Daodej?ng,
Wang Bi
-utgaven,
Japan
1770
Daodej?ng
(
tradisjonell kinesisk
: 道德經,
forenklet kinesisk
: 道德?, [
Listen
hjelp
?
info
]
Wade-Giles
:
Tao Te Ching
), som grovt kan oversettes til
Boken om Veien og dens dyd
(se
under
om hvordan oversette tittelen) er en gammel kinesisk tekst.
Den tradisjonelle historien er at boken ble skrevet rundt
600 f.Kr
av en vismann kalt
L?oz?
(ogsa skrevet Lao Tse, Lao Tsu, Lao Tzu, som betyr ≪Gammel Mester≫), en historiker i keiserens hoff under
Zhou-dynastiet
. En nøyere gjennomlesning antyder imidlertid at teksten er en samling
maksimer
med felles tema. Hvilket ar verket egentlig ble skrevet/samlet i, og hvem som gjorde det, er fortsatt gjenstand for debatt.
Dette korte arbeidet er et av de viktigste i
kinesisk filosofi
og
religion
, spesielt i
taoismen
. Verket er ogsa viktig i
buddhismen
, som er en indisk religion, fordi buddhismen delte mange ord og konsepter med taoismen før den utviklet seg til
kinesisk buddhisme
. En hensikt med boken var apenbart a gi herskere rettledning om rett styre - som et
fyrstespeil
.
Da kinesiske lærde først støtte pa buddhismen, sa de faktisk bare pa den som en utenlandsk ekvivalent til taoismen.
Mange kinesiske kunstnere, bade poeter, malere, kaligrafikere og gartnere, har brukt denne boken som inspirasjonskilde. Dens innvirkning har spredt seg langt ut fra Det fjerne østen, hjulpet av mange vestlige oversettelser av boken.
Den originale kinesiske versjonen ble skrevet i
Zhuanshu
-skrift i rullformat (
papir
eller
bambus
), og senere versjoner ble skrevet i
LiShu-
og
KaiShu
-stil.
Daodej?ng kalligrafi-stiler
har en god oppsummering av de forskjellige stilene i sine faktiske formater.
Det er mange mater a oversette bokens tittel pa, da betydningen av de kinesiske tegnene er ganske vide.
- 道 (
Dao
) kan oversettes til ≪veien fremover≫, ≪stien fremover≫, eller ganske enkelt ≪veien≫. Denne termen, som blir brukt av alle kinesiske filosofer (blant andre
Konfucius
,
Mencius
,
Mozi
,
legalistene
m.fl.), far en spesiell betydning i taoistisk sammenheng, hvor den gar pa universets essensielle og unevnelige prosess.
- 德 (
De
) betyr noe i nærheten av ≪ærbarhet≫, ≪godhet≫, ≪rettferdighet≫ eller ≪kraft≫ pa norsk.
- 經 (
Jīng
) betyr ≪skrift≫, ≪stor bok≫, eller ≪doktrine≫.
Dermed kan 道德經 oversettes til ≪Skriften om veien og ærbarheten≫, ≪Den store boken om veien og dens godhet≫, ≪Læren om stien og dens kraft≫, eller pa andre lignende mater. Selv om verket vanligvis omtales som 道德經 (
Daodej?ng
), er tittelen sannsynligvis en sammensmeltning av to bøker eller skrifter, nemlig 道經 (
Daoj?ng
) og 德經 (
Dej?ng
). Sistnevnte bok er faktisk funnet blant noen ganske nylige oppdagelser.
Det er en god mulighet for at navnet som er sammensatt av disse bøkene ikke har noen reell mening, skjønt dette er umulig a fastsla med sikkerhet i dag, pa grunn av alle versjonene som finnes.
I dens naværende form, er
Daodej?ng
oppdelt i to.
Dao
inneholder kapitlene 1-37; og
De
kapitlene 38-81. Boken benytter ca. 5000
kinesiske tegn
. Hvert kapittel er ganske kort, og bruker et fatall tegn pa a uttrykke sine ofte innfløkte ideer pa en poetisk mate.
L?oz?
L?oz? er nevnt i ruller sa langt tilbake som ar
400 f.Kr.
, men detaljer om hans liv er ikke nedtegnet.
Den kinesiske historikeren
Sima Qian
skrev en biografi om ham ca.
100 ar f.Kr
som angir at hans fødenavn var
Li Er
. Studier av spraket og
rimformene
peker til at denne ble skrevet senere enn
Shijing
( ≪Sangenes bok≫), men før
Zhuangzi
, en gang i slutten av det fjerde eller begynnelsen av det tredje arhundre.
De lærde strides om hvem som skrev den naværende versjonen av
Daodej?ng
.
