Bob Dylan
|
|
Født
| Robert Allen Zimmerman
24. mai
1941
[1]
[2]
[3]
[4]
(83 ar)
Duluth
[5]
[6]
[7]
|
---|
Beskjeftigelse
| Latskriver
,
filmskuespiller
,
lyriker
,
gitarist
, selvbiograf,
kunstmaler
,
plateprodusent
,
filmregissør
,
sangtekstforfatter
,
komponist
,
manusforfatter
,
DJ
,
skuespiller
,
sanger
,
radiovert
,
designer
,
skribent
,
musiker
|
---|
Utdannet ved
| University of Minnesota system
Hibbing High School
Sidwell kvekerskole
|
---|
Ektefelle
| Sara Dylan (
1965
?
1977
)
[6]
Carolyn Dennis (
1986
?
1992
)
[8]
|
---|
Partner(e)
| Suze Rotolo
[6]
Joan Baez
[9]
|
---|
Far
| Abram Zimmerman
[10]
|
---|
Mor
| Beatrice Stone
[10]
|
---|
Barn
| Jakob Dylan
[6]
Jesse Dylan
[11]
|
---|
Nasjonalitet
| USA
[12]
[6]
[13]
|
---|
Medlem av
| Akademie der Kunste Berlin
[6]
American Academy of Arts and Sciences
[6]
American Academy of Arts and Letters
[6]
Traveling Wilburys
[6]
|
---|
Utmerkelser
|
|
---|
Musikalsk karriere
|
Pseudonym
| Bob Dylan
|
---|
Sjanger
| Rock
,
[27]
blues
,
[27]
countrymusikk
,
[27]
folkemusikk i USA
,
[27]
balkanpop,
[27]
countryrock
,
[27]
folkrock
,
Kristenrock
,
gospelmusikk
,
americana
,
jazz
|
---|
Instrument
| Gitar
,
[28]
munnspill
,
[28]
piano
,
vokal
,
[28]
Richter-munnspill,
nøkkelharpe
|
---|
Stemmetype
| Baryton
|
---|
Aktive ar
| 1962
?
|
---|
Plateselskap
| Columbia Records
,
Asylum Records
|
---|
Innflytelse
| Woody Guthrie
,
Allen Ginsberg
,
Bertolt Brecht
,
Suze Rotolo
,
Robert Johnson
|
---|
Nettsted
| https://www.bobdylan.com/
|
---|
IMDb
| IMDb
|
---|
Notable verk
|
Like a Rolling Stone
,
Highway 61 Revisited
,
Bringing It All Back Home
,
Blonde on Blonde
,
Blood on the Tracks
,
Blowin' in the Wind
,
Subterranean Homesick Blues
|
Signatur
|
|
|
Bob Dylan
(IPA: d?ln, født
Robert Allen Zimmerman
24. mai
1941
i
Duluth
i
Minnesota
i
USA
) er en
amerikansk
musiker
,
sanger
,
latskriver
,
poet
og
forfatter
som har vært en av de mest framtredende og innflytelsesrike personlighetene innen populærmusikken gjennom mer enn 60 ar.
I de senere ar har Dylan hatt en renessanse gjennom plater, memoarbok, dokumentarfilm av
Martin Scorsese
og sin kontinuerlige konsertvirksomhet, som har bidratt til a befeste en enestaende posisjon innen populærkulturen.
Bob Dylan økte populærmusikkens betydning av sangteksten
[29]
Han har blitt nominert til
nobelprisen i litteratur
flere ganger
[30]
og mottok den i 2016.
Mange av Dylans mest kjente sanger er fra
1960-tallet
, da han ofte ble omtalt som ≪talsmann for en generasjon≫, og ble en ledende skikkelse i den voksende amerikanske
motkulturen
. Sanger som ≪
Blowin' in the Wind
≫ og ≪
The Times They Are A-Changin'
≫ ble viktige for
borgerrettsbevegelsen i USA
og krigsmotstandere verden over. I 2020 gikk Dylan for første gang til topps pa
Billboards
singelliste med ≪Murder Most Foul≫ fra albumet
Rough and Rowdy Ways
.
[31]
Dylan ble først kjent som
visesanger
. Han opptradte med
gitar
,
piano
og
munnspill
. Dylan møtte bade motstand og begeistring da ≪protestsangene≫ begynte a nærme seg popmusikkens og rockens formsprak. Samtidig brakte han, som en av de første artistene, intelligente og engasjerende tekster inn i pop og rock. Med sin sammensmelting av folkemusikk og rock til
folkrock
ga han viktige impulser til den framvoksende motkulturen. Han har utviklet og personliggjort en rekke sjangre, men han har en særlig nærhet til amerikanske sjangre og tradisjoner. Musikken er inspirert av alt fra
folk
,
country
og
blues
til
rock and roll
og
rockabilly
og fra
engelsk
,
irsk
og
skotsk
folkemusikk
til
jazz
,
gospel
,
swing
og
hardrock
.
Med et bredt utvalg av musikere med seg har Dylan turnert jevnt og trutt siden slutten av
1980-tallet
. Han har ogsa opptradt sammen med en rekke kjente artister:
The Band
,
Tom Petty
,
Joan Baez
,
George Harrison
,
Grateful Dead
,
Johnny Cash
,
Willie Nelson
,
Paul Simon
,
Eric Clapton
,
Patti Smith
,
Emmylou Harris
,
Bruce Springsteen
,
U2
,
The Rolling Stones
,
Joni Mitchell
,
Jack White
,
Merle Haggard
,
Neil Young
,
Van Morrison
,
Ringo Starr
og
Stevie Nicks
. Selv om opptredenene har hatt stor betydning for Dylans karriere, regnes først og fremst prestasjonene som latskriver som hans viktigste.
Gjennom arene har Dylan blitt hedret for sine utgivelser og opptredener mange ganger. Utgivelsene hans har vunnet bade
Grammy
,
Golden Globe
og
Academy Award
, og han har blitt tatt opp i
Rock and Roll Hall of Fame
,
Nashville Songwriters Hall of Fame
og
Songwriters Hall of Fame
. I
1999
ble Dylan regnet blant de 100 mest innflytelsesrike personene fra det
20. arhundre
av
TIME Magazine
.
[32]
I
2004
ble han listet som nummer to pa magasinet
Rolling Stone
sin karing ≪Greatest Artist of All Time≫, kun slatt av
The Beatles
.
[33]
I 2015 ble han av
Rolling Stone
rangert som den beste latskriveren foran
McCartney
,
Lennon
og
Chuck Berry
.
[34]
I april
2008
ble han tildelt en ≪Special Citation≫ under utdelingen av
Pulitzer-prisen
, som første rockemusiker.
[35]
Dylan ble i 2012 tildelt
Presidentens frihetsmedalje
.
[36]
Albumet
Modern Times
kom ut den
29. august
2006
og toppet umiddelbart hitlistene i USA. I en alder av 65 ble han den eldste som har toppet disse listene. Magasinet
Rolling Stone
utropte
Modern Times
til arets album.
