Krematorium (av lat. cremo ≪forbrenne≫, ≪brenne opp≫), er en bygning hvor man kremerer lik . Brenneprosessen tar cirka en time og foregar i elektriske eller gassfyrte insineratorovner som har en forbrenningstemperatur pa minimum 850 °C . ^[1] Asken og eventuelle beinrester blir kvernet sammen til et fint støv og plassert i en aluminiumsurne sammen med en keramisk identifikasjonsbrikke.

I Norge deles moderne krematorier inn i to kategorier, etter kapasitet og ifølge forurensningsforskriften: ^[1]

• kategori I?krematorier : krematorier med 200 eller flere kremasjoner pr. ar
• kategori II?krematorier : krematorier med mindre enn 200 kremasjoner pr. ar

Den moderne kremasjonshistorien [ rediger | rediger kilde ]

Den moderne kremasjonsbevegelsen startet pa slutten av 1800-tallet som en reaksjon pa helsespørsmal og plassbehovet i de voksende byene. Etter ar med eksperimentering kunne den italienske professor Brunetti presentere sitt brennkammer og modell for et krematorium pa Verdensutstillingen i Wien i 1873 . Kremasjon ble legalisert i Italia og det første krematoriet ble oppført i Milano i 1876 . Samme aret ble ogsa det første krematorium oppført i Nord-Amerika av Julius LeMoyne i Washington , Pennsylvania . I Gotha , Tyskland , ble det første krematorium oppført i 1878 .

De første skandinaviske krematoriene ble oppført i Sverige i 1887 og i Danmark i 1893 . I Norge var det i 1888 heftig debatt i Luthersk Ukeskrift om kremasjon. I Norge fikk man først i 1898 en lov som tillot kremasjon og det første norske krematoriet apnet pa Møllendal i Bergen i 1907 . Bygningen ble tegnet i 1906 av arkitekt Schak Bull , samme mann som de første arene hadde ledet Bergens Likbrendingsforening . Samme aret krematoriet apnet ble Schak Bulls mer berømte fetter, Edvard Grieg , den syvende som ble kremert her. Griegs urne ligger na i fjellet under Troldhaugen .

Viktige arkitekturhistoriske krematorier er Peter Behrens krematorium ( 1905 ? 1907 ) i Hagen , Tyskland , Robert Belli og Henri Roberts krematorium ( 1908 ) i La Chaux-de-Fonds , Sveits og Gunnar Asplunds krematorium ( 1934 ? 1940 ) i tilknytning til Skogskirkegarden i Stockholm , Sverige .

Debattene rundt kremasjon har bade handlet om helse og om hvorvidt likbrenning var teologisk forsvarlig. I 1963 opphevet pave Paul VI forbudet om kremering og i 1966 fikk prester i den romersk-katolske kirke lov til a utføre ritualer i tilknytning til kremasjon. Den ortodokse kirken har fremdeles ikke godkjent kremering, men det hender det vises en fleksibilitet i land hvor dette er vanlig. De fleste religioner tillater og praktiserer kremasjon eller likbrenning, med det er fremdeles forbud innen zoroastrisme , ortodoks jødedom og islam .

I Sverige og i Danmark kremeres ca. 72-75 % av alle døde (2004). I Finland og i Norge kremeres bare 32,7 % (2004). Det er forøvrig stor variasjon fra sted til sted: Kristiansund : 71 %, Drammen 70 %, Asker 69 %, Oslo og Bærum 67 %, Bergen 64 %, Trondheim 44 %, Stavanger 38 %, Kristiansand 17 %.

I Europa varierer ogsa tallene mye: Nederland 50,9 %, Frankrike 21,8 %, Spania 17,8 %, Island 17,2 %, Italia 7,5 %.

Referanser [ rediger | rediger kilde ]

Eksterne lenker [ rediger | rediger kilde ]

• Kremasjon: Sosiologiske og historiske perspektiver
• Om kremasjon i Norge Arkivert 2. mai 2019 hos Wayback Machine .
• Om kremasjon i Bergen
• Nettutstilling av Historisk Museum: Far Vel ? Livets slutt i det flerkulturelle Norge Arkivert 2. mai 2019 hos Wayback Machine .
• Krematorium.eu Krematorier i Europa
• Om Møllendal