Indoeuropeere
er de folk som snakket
indoeuropeiske sprak
. I dag er det en sprakfamilie som dominerer Europa, og opphavet til de ulike europeiske sprakene, de keltiske, germanske, baltiske slaviske, latin, gresk og andre har likheter som viser at de har et felles opphav, og kan ikke forklares pa noen annen mate. Opphavet er det indoeuropeiske spraket, og opphavet til indoeuropeisk er urindoeuropeisk.
[1]
I henhold til den bredt aksepterte
Kurgan-hypotesen
spredte indoeuropeiske sprak og kultur seg i flere stadier fra urindoeuropeisk opprinnelse i et omrade pa
de pontiske steppene
i
Eurasia
og til vestlige og sentrale Europa, og til sørlige Asia. Denne prosessen begynte med innføringen av kveg pa de euroasiatiske steppene en gang i tiden rundt 5 200 f.Kr. og førte til en ny form kultur og levevis. Mellom 4 500 og 2 000 f.Kr. spredte indoeuropeiske folk, som omfattet flere særskilte kulturer, seg over de pontiske steppene, og inn i Europa og Asia.
Denne felles sprakfamilien i Europa strekker til India. Likheten mellom oldtidens indiske sprak sanskrit og oldtidens gresk og latin ble forstatt av forskere allerede pa 1500-tallet. Disse sprakene matte være beslektet, og gradvis forsto man at mange andre sprak ogsa var beslektet.
[1]
Likheten i ord matte ha sitt opphav i et felles opphav, et urheim. Dette urhjemmet er en antatt eller hypotetisk opprinnelse for indoeuropeisk som matte være et tidligere sprak, et hypotetisk urindoeuropeisk sprak. Slike forsøk pa a identifisere et felles opphav matte være i overensstemmelse med
glottokronologi
av spraktreet, og med arkeologi av disse stedene og tiden. Identifikasjoner ble gjort pa grunnlag av hvor godt, om i det hele tatt, de prosjekterte migrasjonsrutene og tidsepokene passet med spredningen av de indoeuropeiske sprakene, og hvor nært den sosiologiske modell for det opprinnelige samfunn rekonstruert fra urindoeuropeisk leksikale elementer kunne tilpasses den arkeologiske profilen.
Fra 1970-tallet har den brede konsensus blant forskere av urindoeuropeisk hypotesen støttet
Kurgan-hypotesen
som plasserte det indoeuropeiske hjemlandet pa de pontiske steppene i tidsepoken
kobberalderen
, 4500?3000 f.Kr.
[2]
De pontiske steppene er en stort omrade med gressland ytterst i det østlige Europa, lokalisert nord for Svartehavet, fjellkjeden
Kaukasus
og
Det kaspiske hav
, og omfattet deler av det østlige Ukraina, det sørlige Russland og det nordvestlige
Kasakhstan
. Dette er tidsepoken og stedet for den eldste
domestiseringen
av hesten. som i henhold til denne hypotesen var bedriften til de tidlige indoeuropeere. Med hesten som trekkdyr og ridedyr gjorde det mulig for disse nomadene pa steppene til bevege seg over langt større strekninger, og de ekspanderte og spredte seg utover sine opprinnelige kjerneomrader, kom i kontakt med andre folk og kulturer som ble erobret eller assimilert.
Den fremste utfordreren til denne hypotesen er
den anatoliske hypotese
som har blitt fremmet av den britiske arkeologen
Colin Renfrew
i 1987. Denne hypotesen hevder at de indoeuropeiske sprakene begynte a spre seg fredfullt inn i Europa fra Anatolia (Lilleasia, dagens Tyrkia) fra rundt 7000 f.Kr. med den
neolittiske
framgangen med landbruk (bondesteinalderen). Hypotesen foreslar at de som snakket opphavet til indoeuropeisk, urindoeuropeisk (forkortet til PIE pa engelsk), bodde i Anatolia i neolittisk tid og knyttes særskilt til spredningen av de historiske indoeuropeere med ekspansjonen av
den neolittiske revolusjonen
pa 6000- og 5000-tallet f.Kr.
[3]
Begge hypoteser formoder en betydningsfull periode (minst 1500?2000 ar) mellom tiden av urindoeuropeisk sprak og de eldste dokumenterte tekster, som er ved
Kanesj
(dagens tyrkiske sted Kultepe) i Anatolia, en gang pa 1800-tallet f.Kr.
[4]
Kurgan-hypotesen
er et av forslagene om den eldste indoeuropeiske opprinnelsen. Den postulerer at folket til en arkeologisk ≪Kurgan-kultur≫ (et begrep som grupperer
jamnakulturen
eller gropgravkulturen med dens forløpere) pa de pontiske steppene som den mest sannsynlige talerne av et urindoeuropeisk sprak. Begrepet er avledet fra kurgan (
russisk
: курган), et
tyrkisk
lanord
i russisk for en
gravhaug
. Kurgan-modellen er den mest aksepterte scenario for den indoeuropeiske opprinnelsen.
[5]
[6]
Kurgan-hypotesen ble først formulert pa
1950-tallet
av
Marija Gimbutas
, som definerte ≪Kurgan-kulturen≫ som bestaende av fire etterfølgende perioder med den eldste epoken (Kurgan I) i regionen
Dnepr
/
Volga
under kobberalderen (tidlig pa 3000-tallet f.Kr.). Disse kulturene var nomader som holdt kveg, og som i henhold til denne modellen ekspanderte tidlig pa 2000-tallet f.Kr. utover de pontiske steppene og inn i østlige Europa.
[7]
Kjernen i hennes konsept for tidsepoke og sted har holdt seg over tid, men enkelte aspekter har blitt drastisk revidert av senere forskning. Gimbutas sa for seg at indoeuropeerne med deres sprak og kultur ble spredt med invasjoner og makt, for hvordan skulle ellers spraket i etablerte neolittiske bosetninger ha blitt endret? Utholdenheten i de europeiske neolittiske samfunnene ble overvurdert pa 1950-tallet, og enkelte omrader i Europa hvor indoeuropeerne kom, var allerede folketomme.
[8]
Den engelske arkeologen
Andrew Sherratt
fremmet et konsept om omformingen av samfunnet ved sekundære produkter (
Secondary Products Revolution
) som gir et langt mer tilfredsstillende svar. Den nye økonomien hadde fordeler for dens brukere.
[8]
Indoeuropeisk sprak ble innført i Europa av landbruk, noe som er tilfelle for mange sprakfamilier i verden i dag.
[9]
De første steinalderbøndene brukte gravpinner framfor
plog
, de hadde ikke
hjulteknologi
eller vogner, og ingen metallteknologi. De holdt kveg for dets kjøtt, ikke
melk
og
ost
, og de kunne ikke spinne
ull
. Indoeuropeerne hadde ord for disse tingene,
[9]
noe som viser de hadde en overlegen teknologi og tiltrekkende økonomi, og det førte en systematisk anvendelse og til endring av den eurasiske økonomi og samfunn.
David W. Anthony
, som i stor grad støtter og bygger videre pa arbeidet til Marija Gimbutas, har tatt med nyere forskning og vurderinger i hans ≪reviderte steppeteori≫ som ogsa støtter en steppeopprinnelse for de indoeuropeiske sprakene.
[10]
[11]
Anthony vektlegger
jamnakulturen
som opprinnelsen til den indoeuropeiske spredningen.
[10]
[11]
Nyere forskning av Haak et al (2015) bekrefter migrasjonen av jamnakulturen inn i vestlige Europa og som deretter utviklet
stridsøkskulturen
.
[12]
Den irsk-amerikanske arkeologen
J.P. Mallory
har fremmet den alternative hypotesen at indoeuropeisk ble spredt senere sammen med
metallurgi
. Indoeuropeiske ordlister avslører en god del om indoeuropeerne og deres levevis. De var kjent med landbruk og metallurgi. De hadde grunnleggende ord for hjul og vogner, de hadde en konsept om sosial rangering, men ikke om urbant liv.
[9]
Urindoeuropeere var de som snakket et urindoeuropeisk sprak, et rekonstruert forhistorisk sprak i Eurasia. Kunnskapen om dem kommer hovedsakelig fra lingvistisk rekonstruksjon, sammen med materielle spor som er avdekket av arkeologi og genetiske undersøker. I henhold til en del arkeologer kan man ikke anta at urindoeuropeere var et enkelt, identifiserbart folk eller stamme, men heller en gruppe av løselig beslektete befolkninger som var forfedrene til senere og fortsatt delvis forhistoriske indoeuropeere i bronsealderen. Dette synet er holdt av arkeologer som fremmer et opprinnelig hjemland som besto av en meget stort omrade over en lang tidsepoke. Imidlertid er denne oppfatningen ikke delt av lingvister som hevder at ursprak generelt omfattet et lite geografisk omrade over en meget begrenset tidsepoke, og ble snakket av tette samfunn som en lite og enkeltstaende stamme.
Urindoeuropeere levde sannsynlig under sen neolittisk tid, eller løselig i tiden rundt 3000-tallet f.Kr. Forskningen plasserer dem i en skogdekket steppesone umiddelbart nord for den vestlige enden av
den pontiske steppen
i østlige Europa. En del arkeologer vil utvide tidsepoken til urindoeuropeisk sprak til den midtre neolittiske tid (5500 til 4500 f.Kr.) eller selv tidlig neolittisk tid (7500 til 5500 f.Kr.) og forslar ogsa alternative urindoeuropeiske urhjem.
Det er enighet om følgende grunnleggende trekk for urindoeuropeere og deres miljø, men fortsatt hypotetisk: De drev
pastoralisme
, som besto av domestisert kveg, hester og hunder.
[13]
De drev en viss grad av landbruk og kultivering av korn. De drev transport langs eller over elvene.
[13]
De hadde solide hjul pa vogner,
[13]
men ikke eikehjul som kom i bronsealderen.
[14]
Det var basert pa et hierarkisk
slektssystem
fra far til sønn, og hvor kvinnen forlot sin husholdning for a bli en del av ektemannens, som var dens overhode.
[15]
De dyrket en himmelgud,
[16]
*dyeus ph
2
t?r
(bokstavelig ≪himmelfar≫; utviklet senere til
antikkens greske
Ζε?? (πατ?ρ) /
Zeus (pat?r)
i
gresk religion i antikken
; og til
latinske
I?piter
i
romersk religion
.
[17]
[18]
Ved slutten av 3000-tallet f.Kr. hadde utløpere av urindoeuropeerne nadd fram til Anatolia (hvor
hettittene
utviklet en sivilisasjon), Egeerhavet (
mykensk kultur
, vestlige Europa og sørlige Sibir (
afanasjevokulturen
).
[19]
Det er stor enighet i forskermiljøet om at omradet for ≪Kurgan-kulturen≫, som fremmet av Marija Gimbutas, er det mest sannsynlige omradet for indoeuropeernes ≪urhjem≫.
[10]
[20]
Fra dette kjerneomradet spredte indoeuropeisk sprak seg gjennom de eurasiske steppene mellom rundt 4 500 og 2 500 f.Kr.
[10]
Marija Gimbutas formulerte Kurgan-hypotesen pa 1950-tallet ved a gruppere en rekke beslektede kulturer ved den pontiske steppen. Hennes gruppering er i dag betraktet a være for bred. I henhold til Anthony er det bedre a snakke om
jamnakulturen
eller
arkeologisk horisont
, som omfattet flere beslektede kulturer, som definerte den urindoeuropeiske kulturen pa den pontiske steppen.
[10]
I henhold til denne forstaelsen skjedde spredningen av urindoeuropeerne (PIE) fra deres kjerneomrade i følgende sekvens:
- 4500?4000 f.Kr. (tidlig PIE):
Sredny Stog
,
Dnepr-Donets
og
Samara-kulturene
, domestiseringen av hesten (bølge 1).