[37]
Robert Allen Zimmerman (
jødisk
navn: Shabtai Zisel ben Avraham) ble født den
24. mai
1941
i
Duluth
,
Minnesota
i
USA
, og vokste opp i
Hibbing
, Minnesota, nordvest for
Lake Superior
. Hibbing var dominert av gruvedrift. Foreldrene var Abraham Zimmerman (1911-1968) og Beatrice Stone (død 2000).
[38]
[39]
Besteforeldrene hans hadde emigrert fra Øst-Europa ved begynnelsen av det 20. arhundre pa grunn av
pogromer
. Bestemoren Florence Edelstein ble født i
Kaunas
(i dagens Litauen) i 1896. Hun reiste i 1902 til
Halifax
sammen med foreldrene B'chezer (Benjamin) og Lybba Edelstein, de slo seg deretter ned i Hibbing,
Minnesota
. Oldefaren B'chezer (Benjamin) døde i 1961. Florence giftet seg med Ben Stone (opprinnelig navn Solemovitz) av litauisk herkomst. Florence og Ben var
jiddisch
-talende og del av rundt 2 millioner jøder som innvandret til USA fra Øst-Europa rundt ar 1900. Deres datter, Beatrice (≪Betty≫) giftet seg 19 ar gammel med Abraham Zimmerman fra
Duluth
.
[39]
[38]
[40]
Moren Beatrice var kjent for sitt gode utseende og livlige personlighet i kontrast til Abrahams innadvendte og alvorlige inntrykk. Moren arbeidet pa et kjøpesenter til hun ble gravid med Robert. Litauen var kjent som jødiske senter for lærdom innenfor religion og lov. Oldefaren var ortodoks med karakteristisk skjegg og antrekk, og han studerte flittige
tora
og
talmud
. Edelstein-familien etablerte kinoer i Hibbing og disse ble fortsatt drevet av slekten da Robert var gutt som fikk fri tilgang til kinofilmer. Faren Abraham og hans brødre drev en butikk for elektrisk utstyr, Zimmermann Furniture and Electric.
[41]
Anna og Zigman Zimmermans, Dylans mormor og morfar, hadde utvandret fra
Odessa
ved Svartehavet i 1905. Pa den tiden var det mange jøder som utvandret pa grunn av
pogromer
i tsarens Russland. Jødene i Odessa regnet eller omtalte seg selv om russiske, ikke ukrainske, fordi Odessa var del av det russiske imperiet. Mange jøder fra Odessa slo seg ned i Duluth og byen hadde flere synagoger da Anna og Zigman slo seg ned der. Anna og Zigman var
ortodokse
.
[39]
[38]
[40]
Familien holdt de jødiske skikkene i hevd. Menigheten i Hibbing var sa liten at de ikke hadde egen
rabbiner
. Før sin bar mitzvah skulle 12 ar gamle Robert bli opplært i
toraen
og menigheten innlosjerte rabbineren Ruben Maier fra New York i etasjen over en kafe i sentrum av Hibbing. Hver dag etter skolen hadde han et par timer undervisning hos Maier. De fleste innbyggerne var kristne og av disse var de fleste katolikker.
[39]
[38]
Hans
bar mitzva
ble avholdt 22. mai 1954 med en stor fest pa Androy hotel med 400 gjester.
[41]
Robert vokste opp i et familienettverk av besteforeldre, onkler, tanter og søskenbarn. Ifølge skolelærerne var han en sjenert og stille elev som forsøkte a unnga oppmerksomhet.
[41]
Familien, med foreldrene Abram Zimmerman og Beatrice (≪Beatty≫), bodde i Duluth til Robert var syv ar gammel, da de flyttet til Hibbing fordi faren fikk
polio
og ikke kunne fortsette i sin stilling i
Standard Oil
.
[42]
Tidlig i tenarene gikk han ofte ned i kafeen for a høre pa
Hank Williams
,
Little Richard
og
Elvis
. Som gutt lyttet Dylan til programmet
Grand Ole Opry
pa lørdagskveldene.
[39]
[38]
Robert brukte mye av tiden pa a høre pa
radio
, først
blues
og
country
, og etter hvert pa tidlig
rock and roll
. Han dannet flere band i løpet av High School. Det første, kalt The Shadow Blasters, gjorde ingen særlig suksess, men det neste bandet ? The Golden Chords ? holdt sammen lenger. Da de fremførte lata ≪Rock and Roll is Here to Stay≫ (opprinnelig av
Danny & the Juniors
), i en talentkonkurranse pa skolen, var de sa støyende at rektor slo av mikrofonen. I skolens arbok fra
1959
skrev den unge Zimmerman at han planla a bli med i
Little Richards
band. Samme ar opptradte han to ganger sammen med
Bobby Vee
, der Zimmerman, under navnet Elston Gunn, spilte piano og klappet takten. Han flyttet samme ar til
Minneapolis
for a ga pa
universitetet i Minnesota
. Der ble hans opprinnelige interesse for rock and roll erstattet av interessen for
amerikansk folkemusikk
. I et intervju med magasinet
Playboy
fra
1978
fortalte han at det som fikk ham til a bytte inn sin elektriske gitar mot en kassegitar, var da han hørte en plate av
Odetta
i en butikk.
[43]
Snart begynte Zimmerman a opptre pa kafeen
The Ten O'Clock Scholar
som la like ved
campus
. Der ble han involvert i folkemusikkmiljøet i
Dinkytown
(et omrade i
Minneapolis
nær universitetet) og ≪lante≫ plater av andre folk-entusiaster.
Det var i Dinkytown at Zimmerman begynte a introdusere seg selv som ≪Bob Dylan≫. Da Dylan ble spurt om navnet var inspirert av den walisiske poeten
Dylan Thomas
, benektet han som regel dette og henviste til ulike onkler med navnet ≪Dillon≫. Imidlertid skal Dylan i desember 1959 ha fortalt sin barndomsvenn John Bucklen at navnet var tatt fra Dylan Thomas.
[44]
≪Dylan≫ kan skrive seg fra figuren Matt Dillon i westernserien
Gunsmoke
.
[38]
Dylan giftet seg med
Sara Lownds
den
22. november
1965
; deres første barn, Jesse Byron Dylan, ble født den
6. januar
1966
. Bob og Sara Dylan fikk fire barn sammen:
Jesse Byron
, Anna Lea, Samuel Isaac Abraham, og
Jakob Luke
(født den
9. desember
1969
). Dylan adopterte ogsa Saras datter fra et tidligere ekteskap, Maria Lownds (senere Dylan), (født
21. oktober
1961
, na gift med musiker
Peter Himmelman
). I løpet av 1990-tallet ble
Jakob Dylan
kjent som vokalisten i bandet
The Wallflowers
.
Jesse Dylan
er filmregissør og suksessfull forretningsmann.
Bob og Sara Dylan ble skilt den
29. juni
1977
.
[45]
I juni
1986
giftet Dylan seg med
Carolyn Dennis
(ogsa kjent som Carol Dennis), hun hadde vært bakgrunnsvokalist gjennom mange ar.
[46]
Deres datter, Desiree Gabrielle Dennis-Dylan, ble født
31. januar
1986
. Paret ble skilt i oktober
1992
. Deres ekteskap og barn var en hemmelighet helt til publiseringen av
Howard Sounes
' Dylan-biografi,
Down the Highway: The Life Of Bob Dylan
i
2001
.
