Artikkelen inngar i serien om Kristendom
Treenigheten
Faderen , Jesus , Den hellige and
Bibelen
GT , NT
Gudshus
Kirke , Katedral
Presteskap
Biskop , Diakon , Prest , Kateket
Hovedretninger
Katolisisme , Ortodoks kristendom , Protestantisme
Kristen ikonografi
Kristne symboler , Kors , Krusifiks , Ikon
Andre emner
Sakrament , Liturgi , Helgen , Apostler , Pave , Økumenikk
Kristendommen i Norge
Den norske kirke , Frikirker , Den katolske kirke i Norge

En helgen er i kristen tradisjon, unntatt i de reformerte kirker , en person som levde sitt liv som en sa vellykket ≪Kristi etterfølgelse≫, at kirken offisielt kunne sla fast at det ikke lenger var hen som hadde levd, men Kristus som levde i ham eller henne. Det betydde at det egentlig var Kristus man æret i helgenen. Slike personer kan skrives med tittelen ≪sankt≫ (≪hellig≫) foran fornavnet, mens etternavnet sløyfes.

Rundt ar 200 var det oppstatt legender rundt martyrene som man tenkte seg som forbedere hos Gud. Helgenkulten ble brukt i misjonsarbeidet der den avløste antikkens heros-dyrkelse ^[1] der hver helgen fikk tildelt sine omrader som tidligere var ivaretatt av skytsguder og -gudinner. Det vokste ogsa frem en tro pa at helgenene hjalp om man fikk røre ved dem eller relikviene deres, som en direkte videreføring av hedensk gravkult. Slik ≪kristnet≫ kirken hedenske forestillinger. Augustin understreket at helgener ikke skal tilbes eller dyrkes; heller ikke ma det bygges kirker for dem. Men de skal ≪æres≫, og for folk flest var det liten forskjell pa a ≪ære≫ og a ≪tilbe≫. ^[2]

Den katolske tradisjon har tusenvis av helgener, hvorav 10 ≪norske≫:

1. Den hellige Olav
2. Den hellige Sunniva
3. Den hellige Hallvard
4. Den hellige Eystein av Nidaros
5. Den hellige Magnus Orknøyjarl
6. Den hellige Torfinn av Hamar
7. Den hellige Ragnvald Orknøyjarl
8. Den hellige Hakon V Magnusson
9. Den hellige Gudmund
10. Den hellige Thorlak

De to sistnevnte er riktignok islandske , men kan likevel regnes med i den norske helgenrekken. Island var bosatt av nordmenn og en integrert del av kongeriket Norge pa denne tiden. Derimot var Sunniva, ifølge legenden, irsk, men regnes likevel som norsk, da hun og hennes følge hadde slatt seg ned pa Selja hvor hun ifølge legenden omkom da hulen hun søkte tilflukt i, falt sammen.

Foruten disse mest kjente fantes det ogsa et vell av lokale helgener, sakalte bygdehelgener, deriblant St. Gudmund fra Romerike , St. Tarald av Seljord , Sta. Tove av Tuddal, St. Tollef Saleman fra Tinn, St. Lidvor fra Setesdalen , ≪Helligtøri≫ fra Skjelsø ved Risør , ≪ St. Margrethe ≫ som ble brent pa Nordnes i Bergen ), St. Even og St. Thorleif.

I tillegg til de ovennevnte førreformatoriske helgener har man dessuten Karl Schilling , som enna ikke har blitt fullt ut helligkaret, men som har en pagaende (skjønt muligens ikke veldig aktiv) kanoniseringsprosess. Han har hittil fatt tittelen ≪ærverdig≫, steget før saligkaring.

Den ortodokse tradisjon regner ogsa med tusenvis av helgener, hvorav 4 ≪norske≫:

1. Den hellige Olav
2. Den hellige Sunniva
3. Den hellige Hallvard
4. Den hellige Trifon av Petsamo

Snorre forteller at to av de norske kongene som ble drept under borgerkrigene , ble æret som helgener etter sin død. Den ene var Harald Gille som blant mye annet hadde lemlestingen av Magnus Blinde og henrettelsen av en biskop pa samvittigheten, og selv ble drept mens han overnattet hos sin frille Tora i Bergen ? mens den andre var hans sønn Øystein Haraldsson , som herjet Orknøyene som i vikingenes dager. Livsførselen deres gjør pastanden om deres hellighet uforklarlig, med mindre man tenker seg at folk fryktet at de ville ga igjen, og hapet a gjøre deres ander forsonlig stemt ved a ære dem. ^[3]

Jean Calvin avskrev helgenkultusen, mens Martin Luther kalte praksisen ≪ Antikrists misbruk≫. I protestantisme var syndefallet sa totalt at ikke noe menneske er mer hellig enn det annet, ettersom frelse angivelig skjer av Guds nade ved tro, uavhengig av personens gjerninger. Syndefallet og arvesynden gjennomtrenger i protestantismen alt i en slik grad at all handling gjelder for synd; bønn og bibellesning like mye som løgn og hor , for mennesket er angivelig uansett en synder. ≪Helgen≫ betyr ikke ≪syndefri≫, men at Kristus angivelig har tatt skikkelse i et menneske. ^[4]

Referanser [ rediger | rediger kilde ]

Eksterne lenker [ rediger | rediger kilde ]

• Helgen , artikkel hos Store norske leksikon
• Hjelp fra oven: helgener i middelalderen , artikkel hos Norgeshistorie.no
• Virket helgener? , artikkel hos Norgeshistorie.no
• Helgener og kirkededikasjoner i middelalderen av Pernille H. Fredriksen, hovedfagsoppgave i historie ved Universitetet i Oslo høsten 2004