- 4000?3500 f.Kr.:
Jamnakulturen
oppsto pa steppene med de første begynnende bygging av gravhauger (kurgan), og i nordlige
Kaukasus
oppsto
majkopkulturen
. Den hypotetiske
indo-hettittiske modellen
postulerer en atskillelse fra
tidlig anatoliske sprak
før denne tiden, det vil si at anatoliske sprak adskilte seg fra et før-urindoeuropeiske sprak betydelig før adskillelsen av de gjenværende indoeuropeiske sprakene.
[21]
- 3500?3000 f.Kr. (midtre PIE): Jamnakulturen er pa sitt høydepunkt og representerer den klassiske rekonstruerte urindoeuropeiske samfunnet med religiøse steinskulpturer, i overveiende grad praktiserer landbruk og dyrehold i faste bosetninger beskyttet av bygdeborger, ernærer seg pa landbruk og fiske langs elvene. Kontakt mellom jamnakulturen med sen-neolittiske kulturer i Europa resulterte i innflytelse (≪kurganisering≫) i det som karakteriseres som den
kuleformete amfora-kulturen
(i det samme omradet som den pafølgende
stridsøkskulturen
) og noe sør og vest for denne,
Baden-kulturen
(bølge 2). Majkopkulturen viser de tidligste bevis pa den begynnende bronsealderen, og vapen og andre gjenstander framstilt av bronse er introdusert til omradet til jamnakulturen. Antagelig skjedde det ogsa en tidlig
centum-satem-isoglossen
(en
isogloss
, dialektskiller, innenfor den indoeuropeiske sprakfamilien).
[22]
- 3000?2500 f.Kr. (sen PIE): Jamnakulturen strekker seg over hele den pontiske steppen (bølge 3). Stridsøkskulturen strekker seg fra Rhinen og til Volga, samsvarende til den seneste fasen av den indoeuropeiske enheten, den omfattende ≪kurganiserte≫ omradet oppløser seg ulike uavhengige sprak og kulturer, men fortsatt i løs kontakt som muliggjør spredning av teknologi og tidlige lan mellom gruppene, unntatt i grenene i Anatolia i sør og
tokharere
i øst, som allerede er isolert fra disse prosessene. Bruddet med centum-satem-isoglossen er antagelig fullført, men de fonetiske utviklingene med
palatalisering
, lydendring ved
velarer
(
palatalisation/satemisation
), forble aktiv.
[23]
[24]
I henhold til Gimbutas utgjorde
stridsøkskulturen
en del av en ensartet indoeuropeisk kultur som eksisterte fram til 2500 f.Kr. Dette forslaget ble avvist av Mallory,
[25]
men er bekreftet av Haak et al (2015).
[12]
I samsvar med Kurgan-hypotesen delte de indoeuropeiske sprakene seg etter 2500 f.Kr. I henhold til Anthony begynte de tidlige folkevandringene tidligere, med migreringer inn
Donaudalen
rundt 4000 f.Kr., og migreringer sørover og østover pa 3000-tallet f.Kr.
[10]
Anthony mener at mellom 3100 og 2800/2600 f.Kr. skjedde det en større migrering av urindoeuropeere fra jamnakulturen inn i Donaudalen.
[26]
Disse folkevandringene førte antagelig til ulike dialekter og sprak skilte seg ut fra urindoeuropeisk i form av
før-italisk
,
før-keltisk
, og
før-germansk
.
[27]
Anatolia: Hettittene (4500-3500 f.Kr.)
[
rediger
|
rediger kilde
]
Hettittene med deres sprak
hettittisk
frambrakte de eldste skriftlige kildene av den anatoliske gren av de indoeuropeiske sprakene.
[28]
Selv om hettittene er datert til 2000-tallet f.Kr.,
[29]
synes den anatoliske grenen a være eldre enn en urindoeuropeisk, og kan ha utviklet seg fra en eldre før-urindoeuropeisk stamsprak.
[30]
Om det skilte seg fra urindoeuropeisk, er det sannsynlig at det skjedde en gang mellom 4500 og 3500 f.Kr.
[31]
Europa: Donaudalen (4200-4000 f.Kr.)
[
rediger
|
rediger kilde
]
I henhold til Anthony spredte de arkaiske og nomadiske urindoeuropeerne inn i den nedre Donaudalen en gang 4200-4000 f.Kr., enten førte til eller dro fordel av sammenbruddet i det ≪gamle Europa≫.
[32]
Asia: Migrasjonen østover i Asia (3500-2500 f.Kr.)
[
rediger
|
rediger kilde
]
I henhold til Mallory og Adams førte migrasjoner sørover til at
majkopkulturen
ble opprettet ca. 3500?2500 f.Kr.,
[33]
og østover til at
afanasjevokulturen
ca. 3500?2500 f.Kr.,
[34]
som igjen utviklet seg til folket
tokharere
, ca. . 3700?3300 f.Kr.
[35]
Dog, i henhold til Mariya Ivanova var opprinnelsen til majkopkulturen pa
det iranske høylandet
[36]
mens gravhauger (kurgan) fra begynnelsen av 4000-tallet f.Kr. ved Soyuqbulaq i distriktet
A?stafa
i
Aserbajdsjan
, tilhørte den lokale Leyla-Tepe-kulturen, men viser paralleller til majkopkulturens gravhauger. I henhold til arkeologen Najaf Museyibli, ≪stammene i Leyla-Tepe-kulturen migrerte nordover pa midten av 3000-tallet f.Kr., og spilte en betydningsfull rolle i framveksten av majkopkulturen i nordlige Kaukasus.≫
[37]
Europa: Donaudalen og stridsøkskulturen
[
rediger
|
rediger kilde
]
I henhold til Anthonyvar det en større folkevandring av urindoeuropeere fra jamnakulturen mot vest og inn i Donaudalen i tiden 3100-2800/2600 f.Kr.
[26]
Disse migrasjonene førte antagelig til at fra urindoeuropeisk skilte det seg ut dialekter og sprak som før-italisk, før-keltisk og før-germansk.
[27]
I henhold til den finske filologen
Asko Parpola
er denne folkevandringen knyttet til framveksten av indoeuropeere fra Europa og inn i Anatolia, og framveksten av hettittenes sivilisasjon.
[38]
Anthony mener at dette ble fulgt av vandring nordover, som førte til
baltoslaviske sprak
ble skilt ut som egen sprakgren fra indoeuropeisk en gang rundt 2800 f.Kr.
[39]
Pa omtrent samme tid ble før-armensk skilt ut.
[40]
Indoiranske sprak
og kultur utviklet seg i
sintasjtakulturen
, ca 2100?1800 f.Kr., og hvor stridsvognen, trukket av hester, ble oppfunnet. Indoiranske sprak og kultur ble ytterligere utviklet i
andronovokulturen
, ca. 1800?1400 f.Kr., og pavirket av
det arkeologiske kompleks i Baktria og Margiana
, ca. 2300?1700 f.Kr. Indoariere skilte seg ut fra iranerne en gang rundt 1800?1600 f.Kr.,
[41]
hvoretter indoariske grupper bevegde seg til
Levanten
og ble opphavet til en statsdannelse kalt
Mitanni
, til nordlige
India
hvor de ble opphavet til
vediske folk
, ca. 1500 f.Kr., og til Kina hvor de ble opphavet til et nomadisk folk kalt
Wusun
, omtalt i kinesiske nedtegnelser fra 100-tallet f.Kr. til 400-tallet e.Kr.
[42]
Deretter bevegde iranerne seg inn i det omradet som i dag er
Iran
.
[20]
Den australske arkeologen
Vere Gordon Childe
introduserte den engelskspraklige verden til det tyske konseptet om arkeologisk kultur: ≪Vi finner bestemte typer av levninger ? gryter, redskaper, ornamenter, gravriter, husformer ? jevnlig tilbakevendende. Slikt et kompleks av jevnlig assosierte trekk gir vi betegnelsen en 'kulturell gruppe' eller bare en 'kultur'. Vi antar at et slikt kompleks er det materielle uttrykket til hva som i dag kalles et folk.≫
[43]
Innenfor rammeverket av folkevandringer er det antatt at endringer i materiell kultur i arkeologiske funn ogsa vil forklare kulturelle endringer, men endringene i seg selv kan ikke forklare hva som har skjedd. Det har vært en tendens blant eldre arkeologer til a se endringer som en invasjon av nye folk som førte til at de forrige folket ble utryddet og erstattet foregaende kultur med en ny. Blant vestlige arkeologer var det et paradigmeskifte pa 1960-tallet, fremmet av den britiske arkeologen
Grahame Clark
, hvor retningslinjen at ≪keramikk er ikke folk≫, for a understreke at kulturelle endringer ikke nødvendigvis betydde folkevandringer. Endringer i materiell kultur kan ogsa bety innovasjoner, progresjon og ekstern innflytelse. Nar vi her snakker om at en kultur endres eller erstattes av en ny, betyr det ikke nødvendigvis at et folk ble erstattet av et nytt folk, men like gjerne en særegen progresjon hvor det skjedde en utvikling i et omrade og hos et folk over tid.
[44]
Marija Gimbutas karakteriserte de neolittiske samfunnene i Europa for det ≪gamle Europa≫. Verdensdelen var spredt befolket før indoeuropeerne kom.
Jegere og samlere
besto alltid av tynne stammer grunnet at de trengte store omrader for matsamling. Det synes likevel at deres befolkning falt til et særlig lavt niva allerede før de første bøndene kom. Grunnen kan være økende skogtetthet minsket dyrebestanden som de var avhengig av. Bestemte omrader var tungt rammet av klimakrisen rundt 6200 f.Kr. En beskjeden, men raskt voksende landbruksbefolkning ble overlegen jegerne og samlerne i antall. De første bøndene som innledningsvis dro fordel av uberørt natur ble derimot hardt rammet i senere arhundrer. Det er klart hvorfor befolkningstallet dramatisk falt i enkelte omrader og andre omrader som ble oppgitt og forlatt.
[45]
[46]
I Tyskland og Polen er det tegn pa menneskelig aktivitet som falt dramatisk rundt 4700 f.Kr. og forble lavt og spredt befolket i arhundrer.
Den bandkeramiske kulturen
som først hadde blomstret i dette omradet, mistet framgangen i det lange løp.
[45]
[47]
[48]
I Hellas er det et tomrom i det arkeologiske materialet fra rundt 4000 til rundt 3370 f.Kr.
[45]
Pa
De britiske øyer
er det bevis pa en nedgang i produksjonen av korn etter 3350 f.Kr. at den i praksis opphørte. Sammenbruddet i landbruket var antagelig fulgt av en befolkningsnedgang. I denne samfunnsmessige tilstanden kom det en stor folkevandring fra øst inn over Europa, indoeuropeerne, men en overlegen kultur.
[45]
Endringer i klimaet pa steppene synes a ha vært en utløsende effekt til folkene begynte a bevege seg. Det kaldere klimaet i tiden 4200-3800 f.Kr. svekket antagelig landbruksøkonomien i det ≪gamle Europa≫.
[49]
Samtidig ble nomadene pa steppene presset inn i myrlandet og slettene rundt munningen av Donau hvor det var vinterfor og dekke. Mens bønder matte handtere darlig eller fraværende avlinger, hadde de nomadiske stammene pa steppene fordelen av a ha rike dyreressurser. Ridende pa hester kunne de flytte store flokker lange distanser for a finne beitemarker.
[50]
Den store bevegelighet i menneskehetens historie kom med
domestiseringen
av
hesten
. Villhester løp fritt pa de store steppene mens de i Europa hadde blitt sjeldne. I de vestlige
eurasiske steppene
mellom elvene
Dnepr
og elvene i
Ural
ble hester jaktet pa som vilt i tiden 5000-4500 f.Kr. Bein fra store hester begynte a vises i de arkeologiske kildene i tiden rundt 3500 f.Kr. Etter hvert som de første hestene ble temmet, ble økonomien bygget opp rundt fordelene som hesten ga menneskene, og de fikk et nært forhold til den ved at den ga dem kjøtt, melk og transport. Domestiseringen i begynnelsen kan ha vært som kjøttressurs og som trekkdyr, men straks de ogsa ble benyttet som trekkdyr var det mulig a kontrollere store flokker og dekke store omrader. Spredningen av hester fra tiden rundt 3500 f.Kr. øst-, vest- og sørover for steppene antyder ogsa hvor hesten først ble temmet.