[47]
Ettersom han vokste opp i Hibbing, var Dylan og hans foreldre en del av omradets lille jødiske samfunn, og i mai
1954
hadde Dylan sin
Bar mitsva
.
[48]
En periode sent pa
70-tallet
og tidlig pa
80-tallet
, er preget av Bob Dylans kristne tro, etter at han i januar 1979 ble en ≪gjenfødt≫ kristen. Fra januar og frem til april
1979
deltok Dylan i bibelstudieklasser pa
Vineyard School of Discipleship
i Reseda, Sør-California.
Flere medlemmer av Dylans band (
Steven Soles
og
David Mansfield
) hadde pa dette tidspunkt allerede blitt kristne eller ≪født pa ny≫, og sluttet seg til
Vineyard-bevegelsen
. En av Dylans tidligere kjærester, Mary Alice Artes, tilhørte ogsa Vineyard-menigheten. Pa et av menighetens møter tok Artes kontakt med pastor Kenn Gulliksen, fordi hun opplevde at Dylan hadde behov for andelig veiledning. Pastor Gulliksen gjenforteller det slik: ≪Larry Myers og Paul Emond dro over til Bobs hus og holdt preken for han. Han svarte ved a si: 'Ja, han ville faktisk ha Kristus inn i livet sitt.' Og han ba den dagen og mottok Herren.≫.
[49]
[50]
Dylan forteller selv i et intervju i 1980 at han, da han ble oppfordret til a delta pa bibelkurset Vineyard School of Discipleship ? et kurs som pagikk fire dager i uken over en periode pa tre maneder ? i første omgang reagerte negativt: ≪Jeg kan pa ingen mate bruke tre maneder pa dette. Jeg ma snarest mulig gjenoppta turnevirksomheten. Men en dag da jeg vaknet og satte meg opp i sengen kl. 07.00 om morgenen, følte jeg meg helt enkelt drevet til a sta opp, for sa a sette meg i bilen og kjøre av garde til bibelskolen.≫
Ifølge pastor Gulliksen var det et ganske intenst kurs om Bibelen, med vekt pa Jesu liv,
Bergprekenen
, hva det innebærer a være en Jesu disippel og hvordan dele troen med andre.
Med sin jødiske bakgrunn var Dylan godt kjent med mange av de gammeltestamentlige bibelske fortellingene. I et intervju fra 1985 uttrykte Dylan det slik: ≪Det jeg lærte pa bibelskolen var bare…en forlengelse av hva jeg hadde trodd pa hele veien, men som jeg ikke hadde vært i stand til a sette ord pa.≫
[
trenger referanse
]
Dylans omvendelse skapte stor oppstandelse, samt en god del motvilje, blant hans jødiske venner og slektninger, ogsa hos hans egne barn som var oppdratt i den jødiske tro. Plutselig slo en skokk journalister seg ned utenfor huset deres, og fotfulgte faren nar han begav seg til Vineyard-menigheten, i hap om a fa bilder av ham pa vei inn i en kristen kirke, forteller Howard Sounes i sin Dylan-biografi.
[51]
Noen av Dylans artistkolleger reagerte negativt pa hans nyvunne tro. Kort tid før
John Lennon
ble drept i desember 1980 lanserte Lennon sangen ≪Serve Yourself≫, som en negativ respons pa Dylans ≪Gotta Serve Somebody≫.
[
trenger referanse
]
Leonard Cohen
ble rystet da Dylan i 1979 erklærte at han var omvendt til kristendommen.
[52]
Siden Dylans trilogi med kristne album har hans religiøse tro etter hvert blitt et stadig tilbakevendende emne for gransking. I
1997
fortalte han
David Gates
fra
Newsweek
:
Her er saken med meg og den religiøse greia. Dette er sannheten: Jeg finner religiøsiteten og filosofien i musikken. Jeg finner den ikke annetsteds. Sanger som ≪Let Me Rest on a Peaceful Mountain≫ eller ≪
I Saw the Light
≫ ? det er min religion. Jeg er ikke pavirket av rabbinere, forkynnere, evangelister og alt det der. Jeg har lært mer fra sangene enn jeg har lært av den slags ting. Sangene er mitt leksikon. Jeg tror pa sangene.
Dylan til David Gates i
Newsweek
1997
[53]
I et intervju publisert i
The New York Times
den
28. september
1997
, meldte journalist
Jon Pareles
at ≪Dylan sier han na ikke tilhører noen organisert religion.≫.
[54]
Dylan har blitt beskrevet, i de siste 20 arene, som en tilhenger av
Chabad-Lubavitch
-bevegelsen
[55]
og har offentlig og privat blitt sett delta i jødiske religiøse arrangementer, inkludert sine sønners
bar mitsvaer
. Senere har jødiske nyhetstjenester rapportert at Dylan har ≪dukket opp≫ et par ganger pa jødisk nyttarsfeiring (De Høye Helligdager) i forskjellige Chabad-menigheter.
[56]
For eksempel deltok han i Menigheten Beth Tefillah, i
Atlanta, Georgia
den
22. september
2007
(
Jom Kippur
), og ble kalt opp til
Torahen
for den sjette aliyah.
[57]
Dylan har likevel fortsatt a spille sanger fra sitt gospelalbum under konserter, og av og til coverversjoner av tradisjonelle religiøse sanger. Han har ogsa kommet med tilfeldige referanser til sin religiøse tro ? som i et intervju fra 2004 med
60 Minutes
, hvor han fortalte
Ed Bradley
at ≪den eneste personen du ma tenke deg om to ganger om a lyve til er enten deg selv eller Gud≫. Han forklarte ogsa sin konstante turneplan som en del av et røverkjøp han gjorde for lenge siden med ≪sjefskommandøren ? pa denne jorden og i en verden vi ikke kan se≫.
[58]
Det er pa det rene at mange av Dylans senere tekster, pa samme mate som hans tekster fra 1960- og 1970-arene, inneholder en rekke referanser til bibelske fortellinger, bade fra Det gamle og Det nye testamente, uten eksplisitt a gi uttrykk for hans personlige tro. I boka
Restless Pilgrim: The Spiritual Journey of Bob Dylan
mener forfatterne Scott M. Marshall og Marcia Ford a finne belegg i Dylans tekster for at han som jøde fortsatt tror pa Jesus som Messias.
Dylan sluttet pa universitetet etter et knapt ar. I januar
1961
flyttet han til
New York
, for a opptre og for a besøke sitt idol
Woody Guthrie
, som la pa dødsleiet pa et sykehus i
New Jersey
. Guthrie var for Dylan en apenbaring, og den største pavirkningen pa hans tidlige opptredener. Hos Guthrie møtte Dylan ogsa Guthries venn, musikeren
Ramblin' Jack Elliott
. De to ble venner, og Dylan lærte mange av Guthries sanger av Elliott.
[
trenger referanse
]
I New York ble han kjent med den irske gruppen
Clancy Brothers
som pavirket den unge Dylan. Dylan uttalte at
Liam Clancy
var den best balladesangeren han hadde hørt.
[59]
[60]
I New York gikk han søndagene for a høre
gospel
i
Madison Square Garden
med tidens ledende gospelsangere. Debutplaten fra 1962 har musikk som stammer fra
sørstatenes
tradisjon som
spirituals
og
blues
. Fra og med debuten i 1962 (innspilt i 1961) til 1964 er motiver og symboler fra
bibelen
viktige ingredienser i Dylans tekster.
