnenfjelske forsvaret [ rediger | rediger kilde ]

Etter at oppmarsjen ved grensen var gjennomført i slutten av mars 1808, inndelte Christian August de sønnenfjelske styrkene langs grensen pa Østlandet fra sør til nord:

• oberst Holsts brigade med ca. 3 400 mann i omradet Svinesund - Rødenes
• oberst de Seues brigade med ca. 1 900 mann i omradet Rødenes - Kongsvinger
• oberst Staffeldts brigade med ca. 1 300 mann i omradet Kongsvinger - Elverum
• oberst Lowzows korps med ca. 1 700 mann ved Vormsund - Fetsund
• oberst Ohmes korps med ca. 650 mann ved Grønsund - Fetsund

Festningsgarnisonene [ rediger | rediger kilde ]

• Fredriksten festning omkring 1 250 mann
• Fredrikstad omkring 2 350 mann
• Kongsvinger omkring 1 000 mann
• Akershus festning omkring 800 mann

I resten av Norge i aret 1808 [ rediger | rediger kilde ]

• oberst Bangs korps med ca. 2 000 mann pa Røros
• generalløytnant Schmettows korps med ca. 1 200 mann i Innherred
• 2 000 mann i Trondheim og Kristiansand
• 6 200 mann i Frederiksvern , Kristiansand og Bergen

Til sammen utgjorde de norske felttroppene i det sønnenfjelske forsvaret om lag 9 000 mann, i tillegg ble festningene forsvart av ca. 5 000 mann. I Trøndelag stod 3 300 mann i felten for det nordenfjelske forsvaret.

Krigen [ rediger | rediger kilde ]

Krigsforberedelsene [ rediger | rediger kilde ]

Etter at finskekrigen hadde brutt ut, sa regjeringen i København at situasjonen innbød til hente fram den gamle og ofte forsøkte planen med et dansk hovedangrep mot Skane synkronisert med et norsk utfall over svenskegrensen mellom Svinesund og Trøndelag . Napoleon svarte pa anmodningen fra København om forsterkninger med a sende 20-30 000 soldater til a delta i den planlagte invasjonen av Skane. Den norske hær skulle angripe med 5 000 mann for a binde opp betydelige svenske styrker, samtidig som det allierte fremstøtet over Øresund fant sted.

5. mars, fa dager etter at den dansk-norske regjeringen hadde bestemt seg, begynte marskalk Bernadotte, som na var fransk guvernør i Hamburg og de andre Hansabyene , a marsjere mot Danmark med en forbundsarme pa 32 000 mann. Men mye tyder pa at Napoleon ikke hadde til hensikt a la sine tropper ga til direkte aksjon. Etter at Bernadotte med store deler av forbundsarmeen hadde slatt leir pa Sjælland, ble det ikke gitt noen ordre om videre framrykning mot utskipningshavnene i Danmark. Isen pa beltene og sundet begynte a brytes opp i midten av mars. Til alles overraskelse viste de første britiske krigsskipene seg svært tidlig, mens isflakene enna la ganske tett. Admiral Hyde Parker hadde ligget i Goteborg vinteren 1807-08 med sin eskadre og kom derfor meget tidlig av sted til sundene mellom Kattegat og Østersjøen . Bernadotte, som hadde mistet verdifull tid mens man la isfast, mistet ogsa muligheten til a sikre overfarten før de britiske krigsskipenes ankomst.

De fremmede troppene pa Sjælland, Fyn og Jylland ble mer en byrde enn en hjelp for den danske befolkningen. Et annet problem oppstod etter at nyheten nadde Danmark om at Spania hadde gjort opprør mot Napoleon. De spanske troppene matte da avvæpnes og interneres. I midten av april 1808 ble de danske og franske planene om invasjon i Sverige avblast. Danmark ble først kvitt de siste fremmede tropper i desember 1808.

Etter den dansk-norske krigserklæringen var overlevert i Stockholm 14. mars 1808, begynte Gustav IV Adolf a planlegge felttoget mot Danmark og Norge, og det beslagla mesteparten av hans oppmerksomhet. Han hadde lenge ønsket a erobre Norge og sa na en mulighet til a virkeliggjøre sitt ønske. Til tross for at det svenske forsvaret i Finland var hardt presset av de russiske invasjonsstyrkene, ble store deler av Vestarmeen konsentrert mot Norge for a gjennomføre en begrenset offensiv pa kort varsel. De svenske krigsplanene gikk ut pa først a la venstre fløy angripe ved Stromstad for a trekke norske styrker sydover, og deretter skulle høyre fløy ga fram i tre fremstøt, med et opphold pa 24 timer mellom hvert. Hensikten med den svenske planen om separate fremstøt pa flere forskjellige steder og tider var a forvirre nordmennene og samtidig a bryte seg gjennom pa sa mange steder som mulig.

Christian August, som hadde fatt ordre fra København om a gjøre innfall i Sverige med fem tusen mann, hadde gjort seg populær bade i folket og blant soldatene, som ga ham tilnavnet ≪Gustenborgeren≫. De oppfattet ham som en gavmild, omgjengelig og dyktig feltherre, som forsto sine norske tropper. Han hadde ervervet seg stor militær innsikt og krigserfaring. Etter at mobiliseringen av den norske hæren var gjennomført i mars, kom de alvorlige manglene pa utrustning og forsyninger til a forsinke krigsforberedelsene. Oppmarsjen var ikke avsluttet før 28. mars. Etter at han hadde fatt kjennskap til den svenske vestarmeens forberedelser, besluttet Christian August a satse pa et forsvar i dybden med indre operasjonslinjer. Det la enna mye snø i grensetraktene, og det betød at det ville bli vanskelig a ta seg frem utenfor veiene. Christian August sa dette som en stor fordel for sine norske soldater. De svenske offiserene oppfattet derimot snøen som en alvorlig hindring for den planlagte offensiven.

Aret 1808 [ rediger | rediger kilde ]

Det nordenfjelske frontavsnittet [ rediger | rediger kilde ]

I de siste dagene i mars hadde de norske og svenske forposter langs grensen vært i kontakt med hverandre, men de spredte trefningene var resultatløse. Den 1. april 1808 ble krigshandlingene innledet av Johan Bergenstrahle, som med sine 2 000 mann utgjorde den sakalte Nordavdelingen i Jemtland og Herjedalen. To kompanier pa 235 mann under major Gyllenskrepp gikk over grensen fra Herjedalen mot Røros og kom i mindre strid med en norsk feltvakt pa 40 mann fra oberst Bangs brigade pa Brekken ved Aursunden . Etter at feltvakten hadde trukket seg tilbake, begynte svenskene med uvanlig omfattende plyndring i grenseomradet. Det norske forpostkompaniet pa 140 mann, som feltvakten var en del av, trakk seg tilbake til Røros uten strid. Oberst Bangs nærmeste styrke, en musketerbataljon pa 600 mann med major Sommerschild som sjef, gikk til motangrep og tvang svenskene tilbake over grensen kort tid etterpa. Nordmennene kunne ikke innhente de retirerende svenske kompaniene, da de merkelig nok ikke var utstyrt med ski, til tross for at det fremdeles var godt vinterføre.