[50]
Stridsøkskulturen besto av et bredt indoeuropeisk
arkeologisk horisont
i Europa løselig i tiden 2900-2350 f.Kr., en tidsepoke fra sen
neolittisk tid
, via
kobberalderen
, og endte i tidlig
bronsealder
.
[51]
Denne kulturen strakte seg over et stort omrade, fra
Rhinen
i vest til
Volga
i øst, deler av
Nord-Europa
,
Sentral-Europa
, og
Øst-Europa
. Betegnelsen ≪stridsøkskulturen≫, som antyder aggressivitet, kommer av at man fokuserte pa funn av polerte, batformede stridsøkser av stein som ble assosiert med kulturen, men tysk og engelsk arkeologi har fokusert pa keramikken som var dekorert med snorornament (henholdsvis
Corded Ware culture
og
Schnurkeramik-Kultur
). Stridsøkskulturen var genetisk beslektet med
jamnakulturen
, noe som antyder at den hadde sin opprinnelse fra folkevandringer fra
den eurasiske steppe
.
[12]
Denne kulturen kan ha ført til at
urbaltoslavisk
og
urgermansk
ble utskilt fra indoeuropeisk i to sprak, og kan ogsa ha hatt en rolle i spredningen av søreuropeiske italo-keltiske sprak (den lingvistisk grupperingen
italiske
og
keltiske sprak
) og antagelig ogsa
urgresk
.
[12]
Stridsøkskulturen viser ogsa genetisk slektskap med den senere
sintasjtakulturen
hvor
urindo-iransk sprak
hadde sin opprinnelse.
[52]
Haak et al (2015) bekrefter en stor innvandring som knyttes til stridsøkskulturen.
[53]
[54]
Rundt 2400 f.Kr. hadde folket og kulturen til stridsøkskulturen erstattet deres forgjengere og ekspandert til Donau og de nordlige omradene av vestlige Tyskland. En senere gren vandret videre inn i
Danmark
, sørlige
Sverige
og inn i
Norge
. Enkelte steder er det demonstrert en kontinuitet mellom
traktbegerkulturen
og stridsøkskulturen, mens andre steder fremmet sistnevnte en ny kultur.
[55]
I henhold til
Barry Cunliffe
var det meste av dens utbredelse patrengende for den stedegne neolittiske befolkningen.
[56]
Denne ≪patrengelsen≫ har blitt knyttet til makt, men nyere arkeologiske undersøkelser har papekt lokal kontinuitet, noe som antyder forsiktighet mot a trekke absolutte konklusjoner pa hvordan den nye kulturen spredte seg.
[57]
Tidsrommet 4000 til 2800 f.Kr. var en tid med dramatisk endring over hele Europa. Befolkningen økte, nye omrader ble befolket, og nye teknologier ble utviklet og spedt. Raffinering og tilvirkningen av
kobber
og
gull
, og innføringen av ullharete sauer og oksedrevne
ard
(primitiv plog) bidro tidvis til økt produktivitet. Vogner med fire hjul, hesteridning, og mer komplekse batbygging og navigasjon økte mobiliteten, og førte til at samfunn, folk og tanker bevegde seg langt raskere over store distanser.
[58]
Det europeiske landskapet hadde et omfattende mangfoldig antall samfunn, hver med særegen materiell kultur, trossystemer og samfunnsmessig praksis, men samtidig er det mulig a se mer utstrakt samhandling og tilpasning av et felles mønster av tro og oppførsel over omfattende distanser.
[58]
Den
megalittiske
sonen mot kysten av Atlanterhavet i vest, stridsøkskulturen med enkeltgraver i nordlige Europa, den eldste bruken av kobber i
Karpato
-
Balkan
, og domestisering av hesteflokker pa steppene var blant de viktigste nye konfigurasjonene. Det var en tid med endringer: framveksten av stridsøkskulturen med enkeltgraver overlappet slutten pa den megalittiske tradisjonen med kollektive graver, og til sist frambrakte en ny eller endret kulturform i form av
klokkebegerkulturen
, som dekket hele vestlige Europa. I mellomtiden hadde det pa Kreta i den sørlige delen av
Egeerhavet
vokst fram en ny form for øykultur som snart blomstret i det første 'sivilisasjon' i Europa:
minoisk kultur
. Innenfor disse brede kulturelle mønstrene av det indoeuropeiske Europa begynte den nye, samfunnsmessige strukturen a ta form, preget av det geografiske landskapet som bestemte kommunikasjonslinjene og av den ujevne spredningen av ressurser som stein og metaller.
[59]
Germanske folk
er en indoeuropeisk
etnisk
-spraklig gruppe av nordeuropeisk opprinnelse, identifisert ved at de snakker
germanske sprak
som skilte seg ut fra
urgermansk
fra begynnelsen av den førromersk jernalder.
[61]
[62]
Begrepet ≪germaner≫ har sin opprinnelse i klassisk tid da grupper av stammer ble referert til som ≪germanske≫ av romerske skribenter. For dem var begrepet ikke nødvendigvis basert pa sprak, men heller en referanse grupperinger og stammeallianser som ble betraktet som mindre siviliserte enn keltiske
gallere
i regionen til hva som er dagens Frankrike. Stammer som ble referert til som germanere levde i denne perioden generelt nord og øst for gallerne.
[63]
I moderne tid er begrepet tidvis benyttet for a referere til etniske grupper som snakker et germansk sprak og som hevder a nedstamme og ha kulturelle forbindelser til oldtidens germanske folk.
[64]
I denne konteksten er de moderne germanske folkene
nordmenn
,
svensker
,
dansker
,
islendere
,
tyskere
,
østerrikere
,
engelskmenn
,
nederlendere
,
afrikandere
,
flamlendere
,
frisere
, og andre.
[65]
[66]
[67]
Germanske sprak er en gren av den indoeuropeiske sprakfamilien som i dag snakkes av en stor andel av befolkningen vestlige Europa, Nord-Amerika og Australasia. Den felles opprinnelsen til alle sprak i denne gren er urgermansk (ogsa omtalt som fellesgermanisk) som ble snakket omtrentlig i midten av første millennium f.Kr. i jernalderens Europa. Urgermansk, sammen med alle dens forgreninger, er karakterisert av en rekke særegne spraklige trekk, mest kjent er
lydforskyvning
kjent som
Grimms lov
. Tidlige varianter av germansk skjedde da germanske stammer bevegde seg sørover fra nordlige Europa pa 100-tallet f.Kr. for a besette seg i nordlige og sentrale Europa.
De mest utbredde av de germanske sprakene er engelsk og tysk med omtrentlig 300?400 millioner som har engelsk som morsmal,
[68]
[69]
og over 100 millioner som har tysk som morsmal.
[70]
De tilhører begge den
vestgermanske
sprakfamilie. Den vestgermanske gruppen omfatter ogsa andre betydelige sprak, som nederlandsk med 23 millioner,
[71]
nedertysk med omtrentlig 5 millioner i Tyskland
[72]
og 1,7 millioner i Nederland,
[73]
og
afrikaans
med over 6 millioner.
[74]
De nordgermanske sprakene bestar av norsk, dansk, svensk, islandsk, og
færøysk
, som kombinert utgjør rundt 20 millioner.
[75]
Det er ogsa en østgermansk gren, som omfatter sprak som
gotisk
,
burgundisk
og
vandalsk
, men disse har vært utdødd i minst to arhundrer.
SIL Internationals
katalog
Ethnologue
lister 48 forskjellige og levende germanske sprak, hvor den vestlige grenen har 42 og den nordlige grenen har 6.
[76]
Det totale antallet germanske sprak er ukjent, da del av dem, særlig de østgermanske, forsvant ikke lenge etter
folkevandringstiden
.
De
italiske sprak
er en avgrening fra den indoeuropeiske sprakfamilie som ble opprinnelig snakket av
italikere
pa
den italienske halvøya
, inkludert
Sicilia
og
Sardinia
. De omfatter
romanske sprak
avledet fra
latin
: italiensk, spansk, katalansk, portugisisk, fransk, rumensk, oksitansk og andre; en rekke utdødde sprak den italienske halvøya som
umbrisk
,
oskisk
,
faliskisk
, og andre, inkludert ogsa latin. I dag er det
latin
(som ikke lenger er et levende morsmal) og dets avleggere i
de romanske sprak
som er de eneste overlevende sprakene innenfor den italiske sprakfamilien.
Den fremste lingvistiske debatten om opprinnelsen til de italiske sprakene er den samme som opptar greske studier for siste halvdel av 1900-tallet. De forskere som fremmet
gresk
som et indoeuropeisk sprak (
se artiklene om
den doriske invasjon
og
urgresk
) har antatt at gresk hadde sin opprinnelse utenfor det omradet som i dag er Hellas, og kom til landet via en invasjon eller folkevandring. Analyser av ord pa
mykensk sprak
, en tidlig form for gresk, fremmet spørsmalet om gresk hadde blitt formet innenfor Hellas fra indoeuropeiske elementer, innført av innvandring eller invasjon, blandet med elementer fra de opprinnelige befolkningene. Denne saken har blitt til dels avgjort til fordel for at opprinnelsen til gresk er et sprak som har blitt bade utviklet fra alle disse elementene og at det ogsa har fatt sin gjenkjennbare form innenfor Hellas.
[77]
Keltere
var en etnisk-spraklig gruppe av stammesamfunn i
jernalderens
og
middelalderens
Europa som ble kjennetegnet av at de snakket
keltisk
,
[78]
skjønt forholdet mellom etnisitet, spraklige og kulturelle elementer har forblitt usikkert og omdiskutert.
Den eldste arkeologiske kultur som er betraktet som urkeltisk er
urnemarkskulturen
fra sen bronsealder i Sentral-Europa, og som blomstret fra rundt 1200 f.Kr.
[79]
Deres etterkommere i Sentral-Europa var folket i jernalderens
hallstattkultur
, ca. 800?450 f.Kr., som har fatt navn etter de rike gravfunn i
Hallstatt
i
Østerrike
.
[80]
Ved den senere
La Tene-kulturen
, fra rundt 450 f.Kr. og fram til den
romerske
erobringen, hadde denne keltiske kulturen ekspandert ved utbredelse eller folkevandring til
De britiske øyer
hvor deres gren av keltisk kalles for
øykeltiske sprak
, til
Frankrike
og
Nederlandene
(
gallere
og
gallisk
),
Bohmen
, til dels ogsa
Polen
, og mye av Sentral-Europa,
Den iberiske halvøy
(
keltiberere
og etterlatt navn pa omradet i nordlige Spania,
Gallaecia
), og Italia (
Golasecca-kulturen
,
Lepontii
,
ligurere
og
Gallia Cisalpina
)
[81]
og som følge av den galliske invasjonen pa Balkan i 279 f.Kr. nadde de sa langt øst som i sentrale Anatolia, hvor omradet
Galatia
har navn etter dem.
[82]
Keltiske sprak er nedstammer fra
urkeltisk
, eller ≪felleskeltisk≫, en gren av den større indoeuropeiske sprakfamilien. Begrepet ≪keltisk≫ ble første gang benyttet for a beskrive denne sprakgruppen av
Edward Lhuyd
i
1707
.
[83]
Moderne keltiske sprak er hovedsakelig snakket i den nordvestlige utkanten av Europa, det vil si i
Irland
,
Wales
,
Bretagne
,
Cornwall
og
Man
, og i tillegg pa
Cape Breton
, en øy helt i øst av
Canada
. Det er ogsa et antall walisiske talere i omradet
Patagonia
i
Argentina
. En del snakker eller behersker keltisk i
USA
,
[84]
Canada, Australia,
[85]
og New Zealand.
[86]
I alle disse omradene er keltiske sprak snakket av minoriteter, skjønt det er jevnlige forsøk pa a revitalisere sprakene.
Walisisk
er det eneste keltiske spraket som ikke er klassifisert som ≪truet≫ av
UNESCO
.