[38]
Fra april til september
1961
spilte Dylan pa forskjellige klubber rundt i bydelen
Greenwich Village
. Han fikk noe oppmerksomhet etter positiv omtale i
The New York Times
etter en opptreden pa
Gerde's Folk City
. Da han ble bedt om a spille
munnspill
for
Carolyn Hester
, fanget han oppmerksomheten til
John Hammond
, som produserte Hesters album. Hammond ga Dylan en kontrakt med
Columbia Records
i oktober 1961 og spiller inn sin første plate i november.
[61]
Debutalbumet
Bob Dylan
inneholdt
blues
, folk og
gospel
, og kun to sanger han hadde skrevet selv. Albumet solgte kun 5000 eksemplarer det første aret, og Dylan møtte mye motvilje hos plateselskapet. Hammond forsvarte ham ivrig.
Johnny Cash
jobbet for det samme selskapet og forsvarte ogsa Dylan. Mens han hadde kontrakt med Columbia spilte Dylan inn mer enn et dusin sanger for plateselskapet og magasinet
Broadside Magazine
under pseudonymet
Blind Boy Grunt
. I august
1962
fikk han formelt endret navnet sitt til Robert Dylan.
Da det andre albumet,
The Freewheelin' Bob Dylan
ble utgitt i mai 1963, var Dylan allerede et kjent navn i folk-miljøet som latskriver og sanger, og kun uker etterpa var navnet hans kjent langt utover dette miljøet, takket være
Peter, Paul and Marys
innspilling av apningssangen pa ≪Freewheelin≫: ≪
Blowin' in the Wind
≫. At Peter, Paul and Marys versjon av ≪Blowin'≫ ble en stor hit, etablerte Dylan som latskriver, og bidro ogsa til a gi ham stempelet "protestsanger". Dylan skrev ≪Blowin' in the Wind≫ i april 1962 og spilte den inn i juli. Nar det gikk nesten ett ar før Dylans andre album ble utgitt, skyldtes det at Dylan stadig skrev nye sanger, og flere ganger omredigerte albumet for a fa med nye, og fjerne ≪utdaterte≫ sanger (en skjebne som nesten rammet ≪Blowin'≫ ogsa
[62]
). Albumet inneholder da ogsa mange sterke sanger, inkludert nyskapende sanger (som A Hard Rain's A-gonna Fall) som peker framover mot helt originale mater a uttrykke seg pa i sangtekster.
Etter
Freewheelin
ble Dylan en av de ledende skikkelsene i den sakalte nye ≪folk movement≫ som vokste ut av Greenwich Village. Etter hvert møtte han
Joan Baez
. De to innledet et forhold, og hun ga Dylans karriere fart ved at hun spilte inn flere av hans tidlige sanger, og dessuten inviterte ham opp pa scenen under sine egne konserter. Mange artister spilte inn Dylans later og forsøkte a spille dem mer i retning av popmusikk, mens Dylan enna spilte sangene med enkle folk-arrangementer.
Protestbevegelsen og
Another Side
[
rediger
|
rediger kilde
]
I 1963 var bade
Baez
og Dylan viktige skikkelser i borgerrettsbevegelsen i USA, og spilte sammen pa møter og demonstrasjoner, blant annet i
Washington, D.C.
da
Martin Luther King
holdt sin berømte tale ≪
I Have a Dream
≫. I januar
1963
var Dylan a se pa britisk tv, da han spilte rollen som omvandrende gitarist i fjernsynsteateret
Madhouse on Castle Street
pa
BBC
. Hans neste album
The Times They Are a-Changin'
viste en mer sofistikert, politisk og kynisk Bob Dylan. Ved sidene av ≪protestsangene≫ ≪Ballad of Hollis Brown≫ og ≪North Country Blues≫, finnes to kjærlighetssanger ? ≪One Too Many Mornings≫ og ≪Boots of Spanish Leather≫ ? og den
Brechtske
≪The Lonesome Death of Hattie Carroll≫, der Dylan raser over en ung overklassemann, navngitt som William Zantzinger, som drepte hushjelpen Hattie Carroll.
Mot slutten av 1963 følte Dylan seg bade manipulert og hindret av protestbevegelsen. Da han mottok
Thomas Paine
-prisen fra National Emergency Civil Liberties Committee kort tid etter drapet pa
John F. Kennedy
, gikk Dylan full pa talerstolen og stilte spørsmal ved komiteens rolle, anklaget dem for a være ≪gamle og skallede menn≫ og hevdet at han sa noe av seg selv ? og alle andre ? i morderen
Lee Harvey Oswald
.
Det neste albumet ble spilt inn pa en eneste natt i juni
1964
.
Another Side of Bob Dylan
var muntrere enn det forrige albumet. Innslag av
surrealisme
dukket opp i sanger som ≪I Shall Be Free # 10≫ og ≪Motorpsycho Nitemare≫. Tilsynelatende stikk i strid med Dylans syn pa verden pa den tiden var de to
ikke
ironiske kjærlighetssangene ≪To Ramona≫ og ≪Spanish Harlem Incident≫. ≪I Don't Believe You≫ gir hint om
rock and roll
, en sjanger som snart etter skulle gripe Dylan. Det er ikke vanskelig a se pa ≪It Ain't Me, Babe≫ som en fullstendig avvisning av alle forventninger til ham. ≪Chimes of Freedom≫ blandet ≪protest≫ med
impresjonisme
, og ≪My Back Pages≫ forutser kanskje angrepene han snart skulle bli utsatt for.
I løpet av kort tid i
1964
og
1965
endret Dylans fremtoning seg kraftig, parallelt med hans overgang fra folk-helt til rock and roll-stjerne. Enkel, slitt arbeiderlook med jeans og skjorte ble byttet ut med moteklær. Han begynte ogsa a leke med intetanende intervjuere og reportere pa stadig mer surrealistiske og tilsynelatende ondsinnede mater. Da han ble spurt pa Les Cranes TV-program om en film han etter planen skulle spille i, svarte han at det var en ≪cowboy horror movie≫. Intervjueren spurte om Dylan skulle spille cowboy, hvorpa Dylan svarte: ≪Nei. Jeg spiller min mor≫.
Albumet
Bringing It All Back Home
kom i mars
1965
og var et nytt stilsprang. Dette albumet inneholdt hans første innspillinger med elektriske instrumenter. Den første singelen, ≪
Subterranean Homesick Blues
≫ hadde til og med en
musikkvideo
, fra
D. A. Pennebakers
cinema verite
-dokumentasjon av turneen i England i 1965,
Dont Look Back
. Albumets tekster pekte bade tilbake til
beatpoetenes
maniske diktning og frem til senere
rap
og
hiphop
. B-siden av albumet inneholdt sanger som bar preg av den mystiske billedbruken som siden har kjennetegnet Dylan, blant dem noen av hans mest kjente: ≪
Mr. Tambourine Man
≫ og ≪
It's All Over Now, Baby Blue
≫.
