Arabere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Araberne ( arabisk : ??? ʻarab ) er en kulturell og spraklig folkegruppe , med spraklige røtter fra Den arabiske halvøy . Uttrykket brukes ogsa om befolkningene i land som var omfattet av den store utbredelsen av Islam i middelalderen.

Hvem er en araber? [ rediger | rediger kilde ]

Definisjonen av hvem som er en araber har tre hovedaspekter:

Viktigheten av disse faktorene blir vurdert forskjellig av forskjellige grupper. De fleste mennesker som regner seg som arabere gjør det pa basis av de overlappende politiske og spraklige definisjonene. Men noen medlemmer i grupper som oppfyller begge kriteriene forkaster identiteten pa basis av den genealogiske definisjonen. Et eksempel er de libanesiske maronittene som ofte avslar den arabiske merkelappen til fordel for en smalere maronittisk nasjonalisme. Grupper som bruker et ikke-arabisk liturgisk sprak, som koptere i Egypt og assyrere i Irak , vil ofte ikke regnes som arabere. Det er ikke mange som vil regne seg som arabere pa grunnlag av den politiske definisjonen uten den spraklige, derfor identifiserer vanligvis ikke kurdere eller berbere seg som arabere, men noen gjør det (for eksempel er det noen berbere som regner seg som arabere og arabiske nasjonalister sa pa kurderne som arabere).

En hadith av tvilsom autentisitet, gjenfortalt av Ibn Asakir i Tarikh Dimashq og av sin forteller Salman bin `Abd Allah tillagt islams profet Muhammed , uttrykker en vanlig følelse nar den erklærer at:

≪A være en araber er ikke pa grunn av din far eller mor, men a være en araber er pa grunnlag av din tunge. Den som lærer arabisk, er en araber.≫

Ifølge Habib Hassan Touma (1996, p.xviii), er en araber, i den moderne betydningen av ordet, en som er innfødt i en arabisk stat, har kontroll over det arabiske spraket og innehar en fundamental kunnskap om arabiske tradisjoner, dvs. manerene, skikkene og de politiske og sosiale kultursystemene.

Da Den arabiske liga ble dannet i 1946 , definerte den ≪araber≫ pa følgende mate:

≪En araber er en person hvis sprak er arabisk, som lever i et arabisktalende land, som er sympatisk med aspirasjonene til de arabisktalende folkene.≫

Den genealogiske definisjonen var vidt utbredt i middelalderen ( Ibn Khaldun bruker for eksempel ikke ordet araber for a henvise til ≪arabiserte≫ folkeslag, men bare til dem som opprinnelig stammet fra Arabia ), men er vanligvis ikke lenger regnet for a være betydningsfull.

Religion [ rediger | rediger kilde ]

Før islam dukket opp, fulgte de fleste arabere en religion som inneholdt tilbedelse av et antall guddommer, inkludert Hubal , Wadd , Allat , Manah og Uzza , mens noen stammer hadde konvertert til kristendom eller jødedom og noen fa individer, hanifene , hadde tydeligvis forkastet polyteisme til fordel for en vag monoteisme . Med ekspansjonen av islam, ble majoriteten av araberne raskt muslimer og de før-islamske polyteistiske tradisjonene forsvant.

I dag er de fleste araberne muslimer. Sunniislam dominerer i de fleste omrader, særlig i Nord-Afrika. Sjiaislam utgjør overvekten i Bahrain , det sørlige Irak og tilgrensende deler av Saudi-Arabia , det nordlige Jemen og sørlige Libanon , i tillegg til deler av Syria . Det lille druser -samfunnet, som tilhører en forgrening av islam, er vanligvis regnet som arabere, men noen ganger regnet som en egen etnisitet.

Sikre overslag over antallet arabiske kristne, som uansett kommer an pa definisjonen av ≪araber≫, er sjeldne. Ifølge en undersøkelse (Fargues 1998), ≪utgjør dagens kristne bare 9,2 % av befolkningen i Det nære østen. I Libanon, hvor de uten tvil har mistet sin posisjon som majoritet, utgjør de litt mer enn 40 %, i Syria er de rundt 6,4 %, i de palestinske territoriene er antallet 3,8 % og i Israel 2,1 %. I Egypt utgjør de 5,9 % av befolkningen og i Irak anslagsvis 2,9 %.≫ De fleste nord- og latinamerikanske arabere (rundt to tredjedeler) er kristne arabere , særlig fra Syria , Palestina og Libanon .

Arabisk-talende jøder (hovedsakelig mizrahi og sefardi ) er vanligvis ikke regnet som arabere. De fa gjenværende jødene i den arabiske verden lever i deler av Irak, Syria, Egypt og Marokko. De fleste arabisk-talende jødene forlot sine hjem mellom 1948 og 1970, etter opprettelsen av staten Israel, og er na konsentrert hovedsakelig i Israel og Frankrike (se jødisk exodus fra arabiske land .)

Historie [ rediger | rediger kilde ]

Den arabiske verden .

Første gang ordet ≪araber≫ dukket opp var i en assyrisk inskripsjon fra 853 f.Kr. , hvor Shalmaneser III lister opp kong Gindibu av matu arbai (arabisk land) blant de folkene han beseiret i slaget om Karkar . Noen av navnene som ble listet opp i disse tekstene er arameiske , mens andre er de første kjente tilfellene av urarabiske dialekter. Den hebraiske Bibelen ( jødedommens bibel og Det gamle testamente ) henviser pa samme mate noen ganger til folk som kalles `arvi (eller varianter av denne) oversatt som ≪arabisk≫ eller ≪araber≫. Rekkevidden av det hebraiske begrepet pa dette tidlige stadiet er uklart, men det ser ut til a ha referert til forskjellige ørken-boende stammer i Den syriske ørken og Arabia . Dets tidligste bekreftede bruk henviser til de sørlige ≪ qahtanitt ≫-araberne og forekommer mye senere.