I løpet av 1000-tallet f.Kr. ble keltisk i en eller annen form snakket over det meste av Europa, pa Den iberiske halvøya, fra kystlinjen til
Atlanterhavet
og
Nordsjøen
, opp til Rhindalen og ned Donaudalen og til Svartehavet, i nordlige Balkan, og i sentrale Anatolia. Spredningen til Cape Breton og Patagonia skjedde i moderne tid. Keltiske sprak, særskilt irsk, ble snakket i
Australia
før føderasjonen i 1901, og er fortsatt praktisert der til en viss grad.
[87]
Slavere
var en etnisk-spraklig gruppe som bodde i sentrale, østlige, og sørøstlige Europa, foruten ogsa i nordlige Asia og sentrale Asia, og som snakket
slaviske sprak
av indoeuropeisk opprinnelse og delte i varierende grad bestemte kulturelle trekk og historisk bakgrunn. Fra tidlig pa
500-tallet
spredte de seg ut til a bosette det meste av sentrale, østlige og sørøstlige Europa. Slaviske grupper nadde sa langt som til sørgrensen av
Danmark
, og utgjorde elementer blant nordboerne i
vikingtiden
,
[88]
[89]
mens i den motsatte geografiske enden av Europa var slavere
leiesoldater
for
bysantinerne
og
arabere
i Anatolia, og selv sa langt sør som
Syria
.
[90]
Senere koloniserte
østslavere
, særskilt
russere
og
ukrainere
, Sibir
[91]
og Sentral-Asia.
[92]
Slavere fra alle grupperinger har utvandret til andre deler av verden.
[93]
[94]
Over halve Europas omrader er befolket av slaviskspraklige samfunn.
[95]
Dagens slaviske folk er klassifisert som østslavere (hovedsakelig
belarusere
, russere, og ukrainere),
vestslavere
(hovedsakelig
polakker
,
tsjekkere
,
slovaker
,
vendere
og
sorbere
) og sørslavere (hovedsakelig
bosnjaker
,
bulgarere
,
kroater
,
goranere
,
serbiske makedonere
,
montenegrinere
,
serbere
og
slovenere
).
Baltere
er en indoeuropeisk etnisk-spraklig gruppe som snakker
baltiske sprak
, en gren av den indoeuropeiske sprakfamilie. En gang utgjorde de baltiske stamme et omrade fra omtrentlig nordlige Tyskland i vest og til
Moskva
, og omradet mellom
Volga
og
Oka
i øst. Et av trekkene i de baltiske sprakene er en rekke konservative eller arkaiske rekk som er beholdt, mer enn noe annet europeisk sprak.
[96]
Av de baltiske sprak er det kun
litauisk
og
latvisk
igjen, men en gang eksisterte en rekke andre, blant annet
gammelprøyssisk
og
jotvingisk
.
Lenge ble de baltiske sprak oppfattet som en gren av slavisk, men det ble siden forstatt at de markante likhetene mellom slavisk og baltisk, er at de hadde et felles utgangspunkt framfor at de utgjør en genetisk enhet, urspraket for dem begge var
baltoslaviske sprak
og allerede i forhistorisk tid skilte de lag.
[96]
Gresk
er en gren av den indoeuropeiske sprakfamilie som omfatter gresk. Gresk er ≪enestaende nar det gjelder bade historisk bakgrunn og vektig innflytelse. Gresk har en tusen ar eldre historie enn latin, og er det første sprak som har frambrakt litteratur av betydning.≫
[98]
I tradisjonell klassifisering bestar gresk av Hellas alene,
[99]
[100]
men en del lingvister grupperer gresk sammen med ulike sprak som er antatt ha vært nært beslektet eller viser avarter av gresk som er særegne nok til a bli betraktet som et adskilt sprak.
[101]
[102]
Urgresk
kom antagelig til det omradet som i dag er Hellas fra
Balkan
ved slutten av 2000-tallet f.Kr.,
[103]
[104]
skjønt en senere innvandring fra havet fra østlige Anatolia har ogsa blitt foreslatt.
[105]
Jamnakulturen
, som bevegde seg inn i Donaudalen mellom 3100 og 2800 f.Kr., endte opp i østlige
Ungarn
hvor arkeologi har avdekket tusener av graver. Den introduserte bronsealderen til hva som na er
Bosnia
og
Albania
. Denne kulturen er forslatt som avleggere av sprak som uritalisk, urkeltisk og
urillyriansk
. En avlegger eller gren av den samme kulturen kan ha bevegd seg ytterligere sørover, og skilte ut sprak som uralbansk og urgresk. Det er ikke opplagt fra arkeologisk materiale, men kan lingvistisk bli plassert i omtrentlig samme periode som da jamnakulturen kom opp Donaudalen.
[106]
Det er generell enighet om at urgreske folkegrupper først kom inn i sørøstlige Europa og Balkan, en gang mellom 2200 og 1600 f.Kr.
[101]
Sekvensen av innvandring til det gresk fastlandet ma bli rekonstruert pa grunnlegg av oldtidens gresk dialekter, som er presentert arhundrer senere og derfor knyttet til usikkerhet. Det synes a ha vært minst to innvandringer, den første var
jonere
og
aiolere
, som resulterte i
mykensk kultur
pa 1400-tallet f.Kr.,
[101]
[107]
og en andre
innvandring, eller invasjon
, av
dorere
, en gang pa 1000-tallet f.Kr., og erstattet
arkadokypriotisk gresk
, som nedstammet fra den mykenske perioden. Begge innvandringer skjedde i urolige og omveltende perioder,
Mykene
ved overgangen til sen bronsealder, og dorerne ved
bronsealderens sammenbrudd
.
Albansk er et indoeuropeisk sprak som snakkes av rundt 7,4 millioner, hovedsakelig i
Albania
,
Kosovo
,
republikken Makedonia
, og i Hellas, men ogsa i andre omrader pa
Balkan
hvor det er en albansk befolkning, inkludert
Montenegro
og
Serbia
. Arhundregamle samfunn som snakker albanske dialekter kan bli funnet spredt i Hellas, sørlige Italia,
[108]
[109]
Sicilia
og
Ukraina
.
[110]
Grunnet stor utvandring i slutten av
1900-tallet
etter
kommunismens
fall er det ogsa albanere i mange andre europeiske nasjoner, foruten ogsa i andre verdensdeler.
Opprinnelsen til albansk er usikker, forskningen er hemmet av det ikke finnes albansk litteratur før pa slutten av
1300-tallet
(en kriminalrapport fra
Dubrovnik
), selv om spraket er gammelt og av indoeuropeisk opphav. Det kommer fra samme indoeuropeiske gren som gresk, men kan ogsa være den siste rest og sterkt endret fra illyrisk. Det inneholder ord som antyder vandring fra illyriske omrader.
Karpatene
og
Beskidene
, mellom dagens
Polen
,
Tsjekkia
og
Slovakia
, er navn som kan forklares fra de albanske ordene
karpe
, ≪klippe≫, og
bjeshke
, ≪høyt fjell≫. Dagens albansk er sterkt preget av nabosprakene, særlig tyrkisk etter at det i 500 ar var undertrykt av
Det osmanske rike
.
[111]
Svingninger i klimaet var antagelig en utløsende faktor som satte de eldste indoeuropeere i bevegelse. Det kaldere klimaet i tiden 4200-3800 f.Kr. svekket antagelig den neolittiske jordbruksøkonomien i Europa pa samme tid som steppenomadene begynte a bevege seg mot munningen av Donau for bedre beitemuligheter.
Arkaiske urindoeuropeere: hettitter
[
rediger
|
rediger kilde
]
Oldtidens anatoliere
var en gruppe særskilte indoeuropeiske folk som snakket antaoliske sprak og delte en felles kultur. De anatoliske sprakene var en gren av den større indoeuropeiske sprakfamilien.
Selv om hettittene har datert til 1000-tallet f.Kr.,
[29]
synes den anatoliske grenen a være eldre enn urindoeuropeerne, og kan ha utviklet seg fra en eldre før-urindoeuropeisk opphav.
[30]
Om anatolerne skilte seg fra urindoeuropeerne er det sannsynlig at de skjedde en gang mellom 4500 og 3500 f.Kr.
[31]
Den arkeologiske oppdagelsen av kileskriftarkivene til hettittene og at det hettittiske spraket tilhørte en adskilt anatolisk gren av indoeuropeisk sprak førte til en sensasjon blant historikere. Det tvang fram en reevaluering av historien i Midtøsten og av
indoeuropeisk lingvistikk
.
[112]
I henhold til Kurgan-hypotesen slo J.P. Mallory fast i
Encyclopedia of Indo-European Culture
(1997) at det er sannsynlig at anatolerne nadde fram til Midtøsten fra nord, enten via Balkan eller via
Kaukasia
, en gang pa 2000-tallet f.Kr.
[112]
Sammen med
tokharere
utgjorde anatolerne den første kjente bølge av indoeuropeiske emigrasjoner ut av
den eurasiske steppe
.
[113]
Selv om de hadde vogner med hjul, er det sannsynlig at de utvandret før indoeuropeerne hadde lært seg a benytte stridsvogner i krigføring.
[113]
De hadde et indoeuropeisk avledet ord for vognstang, men ikke for vogn, noe antyder tidspunktet for deres utvandring fra steppene.
[114]
David W. Anthony antar de ankom Anatolia rundt 3000 f.Kr. og grunnla
Troja
. Det tidligste stadiet av den befestning som
Homer
kaller
Ilios
(
Wilios
), og som hettittene kalte
Wilusa
, hadde foran sørporten en
antropomorf
(menneskelignende)
stele
som minner om de samme i Ukraina og Krim fra samme epoke. Dette arkeologiske nivaet hadde ogsa keramikk som er nært knyttet til kulturene pa Balkan. Det eneste eksempelet pa skrift fra bronsealderen i Troja er et bronsesegl fra 1100-tallet f.Kr. Teksten er pa
luvisk
.
[114]
Det er ogsa sannsynlig at deres ankomst i Anatolia var en gradvis bosetning, og ikke som en invaderende hær.
[115]
De eldste bevitnelsene av anatolernes spraklige og historiske tilstedeværelse er som navn som er omtalt i assyriske merkantile tekster fra 1800-tallet f.Kr. i
Kanesj
.
[115]
Hettittene, som etablerte seg som et omfattende rike i Midtøsten pa 1000-tallet f.Kr. er absolutt det meste kjente folket av den anatoliske gruppen. Historien om den hettittiske sivilisasjon er kjent hovedsakelig fra kileskrifttekster som er funnet i omradet av deres kongerike, og fra diplomatiske og kommersielle korrespondanse funnet i ulike arkiver i
oldtidens Egypt
og i Midtøsten. Til tross for bruken av betegnelsen ≪
landet Hatti
≫ for deres rike, skal hettittene ikke forveksles med
hattianere
, et eldre folk som bodde i samme region fram til begynnelsen av 1000-tallet f.Kr., og som snakket et ikke-indoeuropeisk sprak, men hettittene tok lanord fra hattitterne, som deres ord for ≪konge≫ og ≪dronning≫, og med deres kilesprak (som hadde sin opprinnelse i Sumer) som var nødvendig for a herske over et stort rike.
[116]
Selv om hettittene tilhørte bronsealderen, var de allerede forløpere til jernalderen. De utviklet og framstilte redskaper og vapen av jern sa tidlig som pa 1300-tallet f.Kr. Det er vist i brevveksling med utenlandske herskere som krevde jernvarer. Hettittenes militære suksess var tuftet pa vellykket bruk av stridsvogner trukket av hester. Det hettittiske riket nadde sitt høydepunkt i løpet av midten av 1300-tallet f.Kr. under kong
Suppiluliuma I
da det utgjorde et rike som omfattet det meste av Anatolia, foruten ogsa deler av nordlige
Levanten
og øvre
Mesopotamia
. Etter 1180 f.Kr., midt under
bronsealderens sammenbrudd
, assosiert til blant annet den plutselige oppkomsten av ≪
havfolkene
≫, gikk det hettittiske riket i oppløsning og ble oppdelt i en rekke uavhengige
≪nyhettittisk≫ bystater
. En del av disse mindre rikene varte sa sent som pa 700-tallet f.Kr. Betegnelsen ≪nyhettittisk≫ er tidvis reservert særskilt for de
luvisk
-talende fyrstedømmene som
Melid
og
Karkemisj
, skjønt i en videre mening er det bredere kulturelle begrepet ≪syrisk-hettittisk≫ na benyttet pa alle de enheter som oppsto i sørlige og sentrale Anatolia etter det hettittiske sammenbruddet ? som
Tabal
og
Keve
(Quwe) ? foruten de i nordlige og sentrale Syria.