Deler av den er funnet gravert inn i steintavler datert til 300 f.Kr. Det arkeologiske funnet av mer eller mindre komplette ≪ruller≫ (egentlig silkeruller kalt Ma-wang-tui-tekstene etter landsbyen hvor de ble funnet) i
1973
avslører at vare mest utbredte versjoner av skriftene kan ha fatt betydelige endringer eller tilføyelser.
I
1993
ble den eldste kjente versjonen av teksten oppdaget, skrevet med tusj pa
bambusstrimler
og datert til ar
300 f.Kr.
Dette funnet brakte for dage 14 tidligere ukjente versjoner. Tekstene kalles
Guodian-tekstene
, da de ble funnet i en grav i byen
Guodian
i
Hubei
-provinsen. Mange nyere oversettelser inkluderer disse tekstene, og rekkefølgen pa versene i boken blir ofte stokket om pa, for a syntetisere det nye funnet.
Sa tidlig som pa
1930-tallet
ble det foreslatt mater a handtere disputter over opphavet til tekstene pa, uten a erklære hvem som har rett og hvem som tar feil (en
taoistisk
løsning).
I et essay som fulgte en oversettelse av
Wai-tao
og
Dwight Goddard
, fremlegger Dr.
Kiang Kang-hu
at ≪Tre taoistiske vismenn som ifølge historien levde to-tre hundre ar fra hverandre, er vanligvis antatt a være samme mann som gjennom sin visdom hadde oppnadd et langt liv. Den enklere og kanskje mer sannsynlige løsningen pa forvirringen er a akseptere at alle tre var historiske personer, men samtidig a gi L?oz? æren for den opprinnelige teksten, og regne de andre som gode disipler og muligens redaktører.
Boken i sin naværende form kan ikke ha blitt skrevet før det tredje arhundre før Kristus, da den ble gravert pa steintavler rett etter det tidspunktet. Æren for noen av versene kan pa visse vilkar gis til senere taoister, ≪uten a holde tilbake den større æren som hører Laozi til≫.
Mange mener at
Daodej?ng
inneholder noen universelle sannheter som senere filosofier, bade religiøse og sekulære, uavhengig av hverandre har kjent igjen. Hver moderne tolkning (til og med tolkninger av den tre tegn lange tittelen, som det finnes dusinvis av) skiller seg fra hverandre, i noen tilfeller med detaljer, andre ganger i grunnleggende innhold. Avhengig av hvordan man leser kapitlene, kan noen av dem ha tre eller flere betydninger, alt fra praktisk visdom for den jevne mann, til rad for konger, og til og med medisinske oppskrifter. Her følger noen konsepter og prinsipper som kan gjøre det enklere a forsta teksten.
- Den Vei som kan fortelles om er ikke en Uforanderlig Vei;
- De navn som kan nevnes er ikke uforanderlige navn.
- Det var fra den Navnløse at Himmel og Jord opprant;
- Den navngitte er kun moren som fostrer opp de ti tusen skapninger,
- hver etter sin type.
Dette er de første ordene i teksten i sin naværende form. Daodej?ng definerer ikke spesifikt hva Dao er. L?oz? har selv angivelig sagt, ≪Ordene mine er veldig enkle a forsta (...) likevel er det ingen under himmelen som forstar dem≫. (kapittel 70). Likevel kan vi peke mot noen av egenskapene ved Dao.
Dao er grunntemaet i boken, supplert av beslektede temaer som
De
(≪dyd≫ eller ≪kraft≫), intethet, tilbakevendelse, adskillelse, og
wu-wei
(≪ikke-gjøren≫). Dao kan betraktes som all væren, forut og forbi alle skiller mellom forskjellige former eller essenser av ting.
Alt kommer fra Dao og vender tilbake til Dao.
Kanskje, i fysikeren
David Bohms
betydning, er Dao 'det-som-er', perfekt i værende av hva det er, Værende av alt og ingenting. Dao kan aldri virkelig tilegnes egentlige egenskaper, i hvert fall ikke i en form som kan uttrykkes med ord, fordi Dao representerer den Høyeste form av Sannhet som transcenderer rasjonalitet og symbolsk ideologi.
Dette hindret ikke de gamle kinesiske taoistene fra a føle Daos kraft, men det hindret dem i a uttrykke sine erfaringer med ord.
Symbolet for
Yin og yang
- Anden i Dalen dør aldri
- Den heter den Mystiske Kvinne.
- Og den Mystiske Kvinnes dør
- Er sokkelen som Himmel og Jord sprang ut fra.
- Den er der inni oss hele tiden;
- Bruk av den som du vil, den gar aldri tørr.