Proto-arabiske, dvs antikke nordlige arabiske, tekster gir et klarere bilde av arabernes inntog i historien. De tidligste av disse tekstene er hverken skrevet med det moderne arabiske alfabetet eller dets nabateanske forgjenger, men i varianter av det epigrafiske sørarabiske musnad og begynte i det 8. arhundre f.Kr. med de hasaeanske inskripsjonene i det østlige Saudi-Arabia , og fortsatte fra det 6. arhundre f.Kr. med de lihyanittiske tekstene (i sørøstre Saudi-Arabia) og de thamudiske tekster. Senere kom safaittiske inskripsjoner (som begynte i det 1. arhundre f.Kr. ) og de mange arabiske personnavnene som er gitt i nabateanske inskripsjoner (som riktignok er skrevet pa arameisk). Fra rundt det 100-tallet f.Kr. avslører noen fa inskripsjoner fra Qayat al-Faw (nær Sylayyil ) en dialekt som ikke lenger regnes som urarabisk, men førklassisk arabisk.

Pa 300-tallet e.Kr. hadde de arabiske kongedømmene til lakhmidene i det sørlige Irak og ghassanidene i det sørlige Syria dukket opp rett sør for omradet som kalles for den fruktbare halvmane . De var konstant i krig og endte opp med a alliere seg med henholdsvis sasanidene og Det bysantinske riket . Deres hoff stod bak noen bemerkelsesverdige eksempler av før-islamsk arabisk diktning og for de fa bevarte før-islamske arabiske inskripsjonene i det arabiske alfabetet. Lakhmide-riket ble oppløst av sasanidene i 602 , mens ghassanidene holdt ut til de ble slukt av ekspansjonen til islam .

Pa 700- og 800-tallet skapte araberne (hovedsakelig umayyadene og senere abbasidene ) et rike hvis grenser berørte det sørlige Frankrike i vest, Kina i øst, Lilleasia i nord og Sudan i sør. Dette var et av de største landimperiene i historien. Gjennom store deler av dette omradet, spredte araberne religionen islam og det arabiske spraket (spraket til Koranen ) gjennom frivillig og tvungen konvertering og assimilasjon. Mange grupper ble kjent som ≪arabere≫ ikke gjennom arv men gjennom arabisering . Dermed kom begrepet arabisk over tid til a inneha en videre betydning enn det opprinnelige etniske begrepet. Mange arabere i Sudan, Marokko , Algerie og andre steder ble arabere gjennom kulturell sammensmeltning .

Arabisk nasjonalisme erklærer at arabere er forent i felles historie, kultur og sprak. Arabiske nasjonalister tror at arabisk identitet dekker mer enn ytre fysiske karakteristikker, rase eller religion . En lignende ideologi, Panarabisme , tar til orde for at alle arabiske land skal samles til en stat .

Tradisjonell avstamning [ rediger | rediger kilde ]

Arabiske genealoger i middelalderen delte araberne inn i tre grupper:

  • de ≪antikke arabiske≫ stammene som hadde blitt ødelagt eller var forsvunnet, som 'ad og thamud . Det er ofte henvist indirekte til disse i Koranen og Bibelen som eksempler pa Guds makt til a ødelegge onde mennesker.
  • de ≪rene araberne≫ fra det sørlige Arabia som stammet fra Qahtan . Qahtanittene er sagt a ha migrert til landet Jemen etter ødeleggelsen av Ma'rib Dam ( sadd Ma'rib ). Qahtanitt-araberne var ansvarlig for antikkens sivilisasjoner i Jemen, inkludert den sabaeanske (kjent i Bibelen som Saba .
  • De ≪arabiserte araberne≫ ( musta`ribah ) i det nordlige Arabia som stammet fra Adnan , som skal ha stammet fra Ismael , den eldste sønnen til Abraham og Hagar , gjennom Kedar .

Det arabiske spraket slik det snakkes i dag i sin klassiske koraniske form var resultatet av en blanding mellom det opprinnelige spraket i Qahtan og det nordlige arabisk som lante fra andre nordlige semittiske sprak i Levanten .

I jødiske og kristne tradisjoner begynte identifiseringen av ismailittene , beskrevet i Bibelen som et folk i den arabiske villmarken, med araberne senest pa tiden til Josefus , og ble standard i de tidlige dagene til islam. Forsøk pa a gjenforene de bibelske og arabiske avstamningene senere førte til identifiseringen av Joktan med Qahtan, antagelig pa grunn av hans bibelske identifikasjon som forgjengeren til Hasarmavet og Saba .

Den arabiske verden [ rediger | rediger kilde ]

Den arabiske verden bestar per i dag av 21 selvestendige stater i Midtøsten og Nord-Afrika : Algerie, Bahrain, Komorene, Djibouti, Egypt, Irak, Jordan, Kuwait, Libanon, Libya, Marokko, Mauritania, Oman, Qatar, Saudi-Arabia, Sudan, Syria, Tunisia, De forente arabiske emirater og Jemen, samt Palestina og Vest-Sahara.

Litteratur [ rediger | rediger kilde ]

Se ogsa [ rediger | rediger kilde ]

Eksterne lenker [ rediger | rediger kilde ]

Hentet fra ≪ https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Arabere&oldid=23971030 ≫