Kardinal
er betegnelsen pa en høytstaende embetsmann i
Den katolske kirke
som i rang star rett under
paven
. Kardinalene danner til sammen
kardinalskollegiet
, som utgjør pavens rad. De blir utnevnt av paven, og nye paver velges av og tradisjonelt blant dem. Ordet kommer fra
latin
cardo
(hengsel) ? hengsler holder porten pa plass, men tillater samtidig at den kan svinge og dermed fungere etter sin hensikt, og kardinalene ble sett som ≪kirkens hengsler≫.
Tittelen ble først gitt til enhver prest som var permanent tilknyttet en kirke. Denne betydningen har gatt ut av bruk i
Den katolske kirke
, men er bevart i et annet tilfelle ? to av de
anglikanske
kannikene
i
St. Paul katedralen
i
London
kalles kardinaler. Den katolske kirke har beholdt spor av dette i ordningen med
inkardinasjon
som utviklet seg senere; dette er en fast tilknytning til et bispedømme, og ordet har samme opphav.
Ordet ble allerede mot slutten av
1. arhundre
eller begynnelsen av
2. arhundre
gitt en annen betydning.
Pave Evaristus
(
97
-
105
) ga tittelen til
sogneprestene
i
Roma
,
biskopene
i omradet umiddelbar nærhet av Roma og til de syv
diakonene
i byen. Pa et tidlig tidspunkt ble denne rollen formalisert, slik at kardinalene dannet et kollegium. De assisterte paven i styret av kirken og etterhvert ogsa de landomrader paven var overhode for.
I det
11. arhundre
ble alle geistlige som fungerte som radgivere for
paven
gitt tittelen kardinal. Dermed begynte man ogsa a fa kardinaler som ikke egentlig var hjemmehørende i
Roma
, men bare var der for en periode. Særlig
pave Leo IX
bidro til a reformere kirkens styreform slik at kardinalskollegiet fikk et mer internasjonalt preg og dermed ble mer representativt for hele kirken. Man begynte ogsa a utnevne
biskoper
som hadde tilhold utenfor Roma, og som forble i sine bispedømmer.
I
1059
ga pave
Nikolas II
en ny lov som gjorde kardinaler til de eneste som hadde stemmerett ved pavevalg. Dette ble bekreftet av
Tredje Laterankonsil
(
1179
), som ogsa forbød andre a være til stede under pavevalg. Det ble krevd 2/3 flertall for a velge en pave. Denne ordningen er i all hovedsak den som gjelder i dag, bortsett fra at det na kreves 2/3 + 1 stemme. Kardinalkollegiet fikk fastlagt sin form i
1150
, under pave
Eugenius III
; til da hadde det vært en løs sammenslutning. Antallet kardinaler var langt lavere enn i dag, men ordningen er i hovedtrekk den samme som i dag.
Kardinalene deltok i konsistoriet, som fungerte som kirkens og pavestatens regjering. Pave
Sixtus V
(
1585
?
1590
) opprettet i stedet 15 faste kongregasjoner, med forskjellige ansvarsomrader. Denne modellen er fortsatt i bruk, selv om kongregasjonens arbeidsfelt og navn har blitt endret en rekke ganger.
I
middelalderen
var det bare 24 kardinaler. I forbindelse med omorganiseringen av kirkens administrasjon fastslo
Pave Sixtus V
i konstitusjonen
Postquam verus ille
(
3. desember
1586
) at det skulle være 70 kardinaler. I realiteten var det sjelden man hadde sa mange. Først i
1958
ble tallet overskredet, da
pave Johannes XXIII
utnevnte mange nye kardinaler.
Under
Andre Vatikankonsil
(
1962
?
1965
) ble det bestemt at inntil 120 kardinaler kunne delta ved pavevalg. Samtidig ble det fastslatt at de mister stemmeretten ved fylte 80 ar. Dette betyr at det ikke er noe problem om det finnes mer enn 120 kardinaler, sa lenge antallet som er under 80 ar ligger under grensen. Da det er et grunnleggende prinsipp i katolsk
kirkerett
at paven star over loven, kan han allikevel utnevne flere uten a tenke pa denne balansen, noe
pave Johannes Paul II
gjorde.
Kardinalene utnevnes av paven ved et
konsistorium
. Han velger selv hvem han vil utnevne, men vil i de fleste tilfeller radføre seg med sine nærmeste medarbeidere. Første skritt i utnevnelsen er at han offentliggjør navnene pa de som er utnevnt. Deretter vil de blivende kardinalene, en kort tid etter, samles for a bli innsatt i embetetet; man sier at de i denne seremonien blir ≪kreert kardinaler≫.
Paven kan ogsa utnevne kardinaler uten a offentliggjøre deres navn. De sies da a være utnevnt
in pectore
(
latin
, 'i brystet'), fordi paven beholder deres navn for seg selv. Dette kan gjøres for eksempel fordi en person venter pa en annen utnevnelse først, eller fordi han er hjemmehørende i et omrade hvor
kristne
blir forfulgt slik at en offentlig utnevnelse kan true hans sikkerhet. Dersom situasjonen endrer seg vil paven offentliggjøre navnet, men skulle paven dø før det blir offentliggjort vil utnevnelsen aldri tre i kraft. Dette gjelder selv om paven har etterlatt seg en skriftlig beskjed om utnevnelsen, men det er da mulig for hans etterfølger a utnevne samme person
in pectore
. Dersom, pa den annen side, en hemmelig utnevnt kardinal dør før hans navn blir offentliggjort vil utnevnelsen allikevel være gyldig sa snart den blir offentliggjort. Et eksempel er
Iuliu Hossu
fra
Romania
, som ble utnevnt
in pectore
i
1969
og døde i
1970
. Hans utnevnelse ble offentliggjort i
1973
, og han star derfor i listene som kardinal fra
1969
til
1970
. Hans utnevnelse er ogsa spesiell fordi han antagelig ikke selv visste om den, da han satt i husarrest fra
1948
fram til sin død.