- (Kapittel VI)
Daodej?ng
kan sies a tale hovedsakelig ≪feminine≫ (eller
Yin
)-verdiers sak, a fremheve kvalitetene ved
vannets
flyt og mykhet (i stedet for det solide og stabile
fjellet
), a velge det obskure og mystiske aspektet ved ting, og kontrollere ting uten a bestemme over dem, med andre ord a 'ha uten a eie'. I dette lyset kan denne boken forstas som en utfordring av ≪maskuline≫ (eller
Yang
)-verdier, som klarhet, stabilitet, handlekraft og dominans over naturen; slike verdier er ofte referert til som
konfusianske
verdier. Likevel oppfordrer taoismen til en perfekt balanse mellom Yin og Yang.
≪Nar det blir født, er mennesket mykt og svakt; i døden blir det stivt og hardt... det harde og mektige kastes ned; det myke og svake opphøyes.≫ (kapittel 76). Dette sitatet viser igjen L?oz?s fokus pa mykhet, men i et nytt par med motsetninger: det nyfødte barnet og den gamle mannen. Stivhet er dødens egenskap, mens svakhet er livets.
Nar ting eller skapninger er i sin begynnelse, er alt mulig. Nar ting enda ikke har utviklet seg, er tiden riktig for a forme dem, med bedre muligheter for gode resultater. En slags tilbakevendelse til tingenes begynnelse, eller til sin egen barndom, er nødvendig.
Dette søkelyset pa begynnelsenes viktighet har ogsa sosiale forgreninger.
I
Jean-Jacques Rousseaus
teori gar
Daodej?ng
ut fra at eldgamle tidsaldre var tider av lykke, rene intensjoner og pakt med naturen: ≪Tiden da hvem som helst kunne se inn i redene til alle fuglene≫. Problemer oppsto da menneskeheten ≪oppfant≫ kultur og sivilisasjon. Daodej?ng foreslar en tilbakevendelse til en mer naturlig tilstand, for eksempel i kapittel 80, hvor teksten argumenterer for at mennesker burde ≪komme tilbake til bruken av knytte tau≫ i stedet for andre former for skriving.
≪Tilbakevendelsen≫ bør ikke forstas som en enkel eller reaksjonær vei tilbake til fortiden, men som en ≪sammentrekning≫, en ≪reduksjon≫, en ≪tilbaketrekning≫, eller ogsa en ≪retrett≫ i seg selv. Dette er illustrert i det anti-konfucianistiske ordtaket ≪Lærdom bestar i a legge til sitt lager dag for dag; praktiseringen av Dao bestar i a trekke fra dag for dag≫ (kapittel 48), og i dette strategiske radet: ≪Jeg vager ikke ga en tomme fram, men trekker meg heller en fot tilbake.≫ (Kapittel 69). A redusere sitt ego i stedet for a ≪forbedre≫ det gjennom studier, er veien til sann visdom.
A la sin fiende ta det første skrittet (og dermed redusere hans valgmuligheter) er maten a fa overtaket pa.
Skjønt denne ideen om en ≪tilbakevendelse≫ ligger nært noen moderne psykologiske praksiser som introspeksjon, er det ikke selvet man skal na gjennom ≪tilbakevendelse≫, men intethet, en tilbakevendelse til det-som-er.
Dette henger sammen med en
relasjonell selvforstaelse
i kulturer som har en taoistisk bakgrunn.
Taoistisk charm
Søkenen etter tomhet er noe som opptar mange forskjellige
asiatiske
filosofier, inkludert taoismen, buddhismen, og noen aspekter ved konfucianismen.
Intetheten er temaet for mange kapitler i
Daodej?ng
, og man kan se hele boken som et sett variasjoner over ≪intethetens kraft≫ som gjenspeiler den gamle buddhistiske filosofien om at 'form er tomhet, tomhet er form'.
En forklaring pa hvordan intethet har kraft finnes i kapittel 11:
- Vi setter tredve eiker sammen og kaller det et hjul;
- Men det er rommene hvor ingenting er
- hjulets nytte avhenger av.
- Vi dreier leire for a lage en beholder;
- Men det er rommet hvor ingenting er
- beholderens nytte avhenger av.
- Vi sager dører og vinduer for a lage et hus;
- Og det er disse rommene hvor ingenting er
- husets nytte avhenger av.
- Derfor, akkurat som vi drar nytte av det som er,
- bør vi ogsa se nytten i det som ikke er.
Nar man ser pa et kinesisk landskapsmaleri, kan man forsta hvordan intetheten (de umalte delene) har kraft til a gi liv til vesenene ? trærne, fjellene og elvene ? den omringer.
A være ingenting betyr for et menneske a
ikke ha noe eget hjerte
, a ikke ha noen forutintatte meninger om hvordan ting burde være, og a ikke ha noen intensjoner eller agenda. Fra lederens synspunkt er intetheten ikke langt fra den
liberale
,
laissez-faire
tilnærmingen: a la ting skje av seg selv er den beste maten a hjelpe dem a gro. Som Daodej?ng sier:
Sa en vis leder vil si:
Jeg praktiserer inaktivitet, og folket passer pa seg selv.