Sommeren 1965 gjorde Dylan sin historiske første opptreden med elektriske instrumenter pa
Newport Folk Festival
. Bandet besto av
Mike Bloomfield
pa gitar, Sam Lay pa trommer, Jerome Arnold pa bass,
Al Kooper
pa elektrisk orgel og Barry Goldberg pa piano; de fleste av disse var hentet inn fra
Paul Butterfield Blues Band
. Dylan hadde opptradt to ganger pa Newport før, i 1963 og 1964; denne tredje gangen ble Dylan møtt med en blanding av jubel og buing, og forlot scenen etter tre sanger. En forklaring pa buingen er at den kom fra rasende folk-fans som Dylan na tok avstand fra med sin elektriske gitar; en annen forklaring er at publikum reagerte pa den svært darlige lydkvaliteten og det korte settet. Uansett arsak til misnøyen kom Dylan snart etter pa scenen igjen, denne gangen alene med kassegitar og munnspill, og spilte to sanger: ≪It's All Over Now, Baby Blue≫ og ≪Mr. Tambourine Man≫; valget av den første av disse, er ikke vanskelig a se som et endelig farvel til folk-bevegelsen og dens krav om ≪protestsanger≫. Uavhengig av hva publikumet pa Newport kan ha ment, fulgte skarp kritikk fra folk-miljøet.
Ewan MacColl
skrev like etterpa i magasinet
Sing Out!
: ≪Our traditional songs and ballads are the creations of extraordinarily talented artists working inside traditions formulated over time... But what of Bobby Dylan?... Only a non-critical audience, nourished on the watery pap of pop music could have fallen for such tenth-rate drivel.≫ Den 19. juli, kun fire dager etter opptredenen pa Newport, gikk Dylan igjen i studio i New York og spilte inn sangen ≪
Positively 4th Street
≫. Til tross for at Dylan senere har uttalt at han ≪ikke skriver sanger for kritikere≫, kan sangen betraktes som en endelig avvisning av folk-miljøet Dylan hadde møtt i klubbene nettopp pa West 4th Street i New York.
Highway 61 Revisited
og
Blonde On Blonde
[
rediger
|
rediger kilde
]
Singelen
Like a Rolling Stone
ble utgitt den
20. juli
1965
og nadde helt til nummer to pa hitlista i USA. Denne sangen brakte flere til da uhørte elementer inn pa hitlistene: varighet over seks minutter, det tekstmessige innholdet og Dylans særegne stemmebruk.
Rolling Stone
utropte i
2004
sangen til den fremste av ≪the 500 Greatest Songs of All Time≫.
[63]
Albumet som fulgte,
Highway 61 Revisited
, er oppkalt etter veien som gikk fra Dylans opphav i
Minnesota
til
New Orleans
, og dermed gjennom omrader av USA som hadde vært sentrale inspirasjonskilder for ham. Nytolkningen og revurderingen som tittelen innvarsler synes det a være dekning for: Mange mener at dette albumet, inkludert singelen, var et tidsskille i popmusikken.
[64]
Planen var at albumet skulle følges opp med to konserter i USA, sa Dylan samlet et band bestaende av
Al Kooper
og
Harvey Brooks
fra studiobandet, supplert av
Robbie Robertson
og
Levon Helm
(de to spilte pa den tiden med
Ronnie Hawkins
). Pa den første konserten, pa
Forest Hills Tennis Stadium
møtte de buing, mens den neste konserten,
3. september
i
Hollywood Bowl
, fikk en udelt positiv mottagelse. Verken Kooper eller Brooks kunne tenke seg a turnere videre med Dylan, sa Dylan leide inn hele bandet til Hawkins, hvor Robertson og Helm ogsa spilte: The Hawks. Samtidig som de forberedte en turne, gikk de ogsa i studio for a spille inn en oppfølger til
Highway 61 Revisited
. Turneen fikk god mottagelse, men anstrengelsene i studio kastet ikke av seg. Produsent
Bob Johnston
hadde lenge forsøkt a overtale Dylan til a gjøre innspillinger i
Nashville
. I februar
1966
gikk Dylan med pa dette. Johnston skaffet noen av de beste studiomusikerne som var a fa, og Robertson og Kooper kom fra
New York
for a bidra. Resultatet ble albumet
Blonde on Blonde
, som stadig nevnes som et av de beste albumene som er utgitt i USA. Ifølge Al Kooper var albumet et mesterverk fordi det ≪tok to kulturer og slo dem sammen med en voldsom eksplosjon≫: musikktradisjonene fra Nashville møtte den ≪ultimate New York-hipsteren≫ Bob Dylan.
For mange kritikere star Dylans ≪elektriske trilogi≫ fra midten av 60-tallet ?
Bringing It All Back Home
,
Highway 61 Revisited
og
Blonde on Blonde
? som et høydepunkt i kulturen fra det
20. arhundre
. I
Mike Marqusees
ord: ≪Between late 1964 and the summer of 1966, Dylan created a body of work that remains unique. Drawing on folk, blues, country, R&B, rock'n'roll, gospel, British beat,
symbolist
,
modernist
and
beat
poetry,
surrealism
and
Dada
, advertising jargon and social commentary,
Fellini
and
Mad magazine
, he forged a coherent and original artistic voice and vision. The beauty of these albums retains the power to shock and console.≫
[65]
Dylan la ut pa en ≪verdensturne≫ til
Australia
og
Europa
. Hvert show var delt i to: I den første delen opptradte han alene, med
munnspill
og
kassegitar
. I den andre delen spilte Dylan elektrisk musikk med høyt volum med
The Hawks
i ryggen. Mange fans likte ikke dette, og de møtte stadig buing og demonstrativ klapping. Publikumsmisnøyen kulminerte i en konfrontasjon mellom Dylan og hans publikum i Free Trade Hall i
Manchester
,
England
(konserten er utgitt som
The Bootleg Series Vol. 4: Bob Dylan Live 1966, The "Royal Albert Hall" Concert
). Da konserten var ved et høydepunkt, skrek en fan ≪
Judas
!≫ til Dylan, som kort svarte ≪Jeg tror deg ikke... Du er en løgner!≫ før han snudde seg mot bandet og ba dem ≪Play it fucking loud!≫ før han satte i gang kveldens siste nummer: ≪
Like a Rolling Stone
≫.
Motorsykkelulykke og slutten av 60-tallet
[
rediger
|
rediger kilde
]
Etter europaturneen dro Dylan tilbake til
New York
. Presset og forventningene økte stadig. Forleggeren forlangte en ferdig utgave av diktet/romanen
Tarantula
. Manageren,
Albert Grossman
, hadde alt planlagt en omfattende turne for sommeren og høsten.