[117]
Landene til de anatoliske folkene ble jevnlig angrepet av en rekke folk og riker:
frygere
,
bitynere
,
medere
,
persere
,
grekere
,
galatiske keltere
, og til sist ogsa
romere
. Mange av invasjonene førte til bosetning i Anatolia, noe som tidvis førte til at enkelte av de anatoliske sprakene døde ut. Ved middelalderen var alle de anatoliske sprakene (og deres respektive kulturer) utdødde, men det var mange levninger som pavirket de moderne innbyggerne i Anatolia, mest framtredende hos
armenerne
.
Majkopkulturen
i tidsperioden 3700?3000 f.Kr.
[118]
var en betydelig arkeologisk bronsealderkultur i den vestlige delen av regionen
Kaukasia
i dagens sørlige Russland. Den strakte seg langs omradet fra
Tamanhalvøya
ved
Kertsjstredet
til den moderne grensen til
Dagestan
og sørover til elven
Kura
. Kulturen har navn etter en kongelig grav avdekket ved byen
Majkop
i den russiske republikken
Adygia
i dalføret til elven
Kuban
. Denne graven, 10 meter høy og med omkrets pa 200 meter, kalles
Majkopkurgan
, og var omtrentlig samtidig med de første byene i Uruk-perioden i Mesopotamia, 3700-3100 f.Kr.
[119]
Dette folkets gravpraksis var typisk for indoeuropeiske folk, vanligvis i en grop, tidvis med et omriss med steiner, og dekket av en kurgan (gravhaug). Store steinvarder erstattet gravhaugene i senere gravlegginger. Majkopkurgan var meget rik pa kunstneriske gjenstander i gull og sølv, noe som var uvanlig for sin tid. Den eldste søylen og et av de eldste
strengeinstrumentet
som hittil er avdekket tilhørte denne kulturen, og er na utstilt pa museet
Eremitasjen
i
St. Petersburg
.
[120]
Majkopfolket levde stillesittende liv hvor hester utgjorde en meget liten andel av deres tamdyr som hovedsakelig besto av griser og kveg. En del av de eldste vognhjul i verden er funnet i majkopkulturens omrader: to solide hjul av tre ble avdekket i gravhaug, og datert til andre halvdel av 3000-tallet f.Kr.
[121]
Fra regionen Volga-Ural spredte indoeuropeiske grupper seg i flere retninger; vestover, sørover, og en gruppe hadde den dristighet i a reise østover hvilket innebar a reise over 2 000 km til steppene ved Altaifjellene i tiden rundt 3300-3000 f.Kr., fra før bronsealderen, hvor de opprettet den første mobile
pastorale
kulturen øst for Uralfjellene.
[122]
Afanasevokulturen
er den eldste
kobberalderkulturen
som til na er funnet i særlige Sibir, og oppholdt seg i omradet
Minusinskgropen
,
Altaj kraj
og østlige
Kasakhstan
. Kulturen er generelt knyttet til den indoeuropeiske kultur og beslektet med
tokharere
.
[123]
Til tross for den store strekning som afanasevokulturen hadde reist, var de ikke fullstendig uten kontakt med sitt opprinnelige hjemland. Det synes som om en del tidvis reiste fram og tilbake, og førte med seg nye impulser østover, blant annet kobbermetallurgi.
[124]
Karbondatering
pa redskaper av tre har datert kulturen sa tidlig som 3705 f.Kr. og til 2874 pa levninger av mennesker.
[125]
Den eldste av disse datoene har na blitt avvist, noe som gir datering pa rundt 3300 f.Kr. for denne kulturens begynnelse.
[126]
Kollektive graver var ikke uvanlige;
[127]
gravplassene omfattet bade enkeltgraver og sma kollektive gravlegginger, vanligvis lagt pa ryggen i en grop. Gravgropene var arrangert i hovedsakelig rektangulære omrader markert av steinmurer. Deres økonomi var basert kveg, sauer og geiter. Det har ogsa blitt levninger av hester, men det er uklart om det var villhester eller tamdyr. Redskaper ble tilvirket av tre, bein eller stein. Smykker gjort fra kobber, sølv og gull er ogsa blitt funnet.
[128]
Afanasevokulturen levde i sin avsondrete nisje fram til 2400 f.Kr. Deretter synes det som om en del av dets folk forflyttet seg sørover. En beslektet kultur opptrer ved fjellsiden av Altajfjellene pa nordsiden av
Dzungaria
. I
oasene
i den nordlige enden av
Tarimbekkenet
, et omrade som na er den
kinesiske
regionen
Xinjiang
, like nord for
Tibetplataet
, levde
tokharere
. Talemalet deres,
tokariske sprak
, var en gren av indoeuropeisk, og er kjent fra manuskripter fra 500- til 700-tallet e.Kr. Deretter ble deres sprak erstattet av
tyrkiske sprak
praktisert av
uighurfolket
. Tokharerne fikk sitt navn fra forskere pa 1800-tallet som indentifiserte dem med
Tokharoi
, beskrevet av
antikkens greske
kilder som et folk i
Baktria
(som var lokalisert mellom
Hindu Kushfjellene
og elven
Amu-Darja
). Selv om denne identifiseringen er na betraktet som feil, har navnet tokharere likevel blitt sedvane.
Det er antatt tokharerne har utviklet seg fra afanasevokulturen i østlige Sibir.
Tarim-mumiene
i nærheten av
Urumqi
i
Xinjiang
(Sinkiang), som er datert til rundt 1800 f.Kr., er antatt a være levninger fra den nordøstlige, tokarisktalende grenen av den indoeuropeiske folkevandringen under bronsealderen, tidlig pa 1000-tallet f.Kr.
[129]
Det tørre klimaet hadde bevart mumiene i god stand, og det var mulig a foreta en
DNA-analyse
som bekreftet deres vestlige opprinnelse. Alle de sju mannlige mumiene fra de eldste gravene hadde
Y-DNA
R1a1a, en indoeuropeisk signatur. Analyse av
mtDNA
fra begge kjønn var hovedsakelig sibirsk C4, skjønt eurasisk H og K var ogsa tilstede. Det viste at disse tidlige bosetterne fra vest allerede var en genetisk blanding av vest og øst.
[124]
Ved slutten av 1000-tallet f.Kr. var de et dominerende folk sa langt øst som
Altajfjellkjeden
og sørover til de nordlige utløpene av
Tibetplataet
. Etnisk sett var de
lyse i huden
, og spraklig snakket den nordlige delen av
iranske
-
skytiske
sprak mens de i de sørlige delene snakket tokarisk. I nordøst var deres naboer
folkeslag
typisk for
Kina
og
Mongolia
.
[130]
Disse gruppene var i tevling og strid inntil tokharerne, etnisk sett i mindretall, underkastet seg. Vendepunktet skjedde i tiden rundt 400- til 500-tallet f.Kr. med en gradvis mongolisering av Sibir mens Sentral-Asia forble indoeuropeisk fra til minst
1000-tallet
e.Kr.
[131]
Den indoeuropeiske ekspansjonen østover pa 1000-tallet f.Kr. hadde en betydelig innflytelse pa kinesisk kultur.
[132]
Det er liten tvil om at stridsvognen trukket av et tospann med hester kom til Kina via Sentral-Asia og de nordlige steppene, og muligens indikerer det en form for kontakt med indoeuropeere.
[133]
Arkeologiske funn har vist at det sene
Shang-dynastiet
benyttet hester, stridsvogner, pil og bue, og praktiserte hestebegravelser svært lik steppefolkene i vest.
[134]
[135]
Indoeuropeisk teknologi pavirket kinesisk kultur pa den tiden da
domestisert
hester ble innført,
[132]
metallteknologi som
jern
,
[132]
[136]
og vogner med hjul.
[137]
Andre kulturelle pavirkninger som kom fra indoeuropeisk innflytelse var mater a kjempe pa, ritualer med hestehoder og hover, kunstneriske motiver og myter.
[134]
Denne betydelige indoeuropeiske innflytelsen i Kina har fatt sinologen
Christopher I. Beckwith
til a foresla at selv ≪ideen om skrivekunsten≫ i Shang-dynastiets Kina kan ha vært resultatet av en indoeuropeisk innflytelse,
[132]
og at det
gammelkinesiske
orakelbeinskrift
inneholder innflytelse fra indoeuropeisk sprak.
[132]
Mens det gammelkinesiske ordet for
honning
er generelt akseptert som et lanord fra tokarisk, har Beckwith fremmet mange flere gammelkinesiske ord som fra indoeuropeisk opprinnelse, og hevder en lignende indoeuropeisk innflytelse pa
tibetoburmanske sprak
.
[132]
Indoiranere
er en gruppering av etnisk-spraklige folk bestaende av indoariere,
iranere
,
dardere
, og
nuristanere
som alle snakker
indoiranske sprak
, en betydelig gren av den indoeuropeiske sprakfamilien.
Opphavet til indoiranere, urindoiranere, er vanligvis blitt identifisert med sintasjtakulturen og den pafølgende
andronovokulturen
med den bredere andronovohorisonten, og deres hjemland innenfor den eurasiske steppe som avgrenset mot elven
Ural
i vest og fjellkjeden
Tian Shan
i øst. En betydelig tiltrekning var kopperforekomst i Uralfjellene og myrlandet som var viktig for a overvintre kveget i et stadig tørrere klima. Her var de første befestede bosetningene pa steppene. Det var ikke byer, men heller befestede industrielle utposter i et fiendtlig omrade. Det var en kombinasjon av boliger og metallverksteder, beskyttet av vollgraver og palisader av tømmer. Mer enn tjue slike kolonier er pavist. Det lokale behovet for metall kom antagelig fra Baktria-Magiana-kulturen,
[138]
ogsa kalt for
det arkeologiske kompleks i Baktria og Margiana
(forkortet til BMAC), som indoiranerne samhandlet med.
[139]
Urindoiranere oppsto grunnet denne innflytelsen.
[113]
Indoiranerne lante ogsa deres særskilte religiøse trosforestillinger og praksis fra denne kulturen.
[113]
De indoiranske migrasjonene skjedde i to bølger.
[140]
[141]
Den første bølgen besto av indoarisk migrasjon inn i
Levanten
som førte til kongeriket
Mitanni
ble opprettet, og en migrasjon sørøstover av det vediske folket, over fjellet
Hindu Kush
, og inn i nordlige India. Indoarierne ble utskilt som egen gruppe en gang rundt 1800-1600 f.Kr. fra iranerne,
[31]
hvor de deretter ble beseiret og oppdelt i to grupper av iranerne,
[142]
som dominerte
den eurasiske steppesonen
[143]
og ≪jaget [indoarierne] til utkantene av Sentral-Eurasia≫.
[143]
En gruppe var indoarierne som opprettet kongeriket Mitanni i nordlige Syria;
[144]
den andre gruppen var det vediske folket.
[142]
Christopher I. Beckwith har foreslatt at
wusunere
, et indoeuropeisk folk i indre Asia i oldtiden, ogsa var av indoarisk opprinnelse.
[145]
Den andre bølgen er ogsa tolket som en iransk bølge,
[146]
og skjedde innfor det tredje stadiet til de indoeuropeiske folkevandringene.
