Øst-Finnmark ble frigjort
fra tysk okkupasjon høsten 1944, da sovjetiske soldater ankom
Bjørnevatn
25. oktober 1944. I resten av
Troms
og
Finnmark
kom frigjøringen først 8. mai 1945. Etter
tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms
forble resten av Finnmark og Nord-Troms i stor grad ingenmannsland delvis under tysk kontroll. Den norske regjeringen i London etablerte allerede i november 1944 kontakt med sivile myndigheter i Øst-Finnmark. Ifølge fylkesmann
Peder Holt
hadde det vært uten problemer a samarbeide med de sovjetiske soldatene.
Varen 1944 hadde sovjetiske styrker overtaket ved fronten mot Finland og USA presset pa for at Finland skulle innlede fredsforhandlinger med Sovjetunionen. Sovjetiske styrker innledet et stort angrep pa den finske fronten 9. juni 1944 og erobret
Det karelske neset
og
Viborg
.
Mannerheim
ble 4. august valgt til president og 4. september var det vapenhvile. Tyskland var forberedt pa at Finland ville gi opp og hadde planer for tilbaketrekning fra Lappland og Finnmark. Den tysk-finske alliansen opphørte 2. september og Finland var ifølge fredsbetingelsene med Sovjetunionen forpliktet til a sørge for at alle tyske styrker hadde forlatt landet innen 15. september. Etter kamper mellom tyske og finske styrker ved Tornea og Rovaniemi trakk de tyske styrkene seg unna. Hitler godkjente 3. oktober
Operasjon Nordlicht
og tilbaketrekningen fra finsk Lappland begynte midt i oktober. Tilbaketrekningene skjedde via
Ivalo
-
Karasjok
og
Karesuando
-
Skibotn
.
[1]
Etter landgangen i Normandie i juni 1944 fryktet Tyskland at de allierte kunne sette inn sjøstridskrefter mot Nord-Norge. Kystforsvaret i Finnmark ble derfor holdt operativt sa lenge som mulig.
[1]
Omkring 200 norsk partisaner hadde fra 1941 sendte rapporter om tyske stillinger, infrastruktur og skipsbevegelser til Sovjetunionen. Omkring 50 av partisanene hadde vært i Sovjetunionen pa opplæring i spionvirksomuet. Partisanenes virksomhet bidro til Sovjets frigjøring av Øst-Finnmark.
[2]
Norske partisaner hoppet høsten 1944 ut i fallskjerm bak tyske linjer for a forberede sovjetisk landgang pa Varangerhalvøya. Blant disse var
Dagny Sibblund
(som kan ha vært Norges første kvinnelige fallskjermhopper) og
Trygve Eriksen
.
[3]
Pa
Murmanskfronten
sto de tyske styrkene i 1944 langs den samme linjen som de hadde holdt siden 1941. Pa sovjetisk side sto den 14. arme med seks divisjoner og atte brigader oppmarsjert. Dette utgjorde omkring 100 000 soldater, 2000 artilleri og bombekastere, 125 stridsvogner og 1000 fly. Sovjetisk styrker angrep 7. oktober i retning
Luostari
-
Petsamo
som ble inntatt 15. oktober. Tyske styrker trakk seg tilbake over
Korpfjellet
til
Tarnet
i
Sør-Varanger
. Sovjetiske styrker angrep pa nytt 18. oktober i retning
Grense Jakobselv
,
Boris Gleb
og
Salmijarvi
. Tyske styrker sto 22. oktober langs en linje
Jarfjord
-Harefoss-
Pasvikelven
. Stillingene oppbygget av tyske styrker over 3 ar ble inntatt pa 14 dager. De tyske styrkene forsøkte a holde Kirkenes sa lenge som mulig for a fa gjennomført evakuering av styrker og materiell. Soldater ble av sikkerhetshensyn evakuert over land (riksvei 50), mens materiell og forsyninger ble fraktet sjøveien. Av omkring 100 000 tonn forsyninger i og rundt Kirkenes ble bare en tredjedel reddet, resten ble ødelagt. Tidlig 23. oktober gikk sovjetisk marineinfanteri i land ved Kobholmfjorden, og de rykket frem mot Lille Jarfjord og mot Tarnet. I Pasvik gikk sovjetiske styrker over elven ved Trangsund og Fossgard. Ved Brattli-Solli-Neverskrukkevann var det kraftige kamper og sovjektisk fremrykning stanset opp. Ved
Elvenes
ble ogsa sovejtisk fremrykning hindret av tysk motstand, og sovjetiske styrker krysset Jarfjorden for a angripe fra nord og tyske styrker trakk vest om elven og sprengte broen ved Elvenes - sovjetiske styrker lyktes ikke a krysse elven ved Elvenes og styrken ble omdirigert mot Kirkenes over
Bøkfjorden
. Sovjetisk fremrykning langs Pasvik-veien fortsatt i retning
Bjørnevatn
24. oktober.
