Araberne
(
arabisk
: ???
ʻarab
) er en
kulturell
og
spraklig
folkegruppe
, med spraklige røtter fra
Den arabiske halvøy
. Uttrykket brukes ogsa om befolkningene i land som var omfattet av den store utbredelsen av
Islam
i middelalderen.
Definisjonen av hvem som er en araber har tre hovedaspekter:
Viktigheten av disse faktorene blir vurdert forskjellig av forskjellige grupper. De fleste mennesker som regner seg som arabere gjør det pa basis av de overlappende politiske og spraklige definisjonene. Men noen medlemmer i grupper som oppfyller begge kriteriene forkaster identiteten pa basis av den genealogiske definisjonen. Et eksempel er de libanesiske
maronittene
som ofte avslar den arabiske merkelappen til fordel for en smalere maronittisk nasjonalisme. Grupper som bruker et ikke-arabisk liturgisk sprak, som
koptere
i
Egypt
og
assyrere
i
Irak
, vil ofte ikke regnes som arabere. Det er ikke mange som vil regne seg som arabere pa grunnlag av den politiske definisjonen uten den spraklige, derfor identifiserer vanligvis ikke
kurdere
eller
berbere
seg som arabere, men noen gjør det (for eksempel er det noen berbere som regner seg som arabere og arabiske nasjonalister sa pa kurderne som arabere).
En
hadith
av tvilsom autentisitet, gjenfortalt av
Ibn Asakir
i
Tarikh Dimashq
og av sin forteller Salman bin `Abd Allah tillagt islams profet
Muhammed
, uttrykker en vanlig følelse nar den erklærer at:
- ≪A være en araber er ikke pa grunn av din far eller mor, men a være en araber er pa grunnlag av din tunge. Den som lærer arabisk, er en araber.≫
Ifølge Habib Hassan Touma (1996, p.xviii), er en araber, i den moderne betydningen av ordet, en som er innfødt i en arabisk stat, har kontroll over det arabiske spraket og innehar en fundamental kunnskap om arabiske tradisjoner, dvs. manerene, skikkene og de politiske og sosiale kultursystemene.
Da Den arabiske liga ble dannet i
1946
, definerte den ≪araber≫ pa følgende mate:
- ≪En araber er en person hvis sprak er arabisk, som lever i et arabisktalende land, som er sympatisk med aspirasjonene til de arabisktalende folkene.≫
Den genealogiske definisjonen var vidt utbredt i
middelalderen
(
Ibn Khaldun
bruker for eksempel ikke ordet
araber
for a henvise til ≪arabiserte≫ folkeslag, men bare til dem som opprinnelig stammet fra
Arabia
), men er vanligvis ikke lenger regnet for a være betydningsfull.
Før
islam
dukket opp, fulgte de fleste arabere en religion som inneholdt tilbedelse av et antall guddommer, inkludert
Hubal
,
Wadd
,
Allat
,
Manah
og
Uzza
, mens noen stammer hadde konvertert til
kristendom
eller
jødedom
og noen fa individer,
hanifene
, hadde tydeligvis forkastet
polyteisme
til fordel for en vag
monoteisme
. Med ekspansjonen av islam, ble majoriteten av araberne raskt muslimer og de før-islamske polyteistiske tradisjonene forsvant.
I dag er de fleste araberne muslimer.
Sunniislam
dominerer i de fleste omrader, særlig i Nord-Afrika.
Sjiaislam
utgjør overvekten i
Bahrain
, det sørlige
Irak
og tilgrensende deler av
Saudi-Arabia
, det nordlige
Jemen
og sørlige
Libanon
, i tillegg til deler av
Syria
. Det lille
druser
-samfunnet, som tilhører en forgrening av islam, er vanligvis regnet som arabere, men noen ganger regnet som en egen etnisitet.
