- Se ogsa maleriet
≪Haugianerne≫
Haugianismen
(eller
Hauges Venner)
er en norsk
kristen
lekmannsbevegelse
som var sterkest tidlig pa
1800-tallet
, og som opprinnelig ble forkynt av
lekmannen
Hans Nielsen Hauge
. Tilhengere ble kalt haugianere og bestod for det meste av
bønder
. Bevegelsen pavirket norsk samfunnsliv i betydelig grad. Av myndighetene ble den ansett som en trussel, og Hauge ble arrestert en rekke ganger.
Bevegelsen gikk pa
1900-tallet
i hovedsak inn i
Det norske lutherske Indremisjonsselskap
, som fra 2001 inngar i
Normisjon
.
Hans Nielsen Hauge
(
1771
-
1824
), bondesønn fra
Tune
i
Østfold
, fikk
5. april
1796
en
apenbaring
der han ble kalt til a ≪
bekjenne Herrens navn for menneskene og formane dem til a omvende seg.
≫
[1]
Dette ble starten pa haugianismen.
Hauge forfattet flere skrifter og reiste rundt i
Norge
som
lekpredikant
. Etter hvert fikk han stadig flere tilhengere, som ble kalt haugianere etter predikantens etternavn.
Pa Hauges tid gjaldt
konventikkelplakaten
, en lov fra
1741
som forbød
lekfolk
a drive forkynnelse og holde religiøse forsamlinger (≪
konventikler
≫). Hauge mente derimot at
den norske kirke
ikke forkynte den kristne læren rett, og med utgangspunkt i
Luthers
tanker om det allmenne prestedømmet, mente han at hvem som helst hadde rett til a forkynne
Guds
ord. Dette førte til at Hauge flere ganger ble arrestert, og tilbrakte flere ar i
tukthus
.
[2]
Haugianismen tok sikte pa omvendelse og helliggjørelse. I de kristne lærespørsmalene var Hauge
ortodoks
(opprinnelig)
luthersk
, og tolket den lutherske læren svært strengt. Hauge forkynte at det a gjøre gode gjerninger var det viktigste med troen.
[1]
Det ble altsa lagt stor vekt pa praktisk arbeid. Haugianismen tok utgangspunkt i en
pietistisk
kristendomsforstaelse. Dette var en alvorlig og inderlig form for religionsutøvelse. Bare dersom man følte en dyp og ektefølt anger over
syndene
sine, kunne man ha hap om
frelse
. Nar man sa var omvendt til ≪sann kristendom≫, matte man holde seg pa den smale sti. Sanselig nytelse og verdslige gleder kunne gi urene tanker og føre en bort fra Gud. Man matte vurdere konsekvensene for livet i det hinsidige i alt man foretok seg i det jordiske livet.
[2]
Pa 1800-tallet var tre norske folkebevegelser med utspring i bondesamfunnet merkbare: Haugianerne,
thranittene
og
bondevennene
. Haugianerbevegelsen var den eldste og oppstod pa slutten av 1700-tallet som et opprør mot datidens geistlighet og byenes handelsprivilegier.
[3]
Haugianerne var bade et arbeids- og trosfellesskap, et vennesamfunn der medlemmene støttet hverandre bade religiøst og økonomisk. Hauge utpekte lokale religiøse ledere av begge kjønn, og gav retningslinjer for den religiøse virksomheten. Innenfor bevegelsen ble det ogsa lagt til rette for
arrangerte ekteskap
. Hauge skaffet pengestøtte og
borgerbrev
sa medlemmene kunne drive
næringsvirksomhet
, først og fremst
sagbruk
og
papirfabrikker
, eller
handel
.
Thranitter og bondevenner organiserte seg i formelle foreninger med et sentralt lederskap, slik vi er vant med. Haugianerne derimot hadde ingen egentlig organisering, men fungerte ved hjelp av et nettverk som dekket store deler av landet. I omrader der de var mange nok, stiftet Hauge ≪vennesamfunn≫, ikke formelle foreninger med innmelding og kontingent, men en type lag ledet av sakalt ≪eldste≫, som pa tross av navnet tvert om ofte var
unge
menn. Han var ikke opptatt av at de skulle være lokalkjente. Tvert om drev han utplassering av de flinkeste av tilhengerne sine, dit han mente de kunne gjøre mest nytte for seg. Slik sendte han
Ole Svanøe
fra
Al
til
Nordfjord
for a drive det store
Svanøy-godset
som Hauge hadde kjøpt opp. Hans Bacherud ble sendt fra
Hedmark
til
Kristiansand
, der Hauge i 1803 startet trykkeri som skulle utgi skriftene hans. Trykkeriet skulle drives av Chr. Grøndahl som Hauge hadde sendt til
København
, der han ble utdannet til
boktrykker
.
