Bjørnefamilien
(Ursidae), ogsa kalt
bjørner
,
bjønner
og
ursider
, er en relativt liten gruppe av store
rovpattedyr
som deles inn i atte
arter
. Selv om gruppen av bjørner er liten, er artene i denne
familien
spredt utover store landomrader. De har vært kulturelt svært viktige
dyr
for
menneskelige
populasjoner i de omrader hvor de finnes.
Som alle rovpattedyr nedstammer ogsa bjørnene fra
miacider
, en gruppe rovpattedyrlignende
pattedyr
som trolig oppsto for omkring 48 millioner ar siden.
[1]
Evolusjonsbiologisk forskning slar fast at bjørner tilhører de
hundelignende rovpattedyrene
, sammen med
halvbjørner
,
hundedyr
,
mardyr
,
seler
,
skunker
og den
røde pandaen
.
Evolusjonært
sett skilte bjørnene først lag med
hundedyrene
og
bjørnehundene
(Amphicyonidae, †), senere (for rundt 30 millioner ar siden) fra
selene
og til slutt fra de
marlignende rovpattedyrene
(inkl.
halvbjørner
og den
røde pandaen
). De eldste kjente bjørnene klassifiseres i
slekten
Ursavus
(
latin
for ≪bjørnebestefar≫).
Kjempepandaens
linje var den første som skilte seg ut fra linjen som alle andre nalevende bjørnearter tilhører, trolig for omkring 17,9?22,1 millioner ar siden. Den tidligst kjente fossile arten i slekten
Ailuropoda
er
A. microta
som levde for 2,4?2 millioner ar siden.
[2]
Den neste i rekken var
brillebjørnen
, som kan ha skilt lag fra de øvrige ekte bjørnene for omkring 12,4–15,6 millioner ar siden. Man tror den sprang ut fra sakalt
morgengrybjørn
(
Ursavus elmensis
). I samme slekt som brillebjørnen finner man ogsa den utdødde
floridahulebjørnen
(
Tremarctos floridanus
). Begge nordamerikanske kortfjesbjørner. Disse og deres nærmeste avdøde slektninger kan tilhøre en egen underfamilie - Tremarctinae.
[2]
Andre utdødde bjørneslekter fra denne tiden er
Protursus
,
Tremarctine
,
Pilonarctus
og
Arctodus
. De mest kjente av disse har vært de nordamerikanske kortfjesbjørnene (
Arctodus simus
og
Arctodus pristinus
),
buenosairesbjørn
(
Arctodus bonariensis
),
pampasbjørn
(
Arctodus pamparus
) og
brasilbjørn
(
Arctodus brasiliensis
). I senere tid har man ogsa oppdaget arten
Arctotherium angustidens
som levde i Sør-Amerika og trolig døde ut i begynnelsen av
pleistocen
. En nyere studie (Kieren
et al.
, 2016) viser at denne er nærmere beslektet med brillebjørn enn artene i
Arctodus
.
[3]
Det er imidlertid
Protursus
som ser ut til a ha vært nærmest
beslektet
med de øvrige nalevende bjørnene.
Brunbjørnslekten (
Ursus
) oppsto trolig for omkring 5 millioner ar siden, med arten
Ursus minimus
. For omtrent 1,2–1,4 millioner ar siden (Krause m.fl hevder cirka 2,8 millioner ar siden
[2]
) dukket
hulebjørn
(
Ursus spelaeus
) opp i Europa
[4]
[5]
, og det er funnet utallige bein- og tannrester etter den. Tannutrustningen antyder at hulebjørnen levde av planteføde. Moderne forskning antyder at den døde ut for omkring 27 800 ar siden.
Fylogenien
under viser gruppens nærmeste slektninger og er i henhold til Wesley-Hunt og Flynn (2005).
[6]
Inndelingen av bjørner følger Yu & Li
et al.