29. juli
1966
ble Dylan kastet av sin
Triumph
500-
motorsykkel
like ved
Woodstock, New York
. Skadenes nøyaktige omfang har aldri blitt kjent, men det har blitt bekreftet at han fikk brudd i nakken. Ulykken ga Dylan sjansen til a slippe unna forventningene til ≪stjerna Bob Dylan≫. Sa snart han var frisk nok til det, begynte han a redigere ramaterialet til filmen
Eat the Document
, en oppfølger til
Dont Look Back
, som aldri har blitt offisielt utgitt. I
1967
begynte han a spille inn musikk sammen med
The Hawks
i sitt hjem, og i kjelleren i bandets nærliggende hus, kalt ≪Big Pink≫. Her spilte de inn folkesanger, gamle Dylan-sanger, andres sanger; noen av innspillingene ble gitt ut i
1975
under tittelen
The Basement Tapes
. Senere samme ar spilte The Hawks, som snart skulle omdøpes til
The Band
, et album pa egen hand:
Music From Big Pink
i kjelleren i Big Pink. I desember
1967
kom Dylans første album siden ulykken:
John Wesley Harding
. Dette var et album med korte, roligere sanger som i stor grad henviste til
Bibelen
og
det ville vesten
. Bade musikalsk og litterært hadde Dylan gatt bort fra bade sitt tidligere arbeid og fra
psykedeliaen
som herjet 60-tallet. Pa albumet finner man ≪
All Along the Watchtower
≫, en av hans mest kjente sanger, like etter innspilt av
Jimi Hendrix
(siden
1974
har Dylan selv fremført sangen nærmere Hendrix' versjon enn den opprinnelige). Teksten bygger pa
Jesajaboken
(21:5-9).
Den
3. oktober
1967
døde
Woody Guthrie
. Dylan gjorde sin første offentlige opptreden pa mer enn halvannet ar pa en minnekonsert i januar
1968
.
Dylans neste utgivelse var nærmest et country-album, spilt inn med musikere fra Nashville. Pa
Nashville Skyline
fra
1969
kunne man høre en helt annerledes stemme, en duett med
Johnny Cash
og hitsingelen ≪
Lay Lady Lay
≫. I august reiste Dylan til England for a opptre pa
Isle of Wight
-festivalen, etter a ha takket nei til a opptre pa
Woodstockfestivalen
.
Dylans arbeider fra det tidlige
70-tallet
fikk blandede mottagelser. Den ellers lojale
Greil Marcus
innledet sin anmeldelse av albumet
Self Portrait
fra
1970
med a spørre ≪What is this shit?≫. Han var dog ikke den eneste som ga
Self Portrait
en lunken mottagelse. Albumet inneholder stort sett cover-versjoner av poplater, og Dylan selv har senere kalt albumet en spøk. Samme ar kom
New Morning
, som av mange ble sett pa som et skritt i riktig retning. Det viste seg a ikke være noe hold i ryktene om nok et album, tv-sendinger og turneer. Dylan gikk i studio i Greenwich Village i mars
1971
og spilte inn tre later (≪Watching The River Flow≫, ≪When I Paint My Masterpiece≫ og ≪George Jackson≫), men ikke noe album. Den eneste større utgivelsen fra Dylans side i 1971 og 1972 var samleplata
Bob Dylan's Greatest Hits Vol. II
. I november
1971
hadde han flere sessions sammen med
beat-poeten
Allen Ginsberg
, med tanke pa Ginsbergs album
Holy Soul Jelly Roll
. De to skrev sanger sammen og spilte inn dikt av Ginsberg og av
William Blake
, men ingenting av dette er enna utgitt.
I
1973
kom Dylan med albumet
Pat Garrett & Billy the Kid
, som var lydsporet til
Sam Peckinpahs
film med samme navn
, og spilte i tillegg en mindre rolle i filmen, som ≪Alias≫, et medlem av Billys gjeng. Filmen ble ingen suksess, men sangen
Knockin' on Heaven's Door
var en uforglemmelig klassiker, som er blitt spilt inn av mer enn 150 artister.
I
1973
gikk Dylans kontrakt med
Columbia Records
ut. Han tegnet ny kontrakt med plateselskapet
Asylum Records
. Samme ar spilte han inn albumet
Planet Waves
med
The Band
, mens de forberedte seg pa en ny turne. Der kunne man høre sangen
Forever Young
, som siden har vært en av hans mest spilte sanger. Samtidig utga Dylans gamle selskap, Columbia, albumet
Dylan
. Mange har ment det var gjort som hevn for at Dylan gikk over til en av konkurrentene, for albumet inneholder stort sett bare halvhjertede coverversjoner av poplater.
I januar
1974
la Dylan og The Band ut pa en stor
turne i Nord-Amerika
. Opptak fra konsertene ble senere utgitt som
Before the Flood
. Etter denne turneen ble Dylan separert, og skrev en rekke sanger om bruddet. I november samme ar spilte han inn flere av de nye latene. Ryktene spredde seg om at et nytt album var pa trappene, og forventningene steg, men Dylan utsatte utgivelsen og trakk seg tilbake til
Minneapolis
. Her spilte han inn albumet pa nytt, med hjelp fra sin bror David. Underveis skiftet han ogsa tilbake til
Columbia Records
. I
1975
kom
Blood on the Tracks
endelig ut, og oppnadde noe blandede kritikker. Med tiden har likevel albumet i mange kritikeres øyne blitt staende som et av Dylans aller beste album.
Den sommeren skrev Dylan sin første vellykkede ≪protestsang≫ pa tolv ar, til støtte for bokseren
Rubin ≪Hurricane≫ Carter
, som var dømt for trippeldrap. Det var etter a ha besøkt Carter i fengselet at han skrev sangen
Hurricane
, som ble spilt hver kveld pa hans neste turne,
Rolling Thunder Revue
. Med pa turneen var et bredt utvalg artister, de fleste hentet fra det tidligere folk-miljøet i
Greenwich Village
i
New York
.
T-Bone Burnett
,
Allen Ginsberg
,
Ramblin' Jack Elliott
,
Steven Soles
,
David Mansfield
, tidligere frontfigur i
The Byrds
Roger McGuinn
, gitaristen
Mick Ronson
,
Scarlet Rivera
, en fiolinist Dylan oppdaget da hun gikk pa gaten med fiolinkassen pa ryggen, og
Joan Baez
. Det var første gang pa mer enn ti ar at Baez og Dylan opptradte sammen.
Joni Mitchell
slo følge med dem i november. Mens
Allen Ginsberg
tok del i turneen skrev han scener til en film som Dylan filmet underveis.
Sam Shepard
var opprinnelig tiltenkt rollen som den som skulle skrive denne filmen, men han gikk etter hvert over til a dokumentere turne-livet isteden. Turneen strakk seg over siste halvdel av
1975
og første halvdel av
1976
. Underveis ga Dylan ut albumet
Desire
, der samarbeidet med dramatikeren
Jacques Levy
viste seg i tekster som bar preg av reiseberetninger og lange narrativer.
Siste halvdel av turneen var bakteppe for filmen
Renaldo & Clara
. Den fire timer lange filmen nadde ikke ut til et stort publikum, selv ikke i en versjon som ble kuttet til to timer, og ga mer plass til konsertopptak.
I
1976
spilte Dylan pa avskjedskonserten til
The Band
. Deler av opptredenen til Dylan og mange av de andre gjestene,
Joni Mitchell
,
Muddy Waters
,
Van Morrison
og
Neil Young
, er a se i
Martin Scorseses
mye roste film
The Last Waltz
fra
1978
.
I
1978
kom albumet
Street Legal
; de komplekse tekstene kom ikke helt til sin rett, grunnet Dylans noe gammeldagse metoder i studio
[
trenger referanse
]
.