Den svenske framrykningen i Trøndelag ble i virkeligheten gjennomført som et skinnangrep mot det nordenfjelske forsvaret for a hindre troppeforflytninger sørover til det sønnenfjelske. Bergenstrahle med mesteparten av Nordavdelingen trakk seg tilbake til Sundsvall og kunne ikke lenger pavirke det videre forløpet av krigen i Norge. De norske styrkene ble staende ved Røros, troppeforflytningene hadde allerede vært i gang da svenskene rykket over grensen. Tre bataljoner og et skiløperkompani marsjerte sørover til Elverum og Asnes i mars-april 1808. De trønderske avdelingene fra 2. trondhjemske regiment brukte bare 14 dager pa marsjen.

Som hevn for plyndringene pa Brekken marsjerte en styrke pa 558 mann fra oberst Bangs brigade den 8. april (Angell hevdet dette hendte i august 1808) over Malmagen fram til Ljusnedal. De kongelige eiendommene i Funnesdalen i Herjedalen ble plyndret og herjet i et rent røvertokt. Alt krigsbytte som var tatt fra Brekken, inkludert 22 geværer fra feltvakten, ble gjenerobret i Ljusnedal etter en kort ildkamp med de svenske styrkene. Oberst Bang vendte tilbake etter over en ukes opphold i Jemtland. Han hadde fulgt ordren om ikke a brannskatte befolkningen.

Etter den begivenhetsløse varen ved den nordenfjelske fronten ble flere avdelinger som var sendt sydover tilbakeført til Røros, mens resten ble forlagt mellom Roverud og Kongsvinger . I august 1808 gikk 644 trøndere med artilleri og ridende dragoner over grensen fra Verdal og Meraker inn i Jemtland i to fremstøt som møttes ved Duved . Denne norske offensiven inn i Jemtland ble stanset ved Jerpen skanse den 15. august. Etter to dager hadde major Coldevin besluttet seg for a avbryte offensiven forde det var kommet svenske forsterkninger til Jerpen skanse. Det første felttoget ble avsluttet den 19. august.

Streiftog fram og tilbake over grensen pa den nordenfjelske fronten fortsatte fram til vinteren, men den kalde høsten og det tidlige snøfallet la en demper pa den militære virksomheten i nord. Vapenstillstanden fra 7. desember 1808 gjaldt ikke de nordenfjelske styrkene under kommando av general von Krogh.

Det sønnenfjelske frontavsnittet [ rediger | rediger kilde ]

Det svenske angrepet [ rediger | rediger kilde ]

I de første ukene av april 1808 hadde det bare vært mindre trefninger mellom forpostene. Den første svenske som ble tatt til fange i krigen var en løytnant som sammen med sin patrulje hadde gatt over grensen den 2. april i Kongsvingertraktene. I disse dagene fikk Armfeldt alvorlige problemer med forsyningssituasjonen og ble tvunget til a angripe med høyre fløy istedenfor venstre, som var verst rammet av manglende forsyninger. Det la enna mye snø i grensetraktene, og det var vanskelig a ta seg frem utenfor veiene. Armfeldt beordret derfor de svenske avdelingene til a rykke frem i atskilte kolonner uten at de kunne gi støtte til hverandre. Fra nord til sør skulle de separate kolonnene hver for seg marsjere over grensen. Først ut den 11. april pa Midtskogen var oberst Gahn med sitt korps pa 650 mann og et par kanoner.

Natten til 11. april gikk den svenske oppklaringsavdelingen pa 160 mann over grensen og møtte hissig motstand fra den norske feltvakten ved Flisa vest for Vermunden. En trefning fant sted ved Skalbukilen og Nyen mellom oppklaringsavdelingen og oberst Staffeldts tre kompanier, deriblant Elverumske skiløperkompani. 1 skiløpersoldat ble lettere saret. Trefningen ved Nyen innledet krigshandlingene pa den sønnenfjelske fronten. To dager senere inntraff den atskillig blodigere trefningen ved Skalbukilen , der svenskene ble slatt tilbake.

Det svenske hovedangrepet mot sør begynte natten til 14. april med den svenske 2. brigade i Aurskog - Høland omradet. Christian August, som hadde flyttet sitt hovedkvarter til Rakkestad , fikk melding om svenskenes framrykning og marsjerte med høyre fløybrigade nordover for a møte trusselen fra øst ved Haneborg den 17. april. Hans valg av indre operasjonslinjer viste seg egnet for et forsvar i dybden, slik at han kunne konsentrere sine styrker mot det ene eller det andre frontavsnittet, der de trengtes mest. Kampene i Høland og Aurskog sluttet med norsk seier; den svenske brigadesjefen følte seg sa truet av de norske motangrepene fra sør og vest at han beordret retrett, men ikke før slaget ved Toverud var utkjempet 19.-20. april. Oberst Schwerin var slatt tilbake, men hadde reddet seg unna et hovedslag fordi Christian August hadde besluttet a rykke raskt fram til Kongsvinger og ga til et stort angrep der.

For a sikre sin egen rygg mot den svenske 3. brigade sendte prinsen to sterke kompanier sørover til Lund for a stoppe svenskene fra a fortsette mot Ørje bro. Trefningen ved Lund den 20. april endte med norsk seier. Den svenske forposten fra brigaden ved Ørje ble fordrevet fra brua over Mjerma av kaptein Zarbell, som kom ut for et kompani av svenske jegere, men slo det tilbake etter kamp. Etter dette holdt 3. brigade seg foreløpig i ro øst for Haldenvassdraget.

I nord innledet Armfeldt sitt angrep med om lag 1600 mann fra Eda over grensen til Kongsvinger i tre kolonner om kvelden den 15. april. Han drev bort den svake grensevakten og fortsatte til Lier-stillingene i løpet av flere dager med sprede trefninger. De norske forsvarerne matte trekke seg tilbake fordi de stod i fare for a bli omgatt av svenskene pa flankene. Oberst de Seues Sentrumsbrigade foran Kongsvinger mot Magnor var darlig utrustet og hadde bare 800 mann, hvorav 556 landvernsoldater og to grenaderkompanier. Slaget ved Lier ble meget hardt, og svenskene greide tross hardnakket motstand a innta stillingen i løpet av 18. april. Av deres ca. 2400 mann ble ca. 200 drept, saret eller tatt til fange. De Seue trakk sine styrker tilbake over isen pa Glomma i sikkerhet under Kongsvinger festnings kanoner.