(2007)
[7]
Den viser at
kjempepandaen
er den mest basale av dagens arter. Dette har ikke vært kontroversielt siden arten ble oppdaget i 1864. Det nye i dette treet er at
malayabjørn
,
leppebjørn
,
svartbjørn
og
kragebjørn
ser ut til a være
søstergrupper
. Likeledes viser fylogenien at
isbjørn
og
brunbjørn
er søsterarter (noe som nyter allmenn aksept) som har splittet fra nevnte søstergruppe. Cronin et
al.
(2014) antyder at splittelsen mellom isbjørn/brunbjørn og svartbjørn oppsto for omkring 2,3 millioner ar siden, og at splittelsen mellom isbjørn og brunbjørn trolig skjedde for omkring 1,2 millioner ar siden.
[8]
Treliste
Treliste
- Bjørnefamilien
, Ursidae:
- Pandabjørner, Ailuropodinae:
- Kjempepanda
,
Ailuropoda melanoleuca
- Kortfjesbjørner, Tremarctinae:
- Ekte bjørner, Ursinae:
Bjørnen er det største av alle landbaserte rovpattedyr. Den er kompakt bygget og har kraftige lemmer som ender opp i store labber med fem tær utstyrt med lange, kraftfulle klør. Kjempepandaen har i tillegg den sakalte
pandataa
. Dette er ikke ei riktig ta, men en potebekledt forstørrelse av en beinvekst. Bjørner varierer mye i størrelse, fra den smavokste malayabjørnen pa omkring 25–65 kg og opp mot de enorme isbjørnene der hannene kan veie opp mot 1 000 kg pa det meste. Generelt kan man ogsa si at hannene er nær dobbelt sa store som binnene. Ekte bjørner er dessuten tyngre og langt mer robust bygget enn pandabjørner.
Alle bjørner har et relativt stort, rundt hode med sma, runde ører og sma øyne. Snuten er lang og spiss, og kjevene er svært kraftfulle. Den dentale utrustningen bestar av 3/3, 1/1, 3-4/4, 2/3 = 40–42 tenner. Bjørner flest har svært darlig utviklede rovtenner sammenlignet med andre rovpattedyr, selv om det varierer noe mellom artene. Tannutrustningen bærer ellers preg av a være spesialisert pa a kunne knuse vegetabilsk føde. Isbjørn er et unntak. Den har et tannsett spesialisert pa a kunne partere kjøtt mest mulig effektivt. Den har ogsa noe mer utviklede rovtenner. Bjørner har kun en kort hale. De fleste artene har røff, tykk og lang pels, der hvert harstra gjerne er flerfarget. Malayabjørnen har glatt pels.
Binner og hanner sosialiserer normalt kun kort i paringstiden. Hannen overvaker binnenes brunst i sitt territorium og vil holde seg i nærheten noen dager nar ei binne er mottakelig. Gjentatte
paringer
er vanlig blant begge kjønn.
[9]
[10]
Det er ogsa vanlig at ei binne kan pare seg med flere hanner og fa avkom med flere fedre.
Det er vanlig at binna føder en til fire unger, normalt to, i intervaller pa ett til fire ar. Det er dokumentert at alle artene har sakalt
embryonisk diapause
[11]
(en pause i utviklingen), hvilket betyr at binna selv kan bestemme om og nar det
befruktede
egget skal plasseres i
livmoren
. Det skjer som regel først nar binna ligger trygt plassert i
hiet
for vinteren. Dersom binna ikke har spist nok mat til a legge pa seg nok fett, vil hun ikke bli
drektig
i det hele tatt. Implantasjon av egget, og dermed begynnelsen pa
fosterutviklingen
som varer kun seks–atte uker, skjer kun dersom binna har tykt nok lag av fett til vinteren. Drektighetstiden kan derfor variere mye, men er vanligvis omkring 95–266 dager, noe som inkluderer en diapause pa ca. 45–120 dager. Den virkelige drektighetstiden er saledes normalt 60–70 dager i snitt. I tempererte soner føder binna ungene pa vinterstid, under vintersøvnen. Ungene dier saledes mora mens hun sover vintersøvn, noe som medfører at melkeproduksjonen ma tære pa binnas fettreserver. Malayabjørnen kan føde unger aret rundt.