[20]
Komparativ forskning av førkristne religioner og livssyn i den indoeuropeiske sfæren tiltok pa midten av 1800-tallet. Den komparative forskningens mal er a identifisere likheter og forskjeller pa tvers av trossamfunn. De indoeuropeiske studiene bygger pa teorien om at de ulike religionene har felles røtter, som strekker seg langt tilbake i tid. Det er vanlig a dele den indoeuropeiske komparative forskningen inn i perioder etter hva som var fokusomrade i de komparative studiene.
Den naturmytologiske fortolkningsmodellen
[
rediger
|
rediger kilde
]
Den naturmytologiske fortolkningsmodellen hadde sin storhetstid fra siste halvdel av 1800-tallet og frem mot ar 1900. Naturmytologien forsøkte a forsta religion som en menneskelig forklaring av naturfenomener.
Max Muller
beskrev mytologien som poetiske forsøk pa a forklare naturlovene. Dette førte til at forskjellige naturfenomener ble identifisert og personifisert som guder. Et eksempel pa dette er hvordan den norrøne guden
Tor
ble identifisert med lyn og torden.
[147]
Tor hadde ogsa sine indoeuropeiske paralleller.
Taranis
var tordengud i den keltiske mytologien mens den slaviske mytologien har
Perun
som sin tordengud.
[148]
Forholdet mellom myte og rite ble beskrevet som et slags teori-praksis-forhold av den kjente antropologen
James George Frazer
. Han publiserte ≪
The Golden Bough
≫ i 1923 og regnes som en av de mest innflytelsesrike forskerne pa feltet. Et eksempel pa Frazers forsøk pa a tolke mytene ut ifra et teoretisk praktisk forhold er dødsmyten om Odinssønnen
Balder
. Balder ble fremstilt som en vegetasjonsgud som var nødt til a dø, slik som naturen dør med vinteren. Balders gjenoppvakning ville dernest representere varen og blomstringen som fulgte.
[147]
En komparativ retning kom pa begynnelsen av 1900-tallet og forsøkte a finne sammenhenger mellom mer nærliggende kulturer. Det betød i praksis at forskere forsøkte a identifisere likhetstrekk mellom mytologi og nært beslektede religioner. For den norrøne mytologien betød dette
anglo-saksisk
og
keltisk
mytologi samt kristendommen.
Sophus Bugge
som var en av feltets forskere, mente for eksempel at dødsmyten om Balder slett ikke var en personifisering av vinterhalvaret men snarere en variant av Jesus Kristus. Denne fortolkningsmodellen ble forklart med vikingenes mange reiser og hvordan de forskjellige kulturelle inntrykkene ble objekter for synkretisme.
[147]
Fra midten av 1900-tallet har den indoeuropeiske komparative strukturalismen vært meget aktuell og høstet stor oppmerksomhet.
Georges Dumezil
blir ofte sett pa som den mest sentrale skikkelsen innenfor denne forskningsfronten. Dumezils komparative strukturalisme tar i bruk et fortolkningsverktøy kjent som "Trefunksjonsmodellen". Denne modellen beskriver gudenes funksjoner og plasserer de i en hierarkisk inndeling. Den øverste av de tre funksjonene er hersker- og lederrollen. Her troner de mektigste guddommene, som
Odin
i den norrøne mytologien. Guden Tor vil ifølge Dumezil tilhøre trefunksjonsmodellen andre ledd, kriger- og styrkefunksjonen. Dette begrunnes med Tors rolle som vokter av kosmos og de mange likhetstrekkene man finner med andre tilsvarende guddommer i andre indoeuropeiske religioner. Det er allikevel mulig a snakke om Tor som en tredjefunksjonsgud ettersom han ogsa innehar trekk som en fruktbarhetsgud.
[147]
Tors rolle som fruktbarhetsgud tar utgangspunkt i hans evne til a pavirke været. Regn og torden forekommer ofte samtidig og ettersom Tor var tordengud var det derfor naturlig a tillegge han en fruktbarhetsfunksjon.
Vanegudene
Frøy
og
Frøya
har tradisjonelt sett vært ansett som fruktbarhetsguder, som er den tredje og siste funksjonen.
[147]
- ^
a
b
Manco, Jean (2013):
Ancestral Journeys
, s. 37-38
- ^
Mallory, J. P. (2013):
≪Twenty-first century clouds over Indo-European homelands≫
(PDF),
Journal of Language Relationship
9
, s. 145?154
- ^
Renfrew, Colin ([1987] 1990):
Archaeology and Language: The Puzzle of Indo-European Origins
. Cambridge: Cambridge University Press.
ISBN 978-0-52-138675-3
.
- ^
≪Kultepe Kanes - Ancient Village or Settlement in Turkey≫
,
The Megalithic Portal
- ^
Mallory, J.P. (1989):
In Search of the Indo-Europeans: Language, Archaeology, and Myth
, s. 185. Sitat: ≪The Kurgan solution is attractive and has been accepted by many archaeologists and linguists, in part or total. It is the solution one encounters in the
Encyclopædia Britannica
and the
Grand Dictionnaire Encyclopedique Larousse
.≫
- ^
Strazny, Philipp, red. (2000):
Dictionary of Historical and Comparative Linguistics
, 1. utg., Routledge,
ISBN 978-1-57958-218-0
, s. 163. Sitat: ≪The single most popular proposal is the Pontic steppes (see the Kurgan hypothesis)...≫
- ^
Gimbutas, Marija (1985): ≪Primary and Secondary Homeland of the Indo-Europeans: comments on Gamkrelidze-Ivanov articles≫ i:
Journal of Indo-European Studies
,
13
(1&2), s. 190
- ^
a
b
Manco, Jean (2013):
Ancestral Journeys
, s. 122
- ^
a
b
c
Manco, Jean (2013):
Ancestral Journeys
, s. 39
- ^
a
b
c
d
e
f
Anthony, David W. (2007):
The Horse The Wheel And Language
.
- ^
a
b
Pereltsvaig & Lewis (2015):
The Indo-European Controversy
.
- ^
a
b
c
d
Haak, Wolfgang, et al. (2015):
≪Massive migration from the steppe was a source for Indo-European languages in Europe≫
(PDF) i:
Nature
522
, arXiv:
1502.02783
, doi:
10.1038/nature14317
- ^
a
b
c
Watkins, Calvert (2000):
≪Indo-European and the Indo-Europeans≫
,
The American Heritage Dictionary of the English Language
, 4. utg., Houghton Mifflin Company, arkivert fra
originalen
den 1. mars 2009
- ^
Mallory, J. P.; Adams, Douglas Q. (2006):
The Oxford introduction to Proto-Indo-European and the Proto-Indo-European world
, Oxford University Press,
ISBN 0-19-929668-5
, s. 249
- ^
Watkins, Calvert (2000):
≪Indo-European and the Indo-Europeans≫
. Sitat: ≪A large number of kinship terms have been reconstructed. They are agreed in pointing to a society that was patriarchal, patrilocal (the bride leaving her household to join that of her husband’s family), and patrilineal (descent reckoned by the male line). ‘Father’ and ‘head of the household’ are one:
p?ter-
, with his spouse, the
m?ter-
.≫
- ^
Mallory, J.P.( 1996):
The Oxford Companion to Archaeology
, red. Brian M. Fagan, Oxford University Press,
ISBN 0-19-507618-4
, s. 347
- ^
Barfield, Owen (1967):
History in English Words
.
ISBN 9780940262119
.
- ^
Watkins, Calvert (2000):
≪Indo-European and the Indo-Europeans≫
. Sitat: ≪Yet, for the Indo-European-speaking society, we can reconstruct with certainty the word for 'god',
*deiw-os
, and the two-word name of the chief deity of the pantheon,
*dyeu-p?ter-
(Latin
I?piter
, Greek
Zeus pat?r
, Sanskrit
Dyau? pitar
, and Luvian
Tatis Tiwaz
).≫
- ^
Mallory, J.P.; Adams, D.Q. (1997):
Encyclopedia of Indo-European Culture
, s. 4 og 6 (Afanasevo), s. 13 og 16 (Anatolia), s. 243 (Hellas), s. 127?128 (
stridsøkskulturen
), og s. 653 (
jamnakulturen
).
- ^
a
b
c
Beckwith, Christopher I. (2009):
Empires of the Silk Road
- ^
Melchert, H. Craig (2012):
≪The Position of Anatolian≫
(PDF),
Linguistics.ucla.edu
- ^
Wheeler, L. Kip:
≪The Indo-European Family of Languages≫
, Carson-Newman University
- ^
Sharifzadeh, Afsheen
Satemization - Peering at the Tocharians through Language: A Window to the Ancient Europoid Folk of Western China
, Tufts University
- ^
Szemerenyi, Oswald John Louis (1999):
Introduction to Indo-European Linguistics
, Oxford University Press, s. 147
- ^
Mallory, J.P.; Adams, D.Q. (1997):
Encyclopedia of Indo-European Culture
, s. 127.
- ^
a
b
Anthony, David W. (2007):
The Horse The Wheel And Language
, s. 345, 361-367.
- ^
a
b
Anthony, David W. (2007):
The Horse The Wheel And Language
, s. 344.
- ^
Anthony, David W. (2007):
The Horse The Wheel And Language
, s. 43.
- ^
a
b
Anthony, David W. (2007):
The Horse The Wheel And Language
, s. 43-46.
- ^
a
b
Anthony, David W. (2007):
The Horse The Wheel And Language
, s. 47-48.
- ^
a
b
c
Anthony, David W. (2007):
The Horse The Wheel And Language
, s. 48.
- ^
Anthony, David W. (2007):
The Horse The Wheel And Language
, s. 133.
- ^
Mallory, J.P.; Adams, D.Q. (1997):
Encyclopedia of Indo-European Culture
, s. 372.
- ^
Mallory, J.P.; Adams, D.Q. (1997):
Encyclopedia of Indo-European Culture
, s. 4.
- ^
Anthony, David W. (2007):
The Horse The Wheel And Language
, s. 101, 264-265.
- ^
Ivanova Mariya (2012): ≪Kaukasus und Orient: Die Entstehung des 'Maikop-Phanomens' im 4. Jahrtausend v.Chr≫ i:
Praehistorische Zeitschrift
87
(1), s. 1?28
- ^
Museyibli, Najaf (2008):
≪Excavations of Soyugbulaq Kurgans≫
(PDF), Azerbaijan Republic National Academy of Sciences, Institute of Archaeology and Ethnography. Baku, Azerbaijan
- ^
Parpola, Asko (2015):
The Roots of Hinduism
, s. 37-38.
- ^
Anthony, David W. (2007):
The Horse The Wheel And Language
, s. 101.
- ^
Anthony, David W. (2007):
The Horse The Wheel And Language
, s. 100.
- ^
Anthony, David W. (2007):
The Horse The Wheel And Language
, s. 408.
- ^
Wusun 烏孫
,
Chinese History
- ^
Childe, V.G. (1929):
The Donube in Prehistory
, Oxford: Clarendon Press, s. v-vi
- ^
Manco, Jean (2013):
Ancestral Journeys
, s. 14
- ^
a
b
c
d
Manco, Jean (2013):
Ancestral Journeys
, s. 104
- ^
≪Migration versus acculturation of the Linear Band Keramik in the region≫
Arkivert
2016-11-24, hos
Wayback Machine
.,
Rhine-Mouse Archaeology
- ^
The Linear Pottery culture
Arkivert
17. februar 2022 hos
Wayback Machine
., Donau-Archaologie
- ^
≪An Introduction to the Neolithic Linearbandkeramik Culture≫
,
These Bones of Mine
- ^
Manco, Jean (2013):
Ancestral Journeys
, s. 125
- ^
a
b
Manco, Jean (2013):
Ancestral Journeys
, s. 126
- ^
Beckerman, Sandra Mariet (2015):
Corded Ware Coastal Communities: Using ceramic analysis to reconstruct third millennium BC societies in the Netherlands
, Leiden: Sidestone Press
- ^
Allentoft, Morten; Sikora, Martin (2015): ≪Population genomics of Bronze Age Eurasia≫ i:
Nature
. doi:
10.1038/nature14507
.