Armfeldt hadde vunnet, men Christian August reagerte hardt pa nyheten og avsatte oberst de Seue fordi forsvarsplanen var blitt forstyrret av nederlaget ved Lier, en handling som ikke levnet mye ære til ≪ Gustenborgeren ≫. Prinsen matte la hovedstyrken ga til Blaker for a stanse et svensk angrep fra Kongsvinger i nord eller fra Høland i sør. Det heldige utfallet av Toverud-kampene og trefningen ved Lund stabiliserte situasjonen i sør. Armfeldt ønsket na a ga til angrep pa Kongsvinger først. Oberst Gahn med sitt ≪ flyvende korps ≫ fikk ordre om a ta seg fram til Glomma og derfra nedover mot Kongsvinger. Armfeldt vil med dette foreta en knipetangsmanøver for a fa kontroll over dette viktige støttepunktet. Ordren til oberst Gahn om en sa dristig farefull framrykning har alltid vært omstridt, ettersom overlegne norske styrker pa ca. 800 mann la ved Flisaelven.

Gahn marsjerte fra leiren pa Midtskogen om kvelden den 24. april med ca. 500 mann langs den snøslapsete vegen til Flisaelven og videre langs elven ned mot Trangen sørvest for Nyen i retning Asnes . Fra Nyen rykket store norske styrker om morgenen ned for a angripe svenskene i ryggen, mens det ble bygd forhugninger mellom høydene Kjellasen og Butterasen ved Trangen. Av oberst Staffeldts brigade pa 1.050 mann deltok ca. 800 mann i angrepet. Slaget ved Trangen ble et alvorlig nederlag for svenskene. Hele korpset var tilintetgjort etter at ca. 450 mann var tatt til fange ved Trangen, og ytterligere 65 ved Midtskogen den 25. april. Begge parter hadde til sammen ca. 150 falne eller sarede under kampene.

Etter kampene ved Trangen fikk oberst Staffeldt ordre om a flytte sin brigade ned til Kongsvinger for a forsterke forsvaret av festningen. Da Armfeldt fikk melding om nederlaget i nord, fryktet han et norsk angrep pa flanken sa lenge det var is pa Glomma. Den svenske kommandanten hadde mistet sin høyre flankestyrke mot nord, og sterke norske styrker samlet seg langs Glomma ved Kongsvinger og Blaker. Armfeldt fant det nødvendig a vente pa venstre fløy under Vegesack, som enna ikke hadde begynt fremrykningen, bortsett fra noen mindre oppklaringsutfall for a drive de sterke norske styrkene sørover. Etter omgrupperingen av forsvaret omkring Kongsvinger under kommando av oberst Staffeldt reiste Christian August sørover for a komme svenskene i forkjøpet ved en offensiv i Ørjeomradet. Armfeldt gjorde det samme; uten beleiringsartilleri og med store norske styrker i omradet var et nytt angrep pa Kongsvinger ikke lenger mulig. Oppgaven matte bli a forsvare de erobrede omrader og a binde nordmennene der. Snøsmelting og teleløsning hadde satt inn, slik at framkommeligheten fra nord var blitt vanskelig, og et fremtidig angrep matte skje lenger sør pa barmarksføre.

Kampene i sør [ rediger | rediger kilde ]

Prins Christian August hadde først tenkt a angripe med hovedstyrkene fra Blaker mot den svenske 3. brigade ved Ørje, men fikk meldinger som tydet pa at et svensk angrep over grensen lenger sør var nær forestaende. 2.-3. mai rykket om lag 2 000 mann fra to svenske brigader under Vegesack frem pa tre kolonner mellom Holmgil og Prestbakke øst for Halden , men føreforholdene var fremdeles sa darlige at fremrykningen ble stanset pa en linje Hallerød - Gjeddeludd - Enningdal kirke - Berby . Lenger nord rykket en svensk styrke pa vel 1 000 mann samtidig frem fra Nossemark over grensen mot Bjørkebekk og Skotsund i Aremark , men matt ogsa stanse. I løpet av mai maned forskanset de svenske troppene seg langs en linje fra sørøst for Kongsvinger, bak Haldenvassdraget fra Kroksund og langs den nye linjen fra Aremark til Iddefjorden .

Den norske offensiven som hadde vært planlagt, ble oppgitt til fordel for omgruppering av de staende styrkene, inkludert oberst Holsts brigade som hadde ligget nordøst for Rødnessjøen og matte flyttes tilbake til Mysen . Et avgrenset fremstøt mot den svenske brigaden ved Ørje med om lag 1 000 mann ble rettet over Mjerma under kommando av major Andreas Krebs den 4. mai 1808. Kampene i Aremark i løpet av 5. mai fra Rødenessjøen til Slupstad ble hard, svenskene matte rømme sine stillinger helt frem til de godt utbygde stillingene før Ørje, hvor de klarte a holde stand. De norske tapene var 10 sarede, mot svenskenes 10 døde og 16 sarede. Krebs med sin utmattede gruppe ble kalt tilbake, mens major Friederich Fischer med ca. 500 mann dro videre fra Mysen og kom overraskende pa de svenske feltvaktene ved Ysterud og Li vest for Ørje 7. mai. Til tross for et tap pa kun 9 sarede klarte ikke Fischer a fortsette fordi Ørje bru var brent av svenskene. En norsk sikringsstyrke ble etterlatt ved Lund.

Flere andre steder ble det satt inn lokale angrep mot svenske stillinger. Natten til 8. mai rykket major Peter Krefting med tre divisjoner mot Skotsberg for a bryte sambandet mellom de svenske styrkene i Aremark og Ørje. Angrepet ble slatt tilbake under den første trefningen ved Skotsberg, der et sund skilte svenskene og nordmennene fra hverandre. Krefting forsøkte pa nytt a ta seg over sundet under den andre trefningen ved Skotsberg 13. mai med to kanoner og fire handmorterer, men ble stoppet nok en gang. Fra Fredriksten gjort løytnant Johan Spørck et utfall med 120 mann mot den svenske stillingen ved Gjeddelund den 9. mai, men kom ut for et kompani fra Holtet som gjenerobret stillingen. Trefningen ved Gjeddelund var hard, og Spørck mistet en mann og 6 sarede, mens svenskene hadde en fallen, 11 sarede og 2 tilfangetatte. Et nytt, mindre fremstøt med en norsk divisjon skjedde 12. mai vest for Strømsfoss . Med sine beskjedne styrker innledet kaptein Hans Harboe Grøn sin lokale krig med de svenske feltvaktene frem til 28. mai. Først etter at svenskene satte inn en bataljon trakk Grøn seg tilbake.

Kampene i Kongsvingerdistriktet [ rediger | rediger kilde ]

Etter at oberst Staffeldt hadde etablert seg i Kongsvinger , var det rolig ved grensen fram til begynnelsen av mai, bortsett fra mindre trefninger som stadig forstyrret svenskene med sma utfall og stridspatruljer . Allerede den 5. mai ble en svensk forpost utslettet etter at 10 svensker var til fange, og en forpost ved Vinger prestegard ble drevet pa flukt med tap av 7 menn som ble ført i fangenskap til Staffeldt. Det var til stor irritasjon for den svenske brigadesjefen at han stadig ble paført tap av patruljer og mindre forposter ved nordmennenes spredte krigføring.