Tilsvarende mener folket at en god leder er en passiv leder. En leder som ikke tvinger sin vilje pa folket, men leder i form av sin status og autoritet.
Jakten pa kunnskap om selvet dukker opp i mange varianter gjennom Daodej?ng. Ett eksempel i kapittel 33:
- A kjenne andre er visdom;
- A kjenne selvet er opplysthet.
- A mestre andre krever kraft;
- A mestre seg selv krever styrke;
- Han som vet han har nok er rik.
- Utholdenhet er et tegn pa viljestyrke.
- Han som blir hvor han er, varer.
- A dø men ikke ga til grunne er a være evig tilstede.
Her listes det opp noen andre emner som har med
Daodej?ng
a gjøre:
- Makt avler makt.
- En hvis behov er enkle vil finne dem oppfylt.
- (Materiell) rikdom beriker ikke anden.
- Selvopptatthet og selv-viktighet er forfengelig og selvdestruktivt.
- Seier i krig er ikke ærefullt og skal ikke feires, men stammer fra ødeleggelse, og skal sørges over.
- Jo hardere man prøver, desto mer motstand vil man skape for seg selv.
- Jo mer man handler i harmoni med universet (de ti tusen tings Mor), desto mer vil man oppna, med mindre anstrengelse.
- De virkelig vise gjør lite ut av sin egen visdom, for jo mer de vet, desto bedre forstar de hvor lite de vet.
- Nar vi mister det grunnleggende, erstatter vi dem med stadig mindreverdige verdier som vi later som er de virkelige verdiene.
- Glorifisering av rikdom, makt og skjønnhet avler kriminalitet, misunnelse og skam.
- Kvaliteten til mykhet og fleksibilitet er ofte hardhet og styrke overlegen.
- Alt er i sitt eget tid og sted.
- Kontrasten mellom motsetninger ? f.eks. forskjellene mellom mann og kvinne, lys og mørke, styrke og svakhet, osv. ? hjelper oss a forsta og sette pris pa universet.
- Ydmykhet er den største dyd.
- A kjenne seg selv er en dyd.
- Misunnelse er var bane, overdrivelse er vart tap.
Vanskelighetene ved a oversette klassisk kinesisk
[
rediger
|
rediger kilde
]
Daodej?ng
er skrevet pa
klassisk kinesisk
, som i seg selv er vanskelig a fa full forstaelse for, selv for normalt utdannede moderne innfødte kinesere. Videre er mange av ordene som er brukt i Daodej?ng med vilje vage og flertydige. Pa den tiden
Daodej?ng
ble skrevet, ville utdannede kinesere som leste det, allerede ha memorisert en stor mengde av standard kinesisk litteratur, og nar man skrev var det vanlig a fa fram sin mening ved a referere til andre velkjente verk, som i var tid kan være tapt. Fa mennesker i dag har full oversikt over den enorme megden kinesisk litteratur som var utbredt i L?oz?s dager, dermed blir mange nivaer av subtekst potensielt tapt for moderne oversettere.
Daodej?ng
er kanskje den mest oversatte bok skrevet pa kinesisk, med over 100 forskjellige oversettelser bare til engelsk. Kombinasjonen av a være mystisk og obskur innebærer at forskjellige oversettelser i enkelte tilfeller ikke har noe til felles, noe som igjen betyr at man ma lese mer enn en oversettelse for a fa en dypere forstaelse av teksten. En vanlig mate a gjøre dette pa, er a plukke ut to oversettelser og lese dem side om side.
Den første norske oversettelsen var ved den norske misjonspresten
Karl Ludvig Reichelt
(1877?1952), og utkom i 1948. Denne oversettelsen er senere gjenbrukt i andre utgaver.
Online-versjoner
Trykte versjoner
Dette er noen av de eldste oversettelsene til engelsk. Flere oversettelser finnes i den engelske artikkelen.
- En engelsk oversettelse av John Chalmers kom i
1868
.
- James Legge
:
The Texts of Taoism
, to bind (Sacred Books of China 39 og 40) Clarendon Press, Oxford,
1891
/Humphrey Milford, London, 1891.
- Arthur Waley
:
The Way and Its Power: A Study of the Tao Te Ching and its Place in Chinese Thought
, Allen & Unwin, London,
1934
.
- Witter Bynner:
The Way of Life According to LaoTsu: An American Version
, John Day Company,
1944
.
- J.J.L. Duyvendak
:
Tao Te King: The Book of the Way and its Virtue
. (Wisdom of the East) John Murray, London,
1954
.
- D.C. Lau:
Tao Te Ching
Penguin Books, England,
1963
- Carmelo Elorduy
:
La gnosis taoista del Tao Te Ching
. Facultad de Teologia, Ona, 1961