- ^
Pressemelding:
≪A massive migration from the steppe brought Indo-European languages to Europe≫
, Max Planck Institute for the Science of Human History, Jena, 2. mars 2015
- ^
Callaway, Ewen (12. februar 2015):
≪European languages linked to migration from the east. Large ancient-DNA study uncovers population that moved westwards 4,500 years ago≫
,
Nature
- ^
Mallory, J.P.; Adams, D.Q. (1997):
Encyclopedia of Indo-European Culture
.
- ^
Cunliffe, Barry (1994):
The Oxford Illustrated Prehistory of Europe
, Oxford University Press, s. 250?254.
- ^
Bloemers, J.H.F. & Dorp, T. van (1991):
Pre- & protohistorie van de Lage Landen
, De Haan/Open Universiteit. NUGI 644.
ISBN 90-269-4448-9
, oclc:
25246658
- ^
a
b
Cunliffe, Barry (2011):
Europe Between the Oceans 9000 BC-AD 1000
, New Haven and London: Yale University Press,
ISBN 978-0-300-17086-3
, s. 176
- ^
Cunliffe, Barry (2011):
Europe Between the Oceans 9000 BC-AD 1000
, s. 177
- ^
Nielsen, Ole (25. september 2012):
≪Ingvæonisk≫
,
Sprogvildskap
- ^
Waldman, Carl; Mason, Catherine (2006):
Encyclopedia of European Peoples
. Infobase Publishing,
ISBN 1-4381-2918-1
, s. 296.
- ^
≪History of The Germanic Peoples≫
,
History World
- ^
Wolfram, Herwig (1997):
The Roman Empire and Its Germanic Peoples
, University of California Press, s. 12
- ^
Waldman, Carl; Catherine, Catherine (2006):
Encyclopedia of European Peoples
, Infobase Publishing,
ISBN 1-4381-2918-1
, s. xii
- ^
Minahan, James (2000):
One Europe, many nations: a historical dictionary of European national groups
, Greenwood Publishing Group,
ISBN 0-313-30984-1
, s. 769
- ^
Pavlovic, Zoran (2007):
Europe
, Infobase Publishing,
ISBN 1-4381-0455-3
, s. 53
- ^
"Germans"
, 2013,
Columbia Electronic Encyclopedia
, Columbia University Press.
- ^
≪Ethnologue on English≫
,
Ethnologue.com
- ^
Curtis, Andy (2006):
Color, Race, and English Language Teaching: Shades of Meaning
, s. 192.
- ^
SIL Ethnologue (2006): 95 millioner som snakker
standardtysk
; 105 millioner inkludert midtre og øvre tyske dialekter; 120 millioner inkludert
nedertysk
og
jiddisch
.
- ^
Dutch
(PDF), University College London
- ^
≪Gechattet wird auf Plattdeusch≫
,
Noz.de
.
- ^
≪Nedersaksisch≫
Arkivert
13. februar 2017 hos
Wayback Machine
.,
Taal.phileon.nl
.
- ^
≪Ethnologue on Afrikaans≫
,
Ethnologue.com
.
- ^
Holmberg, Anders; Platzack, Christer (2005): ≪The Scandinavian languages≫ i:
The Comparative Syntax Handbook
, red. Guglielmo Cinque & Richard S. Kayne. Oxford and New York: Oxford University Press.
Utdrag ved Durham University
Arkivert
3. desember 2007 hos
Wayback Machine
. (PDF)
- ^
Germanic
,
Ethnologue
- ^
Hamp, Eric (2013):
≪The Expansion of the Indo-European Languages≫
(PDF),
Sino-Platonic Papers
. Philadelphia, PA: Department of East Asian Languages and Civilizations University of Pennsylvania (239).
- ^
Koch, John (2005):
Celtic Culture: a historical encyclopedia
, Santa Barbara: ABC-Clio,
ISBN 978-1-85109-440-0
, s. xx
- ^
Chadwick, Nora; Corcoran, J.X.W.P. (1970):
The Celts
, Penguin Books, s. 28?33.
- ^
Cunliffe, Barry (1997):
The Ancient Celts
, Penguin Books, s. 39?67.
- ^
Koch, John T (2010):
Celtic from the West
(PDF), Oxbow Books, Oxford, UK,
ISBN 978-1-84217-410-4
, s. 193 (Kapittel 9: "Paradigm Shift? Interpreting Tartessian as Celtic", se kart 9.3
The Ancient Celtic Languages c. 440/430 BC
)
- ^
Koch, John T (2010):
Celtic from the West
(PDF), s. 190 (se kart 9.2
Celtic expansion from Hallstatt/La Tene central Europe
)
- ^
Cunliffe, Barry W. (2003):
The Celts: a very short introduction
, s. 48
- ^
≪Language by State ? Scottish Gaelic≫
Arkivert
11. januar 2012 hos
Wayback Machine
.,
Modern Language Association
- ^
≪Languages Spoken At Home≫
(PDF), arkivert fra
originalen
den 25. mars 2009 hos
Wayback Machine
, fra
Australian Government Office of Multicultural Interests
- ^
Languages Spoken:Total Responses
(XLS),
Statistics New Zealand
- ^
Leitner, G. (2004):
Australia's Many Voices: Australian English?The National Language
, s. 74
- ^
Roslund, Mats (2008):
Guests in the House; cultural transmission between Slavs and Scandinavians
.
- ^
Pritsak, O. (1981):
The Origin of Rus
, s. 14, 27?28. Pritsak argumenterer at vikinger i øst,
rusere
, var en samfunnsgruppe av sjøfarende nomader som ikke besto utelukkende av skandinaver, men ogsa
frisere
, baltere, slavere, og finner.
- ^
Somogyi, Peter (2008): ≪New Remarks on the flow of Byzantine coins in wallachia and Avaria≫ i:
The Other Europe in the Middle Ages: Avars, Bulgars, Khazars and Cumans
, BRILL
- ^
Hill, Fiona (23. februar 2004 ):
≪Russia ? Coming In From the Cold?≫
i:
The Globalist
, arkivert den 24. april 2013 fra
[1]
[
død lenke
]
hos
Wayback Machine
.
- ^
Greenall, Robert (23. november 2005):
≪Russians left behind in Central Asia≫
,
BBC News
- ^
Kirby, Terry (11. februar 2006):
≪750,000 and rising: how Polish workers have built a home in Britain≫
Arkivert
14. oktober 2007 hos
Wayback Machine
.,
The Independent
- ^
≪Poles in the United States≫
,
Catholic Encyclopedia
- ^
Barford, P.M. (2001):
The Early Slavs. Culture and Society in Early Medieval Europe
. Cornell University Press,
ISBN 0-8014-3977-9
, s. 1
- ^
a
b
Stevenson. Victor (1985):
Ordenes historie
, overs. Rolf Theil Endresen, Oslo: Grøndahl & Søn Forlag, s. 195.
- ^
Georgiev, Vladimir Ivanov (1981):
Introduction to the History of the Indo-European Languages
. Sofia: Bulgarian Academy of Sciences., s. 156. Sitat: ≪The Proto-Greek region included Epirus, approximately up to
Αυλ?ν
in the north including Paravaia, Tymphaia, Athamania, Dolopia, Amphilochia, and Acarnania), west and north Thessaly (Hestiaiotis, Perrhaibia, Tripolis, and Pieria), i.e. more or less the territory of contemporary northwestern Greece).≫
- ^
Stevenson. Victor (1985):
Ordenes historie
, overs. Rolf Theil Endresen, Oslo: Grøndahl & Søn Forlag, s. 34.
- ^
Browning (1983):
Medieval and Modern Greek
, Cambridge: Cambridge University Press.
- ^
Joseph, Brian D.; Philippaki-Warburton, Irene (1987):
Modern Greek
. London: Routledge, s. 1.
- ^
a
b
c
Joseph, B. (2001):
≪Ancient Greek≫
Arkivert
24. november 2016 hos
Wayback Machine
. i: Garry, J. et al., red.:
Facts about the World's Major Languages: An Encyclopedia of the World's Major Languages, Past and Present
.
- ^
Dalby, David (1999/2000):
The Linguasphere Register of the World's Languages and Speech Communities
, Linguasphere Press, s. 449-450.
- ^
Bryce, Trevor (2006):
The Trojans and their neighbours
, s 91.
- ^
Cadogan, Gerald; Langdon Caskey, John (1986):
The End of the Early Bronze Age in the Aegean
, s. 125.
- ^
Drews, Robert (1994):
The coming of the Greeks: Indo-European conquests in the Aegean and the Near East
, s. 181?182.
- ^
Manco, Jean (2013):
Ancestral Journeys
, s. 133
- ^
Chadwick, John (1976):
The Mycenaean world
, Cambridge: Cambridge University Press,
ISBN 0-521-29037-6
, s. 1?3
- ^
Matthews, Jeff (juni 2013):
≪Albanians in Southern Italy≫
Arkivert
20. desember 2016 hos
Wayback Machine
.,
Naples: Life, Death & Miracles
- ^
≪Italy - Albanians≫
,
Minorityrights
- ^
Elsie, Robert:
The Albanian Language
- ^
Stevenson. Victor (1985):
Ordenes historie
, s. 45
- ^
a
b
Mallory, J.P.; Adams, D.Q. (1997):
Encyclopedia of Indo-European Culture
, s. 12?16
- ^
a
b
c
d
Beckwith, Christopher I. (2009):
Empires of the Silk Road
, s. 32
- ^
a
b
Manco, Jean (2013):
Ancestral Journeys
, s. 126-127
- ^
a
b
Beckwith, Christopher I. (2009):
Empires of the Silk Road
, s. 37
- ^
Manco, Jean (2013):
Ancestral Journeys
, s. 144
- ^
Hawkins, John David; (1982): ≪Neo-Hittite States in Syria and Anatolia≫ i:
Cambridge Ancient History
(2. utg.) 3.1, s. 372-441. Se ogsa: Hawkins, John David (1995): ≪The Political Geography of North Syria and South-East Anatolia in the Neo-Assyrian Period≫ i:
Neo-Assyrian Geography
, Mario Liverani (red.), Universita di Roma ≪La Sapienza≫, Dipartimento di Scienze storiche, archeologiche e anthropologiche dell’Antichita, Quaderni di Geografia Storica 5: Roma: Sargon srl, s. 87-101.
- ^
Ivanova, Mariya (2007): ≪The Chronology of the 'Maikop Culture'" in the North Caucasus: Changing Perspectives≫ i:
Armenian Journal of Near Eastern Studies
,
II
, s. 7?39.
- ^
Anthony, David W. (2010):
The Horse, the Wheel, and Language
, s. 290
- ^
Leidorf, M. (2000):
≪Das fruhbronzezeitliche Graberfeld von Klady und die Majkop-Kultur in Nordwestkaukasien≫
i:
Archaologie in Eurasien
,
10
.
ISBN 978-3-89646-259-6
.
- ^
Baumer, Christoph (2012):
The History of Central Asia: The Age of the Steppe Warriors
, I.B. Tauris,
ISBN 1780760604
, s. 90
- ^
Manco, Jean (2013):
Ancestral Journeys
, s. 127-128
- ^
Anthony, David W. (2007):
The Horse The Wheel And Language
, s. 264-265.
- ^
a
b
Manco, Jean (2013):
Ancestral Journeys
, s. 128-129
- ^
Svyatko, S. et al. (2009):
≪New Radiocarbon Dates and a Review of the Chronology of Prehistoric Populations from the Minusinsk Basin, Southern Siberia, Russia≫
i:
Radiocarbon
,
1
, s. 243?273 & appendiks I, s. 266
- ^
Anthony, David W. (2013): ≪Two IE phylogenies, three PIE migrations, and four kinds of steppe pastoralism≫ i:
The Journal of Language Relationship
,
9
, s. 1-21.
- ^
Rasmussen, Simon et al. (2015): ≪Early Divergent Strains of Yersinia pestis in Eurasia 5,000 Years Ago≫ i:
Cell.
163
, s. 571?582. doi:
10.1016/j.cell.2015.10.009
, s. 15-16. Disse er markert som ≪RISE509≫ og ≪RISE511≫.