Dette førte til at de svenske styrkene ble konstentrert. Bl.a. ble den svenskenes 2. brigade flyttet nærmere 1. brigade, som ogsa fikk overført beleiringsartilleri for et planlagt angrep pa Kongsvinger festning. To svenske brigader pa 4 000 til 5 000 mann hadde i slutten av mai gruppert seg i Kongsvingerdistriktet mot Staffeldts venstre fløybrigade med to forsterkede bataljoner, tre skiløperkompanier og 2 eskadroner. Svenskene hadde igangsatt utbygging av nye stillinger, skansen ved Lier med forskansninger vendt mot vest, og den sakalte Skinnarbøllinjen langs elven Skinnarbøla øst for Vingersjøen vendt mot nord. Nordmennene fulgte arvakent med pa hva som foregikk ved stadig a sende oppklaringspatruljer som gikk aggressivt ut mot svenskene. Større troppeforflytninger var ikke mulige før i midten av mai, og allerede den 15. mai fikk Staffeldt ordre om a foreta et større angrep pa svenskenes høyre flanke. Men føreforholdene var fremdeles ikke gode nok, og veiene hadde bare sa vidt begynt a tørke opp, slik at det først var mulig a sende ca. 1 000 mann mot ≪Skinnarbøllinjen≫ tre dager senere, den 18. mai 1808.

Trefningen ved Mobekk begynte ikke godt for de norske soldatene, som kom to timer for sent til Mobekk skanse nettopp da det var vaktavløsning og dermed dobbelt bemanning. Svenskene klarte a ødelegge den viktige brua over elven ved Overud, og de norske styrkene ble staende pa sin side mot de svenske forsvarerne som kjempet innbitt i forskansningene. Etter fire timer ble kampene ved Mobekk oppgitt, de norske troppene returnerte til Kongsvinger i god orden. 35 nordmenn var enten drept eller saret mot 38 drept og sarede hos svenskene.

For a rette opp den mislykkede operasjonen ved Mobekk var Staffeldt blitt tvunget til a foreta en ny operasjon. Denne muligheten ble hanklar over da han like etterpa fikk nye etterretninger. Det ble oppdaget at et svensk jegerkompani var blitt flyttet til Jerpset gard pa Vestmarka for a holde forbindelsen til 2. svensk brigade som la nærmere grensen. 23. mai ble troppene fra kaptein Wilhelm Jørgensens lette kompani, populært kalt ≪ Lærdølene ≫, sammen med 65 amodtske skiløpere ferget over Glomma ca. 10 km vest for Kongsvinger. De amodtske skiløperne og lærdølene gikk til angrep pa Jerpset gard om aftenen 24. mai og oppdaget at svenskene hadde sendt ut flere patruljer. Det overraskende overfallet mot den gjenværende styrken pa bare 29 mann ble en seier. Under de rasende nærkampene mistet Jørgensen bare 3 drepte og 1 saret, men tok 25 svensker til fange. Flere, inkludert en baron , var stukket ned og drept av Lærdølene.

Svenske tropper som var innkvartert pa gardene omkring klarte ikke a innhente nordmennene som etter kampene trakk seg tilbake inn i skogene i ly av mørket. Oberst Staffeldt planla flere angrep, men begivenhetene pa Jerpset satte et sa stort støkk i Armfeldt at han beordret tilbaketrekning fra de fremskutte stillingene i første omgang. Dessuten hadde han allerede den 19. mai fatt ordre fra Gustav IV Adolf om et alminnelig tilbaketog.

Svensk tilbaketrekking [ rediger | rediger kilde ]

En engelsk flatestyrke var ankommet Goteborg med 10 000 mann om bord den 18. mai 1808. Gustav IV Adolf ønsket na a foreta et svensk-engelsk angrep mot Sjælland og befalte derfor at Vestarmeen skulle trekkes tilbake inn i Sverige og innta sikre forsvarsposisjoner. Alle planer om angrep mot det norske forsvaret ble na oppgitt. Armfeldt fikk ordre om a trekke Vestarmeen tilbake til sikre posisjoner bak grensen for a reorganisere avdelingene og sikre grenseovergangene. Som forberedelse til angrepet mot Sjælland ga Armfeldt den 30. mai bade 1. og 2. svenske brigade ordre om a trekke seg tilbake til Sverige.

Det svenske oppbruddet kom overraskende pa nordmennene. Det gjorde at bare noen sma patruljer fikk kontakt med svenskene om kvelden den 30. mai, da 1. svenske brigade avmarsjerte fra Lier fram til Morast og ble forlagt i dette omradet. 2. svenske brigade, som hadde operert i Aurskog-Høland, gikk tilbake til Køla i Skillingmark 1. juni. Staffeldt rykket dagen etter svenskenes tilbaketog fram til Eidskog med sine tropper, og om kvelden 31. mai var hovedstyrken kommet fram til Matrand . Mindre avdelinger ble sendt som sikring mot Flisa i nord og pa Øst- og Vestmarkene mot sør.

De andre to svenske brigader som hadde statt bak Halden-vassdraget gikk 8.-9. juni tilbake over grensen sammen med de delene av venstre fløy som var kommet frem til Skotfoss. I midten av juni sto bare de to svenske brigadene fra Vestarmeens venstre fløy fremdeles i stillinger pa norsk omrade. Dette kom ogsa overraskende pa nordmennene. Ved manedsskiftet mai-juni hadde Christian August planlagt en generell offensiv mot sør til Rødenes / Ørjebro og Enningdalen for a presse svenskene ut. I stedet ble et mindre fremstøt planlagt av kommandanten pa Fredriksten festning, oberstløytnant Juel, som skulle sørge for a sprenge de svenske styrkene i Enningdalen . Svenskene hadde befestet Prestebakke med forskansninger bade mot øst og vest med større styrker forlagt ved Ende, Berby og Enningdalsbroen. Juel var alvorlig syk og ga oppdraget til kaptein Arild Huitfeldt , som begynte a rykke frem kvelden 9. juni med en styrke pa til sammen 710 mann.

Fremstøtet mot sør ble vellykket. Under slaget ved Prestebakke 10. juni klarte Huitfeldt a forvirre de svenske offiserene med en manøvre som overrumplet og omringet de svenske styrkene ved Prestebakke. De svenske tapene var til sammen 60 døde og hardt sarede og 395 krigsfanger, av disse 34 sarede, og to kanoner. Den svenske styrken pa ca. 420 mann ble utslettet og en mindre styrke pa ca. 150 mann overgav seg ved Berby. De norske tapene var beskjedne med bare 12 døde og sarede. Av de om lag 1.400 svenskene som var involvert, var 455 drept eller ført vekk i fangenskap. I Sverige ble det reagert overfor dette oppsiktsvekkende nederlaget, og den svenske kommandanten, oberstløytnant Lars Jacob von Knorring, ble stilt for krigsrett.

Etter at svenskene hadde fatt forsterkninger, gikk de til motangrep den 14. juni for a innta sine tidligere stillinger. Hovedstyrken hadde sammen med fangene rykket tilbake til Fredriksten. De norske forpostene ved Prestebakke, Ende og Gjeddelund ble drevet tilbake etter en kort strid mot de tallmessige overlegne svenskene. Men svenskene forlot sine stillinger og gikk tilbake over grensen i dagene mellom 20. og 24. juni. Det stod na ikke lenger svenske tropper pa norsk jord.