Natt til 25. oktober gikk sovjetisk marineinfanteri i land ved
Holmengrafjorden
og møtte ingen motstand ved Bøkfjorden fyr (som var forlatt av tyske styrker). Klokken 5 om morgenen 25. oktober begynte sovjetiske styrker a ta seg over
Bøkfjorden
fra
Jakobsnes
og med støtte av artilleri lykkes det sovjetiske styrker rykke inn i Kirkenes. Byen sto i brann. Fra Bjørnevatn i sør rykket flere sovjetiske styrker frem og midt pa dagen var de tyske styrkene i Kirkenes nedkjempet. Om kvelden 25. oktober gikk sovjetiske styrker over Langfjorden og etter kort kamp ble
Høybuktmoen
frigjort 26. oktober.
[1]
Tyske styrker begynte tilbaketrekning fra Varangerhalvøya 26. oktober. Ved
Neiden
sto 26. oktober et tysk regiment som hadde trukket seg vest for elven og sprengt broen. Tidlig 27. oktober angrep en sovjetisk skibrigade og det var hard kamp hele dagen, før sovjetiske soldater krysset elven ved Veineset og tyske styrker trakk seg noe tilbake mot Hauksjø. En tysk bataljon trakk seg tilbake fra
Karlebotn
2. november. De siste kampene mellom tyske og sovjetiske styrker pa norsk jord var i
Varangerbotn
6. november. Etter a sprengt broen over
Tana elv
forlot tyske styrker
Tana
7. november. Sovjetiske styrker nadde
Rustefjelbma
8. november og stanset fremrykningen der.
[1]
I kampene i Norge fra 18.oktober 1944 mistet, i henhold til den sovjetiske generalstabens data, som ble lagt frem for den norske regjeringen i januar 1945, 611 soldater og offiserer livet, mens 1501 ble saret.
[4]
Totalt 15 773 sovjetiske offiserer og soldater ble drept eller saret i hele offensiven, de fleste altsa pa sovjetisk side av grensen.
[1]
Fra Kirkenes, Karasjok og Skibotn var hovedveien mot
Lyngen
fullpakket dag og natt med marsjerende soldater og militære kjøretøy. De fleste tyske soldatene forlot Finnmark til fots. 18. desember ble den tyske styrken i Kautokeino trukket tilbake. Ved nyttar 1944-1945 hadde de fleste tyske soldater passert Lyngen. I februar 1945 pagikk fortsatt utskiping av materiell og forsyninger fra Alta og Hammerfest.
[1]
Den tyske overkommandoen bestemt 28. oktober at alt øst for Lyngen skulle raseres og befolkningen evakueres for a hemme allierte operasjoner i omradet. General
Rendulic
fikk ansvaret for den brente jords taktikk i omradet. Bare noen steder i Varanger trakk tyske styrker seg sa raskt tilbake at nedbrenningen ikke ble helt gjennomført.
[1]
Norske styrker - Finnmarksbrigaden
[
rediger
|
rediger kilde
]
Regjeringen i London bestemte i oktober 1944 a sette inn de første regulære norske styrkene pa norsk jord. Avsnittskommando Finnmark og 2. Bergkompani av den norske brigaden kom til Murmansk 6. november og til Kirkenes 10. november, og ble satt inn ved Rustefjelbma 27. november. Styrken sto under sovjetisk kommando til 6. februar 1945. Befolkningen i Finnmark og sovjeterne skal ha vært forbauset over hvor liten den norske styrken var.
[1]
Fa dager etter frigjøringen av Kirkenes meldte 1500 innbyggere seg som frivillige til de norske styrkene.
[3]
Det var stor mangel pa vapen og utstyr. Etter hvert ble Finnmarksbrigaden bygget opp til 2700 soldater. Vinteren og varen drev de norske soldatene patruljevirksomhet pa vidda, langs kysten og langs veiene. Den norske styrkens arbeid ble sterkt hemmet av ødeleggelsen i landsdelen og de disponerte bare fiskeskøyter slik at tyske styrker hadde kontroll pa sjøen.
[1]
|
---|
Bakgrunn
| |
---|
Krigføring
| |
---|
Fanger og
flyktninger
| |
---|
Okkupasjonsmyndigheter
| |
---|
Motstand
| |
---|
I eksil
| |
---|
Frigjøring
og etterspill
| |
---|
Personer
| pa norsk side
| |
---|
pa nazistisk side
| |
---|
|
---|
Annet
| |
---|
|
Autoritetsdata