Bjørner regnes som seksuelt modne nar de er omkring tre–sju ar gamle (binner noe tidligere enn hanner), selv om de ogsa vokser etter dette. Hanner kan faktisk vokse til de er ti–elleve ar gamle, mens binnene gjerne er fullt utvokste nar de er omkring fem ar.
Binna føder ungene pa et beskyttet sted, gjerne et hi av en eller annen type. Der blir de til ungene kan komme seg greit rundt pa egen hand, gjerne i noen maneder. Ungene er svært sma nar de blir født, normalt kun 90–680
gram
. De fødes med lukkede øyne og ører og er gjerne harløse eller nesten harløse. Valpene vokser raskt pa den næringsrike morsmelken. En isbjørnunge kan vokse fra ca. 600 gram til 10–15 kg pa fire maneder. Avvenning skjer etter ca. 3,5 (
kragebjørn
) til 9 (
panda
) maneder. Ungene blir gjerne hos mora til de er nærmere ca. 18–24 maneder gamle, i noen tilfeller helt til de er omkring tre ar gamle. I denne perioden er mora gjerne svært beskyttende overfor ungene, spesielt i den første tiden, samtidig som hun lærer dem a finne mat og a beskytte seg.
Det er kjent at
hybridisering
[12]
mellom flere av artene i bjørnefamilien foregar. I sa mate er det kjent en rekke tilfeller av hybridisering mellom de fire artene i slekten
Ursus
, men det skal ogsa ha skjedd hybridisering mellom malayabjørn og leppebjørn
[13]
, blant annet i
Tama Zoo
i
Tokyo
, slik at hybridisering blant seks av de atte artene er kjent. Det er kun blant kjempepandaer og brillebjørner at hybridisering ikke er kjent.
I
1859
ble en amerikansk svartbjørn og en europeisk brunbjørn paret i London Zoo, men de tre ungene binna fikk, rakk aldri a bli kjønnsmodne.
Det første kjente tilfellet av vellykket hybridisering mellom isbjørn og brunbjørn fant trolig sted i en liten dyrehave i
Stuttgart
, Tyskland, i
1876
.
[14]
Ei europeisk brunbjørnbinne ble paret med en isbjørnhann og produserte to unger som begge var fertile. Disse bjørnene paret seg ytterligere tre ganger og fikk fertile unger etter hver paring.
I
1936
kom en isbjørnhann ved et ulykkestilfelle seg inn i innhegningen med kodiakbjørnbinner ved US National Zoo, noe som resulterte i tre unger. Den ene ungen fikk navnet ≪Willy≫ og skal ha blitt enormt stor. Alle ungene var fertile.
[15]
Den
6. april
2006
ble en antatt isbjørn skutt ved
Banksøya
i
Nordvestterritoriene
i Canada, men en DNA-test av dyret, publisert
11. mai
s.a., viser at bjørnen var en hybrid mellom en hanngrizzly og ei isbjørnbinne. Jegeren hadde betalt 50 000 kanadiske dollar for a skyte en isbjørn, men fikk i stedet en bot pa 1 000 dollar for a ha skutt en grizzly. Det fortelles at bjørnen hadde mørke ringer rundt øynene, nesten som en pandabjørn. Den skal ogsa ha hatt bemerkelsesverdig lange klør og ellers innslag av brune flekker i den hvite pelsen. Tilfellet viser at hybridisering ogsa skjer naturlig i
naturen
.
Slik hybridisering reiser en rekke spørsmal omkring klassifiseringen av artene i bjørnefamilien, noe som i lang tid har vært en betydelig medvirkende arsak til forvirringen omkring hva som er
arter
og hva som er
underarter
og
varieteter
.
Bjørner kan bli svært gamle om de overlever de første kritiske levearene. Frafallet av unger er altsa størst i denne perioden, og dødsfall skjer oftest som følge av matmangel. Det har blitt estimert at diende isbjørnunger har en dødsprosent pa 10–30%, mens avvendte unger har en dødelighet pa ca. 3–16%. Avvendte
svartbjørnunger
i
Alaska
hadde en dødelighet pa hele 52–86%.
