Henrik V
(født
9. august
eller
16. september
1387
, død
31. august
1422
) var konge av
England
fra
21. mars
1413
til sin død.
[4]
Han var sønn av
Henrik IV
og
Mary de Bohun
, og ble født i
Monmouth
i
Wales
; han var derfor kjent som
Harry of Monmouth
eller
Henry of Monmouth
før han ble kronet.
Da han ble født, under
Rikard II
, var det en annen linje av den kongelige slekt som hadde et sterkere krav pa tronen. Da han døde hadde han festet grepet om tronen for sin slektsgren, og han hadde oppnadd det flere generasjoner hadde mislykkes med, nemlig a forene den
franske
og den engelske tronen i en
personalunion
.
Da Harrys far, Henry Bolingbroke, ble sendt i eksil i
1398
tok Rikard II seg av den tolv ar gamle gutten. Aret etter styrtet Bolingbroke Rikard, og Harry ble
prins av Wales
.
10. november
1399
ble tittelen
hertug av Lancaster
gjenopprettet for ham; han var den tredje som hadde tittelen det aret.
Fra oktober
1400
ble
Wales
administrert i hans navn, og mindre enn tre ar senere, i
1403
hadde han kommando over engelske styrker og kjempet mot
Harry Hotspur
i
slaget ved Shrewsbury
. Under slaget var han nær ved a falle da han fikk en pil i ansiktet. En vanlig soldat ville ha blitt liggende og dø etter en slik skade, men tronarvingen fikk det beste stell man kunne gi. Den kongelige livlegen fikk i løpet av de neste dagene laget et spesielt redskap for a kunne trekke ut pilspissen uten a gjøre mer skade. Operasjonen lyktes, og de varige arrene ble staende som bevis pa hans erfaring pa slagmarken.
Maktposisjon og konflikt med Henrik IV
[
rediger
|
rediger kilde
]
Owain Glynd?rs
walisiske opprør tok opp det meste av prinsens energi fram til
1408
. Fra da av begynte han, pa grunn av kongens sviktende helse, a ta en større del i styringen av landet. Fra januar
1410
hadde han, sammen med sine onkler
Henry
og
Thomas Beaufort
, praktisk talt full kontroll over regjeringen.
Han var uenig med kongen bade i innen- og utenrikspolitikk. I november
1411
skjøv kongen derfor prinsen ut av det kongelige radet. Konflikten mellom far og sønn var av politisk natur, men det er mulig at det i bakgrunnen foregikk et annet spill. Det er sannsynlig at Beaufortbrødrene diskuterte mulighetene for at Henrik IV kunne
abdisere
, mens deres motstandere apenlyst forsøkte a bringe prinsen i vanry. Tradisjonen som forteller om prinsens urolige ungdomsar, som senere ble styrket av
William Shakespeares
fremstilling i skuespillet
Kong Henrik V
, har kanskje mye av sitt opphav i denne politiske konflikten.
Harry etterfulgte sin far den
20. mars
1413
. Han hadde da en bred erfaring, og ingen farlige rivaler. De tre hovedproblemene han sto overfor var:
- Behovet for a gjenopprette fred i riket
- Gjenforening i
kirken
etter
lollardistenes
skisma
- Gjenopprettelse av Englands prestisje pa kontinentet.
Henrik valgte a takle alle tre problemer under ett, og brukte dem til a bygge opp en bredere politikk. Han gjorde det fra første stund klart at han ville styre England som overhode for en forent nasjon, og at han ville legge tidligere problemer bak seg. Samme ar som han ble kronet flyttet han Rikard IIs legeme til
Westminster Abbey
i en storslagen seremoni. Den unge
Edmund Mortimer, 5. jarl av March
, ble tatt i nade og arvinger etter dem som hadde mistet titler og eiendommer under Henrik IV fikk gradvis tilbake det som var tatt fra dem.
I forhold til lollardistene var det særlig
John Oldcastle
han forhandlet med. Han kom ingen vei, og lollardismen var lenge den største indre trusselen i riket. Men i januar
1414
knuste han praktisk talt hele bevegelsen, med godt støtte fra
Thomas Arundel
,
erkebiskop av Canterbury
. Med unntak av et mislykket komplott i juli
1415
til fordel for Edmund Mortimer, som involverte
Henry Scrope
og
Richard, jarl av Cambridge
, var det ingen seriøse utfordringer mot hans styre.
Sa snart han hadde kontroll i England kunne han vie seg til utenrikspolitikk.
[5]
Unnskyldningen for a starte krigen igjen var kommersielle disputter og den støtte franskmennene hadde gitt til Owain Glynd?r. Frankrike slet med store organisatoriske problemer, og hadde vanskelig for a sikre freden. Kong
Karl VI av Frankrike
slet med mentale problemer, og hans eldste sønn viste ikke tegn til a være en lovende tronfølger.