Kravet for a bli utnevnt til kardinal er at man er en presteviet mann som har utmerket seg ved sin lære, fromhet og klokskap. Tidligere kunne ogsa legmenn bli kardinaler, men i
kirkeloven
av
1917
ble dette endret. Siste gang en legmann ble utnevnt var i
1858
, da en jurist ble utnevnt og gitt ansvar for a skrive statuttene for Kirkestaten.
Pave Johannes XXIII
bestemte i
1962
at alle kardinaler skal være biskoper. De trenger ikke a være det før de blir utnevnt, men ma bispevies før de blir innsatt i embetet. I praksis er det slik at prester som utnevnes er teologer som er omkring 80 ar eller eldre. De har derfor sjelden stemmerett ved pavevalg, og vil heller ikke komme til a ha noen funksjon i administrasjonen av kirken. Derfor er det ikke uvanlig at de ber om a ikke bli bispeviet, og paven kan etter eget forgodtbefinnende dispensere fra kravet.
Nar en kardinal blir utnevnt blir han tildelt en
titulærkirke
i Roma, eller et titulærbispedømme. Dette betyr at han har en tittel som plasserer ham i en av de kategorier som kardinalsembetet opprinnelig besto av ? selv om han er biskop hjemmehørende pa den andre siden av kloden har han tittel som sogneprest eller diakon i en kirke i Roma. De kirkene som brukes er ofte ikke sognekirker, men tilhører religiøse ordener; nar de er sognekirker finnes det samtidig en reell sogneprest. Kardinalene forventes dog a ha et forhold til sin titulærkirke, for eksempel ved a feire messe der under besøk i Roma.
Innenfor kardinalkollegiet finnes det en egen rangordning. Grunninndelingen er basert pa embetets opphav, og bestar av kardinaldiakoner, kardinalprester og kardinalbiskoper. Dette sier ingenting om hvilken rang man har i det geistlige hierarkiet; i utgangspunktet skal alle kardinaler være
biskoper
.
De som er engasjert pa heltid i
Vatikanets
administrasjon er kardinalbiskoper.
Patriarker
fra de
orientalske katolske kirker
har ogsa denne rang og regnes dermed som kardinalbiskoper av sine egne patriarkseter. De romersk-katolske kardinalbiskopene er titulærbiskoper av de
suburbikariske
bispedømmene, det vil si de som tidligere la i umiddelbar nærhet av
Roma
:
Ostia
,
Palestrina
,
Frascati
,
Albano
, Velletri-Segni, Porto-Santa Rufina og Sabina-Poggio Mirteto. Kardinalkollegiets
dekanus
og visedekanus velges blant kardinalbiskopene. Tradisjonen siden det
13. arhundre
er at dekanus skal være titulærbiskop av
Ostia
.
Kardinalprestene var opprinnelig
Romas
sogneprester. De som fyller disse posisjonene i dag er biskoper av bispedømmer utenfor Roma. De som har vært kardinaler i ti ar eller mer kan ogsa fa tittelen kardinalprest. Pavens vikar for bispedømmet Roma er alltid kardinalprest, og det samme er erkepresten for
Laterankirken
.
Kardinaldiakonene var opprinnelig de syv diakonene i
Roma
. Senere ble antallet utvidet til 14. I dag er det ingen begrensning pa antallet; rangen gis i utgangspunktet til de som ikke er biskop i et eksisterende bispedømme nar de utnevnes til kardinaler. Erkeprestene av
Peterskirken
og Santa Maria Maggiore er normalt kardinaldiakoner.
En kardinal tituleres som ≪Eminense≫ (i tiltale ≪Deres Eminense≫, i omtale ≪Hans Eminense≫). Denne tiltaleformen kommer opprinnelig fra det bysantinske hoffet.
Under pave
Innocent IV
(
1243
?
1254
) ble røde hatter innført som tegn pa kardinalsverdighet. Fargen ble sagt a symbolisere at de skal være villige til a gi sitt blod for kirken; den egentlige forklaringen er nok at det gar tilbake til herskeres bruk av purpur som autoritetstegn. I
1464
bestemte
Paul II
at de skulle bære røde kalotter under
liturgiske
funksjoner for a skille dem fra andre prelater.
Kardinalene kan bære sort
prestekjole
(
soutane
) med røde silkeborder, eller rød prestekjole. Det finnes ogsa andre plagg som kan være røde, som sokker, hatter osv., men disse brukes i liten grad i dag.
Kardinalsvapen
Kardinalene fører vapen, som bestar av vapenskjold kronet med en rød, bredbremmet hatt med 15 dusker samt et patriarkalkors og et banner hvor mottoet skrives inn.
Etter en offentlig seremoni hvor de blir kreert til kardinaler, mottar de i en lukket seremoni en ring fra paven som tegn pa sin verdighet. Den skal være smykket med en safir ? denne edelstenen er forbeholdt kardinalsringer ? og har pa innsiden inngravert vapenet til paven som utnevnte dem.
Kardinaler som er
østlige
patriarker
tiltales som dette, med formen ≪Salighet≫. De vil normalt ogsa bære ytre tegn fra sin egen tradisjon fremfor de romerske kardinalstegnene.