I vill tilstand har det blitt estimert at bjørner kan leve til de blir ca. 25 ar gamle, mens de kan bli omkring 50 ar i fangenskap.
Bjørner er stort sett solitære dyr (lever alene), men de er ikke
revirhevdende
. Unntak er binner som har unger, og sammenkomster i paringstiden. Det er ogsa registrert at brunbjørn og isbjørn kan flokke seg sammen nar de spiser, for eksempel bjørn som fisker etter gyteklar
laks
om høsten, eller isbjørner som fratser i et strandet hvalkadaver. Bjørner regnes stort sett som skumrings- og nattaktive, selv om de ogsa kan være aktive pa dagtid. Isbjørnen er derimot døgnaktiv, noe som nok skyldes at det er
midnattssol
i sommerhalvaret der denne bjørnen ferdes.
Bjørner flest søker tilflukt i naturlige huler, hule trestokker og under røtter nar de skal hvile eller bygge hi. Malayabjørnen tilbringer imidlertid svært mye tid i trær, der den gjerne ogsa bygger en hvileplass blant greinverket. Bjørner beveger seg normalt ganske langsomt og har en litt subbete gangart som er normal for salegjengere. Om nødvendig kan bjørner ogsa bevege seg svært hurtig, sta og ga pa to bein, og i mange tilfeller ogsa klatre i trær. Isbjørner er dessuten ypperlige svømmere. De fleste bjørner vandrer over store distanser for a tilfredsstille sitt matbehov.
Bjørner som lever i den tempererte sonen har normalt
vintersøvn
, en mild form for
dvale
der bjørnen sover og døser seg igjennom store deler av den kalde arstiden. For a klare dette, spiser bjørnen seg god og tykk gjennom sommeren og høsten, slik at den kan tære pa de energirike fettreservene mens den sover. Vintersøvnen gjør den i et hi, der den ligger godt beskyttet mot vær og vind. Under vintersøvnen, som ikke er en ekte dvale, reduseres gjerne kroppstemperaturen og hjertefrekvensen noe. Bjørner kan lett vekkes fra denne tilstanden, i motsetning til dyr som gar i ekte dvale.
Syn og hørsel hos bjørner er ikke spesielt godt utviklet, men de har en utmerket luktesans og svært følsomme lepper, som de bruker aktivt nar de skal lokalisere og spise mat. Svartbjørn har fargesyn, og det er dokumentert at denne bjørnen bruker synet til a lokalisere mat og skille mat pa korte avstander.
Lite er kjent omkring bjørnens mate a kommunisere pa, men det er registrert at de fleste bjørneartene grynter, anker seg og brøler. Spesielt bjørneunger er vokale og kan bade bjeffe og hvine høyt nar de stresses. Det er ogsa kjent at hannene markerer sitt territorium med bade duft og kloremerker, sa bade visuelle tegn og lukt er utvilsomt viktige faktorer nar bjørner kommuniserer.
Bjørner er altetende, opportunistiske rovpattedyr. Maten kan variere fra sted til sted og fra arstid til arstid. Den nordamerikanske brunbjørnen kan for eksempel livnære seg pa
bær
,
frukt
og
insektlarver
gjennom hele sesongen, men ogsa spe pa med a ta
klovdyrkalver
under kalvingen og gytefisk som vandrer i elvene. Selv om bjørner gjerne spiser bær, frukt og insekter, sper de gjerne pa kostholdet med sma
virveldyr
, fisk, kadavre,
honning
,
frø
,
nøtter
,
planter
og
egg
om anledningen byr seg. Kjempepandaen spiser helst skudd og stilker av frisk
bambus
, men den kan ogsa spe pa kosten med sma virveldyr, insekter og kadavre av og til. Isbjørner spiser helst
seler
, men ogsa den sper pa med fisk, sma
pattedyr
,
fugl
, egg og kadavre etter
hval
og
hvalross
med mer.
Bjørner bruker sin formidable styrke, massive framlabber og robuste klør til a rive sund og dele opp mat den kommer over eller byttedyr den selv har nedlagt.