Krigen resten av aret [ rediger | rediger kilde ]

Etter at svenskene hadde fullført sitt tilbaketog fra Norge, hadde de norske styrkene rykket frem til grensen mot Sverige og satt opp grensevakt. I tiden fram til desember ble det gjort enkelte streiftog over grensen bade fra norsk og svensk side, men de fikk liten betydning.

29. juni satte kaptein Jens Werenskiold med sin divisjon av Sønnenfjelske regiment over Singlefjorden til Lervik for et utfall mot den svenske feltvakten ved Svinesund . Under trefningen ble Werenskiold angrepet av en svensk bataljon som forsøkte a innhente nordmennene før de kom seg tilbake over sundet. 19 svensker ble tatt til fange mot 2 sarede nordmenn, og 1 svensk offiser ble drept.

I nord hadde oberst Staffeldt, som forøvrig ble utnevnt til generalmajor den 30. juni, holdt seg i ro pa grensevakt i Eidskog med unntak av enkelte streiftog over grensen. Et planlagt framstøt mot fiendens svake høyre fløy over Tolvmilskogen inn i Dalarne med skiløperkompaniene som fortropp var under planen fikk ikke tilslutning av prins Christian August og matte kanselleres.

I begynnelsen av juli fikk Staffeldt ordre om a rykke over grensen og gjennomføre norske streiftog pa flere steder. En kolonne med fire kompanier ble sendt fram til Morast, en annen kolonne pa to kompanier til Magnor tollsted og en tredje kolonne pa tre kompanier med major Stabell i spissen til omradet sør mot Vestmarka. Stabells gruppe fortsatte videre inn i Sverige 18. juli og fram til de svenske stillingene ved Adolfsfors , deretter tilbake til Matrand etter to dagers opphold pa svensk grunn. Svenskene svarte i form av et overraskende angrep med 900 mann pa de norske feltvaktene ved Emterud og Magnor den 19. juli. Svenskene hadde oppdaget at Lærdølenes feltvakt hadde darlig vakthold, og de tok hevn for overfallet pa Jerpset ved a ta Lærdølenes kompanikasse og 20 fanger, og de drepte 1 mann og saret en annen. Lærdølene foretok pa egen hand et mindre streiftog over grensen.

I august ville Staffeldt ga mot Falun som støttekorps for trønderne i Jemtland og sendte en styrke pa 200 mann til Midtskogen 10. august. Støttekorpset marsjerte videre til Dalby i Sverige og returnerte til Baltebøl den 20. august. De fant ikke svenske tropper i omradet, bortsett fra grensevakten ved Midtskogen. For de norske troppene i nord ved Kongsvinger og Matrand ble det en langvarig periode med konstant vakthold, kjedsomhet og darlige forhold i det tynt befolkede Eidskog med glissen bebyggelse og lite mat. Felttroppene matte oppholde seg i barhytter resten av sommeren og inn i høsten.

Plyndringstokter mot svenske sivilister pa den andre siden av grensen ble avverget. Om norske soldater hadde med seg tyvegods pa veien tilbake fra streiftog, skulle dette sendes tilbake. Offiserene pa begge sider var meget opptatt av at deres soldater skulle vise god oppførsel overfor sivilbefolkningen, men grensetraktene var tynt befolket og det sparsomme næringsgrunnlaget ble raskt oppbrukt av de militære. Darlig forpleining, elendige innkvarteringsforhold og manglende forsyninger med lite mat begynte a fa en farlig virkning pa troppene pa begge sider av grensen.

Da det engelske hjelpekorpset til Sverige trakk seg tilbake til Storbritannia 3. juli, ble det planlagte angrepet pa Sjælland oppgitt. Styrkene som hadde vært avsatt til dette ble sendt til Vestarmeen. Svenskene hadde na 18.500 mann langs norskegrensen, men det ble likevel en ≪stille≫ sommer og høst frem til september.

I nord hadde oberstløytnant Adlersparre foretatt et mindre fremstøt fra Eda i Varmland med en bataljon og 400 jegere mot den norske feltvakten ved Vilsberg den 2. september. Under kampene forsøkte løytnant von Krogh med en pelotong bergenhusiske musketerer a bryte seg gjennom de svenske linjer i et bajonettangrep, men ble nedkjempet. 34 nordmenn ble tatt til fange, og flere sarede døde senere.

Kart over slaget ved Berby 12. september 1808 (utgitt 1810) og Andreas Blochs skildring av kampen. Stridighetene i Enningdalen i Østfold var del av den dansk-svenske krigen 1808?1809.

Bilder: Nasjonalbibliotekets kartsamling og H. Angell: Syv-aars-krigen for 17. mai 1807-1814 , utgitt 1914

Oberst Carl Henrik Posse som overtok kommandoen over de svenske troppene ønsket a stive opp den lave moralen og uroe nordmennene. Dermed ble det foretatt et utfall inn i Norge med det som kalles en ≪væpnet rekognosering≫ den 12. september 1808 med 1.400 mann fordelt pa to kolonner. Dette var inspirert av det heldige utfallet ved Eda.

Utfallet inn i Norge begynte i Naverstad og Skee mot Enningdalen mot major Krebs' grensevaktstyrkene ved Berby . I selve trefningen deltok om lag 900 svensker mot 400 nordmenn, men major Krebs viste seg som en kompetent og aggressiv offiser under de harde kampene om Berby gard, brua over Rørselva og Tyslingmoen. Posse innsa at angrepet hadde kjørt seg fast og bad om vapenhvile for a trekke troppene tilbake, dette gikk Krebs med pa. De norske styrkene hadde nesten brukt opp ammunisjonen etter fire timers kamp. Sa snart vapenhvilen (pa kun en halv time) var over, inntok de norske troppene sine tidligere stillinger. Posse var forundret over den rasende motstanden og trakk seg tilbake over grensen. De norske tapene var 33 døde og sarede mot de svenske tapene pa 48 døde og sarede (usikkert).

I oktober hadde svenskene foretatt et utfall med mindre avdelinger for a forstyrre og alarmere nordmennene pa Vestmarka og Austmarka, mens en betydelig større styrke fortsatte langs hovedveien fra Magnor den 20. oktober 1808. Det kom til mindre kamphandlinger som drev de norske forpostene tilbake til Skotterud , og det ble forberedt forsvar pa stedet mot svenskene. Men det kom ikke til større kamphandlinger, svenskene snudde og dro tilbake over grensen. En uke senere trakk Staffeldt størsteparten av sine styrker tilbake til Lier for a ga i vinterkvarter.

Vapenhvile og nød [ rediger | rediger kilde ]

Den britiske blokaden av Norge gjorde seg etter hvert mer og mer gjeldende, og de sma forsyningene som nadde frem fra Danmark og Nord-Russland var ikke nok. Overalt var det matmangel, og det lot seg ikke gjøre a erstatte mundering og annen utrustning som ble nedslitt og ødelagt etter flere maneder i felt. Mulighetene for a gjennomføre ytterligere offensive foretak ble mindre med tiden, og Christian August valgte derfor a holde troppene sine tilbake. Det var ikke mye bedre i de tynt befolkede grensetraktene for svenskene under generalløytnant Bror Cederstrom, som hadde overtatt etter Armfeldt i august.