Sikre overslag over antallet arabiske kristne, som uansett kommer an pa definisjonen av ≪araber≫, er sjeldne. Ifølge en undersøkelse (Fargues 1998), ≪utgjør dagens kristne bare 9,2 % av befolkningen i Det nære østen. I Libanon, hvor de uten tvil har mistet sin posisjon som majoritet, utgjør de litt mer enn 40 %, i Syria er de rundt 6,4 %, i de palestinske territoriene er antallet 3,8 % og i Israel 2,1 %. I Egypt utgjør de 5,9 % av befolkningen og i Irak anslagsvis 2,9 %.≫ De fleste nord- og latinamerikanske arabere (rundt to tredjedeler) er
kristne arabere
, særlig fra
Syria
,
Palestina
og
Libanon
.
Arabisk-talende jøder (hovedsakelig
mizrahi
og
sefardi
) er vanligvis ikke regnet som arabere. De fa gjenværende jødene i den arabiske verden lever i deler av Irak, Syria, Egypt og Marokko. De fleste arabisk-talende jødene forlot sine hjem mellom 1948 og 1970, etter opprettelsen av staten Israel, og er na konsentrert hovedsakelig i
Israel
og
Frankrike
(se
jødisk exodus fra arabiske land
.)
Første gang ordet ≪araber≫ dukket opp var i en
assyrisk
inskripsjon fra
853 f.Kr.
, hvor
Shalmaneser III
lister opp kong
Gindibu
av
matu arbai
(arabisk land) blant de folkene han beseiret i
slaget om Karkar
. Noen av navnene som ble listet opp i disse tekstene er
arameiske
, mens andre er de første kjente tilfellene av urarabiske dialekter.
Den hebraiske Bibelen
(
jødedommens
bibel og
Det gamle testamente
) henviser pa samme mate noen ganger til folk som kalles
`arvi
(eller varianter av denne) oversatt som ≪arabisk≫ eller ≪araber≫. Rekkevidden av det
hebraiske
begrepet pa dette tidlige stadiet er uklart, men det ser ut til a ha referert til forskjellige ørken-boende stammer i
Den syriske ørken
og
Arabia
. Dets tidligste bekreftede bruk henviser til de sørlige ≪
qahtanitt
≫-araberne og forekommer mye senere.
Proto-arabiske, dvs antikke nordlige arabiske, tekster gir et klarere bilde av arabernes inntog i historien. De tidligste av disse tekstene er hverken skrevet med det moderne arabiske alfabetet eller dets
nabateanske
forgjenger, men i varianter av det epigrafiske sørarabiske
musnad
og begynte i det
8. arhundre f.Kr.
med de
hasaeanske
inskripsjonene i det østlige
Saudi-Arabia
, og fortsatte fra det
6. arhundre f.Kr.
med de
lihyanittiske
tekstene (i sørøstre Saudi-Arabia) og de
thamudiske
tekster. Senere kom
safaittiske
inskripsjoner (som begynte i det
1. arhundre f.Kr.
) og de mange arabiske personnavnene som er gitt i nabateanske inskripsjoner (som riktignok er skrevet pa arameisk). Fra rundt det
100-tallet
f.Kr. avslører noen fa inskripsjoner fra
Qayat al-Faw
(nær
Sylayyil
) en dialekt som ikke lenger regnes som urarabisk, men førklassisk arabisk.
Pa
300-tallet
e.Kr. hadde de arabiske kongedømmene til
lakhmidene
i det sørlige
Irak
og
ghassanidene
i det sørlige
Syria
dukket opp rett sør for omradet som kalles for
den fruktbare halvmane
. De var konstant i krig og endte opp med a alliere seg med henholdsvis
sasanidene
og
Det bysantinske riket
. Deres hoff stod bak noen bemerkelsesverdige eksempler av før-islamsk arabisk diktning og for de fa bevarte før-islamske arabiske inskripsjonene i det arabiske alfabetet. Lakhmide-riket ble oppløst av sasanidene i
602
, mens ghassanidene holdt ut til de ble slukt av ekspansjonen til
islam
.