Bjørner finnes pa alle
kontinenter
, unntatt i
Antarktis
og i
Oseania
. De er imidlertid mest vanlig pa
den nordlige halvkule
. Historisk sett har bjørnen vært utbredt fra
Atlasfjellene
i
Afrika
,
Andesfjellene
i
Sør-Amerika
og
Sundaøyene
i
Asia
i
sør
, til
Arktis
i
nord
. Utbredelsesomradene har imidlertid minsket, som følge av menneskelig
jakt
og ødeleggelser av
habitat
. I Afrika mener man at bjørnene i Atlasfjellene er utdødd, mens utbredelsen i
Europa
og
Nord-Amerika
har blitt betydelig redusert.
Den arten som har størst utbredelse er brunbjørnen, som finnes over store deler av det nordvestre Nord-Amerika og i
Eurasia
, der den er mest tallrik i
Russland
. Det finnes spredte populasjoner av brunbjørn i en rekke europeiske land, men disse er sa sma at de ikke framgar av kartet. Derimot finnes det en stor populasjon av brunbjørn i omradet sør og nord for grensen mellom Mongolia og Kina. En tilsvarende populasjon av brunbjørn befinner seg ogsa i et stort omrade mellom sørøstspissen av
Svartehavet
og de sørvestre og søndre delene av
Kaspihavet
. Isbjørn (Arktis) og brillebjørn (Andesfjellene i Sør-Amerika) har imidlertid sine habitat for seg selv. Mest tallrik er svartbjørn, som trolig teller omkring 500 000–1 000 000 dyr.
I Nord-Amerika har populasjoner av brunbjørn og svartbjørn i praksis store deler av sitt habitat felles. Likeledes har asiatiske populasjoner av brunbjørn kryssende habitat med bl.a. kjempepanda og kragebjørn noen steder i Asia. Populasjoner av kragebjørn har dessuten habitat som krysser med bade kjempepandaens, leppebjørnens og malayabjørnens habitater.
I
2008
eksisterer det bjørner i
Norge
, i grenseomradene mot
Sverige
,
Finland
samt
Russland
, hovedsakelig i
Hedmark
, Midt-
Norge
samt Øst-
Finnmark
.
I
Finnmark
utgjør bjørnen en del av en norsk/finsk/russisk bestand.
Norge har en nasjonal malsetning om femten arlige ynglinger av bjørn: Region 5
Hedmark
(tre ynglinger), region 6 Midt-
Norge
(fire ynglinger), region 7
Nordland
(to ynglinger) samt region 8
Troms
og
Finnmark
(seks ynglinger).
Arten er representert i
Namsskogan Familiepark
og
Polarzoo
.
Manebjørner blir anvendt i galletapningsgarder i
Kina
samt
Vietnam
, hvor bjørnene star i opp til 25 ar.
Medisiner
blir laget av bjørnenes
galle
. De kinesiske myndighetene har stengt enkelte av disse gardene. I
1988
fattet britiske Jill Robinson interesse for disse bjørnene og etablerte sentre i Kina og Vietnam, der bjørnene blir reddet.
Bjørner finnes i nærmest alle typer
habitat
, fra polarisen i
Arktis
i
nord
, til
fjell
, sletteland og tropisk
regnskog
i
sør
. Noen arter trives i skrinne, tørre strøk, men nærhet til
vann
er alltid viktig. Bjørner er imidlertid mest vanlige i tempererte strøk pa
den nordlige halvkule
, der man kan si at de er habitatgeneralister. De varierer hva de spiser,
atferd
og bo etter de lokale forholdene. Et unntak er imidlertid
kjempepandaen
, som utelukkende lever i fjellstrøk i
Kina
, der det vokser
bambus
.
