Epos
eller
episk diktning
(epikk) (avledet fra det
greske
adjektiv
?πικ?? (
epikos
), fra ?πο? (
epos
) ≪ord, fortelling, dikt≫
[1]
, eller ≪et uttalt ord, utsagn≫
[2]
) er et lengre fortellende
dikt
som omhandler
heroiske
dader og hendelser som har en viss storhet og er av betydning for en
kultur
eller
nasjon
.
[3]
Epos er antagelig det eldste og mest opprinnelige av de litterære sjangre, den
sjanger
hvor ≪et folk vakner til andelig liv≫.
[4]
Det er vanlig skille mellom muntlige og skriftlige epos.
Iliaden
og
Odysseen
,
Beowulf
, og
Rolandskvadet
er epos som tilhørte
den muntlige litteratur
før de ble nedskrevet.
[5]
Æneiden
,
Os Lusiadas
,
Det befridde Jerusalem
(
La Gerusalemme liberata
) og
Det tapte paradis
tilhører den andre kategori. En annen, og kanskje mer tvilsom, mate a skille disse to er som
folkeepos
med et antatt kollektivt forfatterskap som bevarer minnet om en mytisk eller
legendarisk
fortid, og
kunsteposet
, som kan tilbakeføres til en bestemt forfatter. Disse to kategoriene epos har en del særegne trekk som skiller dem fra hverandre ved at skriftlig eller kunsteposet henvender seg til en lesers mer nøyaktige oppmerksomhet, men det sier ikke noe om diktets poetiske tyngde og
estetikk
.
Det første epos er kjent som de primære epos, eksempelvis den
angelsaksiske
fortellingen
Beowulf
som antagelig hadde en eldre, muntlig tradisjon i sørlige
Norden
før den fant sin endelige, skriftlige form i
England
.
[6]
Senere epos hadde enten disse primære epos som forbilde eller forsøkte a etterligne dem, eksempelvis
John Miltons
Det tapte paradis
, og kan saledes betraktes som litterære eller sekundære epos.
Epos kan ogsa inndeles i flere undertyper: det heroiske epos eller heltedikt (som
Iliaden
og
Rolandskvadet
), det
mytologiske
epos (som forteller om gudenes liv og bedrifter), det
idylliske
epos (hvor det heroiske element mangler og handlingen er lagt til skjønne enger hvor mennesket lever i fred og harmoni med naturen, se
Hyrdediktning
), det
komiske
og
parodiske
epos som enten framstiller ordinære figurer som helter (som
Ludvig Holbergs
Peder Paars
) eller framstiller opphøyde figurer eller begivenheter i et hverdagslig lys (som
Paul Scarrons
Virgile travesti
, en parodi pa
Æneiden
).
[2]
En annen type episk poesi er
epyllion
(flertall
epyllia
), korte epos, et begrep som først ble benyttet pa
1800-tallet
. Det er en kort fortellende dikt med et
romantisk
eller mytologisk tema. Det refererer hovedsakelig til lærde, kortere dikt pa heksameter fra
den hellenistiske epoken
, og tilsvarende dikt komponert av
romere
som
Ovid
og
Catullus
, og senere
engelsk renessanse
pavirket av Ovid. I
Østen
er de mest kjente verkene med episk poesi
Ramayana
og
Mahabharata
som har den samme tyngde i øst som
Iliaden
og
Odysseen
har i den
vestlige
kanon
.
De første epos, folkeeposene, var produkter av
førlitterære
samfunn og muntlige poetiske tradisjoner. I disse tradisjonene ble poesi overført til et publikum og fra framfører til framfører utelukkende pa muntlig vis og virkemidler.
Forskning tidlig pa
1900-tallet
av de levende muntlige episke tradisjoner pa
Balkan
av
Milman Parry
og
Albert Lord
viste at
parataksiske
modell ble benyttet for a komponere og framføre disse diktene. Forskerne demonstrerte at muntlige epos tenderte til a bli konstruert i korte episoder, hver med en likeverdig status, interesse og betydning. Disse støttet memoreringen slik at dikteren eller framføreren gjenkalte hver episode etter hverandre og benyttet fullførte episoder for a gjenkalle hele eposet mens han resiterte det.
Parry og Lord viste ogsa at den mest sannsynlige kilden til skriftlige tekster av eposene til
Homer
var diktat fra muntlig framføring.
