Se ogsa maleriet ≪Haugianerne≫

Haugianismen (eller Hauges Venner) er en norsk kristen lekmannsbevegelse som var sterkest tidlig pa 1800-tallet , og som opprinnelig ble forkynt av lekmannen Hans Nielsen Hauge . Tilhengere ble kalt haugianere og bestod for det meste av bønder . Bevegelsen pavirket norsk samfunnsliv i betydelig grad. Av myndighetene ble den ansett som en trussel, og Hauge ble arrestert en rekke ganger.

Bevegelsen gikk pa 1900-tallet i hovedsak inn i Det norske lutherske Indremisjonsselskap , som fra 2001 inngar i Normisjon .

Opphav [ rediger | rediger kilde ]

Hans Nielsen Hauge ( 1771 - 1824 ), bondesønn fra Tune i Østfold , fikk 5. april 1796 en apenbaring der han ble kalt til a ≪ bekjenne Herrens navn for menneskene og formane dem til a omvende seg. ≫ ^[1] Dette ble starten pa haugianismen.

Hauge forfattet flere skrifter og reiste rundt i Norge som lekpredikant . Etter hvert fikk han stadig flere tilhengere, som ble kalt haugianere etter predikantens etternavn.

Pa Hauges tid gjaldt konventikkelplakaten , en lov fra 1741 som forbød lekfolk a drive forkynnelse og holde religiøse forsamlinger (≪ konventikler ≫). Hauge mente derimot at den norske kirke ikke forkynte den kristne læren rett, og med utgangspunkt i Luthers tanker om det allmenne prestedømmet, mente han at hvem som helst hadde rett til a forkynne Guds ord. Dette førte til at Hauge flere ganger ble arrestert, og tilbrakte flere ar i tukthus . ^[2]

Haugianismens lære [ rediger | rediger kilde ]

Haugianismen tok sikte pa omvendelse og helliggjørelse. I de kristne lærespørsmalene var Hauge ortodoks (opprinnelig) luthersk , og tolket den lutherske læren svært strengt. Hauge forkynte at det a gjøre gode gjerninger var det viktigste med troen. ^[1] Det ble altsa lagt stor vekt pa praktisk arbeid. Haugianismen tok utgangspunkt i en pietistisk kristendomsforstaelse. Dette var en alvorlig og inderlig form for religionsutøvelse. Bare dersom man følte en dyp og ektefølt anger over syndene sine, kunne man ha hap om frelse . Nar man sa var omvendt til ≪sann kristendom≫, matte man holde seg pa den smale sti. Sanselig nytelse og verdslige gleder kunne gi urene tanker og føre en bort fra Gud. Man matte vurdere konsekvensene for livet i det hinsidige i alt man foretok seg i det jordiske livet. ^[2]

Haugianerne [ rediger | rediger kilde ]

Pa 1800-tallet var tre norske folkebevegelser med utspring i bondesamfunnet merkbare: Haugianerne, thranittene og bondevennene . Haugianerbevegelsen var den eldste og oppstod pa slutten av 1700-tallet som et opprør mot datidens geistlighet og byenes handelsprivilegier. ^[3] Haugianerne var bade et arbeids- og trosfellesskap, et vennesamfunn der medlemmene støttet hverandre bade religiøst og økonomisk. Hauge utpekte lokale religiøse ledere av begge kjønn, og gav retningslinjer for den religiøse virksomheten. Innenfor bevegelsen ble det ogsa lagt til rette for arrangerte ekteskap . Hauge skaffet pengestøtte og borgerbrev sa medlemmene kunne drive næringsvirksomhet , først og fremst sagbruk og papirfabrikker , eller handel .