Utover høsten kom det til forhandlinger mellom prinsen og svenskene, men det tok sin tid a fa kontakt med kongen i Danmark. Christian August mente at han ikke kunne fortsette fiendtlighetene mot Sverige pa grunn av den nød og mangel som hersket i landet. I strid med kongens vilje inngikk han en avtale om vapenstillstand for det sønnenfjelske frontavsnittet den 22. november. Vapenstillstandsavtalen tradte i kraft 7. desember 1808. Den kunne sies opp pa 48 timers varsel, men ble gjeldende for resten av krigen.

Dessverre kom vapenhvileavtalen for sent bade for den norske hæren og den svenske Vestarmeen, som begge ble hardt rammet av sykdommer som spredte seg østfra og inn i grensetraktene, der flere tusener oppholdt seg under elendige forhold i flere maneder. Den norske felthæren pa til sammen ca. 17 000 mann hadde i mars 1809 8 777 mann pa lasaretter. Av disse døde 1 200; bare mellom april og september 1808 døde 700. Den verste tiden var høsten og vinteren 1808 da halvparten av soldatene i felthæren var syke.

I den svenske Vestarmeen var forholdene enda verre fordi sykdommene som tyfus og dysenteri kom fra øst. De svenske kildene har ikke presise opplysninger om det totale antallet syke, bare stykker fra diverse rapporter og nedtegnelser fra offiserene i Vestarmeen finnes. Sykeligheten hadde steget fra 22 % av felttroppene i september til 25 % i november. 20. desember hadde 3. svenske brigade bare 1 284 friske soldater, 1 677 var blitt innlagt som syke. I november var 403 svensker døde. Ifølge de svenske historiske kildene var den svenske forpleiningen mye darligere enn i den norske hæren.

Sjøkrigen [ rediger | rediger kilde ]

Skjærgardskrigen [ rediger | rediger kilde ]

Som sikringsstyrke mot omgaende bevegelser sjøveien og til støtte for en eventuell offensiv ble flateavdelinger sendt til Hvalerøyene fra den norske skjærgardsflaten og til Stromstad fra Gøteborgseskadren i mars-april 1808. De korte avstandene mellom Hvalerøyene og den nordre Bahuslenskysten førte raskt til at begge flatestyrkene som bestod av kanonsjalupper , kanonjoller og armerte bater ble innviklet i trefninger og manøvreringer. De svenske sjøoffiserene hadde fatt ordre om a søke slag med den norske skjærgardsflaten, men ofte ble det bare større manøvreringer og mindre rekognoseringstokt i farvannet mellom øyene langs kysten. De norske sjøoffiserene hadde ordre om a bevokte sjøveien mot Østfold og Svinesund . Det hindret dem ikke i a foreta utfall mot svenske mal langs kysten flere ganger.

Kommandør Fisker, operativ sjef for skjærgardsflaten, kom til den sørøstlige enden av Hvalerøyene og opprettet i Gravningsundet en flatebase for sin eskadre pa cirka tretti fartøyer. Herfra styrte han om morgenen den 20. april mot Stromstad. Under rekognoseringstoktet utenfor Stromstad sendte Fisker en del av sine matroser og en tropp soldater om bord pa fire sjalupper ved Selaters brygga syd for Svinesund i ly av mørket. 9 svensker ble tatt til fange. Fisker med resten av eskadren rodde videre mot Stromstad, og etter en maktdemonstrasjon i sundet mellom Furuholm og Killingholm, bare en kilometer fra havnen, snudde nordmennene. Fisker ønsket a uroe det svenske kystforsvaret i nordre Bahuslen. Derfor sendte han natten til 22. april en divisjon fra den norske eskadren til Hustyft en halv mil sørvest for Svinesund. Løytnant Ager som ledet landgangen, kom sa overraskende pa den svenske forposten mot Svinesund at 18 svensker ble tatt til fange uten motstand. Den 25. april skjedde enda en landgang pa nordre strand av Dynekilens munning uten synlige resultater mot et mer vakent kystforsvar.

Kaptein G.H. Nordberg kom til Stromstad med sin divisjon den 22. april med langt færre fartøyer enn pa den norske siden. Tidlig pa morgenen den 27. april rykket kommandør Fisker mot sør for a ta og ødelegge det strategiske viktige magasinet i Stromstad. Dette ble oppdaget av det svenske bevoktningsfartøyet, som sendte melding til Nordberg om de norske fartøyene pa vei fra Hvalerøyene. Nordberg rykket ut med sine fem kanonbater til sundet mellom Furuholm og Killingholm og satte et mindre batteri pa Furuholm. Slaget ved Stromstad etter en og en halv times strid sluttet med norsk nederlag, Fisker matte retirere med tap av 11 døde og sarede, samt to skadede kanonsjalupper. Nordbergs tap var 19 døde og sarede.

Nordberg forsterket sin divisjon med en mortersjalupp, en sjalupp og en til to mindre kanonbater kort etterpa. Divisjonen ble senere utvidet til en ekte flotilje med atte nye kanonsjalupper den 2. mai. General Vegesack, som planla en ny offensiv etter at den venstre fløyen hadde gatt inn i Norge i begynnelsen av mai, ønsket a ta seg over Svinesund med en flytebro under bygging i Stromstad. Det fremste hinderet mot denne nye offensiven var den norske skjærgardsflaten, som matte tilintetgjøres eller drives bort for a sikre overgangen i Svinesund. Major N.J. Rahmn dro fra Goteborg med en eskadre pa 9 kanonsjalupper, en halvgalei, to proviantfartøyer og en mindre kanonbat den 4. mai. 11. mai 1808 var den svenske skjærgardseskadren blitt en sterk flatestyrke pa en jakt, 13 kanonsjalupper, 12 kanonjoller og tre andre krigsfartøyer samt en halvgalei med en samlet besetning pa omkring 1.040 mann.

Den norske eskadren pa 24 til 25 kanonbater viste seg utenfor den svenske kysten pa et større rekognoseringstokt den 7. mai, men Rahmn, som skulle ha gatt til angrep pa nordmennene, var samme dag blitt erstattet av Carlheim-Gyllenskold. Dette var begynnelsen pa en rekke ledelsesproblemer for den svenske skjærgardseskadren. Utover aret ble kommandantene skiftet flere ganger. Hver gang kom de med innsigelser mot ordrer om a oppsøke nordmennene for et sjøslag.