Bjørnen har blitt
jaktet
pa og forfulgt av mennesket siden ≪tidenes morgen≫. De fleste bjørnebestander opplever fortsatt press. Alle star saledes oppført pa
IUCNs rødliste
. Gjennom
SSC
(ved
Bear Specialist Group
) hevder
IUCN
at mangelfulle opplysninger (DD) gjør det vanskelig a si noe konkret om malayabjørnens trusselstatus, mens isbjørn,
kragebjørn
, leppebjørn og brillebjørn kategoriseres som sarbare (VU). Kjempepandaen er den arten det star darligst til med. Den star oppført som direkte truet (EN) pa rødlista. I tillegg er en rekke
underarter
av brunbjørnen truet, eksempelvis
meksikansk grizzlybjørn
,
tibetansk brunbjørn
(ogsa kjent som
hestebjørn
) og flere lokale
varianter
av
eurasisk brunbjørn
.
- CITES
'
Appendix I
(ei liste over de mest truede artene, hvor handel i praksis stort sett er forbudt) fører opp brillebjørn, kjempepanda, kragebjørn, malayabjørn, leppebjørn og populasjoner av brunbjørn i
Bhutan
, Kina,
Mexico
og
Mongolia
.
- Alle andre populasjoner av brunbjørn star pa CITES'
Appendix II
(ei liste over truede arter der internasjonal handel er begrenset).
Et av de eldste skriftlige belegg vi har for bjørn her i landet, er
Egilssoga
. Sommeren ar 934 kom den fredløse
Egil Skallagrimsson
til
Askøy
utenfor
Bergen
og fikk høre om den lokale
slagbjørnen
, som hadde en pris pa sitt hode. I
Finnbogesoga
beskrives et ekstra
ting
pa
Helgeland
som ble samlet i 970 for a erklære en slagbjørn fredløs og utlove fellingspremie pa den.
I
arene
1850
–
1860
ble det skutt 200–300 bjørner arlig i
Norge
. Rundt 1850 var det i
Skandinavia
en bjørnebestand pa ca. 4.500 individer, hvorav ca. to tredjedeler holdt til i
Norge
. I 2005 var det litt mer enn tusen bjørner igjen, hvorav mellom 35 og 55 holdt til i Norge. Utvidet
seterbruk
fra 1600-tallet økte antallet konflikter mellom bjørn og mennesker, basert pa tap av husdyr. Man skilte mellom
grasbjørnen
, en sky bamse som lot seg skremme vekk ved bruk av rop og fakler, og
slagbjørnen
, som var ansett som nærmest mannevond. Ved forordning 8. mai 1733 ble det innført
skuddpremie
pa to
riksdaler
(en stor sum i de tider) for voksne bjørner og en riksdaler for bjørnunger.
[16]
Skuddpremieordningen i Norge eksisterte frem til
1973
, da bjørnen ble totalfredet her i landet. Da hadde den vært sa godt som utryddet siden før
den andre verdenskrig
.
Bjørn i
Norge
har i
2008
status som sterkt truet. Via
DNA
-materiale fra
2006
samt
2007
har en registrert 126 individer.
Peder Claussøn Friis
(1545-1612) forteller i sin
Norges beskrivelse
om en jeger fra
Nedenes
i
Agder
som rundt 1560 felte femten bjørner pa en vinter. Bevæpnet med
stalbue
dro han etter den sekstende bjørnen; men den slengte ham utfor et fjell og gjorde ende pa jegeren. Bjørnejakt ble regnet som sa farlig at det ble sidestilt med
selvmord
; en kongelig forordning slo fast at den som mistet livet under bjørnejakt, ikke matte gravlegges i vigslet jord.
[16]
Den siste som ble drept av bjørn i Norge, var den 13 ar gamle gjetergutten
Johan Sagadalen
i
Vassfaret
i 1906.
Bjørnen har bestandig vært imponerende sett fra et menneskelig synspunkt, og symboliserer styrke og makt. Fra vestlig kultur finner man ogsa uttrykk som ≪sterk som en bjørn≫ og ≪den russiske bjørn≫, som begge signaliserer styrke og makt, men man finner ogsa bamsen som et kosedyr, en sakalt
teddybjørn
, som symboliserer trygghet.