Thranitter og bondevenner organiserte seg i formelle foreninger med et sentralt lederskap, slik vi er vant med. Haugianerne derimot hadde ingen egentlig organisering, men fungerte ved hjelp av et nettverk som dekket store deler av landet. I omrader der de var mange nok, stiftet Hauge ≪vennesamfunn≫, ikke formelle foreninger med innmelding og kontingent, men en type lag ledet av sakalt ≪eldste≫, som pa tross av navnet tvert om ofte var unge menn. Han var ikke opptatt av at de skulle være lokalkjente. Tvert om drev han utplassering av de flinkeste av tilhengerne sine, dit han mente de kunne gjøre mest nytte for seg. Slik sendte han Ole Svanøe fra Al til Nordfjord for a drive det store Svanøy-godset som Hauge hadde kjøpt opp. Hans Bacherud ble sendt fra Hedmark til Kristiansand , der Hauge i 1803 startet trykkeri som skulle utgi skriftene hans. Trykkeriet skulle drives av Chr. Grøndahl som Hauge hadde sendt til København , der han ble utdannet til boktrykker . ^[4] Hauge var datidens norske forfatter med størst utbredelse, med 33 utgitte bøker, samt skrifter i 200.000 eksemplarer, den gang den norske befolkning talte 850 000. I Eiker fikk Hauge i gang papirmølle pa Fredfoss, og sin bror Mikkel Hauge til a drive den. I Eiker og Hallingdal møtte Hauge ellers merkbar motstand fra politi og presteskap, en gang satt han fengslet noen dager i Hokksund . ^[5]

Biskop Nordahl Brun i Bergen mistenkte ikke Hauge for a være til fare for staten, men beskrev ham som ≪ intet mindre enn en bokholder for en sakalt samfunnskasse...I en tid av mindre enn et halvt ar kjøpte de Svanøy for 12.000 riksdaler, Strusshamn med kirke for 11.000 riksdaler, et skip for 3.000 riksdaler, for uten atskillige jekter ...Hvor alle disse penger kommer fra, begriper ingen. ≫ Vendepunktet kom da en av Hauges skippere ble tatt i 1804 for a ha drevet handel ved Senja uten privilegium. Spesielt handelsstanden i Bergen mislikte denne konkurransen. Na ble haugianernes aktiviteter underkastet offentlig granskning. Hauge selv hadde vært arrestert ti ganger pa sine reiser. Andre lekpredikanter ble ogsa arrestert som løsgjengere, slik at de kunne straffes etter forordningen om tjenestetvang og konventikkelplakaten. Hauge ble aldri dømt for bedrageri eller organisering av økonomisk fellesskap, men et tett samarbeid haugianerne imellom ma ha eksistert. Sa sent som i 1860 pagikk en polemikk i Norsk Kirketidende der ledende haugianerne prøvde a tilbakevise slike pastander fra en jurist. Penger ble ogsa overført gjennom innbyrdes giftermal , siden haugianere ofte giftet seg med hverandre og dermed dannet allianser , og da de var svært driftige, forrentet fortjenesten seg raskt. ^[6]

Haugianerne var hovedsakelig bønder, og fantes over hele Norge, men bevegelsens sentra var Eiker, Drammen , Stavanger og Bergen . Sara Oust fra Vingelen i Nord-Østerdal møtte bevegelsen for første gang da hun jobbet pa Røros Kobberverk i 1799. Hun blir omtalt som kanskje den mest kjente og avholdte av pioner-predikantene. ^[7] Tre av eidsvollmennene i riksforsamlingen pa Eidsvoll i 1814 - John Hansen Sørbrøden , Christopher Borgersen Hoen og Ole Rasmussen Apeness - var haugianere. ^[8] Hoen ble senere en drivkraft bak opphevelsen av konventikkelplakaten i 1842 .