Carlheim-Gyllenskold sendte ut halvgaleien og de mindre kanonbatene pa rekognoseringstokt, og de oppdaget raskt at skjærgarden gav nordmennene meget gode posisjoner fra Hvalerøyene med mange og smale sund, og beskyttede havner med flere forskjellig utløp rettet mot den nordre Bahuslenskysten. Fisker hentet inn flere fartøyer og hadde den 19. mai hele 37 fartøyer stasjonert i omradet omkring Hvaler . De svenske armeoffiserene var blitt sa frustrert av forsinkelsen at Carlheim-Gyllenskold sa seg tvunget til a foreta en større rekognosering med eskadren den 20. mai. Han dro til Dynekilen med alle fartøyene, men sendte Rahmn med hovedstyrken tilbake til Stromstad.

Nordmennene gikk til angrep med 26 kanonbater fra Gravningsund 21. mai og kom fram til Tjurholmen utenfor Dynekilens munning. Svenskene trakk seg tilbake inn i Dynekilen og forsøkte a lokke nordmennene etter. Den svenske hovedstyrken hadde raskt kommet tilbake, Carlheim-Gyllenskold ønsket a ga til angrep fra Hallso sund mellom Norra og Sodra Hallson, men det ble for mørkt mot aftenen. I ly av mørket trakk nordmennene seg tilbake fra Tjurholmen uten at et skudd ble løsnet. Dette oppmuntret svenskene til a bli mer dristige, og flere rekognoseringstokter fra Dynekilens munning mot Hvalerøyene ble gjennomført frem til 27. mai. Om morgenen den 27. mai 1808 gikk Carlheim-Gyllenskold til angrep mot nordmennene med cirka 30 kanonbater. De fant seks til sju norske kanonsjalupper i Gravningsund som trakk seg tilbake. I det trange sundet ble de satt under ild fra en 24-punds kanon pa land. Nordmennene kom tilbake, og med godt posisjonerte kanonbater tok de svenskene under drepende ild. Slaget ved Hvalerøyene sluttet med svensk nederlag, og en kanonbat ble totalt ødelagt. Danske kilder oppgir at 20 ble drept og saret, ifølge Carlheim-Gyllenskold ble to saret.

Tilbakeslaget den 27. mai tvang svenskene til uvirksomhet. Carlheim-Gyllenskold ble tilbakekalt til Stockholm den 10. juni fordi det var stor misnøye med hans ledelse. Rahmn, som overtok, holdt sin posisjon ved Dynekilens munning utover juni maned, men vaget heller ikke a ga til angrep pa nordmennene. Fisker som flyttet sitt hovedkvarter til vestsiden av sørlige Sandøy nærmere den svenske kysten, ønsket ikke a ga til angrep mot en jevnbyrdig motstander i gode posisjoner. Prins Christian August hadde planlagt et angrep pa den svenske eskadren i samband med gjenerobringen av Prestebakke og Berby den 18. juni. Men da angrepet fra Fredriksten ble avlyst, ble flateangrepet ogsa kansellert.

Armfeldt ønsket fremdeles et maritimt oppgjør, og den 1. juli ble det pa hans ordre gjennomført en rekognosering for a lokke nordmennene ut fra Hvalerøyene. Rahmn sendte ut 9 kanonsjalupper til farvannet mellom Tjurholmen og Norra Hallson i hap om utløse et norsk angrep fra Gravningsund ved holmene nordøst for Tjurholmen. Der hadde svenskene utplasserte 17 kanonbater, men de ble oppdaget av nordmennene i forveien. Nordmennene foretok flere manøvreringer, men nektet a svare pa Rahmns utfordring. Gjennom resten av sommeren var begge parter uvirksomme utover a holde øye med hverandre. Dynekilen ble na svenskenes viktigste flatebase.

Fra Goteborg kom forsterkninger til skjærgardseskadren i Dynekilen i september. 26. september hadde Rahmn en eskadre delt i fem kanonsjalupp-divisjoner og to kanonjolle-divisjoner pa til sammen 39 kanonbater og 1.660 mann. Med dette hadde svenskene fatt en tallmessig overlegenhet, i forhold til den norske skjærgardsflaten, som bestod av bare 25 fartøyer, hvorav 12 kanonsjalupper. Generalløytnant Cederstrom, som tok den faktiske ledelsen, ønsket a ga til angrep for a blokkere innløpet til Svinesund, men dette strandet pa uenighet med eskadresjefen Rahmn. Han ville rykke sjøveien mot Sandøyene til Svinesund. Cederstrom gjorde senere den samme vurderingen; den norske eskadrens stilling var for sterk i et terreng som gav store defensive fordeler.

Om høsten begynte sykdommer a gjøre et kraftig innhugg pa begge sider, mest pa den svenske skjærgardseskadren. I november var bare 1.024 friske menn tilbake av den opprinnelige styrken pa 1.660 mann. I slutten av november trakk svenskene seg sørover til Marstrand da Dynekilen begynte a bli islagt. 18. desember var hele nordre Bahuslenskysten forlatt av svenskene. Den norske skjærgardsflaten hadde fatt store problemer med innkvartering om høsten, og kommandant Fisker hadde vært tvunget til a ta hensyn til Sørlandskysten. A vage seg pa et sjøslag mot svenskene var ikke mulig. I desember 1808 gikk nordmennene i vinterkvarter etter at fartøyene var trukket tilbake til Oslofjorden fra Hvalerøyene.

En liten episode hendte den 22. november til sjøs ved Skagen . Der hadde den norske briggen ≪Seagull≫ erobret det svenske krigsfartøyet ≪Gripen≫, en kutter med besetning pa 43 mann. Etter a ha fatt grunnskudd (under vannlinjen) strøk svenskene flagg som tegn pa overgivelse. Alle ble ført til Norge som krigsfanger.

Innsjøene [ rediger | rediger kilde ]

Mot sør langs grensen mot Svinesund er landet gjennomskaret av elver, vann og sjøer mellom Østfold og Dalsland . Den langstrakte ( Iddefjorden ), som i krigstid var mer en innsjø enn en fjord , var avskarte fra den øvrige norske vestkysten av det smale Svinesund. Som i tidligere kriger ble en lokal sjøflotilje oppsatt i Iddefjorden fra Fredrikshald for a overvake den svenske strandbredden og forhindre svenske forsøk pa a ta seg over med mindre patruljer. Det er lite kjent at svenskene ogsa hadde sine egne flotiljer i andre sjøer mot norske streiftog og større angrep etter at tilbaketrekningen fra Norge var fullført i juni. Øst for Aremark er det en sjø som krysset grensen og som dessuten er en stor del av et vassdrag som dekker store deler av Dalsland. Innsjøen Stora Le er sa stor at et norsk fremstøt til vanns raskt kunne ha rykket langt inn i Sverige. Derfor hadde svenskene dannet en mindre flotilje i sommermanedene. Mot sør ikke langt fra Enningdalen er det to sjøer, Søndre Kornsjø og Nordre Kornsjø , som ogsa krysser grensen. Der hadde svenskene ikke egne sjøstyrker, men fartøyer som ble tatt i bruk for transportformal over grensen til vanns.