Dette store rovpattedyret har blitt dyrket av flere kulturer i ulike sammenhenger, ikke minst i den norske navnekulturen. Man finner spor av bjørn i bade
stedsnavn
,
fornavn
og
etternavn
, og ikke minst i en rekke
eventyr
. I mange
kirker
har det vært oppbevart bjørneskinn, som
Uvdal
,
Tuft
,
Halsa
,
Asskard
,
Valsøyfjord
og
Gløshaug
. I
Hedalen
kirke skal to jegere i tiden etter
svartedøden
ha funnet en bjørn i vinterdvale foran
alteret
. De drepte og fladde den, og skinnet ble hengt opp pa kirkeveggen, der det fremdeles er a finne, na i
glass
og ramme. Alderen er aldri blitt undersøkt, men allerede i 1743 beskrev den lokale presten skinnet som nærmest ratnet av elde.
[16]
Navnene til
skiskytteren
Ole Einar Bjørndalen
,
musikeren
Lillebjørn Nilsen
og den norske øya
Bjørnøya
er andre eksempler pa den betydning bjørnen har hatt i var navnekultur.
I mange land er bjørn et viktig
symbol
og en figur i
heraldikken
. En finner bjørn i mange
vapenskjold
helt fra
middelalderen
og inn i var tid. Det er bjørn i norske
kommunevapen
for
Eidsberg kommune
,
Fla kommune
(bjørneansikt ? det var i Fla Johan Sagadalen ble drept av bjørn), og
Hammerfest kommune
(
isbjørn
). I
Buskeruds
fylkesvapen finner man ogsa en blafarget bjørn, selv om bjørnen er utdødd i fylket. Bjørner inngar i
Berlins
og
Berns
byvapen, samt i offentlige og private vapenskjold fra alle europeiske land.
Pave
Benedikt XVI
hadde en bjørn som del av i sitt vapenskjold. I Norge er det bjørn i
slektsvapen
for bl.a. slektene
Anker
(
skjoldholder
), Arctander, Barnholdt, Beer, Colbjørnsen, Lutken (
hjelmtegn
),
von Munthe af Morgenstierne
(skjoldholdere) og Ursin.
En annen mate a oppdage bjørnens kulturelle betydning pa er a se til
kunsten
. I Kina har man for eksempel funnet en bjørn gjort av
jade
. som dateres til
Shang-dynastiets
tid (ca. 1550–1045 f.Kr.). Likeledes finner man bjørner avbildet pa skisser, malerier og gjort som skulpturer rundt om i hele verden. Bjørnen har ogsa gjennom alle tider vært et viktig
trofe for jegere
, som i mer moderne tid ofte har latt seg avbilde pa bade tegninger, malerier og senere ogsa pa fotografier. Sa viktig var dette for noen at de til og med
avlet
frem spesielle
hunder
for bjørnejakt, eksempelvis
karelsk bjørnehund
og en rekke andre
hunderaser
.
- ^
Kilde:
Evolution of the Bear Family (Lioncrusher's Domain)
Arkivert
17. juni 2006 hos
Wayback Machine
.
- ^
a
b
c
Johannes Krause, Tina Unger, Aline Nocon, Anna-Sapfo Malaspinas, Sergios-Orestis Kolokotronis, Mathias Stiller, Leopoldo Soibelzon, Helen Spriggs, Paul H Dear, Adrian W Briggs, Sarah CE Bray, Stephen J O'Brien, Gernot Rabeder, Paul Matheus, Alan Coope, Montgomery Slatkin, Svante Paabo and Michael Hofreiter. 2008.
Mitochondrial genomes reveal an explosive radiation of extinct and extant bears near the Miocene-Pliocene boundary
. BMC Evolutionary Biology 2008,
8
:220 doi:10.1186/1471-2148-8-220
- ^
Kieren J. Mitchell, Sarah C. Bray, Pere Bover, Leopoldo Soibelzon, Blaine W. Schubert, Francisco Prevosti, Alfredo Prieto, Fabiana Martin, Jeremy J. Austin, Alan Cooper (19. april 2016).
Ancient mitochondrial DNA reveals convergent evolution of giant short-faced bears (Tremarctinae) in North and South America
.
Royal Society.