Et epos er definert av Harmon og Holman
[7]
som et fortellende dikt i en opphøyd stil som presenterer i handlinger som danner et organisk hele via deres forhold til en sentral heroisk figur og gjennom deres utvikling av episoder betydningsfulle for historien til en nasjon eller kultur. Et forsøk pa fastlase ni hovedtrekk av et epos er følgende:
[7]
- Det apner
in medias res
(≪i midten av ting≫)
- Settingen er omfattende, dekker mange nasjoner, verden eller universet
- Begynner med en pakalling av en
muse
(≪Songdis, syng om den harm som Pelevs-sonen Akilles...≫ i
Iliaden
[8]
og ≪Sangmø, fortell om hin radsnare helt som flakket sa vide,...≫ i
Odysseen
[9]
)
- Det begynner med et utsagn om temaet.
- Inkluderer bruken av
epitet
(tilnavn)
- Inneholder lange lister (episke kataloger).
- Benytter seg av lange og formelle taler.
- Viser guddommelig innblanding i menneskene affærer.
- De fremste heltene legemliggjør kulturens fremste verdier.
Helten deltar gjerne i en syklisk reise eller leting, møter motstandere som forsøker a beseire ham pa hans reise og helten vender til sist hjem betydelig omformet av sin reise. Den episke helt billedgjør egenskaper, utfører dader, og eksemplifisere bestemte moralske verdier som er verdsatt av det samfunnet som eposet har sin opprinnelse i. Mange episke helter er gjentagende figurer som opptrer i flere legender i deres opprinnelige kultur.
Litterære samfunn har ofte kopiert det episke format; de tidligste europeiske eksempler er
Argonautica
, skrevet av
Apollonios
, og
Vergils
Æneiden
, som følger bade stilen og innholdet til Homer. Andre eksempler er
Nonnus
'
Dionysiaca
,
Tulsidas
'
Sri Ramacharit Manas
, som følger stilen og innholdet til
Valmikis
Ramayana
og det
persiske
epos
Shahnameh
av
Ferdowsi
.
Med forskjellig utgangspunkt og mal blir episk poesi fortsatt skrevet i dag av noen fa ambisiøse diktere som blant annet
Ruth Mabanglo
og
Frederick Turner
. En del aspekter opptrer ogsa i lange dikt, som brede perspektiver, betydelig ikkebekjennende innhold, sterk fortelling og dramatiske elementer, hvilket kan bli sett i verkene til
Walt Whitman
,
Henrik Ibsen
,
Nikos Kazantzakis
,
William Carlos Williams
,
Derek Walcott
, og andre.
[10]
Eposet har mye til felles med
ballader
? som
Rolandskvadet
, og
folkeviser
som
Ormen lange
.
Episke dikt
som
Terje Vigen
og
The Rime of the ancient Mariner
er ogsa en videreføring av eposet.
- ^
≪Epic (adj.)≫
,
Online Etymology Dictionary
- ^
a
b
Aarnes, Asbjørn (1977):
Litterært leksikon
, 3. utg., Tanum.
ISBN 82-518-0541-4
. s. 57
- ^
Meyer, Michael (2005):
The Bedford Introduction to Literature
, Bedford/St. Martin's.
ISBN 0-312-41242-8
. s. 2128
- ^
Aarnes, Asbjørn (1977):
Litterært leksikon
, 3. utg., Tanum.
ISBN 82-518-0541-4
. s. 57: Hva som eldst er diskutabelt. Det har ogsa blitt hevdet at arbeidssanger og magiske, religiøse sanger, liturgier, er like gamle eller eldre enn epos.
- ^
Albert Bates Lord
og
Milman Parry
har argumentert for at klassisk epos som
Iliaden
var grunnleggende en muntlig form.
- ^
≪Epic≫ i:
The Columbia Encyclopedia
(6. utg.). New York: Columbia University Press. 2004.
- ^
a
b
Tatt fra Harmon, William og Holman, C. Hugh (1999):
A Handbook to Literature
, 8. utg., Prentice Hall.
- ^
Homer (1965):
Iliaden
, til norsk ved
Eirik Vandvik
, Det norske samlaget, s. 15
- ^
Homer (1976):
Odysseen
, til norsk ved
Peter Østbye
, Gyldendal norsk forlag, s. 5
- ^
≪Epic poetry≫
Arkivert
28. november 2011 hos
Wayback Machine
.,
Poetry Portal
- Vries, Jan de (1978):
Heroic Song and Heroic Legend
, Ayer Publishing.
ISBN 0-405-10566-5
- Heinsdorff, Cornel (2003):
Christus, Nikodemus und die Samaritanerin bei Juvencus. Mit einem Anhang zur lateinischen Evangelienvorlage
, Untersuchungen zur antiken Literatur und Geschichte 67, Berlin/New York,
ISBN 3-11-017851-6
- Fallon, Oliver (2009):
Bhatti’s Poem: The Death of Ravana (Bha??ik?vya)
. New York:
Clay Sanskrit Library
Arkivert
7. juli 2019 hos
Wayback Machine
.,
ISBN 978-0-8147-2778-2
,
ISBN 0-8147-2778-6