[4]
Hauge var datidens norske forfatter med størst utbredelse, med 33 utgitte bøker, samt skrifter i 200.000 eksemplarer, den gang den norske befolkning talte 850 000. I
Eiker
fikk Hauge i gang papirmølle pa Fredfoss, og sin bror Mikkel Hauge til a drive den. I Eiker og Hallingdal møtte Hauge ellers merkbar motstand fra politi og presteskap, en gang satt han fengslet noen dager i
Hokksund
.
[5]
Biskop Nordahl Brun
i Bergen mistenkte ikke Hauge for a være til fare for staten, men beskrev ham som ≪
intet mindre enn en
bokholder
for en sakalt samfunnskasse...I en tid av mindre enn et halvt ar kjøpte de Svanøy for 12.000 riksdaler,
Strusshamn
med kirke for 11.000 riksdaler, et skip for 3.000 riksdaler, for uten atskillige
jekter
...Hvor alle disse penger kommer fra, begriper ingen.
≫ Vendepunktet kom da en av Hauges skippere ble tatt i 1804 for a ha drevet handel ved
Senja
uten privilegium. Spesielt handelsstanden i Bergen mislikte denne konkurransen. Na ble haugianernes aktiviteter underkastet offentlig granskning. Hauge selv hadde vært arrestert ti ganger pa sine reiser. Andre lekpredikanter ble ogsa arrestert som løsgjengere, slik at de kunne straffes etter forordningen om tjenestetvang og konventikkelplakaten. Hauge ble aldri dømt for
bedrageri
eller organisering av økonomisk fellesskap, men et tett samarbeid haugianerne imellom ma ha eksistert. Sa sent som i 1860 pagikk en
polemikk
i
Norsk Kirketidende
der ledende haugianerne prøvde a tilbakevise slike pastander fra en jurist. Penger ble ogsa overført gjennom innbyrdes
giftermal
, siden haugianere ofte giftet seg med hverandre og dermed dannet
allianser
, og da de var svært driftige, forrentet fortjenesten seg raskt.
[6]
Haugianerne var hovedsakelig bønder, og fantes over hele Norge, men bevegelsens sentra var Eiker,
Drammen
,
Stavanger
og
Bergen
.
Sara Oust
fra
Vingelen
i
Nord-Østerdal
møtte bevegelsen for første gang da hun jobbet pa
Røros Kobberverk
i 1799. Hun blir omtalt som kanskje den mest kjente og avholdte av pioner-predikantene.
[7]
Tre av
eidsvollmennene
i
riksforsamlingen pa Eidsvoll
i
1814
-
John Hansen Sørbrøden
,
Christopher Borgersen Hoen
og
Ole Rasmussen Apeness
- var haugianere.
[8]
Hoen ble senere en drivkraft bak opphevelsen av
konventikkelplakaten
i
1842
.
Ifølge
NHH
-professor
Fritz Hodne
skapte Hans Nielsen Hauge mer enn 7.000 arbeidsplasser, og hans følgere utgjorde ett av 1800-tallets største og meste effektive næringsnettverk for mindre og mellomstore bedrifter. Hauge finansierte sine prosjekter ved hardt arbeid og lan, spesielt fra kjøpmenn pa
Bryggen i Bergen
. Dette innebar stor risiko; den gang var det vanlig a stille minst halvparten av forretningskapitalen som egenkapitel - mens Hauge opererte med mindre enn fire prosent, jfr gjennomgang av
regnskapene
hans fra rettssaken mot ham 1804-14.
[9]
Antallet kan ha vært mellom 30.000 og 50.000 i løpet av 1830-tallet. Med haugianernes intellektuelle og materielle ressurser, visste de a gjøre seg gjeldende ogsa i omrader der de var fa.
[10]
Ole Gabriel Ueland
ble innvalgt av haugianerne, sammen med viktige haugianerbønder som
Mikkel Nilsson Grendahl
og mange andre. Bondepolitikerne var enten haugianere eller pavirket av dem. I lokalpolitikken satt haugianere ofte i
formannskap
eller ordførerstillinger, slik som lekpredikanten Knut Henriksen Dybsjord (1809-66)
[11]
som ble
ordfører
i Al og Hol i 1850. I 1815 hadde myndighetene opphørt a tenke pa haugianerne som en trussel, og da
det norske bibelselskap
ble stiftet i 1816 av prester og lekfolk, ble bade Hauge og andre ledere i bevegelsen med.