Ifølge NHH -professor Fritz Hodne skapte Hans Nielsen Hauge mer enn 7.000 arbeidsplasser, og hans følgere utgjorde ett av 1800-tallets største og meste effektive næringsnettverk for mindre og mellomstore bedrifter. Hauge finansierte sine prosjekter ved hardt arbeid og lan, spesielt fra kjøpmenn pa Bryggen i Bergen . Dette innebar stor risiko; den gang var det vanlig a stille minst halvparten av forretningskapitalen som egenkapitel - mens Hauge opererte med mindre enn fire prosent, jfr gjennomgang av regnskapene hans fra rettssaken mot ham 1804-14. ^[9]

Antallet kan ha vært mellom 30.000 og 50.000 i løpet av 1830-tallet. Med haugianernes intellektuelle og materielle ressurser, visste de a gjøre seg gjeldende ogsa i omrader der de var fa. ^[10] Ole Gabriel Ueland ble innvalgt av haugianerne, sammen med viktige haugianerbønder som Mikkel Nilsson Grendahl og mange andre. Bondepolitikerne var enten haugianere eller pavirket av dem. I lokalpolitikken satt haugianere ofte i formannskap eller ordførerstillinger, slik som lekpredikanten Knut Henriksen Dybsjord (1809-66) ^[11] som ble ordfører i Al og Hol i 1850. I 1815 hadde myndighetene opphørt a tenke pa haugianerne som en trussel, og da det norske bibelselskap ble stiftet i 1816 av prester og lekfolk, ble bade Hauge og andre ledere i bevegelsen med. Teologiprofessor Hersleb og Hauge ble etter hvert nære venner. Biskop Pavels refererte til en prest som hadde uttalt om haugianerne at ≪ deres religiøse svermerie er ophørt og gaaet over til gavnlig virksomhed, men...frygter...at de herefter ville udgjøre en politisk sect, der vil gjøre sig til det princip at nedtrykke embedsclassen ≫. ^[12]

Pa den tid møtte haugianerne sterk motstand fra andre lekmannsbevegelser, slik som ≪de sterkt-troende≫, ledet av Knud Spødervold , som i tillegg angrep kvekere , grundtvigianere , statskirkeprester og herrnhutere . Ogsa mystikeren Hans Feigum som opprinnelig selv var haugianer, ^[13] kritiserte dem for deres opptatthet av handel og fortjeneste. ^[14]

Ett eksempel pa haugianernes fremdrift er Ole Andreas Devold pa Sunnmøre som fikk opplæring i trikotasje og tekstilfarging av Hauge selv. Dermed var familien Devold rustet for a starte en av Norges mest fremtredende tekstilfabrikker i 1853. Familien tok samfunnsansvar, og fikk bygd arbeiderboliger av god kvalitet, sykestue, kirke og bedehus . De innførte arbeidsledighetstrygd og alderstrygd mange tiar før arbeiderbevegelsen fikk igjennom dette pa landsbasis. ^[15] Bare noen ar etter at Thomas Edison fant opp lyspæren , ble det montert 125 lyspærer i Devolds veveri. I 1868 flyttet Devold produksjonen fra Alesund til Langevag , der han ikke bare bygde en fabrikk, men ogsa en av Norges første kraftstasjoner i 1883. Her hadde turbinen 70 hestekrefter og likestrømsgenerator som sørget for belysning i veveriet, det første elektriske lyset pa Sunnmøre. ^[16]

Fra 1840-arene ble den moderne indremisjons - og misjonsbevegelsen grunnlagt, og haugianerne gikk etter hvert opp i denne. ^[2]

Haugianere i kulturen [ rediger | rediger kilde ]

Haugianismen har ogsa satt spor i kunst og kultur . Mest kjent er kanskje Adolph Tidemands maleri Haugianerne fra 1848 . Bevegelsen er ogsa tema i flere av Alexander Kiellands romaner , spesielt Skipper Worse ( 1882 ). ^[8] Hans Nielsen Hauges liv ble ogsa dramatisert i den norske spillefilmen Hans Nielsen Hauge i 1961 .

Referanser [ rediger | rediger kilde ]

Eksterne lenker [ rediger | rediger kilde ]

• Hauge-bevegelsen , artikkel hos Store norske leksikon
• Lekmannsrørsla , artikkel hos Norgeshistorie.no