- ^
Mallory, J.P. (1997):
Encyclopedia of Indo-European Culture
, s. 4?6
- ^
Loewe, Michael; Shaughnessy, Edward L. (1999):
The Cambridge History of Ancient China
, s. 83?88
- ^
Beckwith, Christopher I. (2009):
Empires of the Silk Road
, s. 70?71. Sitat: ≪The dominant people in the western part of it, from the Altai of western Mongolia south through the Kroraina area around the Lop Nor to the Ch'i-lien Mountains, the northern outliers of the Tibetan Plateau, were Caucasoid in race; those in the northern region seem to have spoken North Iranian “Saka” languages or dialects, while those in the Kro- raina area spoke Tokharian languages or dialects.≫
- ^
Beckwith, Christopher I. (2009):
Empires of the Silk Road
, s. 59. Sitat: ≪Large areas of Siberia, deep into Mongolia, were anthropologically Europoid in High Antiquity, and only gradually became Mongolic during the first millennium BC, the turning point being around the fifth or fourth century BC (Rolle 1989: 56); Eastern Central Asia (East Turkistan) remained Europoid, and Indo-European in language until late in the first millennium AD.≫
- ^
a
b
c
d
e
f
Beckwith, Christopher I. (2009):
Empires of the Silk Road
, s. 43?48
- ^
≪China: History: The Shang Dynasty: The Chariot≫
,
Encyclopædia Britannica Online
.
- ^
a
b
Krech, Volkhard; Steinicke, Marian (2011):
Dynamics in the History of Religions between Asia and Europe
, s. 100
- ^
Mallory, J. P.; Adams, Douglas Q. (1997): artikkel ≪Horse≫ i:
Encyclopedia of Indo-European Culture
. Taylor & Francis.
ISBN 9781884964985
, s. 273?279
- ^
≪China: The advent of bronze casting≫
,
Encyclopædia Britannica Online
. Sitat: ≪Stylistic evidence, such as the sharp angles, flat bottoms, and strap handles of certain Qijia clay pots (in Gansu; c. 2250?1900 bc), has led some scholars to posit an early sheet- or wrought-metal tradition possibly introduced from the west by migrating Indo-European peoples...≫
- ^
Beckwith, Christopher I. (2009):
Empires of the Silk Road
, s. 44: ≪It is now accepted that the chariot is an intrusive cultural artifact that entered Shang China from the north or northwest without any wheeled- vehicle precursors.≫, s. 401: ≪The Chinese did not have wheeled vehicles before this period. They adopted the chariot from the foreigners who brought the fully formed artifact with them from the northwest.≫
- ^
Manco, Jean (2013):
Ancestral Journeys
, s. 135, 137
- ^
≪BMAC Culture of Bactria (2300 BC)≫
,
Shams-i-bala and The Historical Shambhala Kingdom
, 5. desember 2012
- ^
Burrow, T. (1973): ≪The Proto-Indoaryans≫ i:
Journal of the Royal Asiatic Society
NS2, s. 123-140
- ^
Parpola, Asko (1998): ≪Aryan Languages, Archaeological Cultures, and Sinkiang≫
- ^
a
b
Beckwith, Christopher I. (2009):
Empires of the Silk Road
, s. 33 note 20, s. 35.
- ^
a
b
Beckwith, Christopher I. (2009):
Empires of the Silk Road
, s. 33.
- ^
Anthony, David W. (2007):
The Horse The Wheel And Language
, s. 454.
- ^
Beckwith, Christopher I. (2009):
Empires of the Silk Road
, s. 376-377.
- ^
Mallory, J.P. (1989):
In Search of the Indo-Europeans
, s. 42?43.
- ^
a
b
c
d
e
Steinsland, Gro (2005).
Norrøn religion
. Oslo: Pax forlag. s. 73?74,77,79,.
- ^
Deepti Mahajan (17. januar 2008).
≪Perun≫
. Encyclopædia Britannica
. Besøkt 31. mai 2017
.
- Indoeuropeere i vest
- Alinei, Mario:
The Paleolithic Continuity Theory on Indo-European Origins: An Introduction
- Anthony, David W. (2007):
The Horse The Wheel And Language. How Bronze-Age Riders From the Eurasian Steppes Shaped The Modern World
. Princeton University Press.
- Anthony, David W.; Ringe, Don (2015):
≪The Indo-European Homeland from Linguistic and Archaeological Perspectives≫
i:
Annual Review of Linguistics
,
1
, s. 199?219, doi:
10.1146/annurev-linguist-030514-124812
- Bryce, Trevor (2006):
The Trojans and their neighbours
. Taylor and Francis.
ISBN 0-415-34955-9
.
- Cadogan, Gerald; Langdon Caskey, John (1986):
The End of the Early Bronze Age in the Aegean
. Boston: Brill Academic Publishers.
ISBN 90-04-07309-4
.
- Cunliffe, Barry (2011):
Europe Between the Oceans 9000 BC-AD 1000
, New Haven and London: Yale University Press,
ISBN 978-0-300-17086-3
- Drews, Robert (1994):
The coming of the Greeks: Indo-European conquests in the Aegean and the Near East
. Princeton, N.J: Princeton University Press.
ISBN 0-691-02951-2
.
- Fortson, IV, Benjamin W. (2011):
Indo-European Language and Culture: An Introduction
, John Wiley & Sons.
ISBN 1-4443-5968-1
.
- Grigoriev, Stanislav (2002):
≪Ancient Indo-Europeans≫
, Chelyabinsk. Rifei.
- Haak, Wolfgang (2015): ≪Massive migration from the steppe was a source for Indo-European languages in Europe≫,
Nature
, arXiv:
1502.02783
, doi:
10.1038/nature14317
- Hock, Hans Heinrich; Joseph, Brian Daniel (1996):
Language History, Language Change, and Language Relationship: An Introduction to Historical and Comparative Linguistics
. Walter de Gruyter.
ISBN 3-1101-4784-X
.
- Jones, Eppie R. (2016):
≪Upper Palaeolithic genomes reveal deep roots of modern Eurasians≫
,
Nature Communications
, 6:8912, doi:
10.1038/ncomms9912
- Kidner, Frank; Bucur, Maria; Mathisen, Ralph; McKee, Sally; Weeks, Theodore (2007):
Making Europe: People, Politics, and Culture
. Cengage Learning.
ISBN 0-618-00479-3
.
- Kortlandt, Frederik (1989):
The spread of the Indo-Europeans
(PDF).
- Kortlandt, Frederik (2010):
An outline of proto-indo-european
(arbeidsnotat)
(PDF).
- Krech, Volkhard; Steinicke, Marian (2011):
Dynamics in the History of Religions between Asia and Europe: Encounters, Notions, and Comparative Perspectives
. Brill.
ISBN 90-04-22535-8
.
- Lazaridis, Iosif (2016):
The genetic structure of the world’s first farmers
(PDF), bioRxiv.org
- Mallory, J.P. (1989):
In Search of the Indo-Europeans: Language, Archaeology, and Myth
. London: Thames & Hudson.
ISBN 0-500-27616-1
.
- Mallory, J.P.; Adams, D.Q. (1997):
Encyclopedia of Indo-European Culture
. Taylor & Francis.
- Manco, Jean (2013):
Ancestral Journeys: The Peopling of Europe from the First Venturers to the Vikings
, Thames and Hudson Ltd.
- Parpola, Asko (1998): ≪Aryan Languages, Archaeological Cultures, and Sinkiang: Where Did Proto-Iranian Come into Being and How Did It Spread?≫ i: Mair:
The Bronze Age and Early Iron Age Peoples of Eastern and Central Asia
. Washington, D.C.: Institute for the Study of Man.
ISBN 0-941694-63-1
.
- Pereltsvaig, Asya; Lewis, Martin W. (2015):
The Indo-European Controversy
, Cambridge University Press.
- Renfrew, Colin (2003): ≪Time Depth, Convergence Theory, and Innovation in Proto-Indo-European: 'Old Europe' as a PIE Linguistic Area≫ i: Bammesberger, Alfred; Vennemann, Theo:
Languages in Prehistoric Europe
. Heidelberg: Universitatsverlag Winter GmBH.
ISBN 978-3-82-531449-1
, s. 17?48.
- Ringe, Donald A. (2006):
From Proto-Indo-European to Proto-Germanic. Linguistic history of English
, v. 1. Oxford: Oxford University Press.
ISBN 0-19-955229-0
.
- Salmons, Joseph (2015): ≪Language shift and the Indo-Europanization of Europe≫ i: Mailhammer, Robert; Vennemann, Theo; Olsen, Birgit Anette:
Origin and Development of European Languages
, Museum Tusculanum Press.
- Stevenson. Victor (1985):
Ordenes historie
, overs. Rolf Theil Endresen, Oslo: Grøndahl & Søn Forlag.
- Underhill, Peter A. (4. april 2010): ≪Separating the post-Glacial coancestry of European and Asian Y chromosomes within haplogroup R1a≫,
Eur J Hum Genet
;
18
(4), s. 479-484. Epub 4. november 2009
- Underhill, Peter A. (2014): ≪The phylogenetic and geographic structure of Y-chromosome haplogroup R1a≫,
European Journal of Human Genetics
(2014)
23
, s. 124?131, doi:
10.1038/ejhg.2014.50
- Indoeuropeere i øst
- Basu; Namita Mukherjee; Sangita Roy; et al. (2003):
≪Ethnic India: A Genomic View, With Special Reference to Peopling and Structure≫
(PDF),
Genome Research
,
13
, s. 2277?2290, doi:
10.1101/gr.1413403
, PMC
403703
, PMID
14525929
.
- Bryant, Edwin (2001):
The Quest for the Origins of Vedic Culture: The Indo-Aryan Migration Debate
. Oxford University Press.
ISBN 0-19-513777-9
.
- Flood, Gavin D. (1996):
An Introduction to Hinduism
. Cambridge University Press.
- Harmatta, Janos (1992): ≪The Emergence of the Indo-Iranians: The Indo-Iranian Languages≫ i: Dani, A. H.; Masson, V. M.:
History of Civilizations of Central Asia: The Dawn of Civilization: Earliest Times to 700 B.C.
(PDF). UNESCO. s. 346?370.
ISBN 978-92-3-102719-2
.
- Hiltebeitel, Alf (2002):
≪Hinduism≫
i: Kitagawa, Joseph:
The Religious Traditions of Asia: Religion, History, and Culture
. Routledge.
- Loewe, Michael; Shaughnessy, Edward L. (1999):
The Cambridge History of Ancient China: From the Origins of Civilization to 221 BC
. Cambridge University Press.
ISBN 0-5214-7030-7
.
- Mallory, J.P. (2002): ≪Archaeological models and Asian Indo-Europeans≫ i: Sims-Williams, Nicholas:
Indi-Iranian languages and peoples
, Oxford University Press
- Parpola, Asko (1998): ≪Aryan Languages, Archaeological Cultures, and Sinkiang: Where Did Proto-Iranian Come into Being and How Did It Spread?≫ i: Mair:
The Bronze Age and Early Iron Age Peoples of Eastern and Central Asia
. Washington, D.C.: Institute for the Study of Man.
ISBN 0-941694-63-1
.
- Parpola, Asko (2015):
The Roots of Hinduism. The Early Aryans and the Indus Civilization
, Oxford University Press
- Pulleyblank, Edwin G. (1966):
Chinese and Indo-Europeans
. University of British Columbia, Department of Asian Studies.
- Samuel, Geoffrey (2010):
The Origins of Yoga and Tantra. Indic Religions to the Thirteenth Century
. Cambridge University Press.
- Witzel, Michael (1989):
Tracing the Vedic dialects. Dialectes dans les litteratures Indo-Aryennes
, Paris: Caillat, , s. 97?265.
- Witzel, Michael (1995):
≪Early Sanskritization: Origin and Development of the Kuru state≫
(PDF),
EJVS
,
1
(4), arkivert fra
originalen
(PDF) den 11. juni 2007
- Hovedteorier
- Genetikk
- Lingvistikk
- Alternative teorier