Pa
700-
og
800-tallet
skapte araberne (hovedsakelig
umayyadene
og senere
abbasidene
) et rike hvis grenser berørte det sørlige
Frankrike
i vest,
Kina
i øst,
Lilleasia
i nord og
Sudan
i sør. Dette var et av de største landimperiene i historien. Gjennom store deler av dette omradet, spredte araberne religionen islam og det arabiske spraket (spraket til
Koranen
) gjennom frivillig og tvungen konvertering og assimilasjon. Mange grupper ble kjent som ≪arabere≫ ikke gjennom arv men gjennom
arabisering
. Dermed kom begrepet
arabisk
over tid til a inneha en videre betydning enn det opprinnelige etniske begrepet. Mange arabere i Sudan,
Marokko
,
Algerie
og andre steder ble arabere gjennom
kulturell sammensmeltning
.
Arabisk nasjonalisme
erklærer at arabere er forent i felles historie, kultur og sprak. Arabiske nasjonalister tror at arabisk identitet dekker mer enn ytre fysiske karakteristikker,
rase
eller
religion
. En lignende ideologi,
Panarabisme
, tar til orde for at alle arabiske land skal samles til en
stat
.
Arabiske genealoger i middelalderen delte araberne inn i tre grupper:
- de ≪antikke arabiske≫ stammene som hadde blitt ødelagt eller var forsvunnet, som
'ad
og
thamud
. Det er ofte henvist indirekte til disse i Koranen og Bibelen som eksempler pa Guds makt til a ødelegge onde mennesker.
- de ≪rene araberne≫ fra det sørlige Arabia som stammet fra
Qahtan
.
Qahtanittene
er sagt a ha migrert til landet
Jemen
etter ødeleggelsen av
Ma'rib Dam
(
sadd Ma'rib
). Qahtanitt-araberne var ansvarlig for antikkens sivilisasjoner i Jemen, inkludert den
sabaeanske
(kjent i Bibelen som
Saba
.
- De ≪arabiserte araberne≫ (
musta`ribah
) i det nordlige Arabia som stammet fra
Adnan
, som skal ha stammet fra
Ismael
, den eldste sønnen til
Abraham
og
Hagar
, gjennom
Kedar
.
Det
arabiske spraket
slik det snakkes i dag i sin klassiske koraniske form var resultatet av en blanding mellom det opprinnelige spraket i Qahtan og det nordlige arabisk som lante fra andre nordlige
semittiske sprak
i
Levanten
.
I jødiske og kristne tradisjoner begynte identifiseringen av
ismailittene
, beskrevet i Bibelen som et folk i den arabiske villmarken, med araberne senest pa tiden til
Josefus
, og ble standard i de tidlige dagene til islam. Forsøk pa a gjenforene de bibelske og arabiske avstamningene senere førte til identifiseringen av
Joktan
med Qahtan, antagelig pa grunn av hans bibelske identifikasjon som forgjengeren til
Hasarmavet
og
Saba
.
Den arabiske verden bestar per i dag av 21 selvestendige stater i
Midtøsten
og
Nord-Afrika
: Algerie, Bahrain, Komorene, Djibouti, Egypt, Irak, Jordan, Kuwait, Libanon, Libya, Marokko, Mauritania, Oman, Qatar, Saudi-Arabia, Sudan, Syria, Tunisia, De forente arabiske emirater og Jemen, samt Palestina og Vest-Sahara.
- Habib Hassan Touma (1996).
The Music of the Arabs
, overs. Laurie Schwartz. Portland, Oregon: Amadeus Press.
ISBN 0-931340-88-8
.
- Edward Lipinski,
Semitic Languages: Outlines of a Comparative Grammar
, 2. utg., Orientalia Lovanensia Analecta: Leuven 2001
- The Catholic Encyclopedia, Robert Appleton Company, 1907, Online Edition, K. Night 2003: article Arabia
- Kareem S. Hamdi
,
Arabistikk 2: kultur og tradisjoner
, K.S. Hamdi, 2005,
ISBN 82-995920-3-8