Bob Dylan har gjennom sine over femti ar som artist gjennomgatt mange epoker og stilbrudd, men sjelden har han vært sa i utakt med hovedtyngden av gamle fans som i ≪den kristne epoken≫ i overgangen til 1980-tallet. Tiden som ≪gjenfødt kristen≫ ble innledet med albumet
Slow Train Coming
(1979), videreført med
Saved
(1980) og av mange ansett for a avsluttes med
Shot of Love
(1981).
Musikalsk og produksjonsmessig anses
Slow Train Coming
for a være et sterkt album, men flere av tekstene med eksplisitt kristent innhold var vanskelig a svelge for mange. Flere av studiomusikerne pa plata var like nyfrelste som Dylan, mens andre var hentet inn pa grunn av sin gospelbakgrunn. Den som likevel satte sterkest preg pa
Slow Train Coming
var gitaristen Mark Knopfler (fra den da ganske nye britiske gruppa
Dire Straits
). For sangen ≪Gotta Serve Somebody≫ fra
Slow Train
mottok Bob Dylan en
Grammy Award
i klassen ≪mannlig vokalist≫.
Senere vurderinger av denne perioden har vært mildere stemt, og mange har ment a finne store kunstneriske verdier ogsa her. Journalist Marius Lien, er blant dem som mener a se unike kvaliteter i nettopp denne perioden, og han har etterlyst ? i rettferdighetens navn: ≪... hvor er bøkene om korfraseringene pa ≪Pressing On≫ eller om rhodeslyden pa ≪When You Gonna Wake Up≫? Hvor er analysene av synene Dylan snakker om perioden igjennom, hvor er hyllestdiktene til Mark Knopflers guddommelig inspirerte gitarspill pa Slow Train Coming? Hvor er essayene om Dylans ubesværede veksling mellom modernismekritisk gammeltestamentlig dommedagsprofet (≪When You Gonna Wake Up?≫, ≪Are You Ready≫), nadesøkende synder (≪Saving Grace≫, ≪Ain’t No Man Righteous≫) og forundret evangelist (≪In the Garden≫)?≫
[66]
Bakgrunnen for Bob Dylans vekkelse skal ha vært at en publikummer i november 1978 kastet et sølvkors opp pa scenen under en opptreden. Bob Dylan tok det som et tegn og hengte korset rundt halsen. I januar 1979 inviterte Dylan to fundamentalistiske pastorer fra menigheten
The Vineyard Fellowship
, som sto for en bokstavtro bibeltolkning. (De pakaller og føler tilstedeværelsen av den hellige and under gudstjenestene, fordømmer abort og homofili og oppfatter Satan som en aktiv kraft i verden.) Dylan gjennomførte dernest en tre maneders bibelskole og startet samtidig a skrive religiøse sanger.
Da Dylan gjenopptok konsertvirksomheten i november 1979 spilte han ingen av sangene fra før
Slow Train Coming
? det skulle ga et helt ar før han tok opp sine gamle sanger igjen. Konsertene begynte gjerne med en seksjon ren gospel før Bob Dylan selv entret podiet. Under hver konsert holdt han gjerne flere sma prekener akkompagnert av gitartoner, rytmeseksjon og tilrop fra koret.
Havard Rem
skildrer i sin
monografi
Bob Dylan
(1999) konfrontasjonene som oppsto mellom scene og sal: Mens publikum ber om ≪Like a Rolling Stone≫ ønsker artisten bare a snakke om Jesus. Konsertene fikk svært darlige kritikker i pressen, og Dylan opplevde en reprise fra 13 ar tidligere: publikummere som demonstrativt forlot salen og tilløp til buing.
[67]
Musikkjournalisten Paul Williams var av en annen mening. Han har i trebindsverket
Bob Dylan: Performing Artist
(1992) fremholdt at det i denne perioden var umulig ikke a bli smittet av trosaspektet og den urolige kombinasjonen av energi, glede, smerte og jubel under konsertene. Ifølge Williams var dessuten konserten i Drammenshallen 10. juli 1981 den beste dette aret. Begge konsertene i Drammen ble grundig slaktet i norsk presse (
Dagbladet
,
Aftenposten
og
Arbeiderbladet
).
Pa
Saved
nadde Dylan sitt mest frenetisk frelste høydepunkt, og selv om
Shot of Love
regnes som den siste av de religiøse LP-ene, inneholder den ogsa Dylans første
sekulære
tekster pa to ar. Side om side med disse er imidlertid sanger med tydelig kristent budskap. Et eksempel er ≪Every Grain of Sand≫, som for øvrig til en viss grad kan minne om noe av
William Blakes
diktning.
Mens Dylan i arene før omvendelsen vanligvis dro rundt 15 000 publikummere til konsertene sine, sank antallet til 2?3 000. Høsten 1980 begynte han imidlertid a spille flere av sine tidligere hits fra
60-tallet
igjen, og fansen vendte pa nytt tilbake.
Kvaliteten pa Dylans utgivelser pa 80-tallet varierer, fra det godt mottatte albumet
Infidels
fra
1983
, til
Down in the Groove
, som fikk en kjøligere mottagelse da det kom i
1988
. Dylan produserte en rekke gode sanger under innspillingen av
Infidels
, hvorav ikke alle fikk plass pa albumet. En som ikke kom med er en hyllest til blues-musikeren
Blind Willie McTell
; den ble ikke utgitt før i
1991
, pa
The Bootleg Series, Vols. 1-3: Rare And Unreleased, 1961-1991
.
Dylan har siden
80-tallet
vært pa turne med sin ≪Never Ending Tour≫. I 1981 opptradte Dylan for første gang i Norge, i
Drammenshallen
.
For Dylan begynte
1990-tallet
med
Under the Red Sky
(
1990
), en helomvending fra den alvorlige
Oh Mercy
. Albumet var dedisert til ≪Gabby Goo Goo≫ og inneholdt flere tilsynelatende enkle sanger inkludert ≪Under the Red Sky≫ og ≪Wiggle Wiggle≫. Dedikasjonen har blitt forklart med at det var et kallenavn pa Dylans fire ar gamle datter.
[68]
Musikere han jobbet med pa albumet var blant annet
George Harrison
,
Slash
fra
Guns N' Roses
,
David Crosby
,
Bruce Hornsby
,
Stevie Ray Vaughan
og
Elton John
. Til tross for stjernespekkete opptredener mottok platen darlige omtaler, og solgte darlig. Dylan spilte ikke inn flere plater med nye sanger pa hele syv ar.
[69]
I 1991 ble Bob Dylan opptatt i
Minnesota Music Hall of Fame
, og i
1992
gjennomførte han en kort turne med
Santana
.
[70]
De neste arene kunne man se Dylan ga tilbake til røttene sine med to album med gamle folkemusikk- og bluesnumre med
Good as I Been to You
(1992) og
World Gone Wrong
(
1993
). Disse inneholdt musikalske tolkninger og akustisk gitar. Mange kritikere og fans har kommentert den stille skjønnheten i sangen ≪Lone Pilgrim≫
[71]
som ble skrevet av en lærer pa
1800-tallet
, og sunget av Dylan med en hjemsøkende ærbødighet. Et unntak fra denne opphavlige inspirasjonen kan høres i Dylans samarbeid med
Michael Bolton
, der felles sangskriving i 1991 resulterte i ≪Steel Bars≫, som ble utgitt pa Boltons album
Time, Love & Tenderness
. Tjuefem ar etter at han vakte oppsikt ved a unnlate a opptre ved
Woodstockfestivalen
deltok Dylan ved minnesmarkeringen kalt
Woodstock '94
.
