Artikkelen inngar i serien om
Kristendom
|
|
Treenigheten
|
Faderen
,
Jesus
,
Den hellige and
|
Bibelen
|
GT
,
NT
|
Gudshus
|
Kirke
,
Katedral
|
Presteskap
|
Biskop
,
Diakon
,
Prest
,
Kateket
|
Hovedretninger
|
Katolisisme
,
Ortodoks kristendom
,
Protestantisme
|
Kristen ikonografi
|
Kristne symboler
,
Kors
,
Krusifiks
,
Ikon
|
Andre emner
|
Sakrament
,
Liturgi
,
Helgen
,
Apostler
,
Pave
,
Økumenikk
|
Kristendommen i Norge
|
Den norske kirke
,
Frikirker
,
Den katolske kirke i Norge
|
En
helgen
er i kristen tradisjon, unntatt i de
reformerte kirker
, en person som levde sitt liv som en sa vellykket ≪Kristi etterfølgelse≫, at kirken offisielt kunne sla fast at det ikke lenger var hen som hadde levd, men
Kristus
som levde i ham eller henne. Det betydde at det egentlig var Kristus man æret i helgenen. Slike personer kan skrives med tittelen ≪sankt≫ (≪hellig≫) foran fornavnet, mens etternavnet sløyfes.
Rundt ar 200 var det oppstatt legender rundt
martyrene
som man tenkte seg som
forbedere
hos Gud. Helgenkulten ble brukt i
misjonsarbeidet
der den avløste
antikkens
heros-dyrkelse
[1]
der hver helgen fikk tildelt sine omrader som tidligere var ivaretatt av skytsguder og -gudinner. Det vokste ogsa frem en tro pa at helgenene hjalp om man fikk røre ved dem eller
relikviene
deres, som en direkte videreføring av hedensk gravkult. Slik ≪kristnet≫ kirken hedenske forestillinger.
Augustin
understreket at helgener ikke skal tilbes eller dyrkes; heller ikke ma det bygges kirker for dem. Men de skal ≪æres≫, og for folk flest var det liten forskjell pa a ≪ære≫ og a ≪tilbe≫.
[2]
Den
katolske
tradisjon har tusenvis av helgener, hvorav 10 ≪norske≫:
- Den hellige
Olav
- Den hellige
Sunniva
- Den hellige
Hallvard
- Den hellige
Eystein
av
Nidaros
- Den hellige
Magnus Orknøyjarl
- Den hellige
Torfinn
av
Hamar
- Den hellige
Ragnvald Orknøyjarl
- Den hellige
Hakon V Magnusson
- Den hellige Gudmund
- Den hellige Thorlak
De to sistnevnte er riktignok
islandske
, men kan likevel regnes med i den norske helgenrekken. Island var bosatt av nordmenn og en integrert del av kongeriket Norge pa denne tiden. Derimot var Sunniva, ifølge legenden, irsk, men regnes likevel som norsk, da hun og hennes følge hadde slatt seg ned pa
Selja
hvor hun ifølge legenden omkom da hulen hun søkte tilflukt i, falt sammen.
Foruten disse mest kjente fantes det ogsa et vell av lokale helgener, sakalte bygdehelgener, deriblant St. Gudmund fra
Romerike
, St. Tarald av
Seljord
, Sta. Tove av Tuddal, St. Tollef Saleman fra Tinn, St. Lidvor fra
Setesdalen
, ≪Helligtøri≫ fra Skjelsø ved
Risør
, ≪
St. Margrethe
≫ som ble brent pa
Nordnes
i
Bergen
), St. Even og St. Thorleif.
I tillegg til de ovennevnte førreformatoriske helgener har man dessuten
Karl Schilling
, som enna ikke har blitt fullt ut helligkaret, men som har en pagaende (skjønt muligens ikke veldig aktiv) kanoniseringsprosess. Han har hittil fatt tittelen ≪ærverdig≫, steget før saligkaring.
Den
ortodokse
tradisjon regner ogsa med tusenvis av helgener, hvorav 4 ≪norske≫:
- Den hellige Olav
- Den hellige Sunniva
- Den hellige Hallvard
- Den hellige
Trifon
av
Petsamo
Snorre
forteller at to av de norske kongene som ble drept under
borgerkrigene
, ble æret som helgener etter sin død. Den ene var
Harald Gille
som blant mye annet hadde lemlestingen av
Magnus Blinde
og henrettelsen av en
biskop
pa samvittigheten, og selv ble drept mens han overnattet hos sin
frille
Tora i
Bergen
? mens den andre var hans sønn
Øystein Haraldsson
, som herjet
Orknøyene
som i
vikingenes
dager. Livsførselen deres gjør pastanden om deres hellighet uforklarlig, med mindre man tenker seg at folk fryktet at de ville ga igjen, og hapet a gjøre deres
ander
forsonlig stemt ved a ære dem.
[3]
Jean Calvin
avskrev helgenkultusen, mens
Martin Luther
kalte praksisen ≪
Antikrists
misbruk≫. I
protestantisme
var
syndefallet
sa totalt at ikke noe menneske er mer hellig enn det annet, ettersom frelse angivelig skjer av
Guds nade
ved tro, uavhengig av personens gjerninger. Syndefallet og
arvesynden
gjennomtrenger i protestantismen alt i en slik grad at all handling gjelder for synd;
bønn
og bibellesning like mye som løgn og
hor
, for mennesket er angivelig uansett en synder. ≪Helgen≫ betyr ikke ≪syndefri≫, men at Kristus angivelig har tatt skikkelse i et menneske.
[4]
- ^
Endsjø, Dag Øistein: ≪heros≫ i
Store norske leksikon
pa snl.no. Hentet 2. april 2024 fra
[1]
- ^
Finn Jor
:
Bernhard av Clairvaux
(s. 11), forlaget Land og kirke, Oslo 1953
- ^
Sverre Bagge
:
Mennesket i middelalderen
(s. 141), forlaget Aschehoug, Oslo 2009,
ISBN 82-03-23282-5
- ^
Finn Jor:
Bernhard av Clairvaux
(s. 12-13)