Teologiprofessor Hersleb
og Hauge ble etter hvert nære venner.
Biskop Pavels
refererte til en prest som hadde uttalt om haugianerne at ≪
deres religiøse svermerie er ophørt og gaaet over til gavnlig virksomhed, men...frygter...at de herefter ville udgjøre en politisk sect, der vil gjøre sig til det princip at nedtrykke
embedsclassen
≫.
[12]
Pa den tid møtte haugianerne sterk motstand fra andre lekmannsbevegelser, slik som ≪de sterkt-troende≫, ledet av
Knud Spødervold
, som i tillegg angrep
kvekere
,
grundtvigianere
, statskirkeprester og
herrnhutere
. Ogsa
mystikeren
Hans Feigum som opprinnelig selv var haugianer,
[13]
kritiserte dem for deres opptatthet av handel og fortjeneste.
[14]
Ett eksempel pa haugianernes fremdrift er
Ole Andreas Devold
pa
Sunnmøre
som fikk opplæring i
trikotasje
og tekstilfarging av Hauge selv. Dermed var familien Devold rustet for a starte en av Norges mest fremtredende
tekstilfabrikker
i 1853. Familien tok samfunnsansvar, og fikk bygd
arbeiderboliger
av god kvalitet, sykestue, kirke og
bedehus
. De innførte
arbeidsledighetstrygd
og
alderstrygd
mange tiar før
arbeiderbevegelsen
fikk igjennom dette pa landsbasis.
[15]
Bare noen ar etter at
Thomas Edison
fant opp
lyspæren
, ble det montert 125 lyspærer i Devolds veveri. I 1868 flyttet Devold produksjonen fra
Alesund
til
Langevag
, der han ikke bare bygde en fabrikk, men ogsa en av Norges første
kraftstasjoner
i 1883. Her hadde
turbinen
70
hestekrefter
og
likestrømsgenerator
som sørget for belysning i veveriet, det første elektriske lyset pa Sunnmøre.
[16]
Fra
1840-arene
ble den moderne
indremisjons
- og misjonsbevegelsen grunnlagt, og haugianerne gikk etter hvert opp i denne.
[2]
Haugianismen har ogsa satt spor i
kunst
og
kultur
. Mest kjent er kanskje
Adolph Tidemands
maleri
Haugianerne
fra
1848
. Bevegelsen er ogsa tema i flere av
Alexander Kiellands
romaner
, spesielt
Skipper Worse
(
1882
).
[8]
Hans Nielsen Hauges liv ble ogsa dramatisert i den norske
spillefilmen
Hans Nielsen Hauge
i
1961
.
- ^
a
b
Molland, Einar & Bloch-Hoell, Nils Egede. (2016, 8. juni).
Hans Nielsen Hauge: norsk legpredikant
. I
Store norske leksikon
. Hentet 19. desember 2016.
- ^
a
b
c
Norgeshistorie.no
, Bjørg Seland:
≪Haugianerne≫
. Hentet 19. des. 2016.
- ^
Tore Pryser
:
Norsk Historie 1814-1860
(s. 313), Det norske samlaget, Oslo 1985,
ISBN 82-521-5547-2
- ^
Tore Pryser:
Norsk Historie 1814-1860
(s. 314-16)
- ^
Arne Eide: ≪Haugespelet dro fullt hus≫,
Bygdeposten
8. juli 2014
- ^
Tore Pryser:
Norsk Historie 1814-1860
(s. 316-17)
- ^
Finn Wiig Sjursen
Den Haugianske periode, 1796-ca 1850. nr 5 : Artikler om Hans Nielsen Hauge
, s 114
- ^
a
b
Bloch-Hoell, Nils Egede. (2014, 15. november).
Haugianere
. I
Store norske leksikon
. Hentet 19. desember 2016.
- ^
Ola Grytten
: ≪Bedriftsetablering til etterfølgelse≫,
Bergens Tidende
6. mars 2016
- ^
Tore Pryser:
Norsk Historie 1814-1860
(s. 314)
- ^
Knut Henriksen Dybsjord
- ^
Tore Pryser:
Norsk Historie 1814-1860
(s. 314-18)
- ^
≪feigianismen≫ i
Store norske leksikon
pa snl.no. Hentet 4. mai 2023 fra
[1]
- ^
Tore Pryser:
Norsk Historie 1814-1860
(s. 321)
- ^
Ola Grytten: ≪Bedriftsetablering til etterfølgelse≫,
Bergens Tidende
6. mars 2016
- ^
≪Devoldfabrikkens egen kraftstasjon≫