DOI: 10.1098/rsbl.2016.0062.
Besøkt 2016-06-13
- ^
Kurten B, Anderson, E: Pleistocene Mammals of North America New York: Columbia University Press; 1980
- ^
Loreille O, Orlando L, Patou-Mathis M, Philippe M, Taberlet P, Hanni
C: Ancient DNA analysis reveals divergence of the cave bear, Ursus spelaeus, and brown bear, Ursus arctos, lineages. Curr
Biol 2001, 11:200-203
- ^
Wesley-Hunt, Gina D., and John J. Flynn (2005).
Phylogeny of the Carnivores
. Journal of Systematic Palaeontology 3: 1-28.
Besøkt 2014-08-21
- ^
Li Yu, Yi-Wei Li, Oliver A Ryder and Ya-Ping Zhang (2007).
Analysis of complete mitochondrial genome sequences increases phylogenetic resolution of bears (Ursidae), a mammalian family that experienced rapid speciation
.
BMC Evolutionary Biology 2007
7
:198.
DOI: 10.1186/1471-2148-7-198
. Besøkt 2016-06-13
- ^
Matthew A. Cronin, Gonzalo Rincon, Robert W. Meredith, Michael D. MacNeil, Alma Islas-Trejo, Angela Canovas and Juan F. Medrano (2014).
Molecular Phylogeny and SNP Variation of Polar Bears (Ursus maritimus), Brown Bears (U. arctos), and Black Bears (U. americanus) Derived from Genome Sequences.
J Hered (2014)
105
(3):312-323.
doi: 10.1093/jhered/est133
- ^
Lariviere, S. 2001. ≪Ursus americanus. Mammalian Species≫, 647: 1-11
- ^
Nowak, R. 1991. ≪Walker's Mammals of the World≫, Fifth Edition. Baltimore: The Johns Hopkins University Press.
- ^
A. P. F. Flint, Marilyn B. Renfree og Barbara J. Weir:
(no)
≪Embryonic diapause in mammals≫
, 1981,
ISBN 0-906545-05-6
- ^
Adaptations within the Bear Family (David J. Tyler, Ph.D.)
Arkivert
15. juni 2006 hos
Wayback Machine
.
- ^
Gray, 1972; Asakura, 1969; Scherren, 1907
- ^
P.L. Martin, 1876. ≪Ursus arctos and Ursus maritimus. On bastards between these species born in Nill's menagerie at Stuttgart.≫
Der Zoologische Garten
, 1876:20-22.
- ^
Wild find: Half grizzly, half polar bear (Associated Press)
- ^
a
b
c
Astor Furseth:
Drept av bjørn og ulv
, Landbruksforlaget, Oslo 2005,
ISBN 82-529-2878-1
- Larsen, Thor. ≪Isbjørnen≫. I:
Norges dyr. Pattedyrene. Bind 1
. Cappelen, 1990
ISBN 82-02-09169-1
- Sørensen, Ole Jakob. ≪Bjørnen≫. I:
Norges dyr. Pattedyrene. Bind 1
. Cappelen, 1990
ISBN 82-02-09169-1
- Elgmork, Kare.
Bjørnens liv
. Kolltopp forlag, 1999
ISBN 82-993810-3-7
- Elgmork, Kare ≪Bjørn og ulv pa Østlandet de siste 250 ar≫ I:
Arbok / Det norske videnskaps-akademi
1997 (2001)
- Hyldmo, Egil.
Bjørneboka
. Snøfugl, 1998
ISBN 82-7083-219-7
- Larsen, Thor.
Isbjørnen: nomade i nord
. Aventura, 1987
ISBN 82-588-0468-5
- Mauritzen, Mette. ≪Isbjørnens arealbruk i Barentshavomradet≫ I:
Ottar
, nr 5, 2001
- Wikan, Steinar.
Bjørn, ulv, jerv: rovviltforskning i dag
. Tiden, 1983
ISBN 82-10-02436-1
- Wikan, Steinar.
Bjørnens ar: villmark og rovvilt i Pasvik
. Schibsted, 1996
ISBN 82-516-1633-6