Iddefjordsflotiljen med base i Fredrikshald deltok i den norske offensiven 10. juni mot Prestebakke og Berby. Da hadde tre prammer og 14 armerte bater med to amusetter, en haubits og 7 handmorterskyts rykket innover Iddefjorden for a avlede oppmerksomheten. Flere ganger hadde denne flotiljen foretatt landstigning pa den svenske strandkanten for a uroe vaktene, noen ganger med vellykket resultat. 19. september hadde 200 svensker gatt mot Husebro og Krokstrand, men de oppdaget at en norsk feltvakt pa stedet ble støttet av Iddefjordsflotiljen. Om dagen holdt nordmennene Krokstrand besatt, og om natten overnattet de pa fartøyene. Det kom flere ganger til skjærmysler mellom svenske rekognoseringsenheter og den norske feltvakten frem til den 13. oktober. Krokstrand ble oppgitt etter ordre fra Christian August.

I oktober hadde en sjøkrig brutt ut mellom den norske Iddefjordsflotiljen og mindre svenske batpatruljer. Fra den svenske strandkanten som var blitt sikret av den svenske grensevakten, dro mindre patruljer mindre innfall over fjorden for a forstyrre den norske grensevakten. Det kom til skarp strid 15., 16., og 20. oktober uten nevneverdige resultater. Begge sider forsøkte a ta hverandres bater i mindre ekspedisjoner mot mosatt bredd av fjorden. Under et slikt innfall ble to svensker tatt til fange ved Pilegarden, men de ble sendt tilbake to dager senere fra Fredriksten. En ny trefning fant sted om natten mellom 31. oktober og 1. november ved Svinesund. Det ble ogsa den siste.

Den svenske flotiljen pa Store Le var blitt forsterket i slutten av august til en styrke pa to prammer med to 3-punds kanoner og to mindre skyts, og sju større bater med en besetning pa til sammen 226 mann. Major G. Bergenstrahle som flotiljekommandant og marineløytnant J. Soderstrom som ≪befalhavende sjøoffiser for eskadren i Store Le sjøen≫ dro nordover til Nossemark den 1. september. Flotiljen skulle seile nordvestover inn i Otteidsvik pa den norske delen av sjøen for a undersøke de norske stillingene og finne ut om de hadde planer for ilandstigning pa svensk omrade. Bergenstrahle fant flere norske patruljebater som trakk seg tilbake langs strendene oppover i sjøen. Det kom til skuddveksling mellom den svenske flotiljens ≪avantgarde≫ pa en pram og fem bater og en av disse norske batene. Bergenstrahle vendte om fordi det hadde begynte a blase sterk sørlig vind. 14. oktober ble det gjennomført et nytt svensk rekognoseringstokt i den norske delen av sjøen opp i Smogesund uten at de støtte pa fiendtlige farkoster.

Den 7. oktober foretok svenskene pa nytt en ekspedisjon med flotiljen for a ødelegge en forpost ved Mosvik i Norge. For a komme overraskende pa nordmennene rodde svenskene hele natten tett pa den østre stranden i storm og regn. Natten til 8. oktober ble en hæravdeling landsatt nord for Tolsby. Derfra ble nordmennene overrumplet og tatt til fange etter en kort kamp. Av enheten pa 18 mann ble 10 tatt til fange. Dagen etterpa, den 9. oktober, vendte svenskene tilbake med en kanonpram og flere smabater og rykket frem til Otteidsviks munning, der de kom under ild fra flere nordmenn pa en nærliggende holme. Svenskene drev bort de norske forsvarene uten tap og tok en bat. Den svenske flotiljens nærvær pa Store Le hadde vært viktig for a hindre norsk virksomhet pa svensk omrade. Christian August hadde allerede i juni planlagt a sende norske styrker pa medbrakte flater ut pa sjøen.

Dette kunne ha hendt som ledd i et mindre norsk streiftog fra Enningdalen ledet av den aggressive major Krebs mot de svenske grensetraktene Masakasan, Sagemarken og Stabackehult. Kaptein Mundh med 300 mann marsjerte fra Svenningsbø den 4. september mot grensen. Der delte han sine styrker i flere mindre detasjementer og dro videre mot Nordre Kornsjø med flere avdelinger. Mundh kom seg over til svensk side av sjøen med en pram, en flate og tre bater for a rekognosere. Han vendte tilbake etter noen mindre trefninger med flere svenske fanger.

Øresund [ rediger | rediger kilde ]

Den sørlige fronten [ rediger | rediger kilde ]

Aret 1809 [ rediger | rediger kilde ]

Freden i Jonkoping [ rediger | rediger kilde ]

Etterspillet [ rediger | rediger kilde ]

Se ogsa [ rediger | rediger kilde ]

• Norge under Napoleonskrigene
• Liste over svensk-danske kriger

Litteratur [ rediger | rediger kilde ]

• Oberst Tore Hiorth Oppegaard, Østfold Regiment 1996 ISBN 82-90545-59-2
• Arne Marensius Bull, Oppland Regiment 1657-2002 2002 ISBN 82-90545-98-3
• Oberst Jacob T. Schjølberg, Telemark Infanteriregiment nr. 3 1988 ISBN 82-90545-09-6
• Oberst II Jakob Bragstad, Fjordane Infanteriregiment nr. 10 1996 ISBN 82-90545-57-6
• Oberstløytnant Magnar Saltnes, Akershus Infanteriregiment nr. 4 1628-1995 1998 ISBN 82-90545-78-9
• Oberstløytnant Børre Reidar Gundersen, Agder Forsvarsdistrikt/Agder Infanteriregiment nr. 7 1998 ISBN 82-90545-82-7
• Henry Kristian Jensas, Distriktkommando Trøndelag med historisk bakgrunn fra 1628 2004 ISBN 82-519-1961-4
• Oberstløytnant Ake F. Jensen, Kavaleriet i Norge 1200-1994 1995 ISBN 82-90545-43-6
• Geir Atle Ersland og Terje H. Holm, Norsk Forsvarshistorie Bind 1 2000 ISBN 82-514-0558-0
• Henrik Angell (1901). Kaptein Jurgensen og Leirdølerne hans . Kristiania: Aschehoug.  
• Oberst H. Angell, Syv-aars-krigen for 17de mai 1807-1814 1914 , utgitt pa nytt 1995 ISBN 82-90520-23-9
• Rasmus Glenthøj og Morten Nordhagen Ottosen, 1814 ? Krig, nederlag, frihet. Danmark-Norge under Napoleonskrigene . Oslo 2014 ISBN 978-82-430-0813-7
• Ørnulf Hodne, For konge og Fedreland- kvinner og menn i norsk krigshverdag 1550-1905 2006 ISBN 978-82-02-26107-8
• Ulf Sundberg, Svenska krig 1521-1814 1998 ISBN 91-89080-14-9
• Sveriges krig aren 1808 och 1809 af Generalstabens krigshistoriska afdeling bind 1-9 Stockholm, 1890-1922
• Tøjhusmuseets bok Den danske hær i Napoleonstiden 1801-1814 1992 ISBN 87-89022-10-6
• Halfdan Barfod, Vor Flaade i fortid og nutid bind 1 Fredericia 1941

Eksterne lenker [ rediger | rediger kilde ]

• Krigen 1808-1809 , artikkel hos Norgeshistorie.no