[72]
I
1995
spilte Dylan inn et live show for
MTV Unplugged
. Han hevdet at hans ønske om a framføre en rekke tradisjonelle sanger ved den anledningen ble kansellert av
Sony
, som insisterte pa en opptreden med hans største hits.
[73]
Opptredenen resulterte i et album (
MTV Unplugged
) som blant annet inneholdt
John Brown
; en tidligere ikke utgitt sang fra
1963
som skildrer ødeleggelsen forarsaket bade av krig og av
jingoisme
.
Med en samling av sanger, etter sigende skrevet mens han var innesnødd pa ranchen sin i Minnesota
[74]
, returnerte Dylan til innspillingsstudioet med Lanois i januar
1997
. Seinere den varen, før albumet ble sluppet, ble han lagt inn pa sykehus med den livstruende hjerteinfeksjonen
perikarditt
, ogsa kalt
hjerteposebetennelse
, forarsaket av soppinfeksjonen
histoplasmose
. Den planlagte Europa-turneen ble avlyst, men Dylan ble snart frisk og forlot sykehuset med: ≪Jeg trodde virkelig jeg snart kom til a treffe
Elvis
.≫
[75]
Midt pa sommeren var han tilbake, og tidlig pa høsten opptradte han for
Pave Johannes Paul II
ved World Eucharistic Conference i
Bologna
,
Italia
. Paven holdt en preken for 200 000 mennesker basert pa Dylans tekst
Blowin' in the Wind
.
[76]
I september kom utgivelsen av det nye Lanois-produserte albumet
Time Out of Mind
. Med dets bitre syn pa kjærlighet og morbide filosoferinger ble Dylans første samling av originale sanger pa syv ar høyt ansett. Det oppnadde ogsa en uventet popularitet blant yngre lyttere, da spesielt apningssangen ≪Love Sick≫.
[77]
Denne samlingen av komplekse sanger vant ham hans første egne "Album of the Year"
Grammy Award
(han var en av mange som opptradte pa
The Concert for Bangladesh
, vinneren fra 1972). Kjærlighetssangen ≪
Make You Feel My Love
≫ ble covret av
Garth Brooks
,
Billy Joel
og
Adele Adkins
.
I desember 1997 overrakte president
Bill Clinton
Dylan en Kennedy Center Honor i East Room i
Det hvite hus
med hedersomtalen: ≪Han hadde sannsynligvis større pavirkning pa min generasjon enn noen annen kreativ artist. Stemmen hans og tekstene har ikke alltid vært gode for øret, men gjennom sin karriere har Bob Dylan aldri jobbet for a behage andre. Han har forstyrret freden og gjort de mektige ukomfortable.≫
[78]
I
1998
opptradte Dylan pa
Ralph Stanleys
album
Clinch Mountain Country
i en duett med
bluegrass-legenden
pa ≪The Lonesome River≫. Mellom juni og september 1999 turnerte Dylan med
Paul Simon
. De framførte en del sanger sammen pa hverandres show, inkludert
I Walk the Line
og
Blue Moon of Kentucky
. (
Simon & Garfunkel
hadde spilt inn ≪
The Times They Are a-Changin'
≫ pa deres debutalbum
Wednesday Morning, 3AM
og Dylan hadde covret ≪
The Boxer
≫ pa sitt album
Self Portrait
.) Dylan avsluttet 90-tallet med en ny filmrolle, etter en pause pa ti ar, i rollen som sjaføren Alfred ved siden av
Ben Gazzara
og
Karen Black
i Robert Clapsaddles
Paradise Cove
.
[79]
I
2000
fikk Dylan en
Oscar for beste sang
for lata ≪
Things Have Changed
≫ som han skrev til filmen
Wonder Boys
. Den
11. september
2001
ga han ut albumet
"Love and Theft"
(
sic
), som fikk svært gode kritikker. Han hadde selv produsert albumet. I bandet var
Tony Garnier
, som hadde spilt bass for Dylan i tolv ar, lenger enn noen annen har spilt med ham. Albumet fikk ytterligere oppmerksomhet da det ble pavist en del likheter mellom Dylans tekster og den japanske forfatteren
Junichi Sagas
bok
Confessions of a Yakuza
; saken har ikke blitt kommentert fra Dylans side.
I de fem arene som skulle ga før neste albumutgivelse spilte Dylan inn musikk til en rekke prosjekter og bidro til flere filmprosjekter. Han bidro med sanger til hyllestalbum bade til
Hank Williams
og
Johnny Cash
. Dylan var med a skrive filmen
Masked And Anonymous
2003
.
I
2004
ble han utnevnt til ≪Doctor of Music≫ ved
University of St Andrews
, Dylans andre æresdoktorat. Det første var et æresdoktorat i musikk ved
Princeton University
pa 1970-tallet.
I 2015 ble han tildelt MusiCares person of the year og sa i takketale blant annet:
[80]
Some of the music critics say I can’t sing. I croak. Sound like a frog. Why don’t these same critics say similar things about
Tom Waits
? They say my voice is shot. That I have no voice. Why don’t they say those things about
Leonard Cohen
? Why do I get special treatment? Critics say I can’t carry a tune and I talk my way through a song. Really? I’ve never heard that said about Lou Reed. Why does he get to go scot-free? What have I done to deserve this special treatment? Why me, Lord?
Den biografiske filmen
No Direction Home
(
Martin Scorsese
,
2005
) fikk god mottagelse. Den tar for seg tiden fra Dylan kom til
New York
i
1961
til motorsykkelulykken i
1966
.
Modern Times
, utgitt
29. august
2005
, fikk en kritiker til a omtale stemmen hans som ≪dødsralling≫. Til tross for en viss endring i Dylans vokal fikk albumet gode omtaler, og ble regnet som en del av en vellykket trilogi:
Time Ouf of Mind
,
Love and Theft
og
Modern Times
. Det har blitt trukket paralleller mellom tekstene pa
Modern Times
og bade
Henry Timrod
og
Ovid
. Det utløste en omfattende debatt i
The New York Times
og andre publikasjoner om ≪lan≫ i litterære prosesser.
[82]
[83]
[84]
[85]
Fra mai
2006
har Dylan ukentlig ledet radioprogrammet
Theme Time Radio Hour
pa satellittradioen
XM Satellite Radio
. Hvert program kretser rundt et bestemt tema, for eksempel blomster, California eller ≪Hallo≫. Dylan spiller musikk fra sin egen platesamling, som inneholder mange noksa obskure innspillinger fra 1930?1950-arene, men og nyere musikk. Dylans noe eksentriske humor og store kunnskaper setter sitt preg pa programmet. Fra 2007 har
BBC
sendt programmet i
Storbritannia
.
Filmen
I'm Not There
, skrevet og regissert av
Todd Haynes
, ble sluppet i
2007
. Seks skuespillere spiller syv ulike skikkelser som gjenspeiler Dylans liv.
Cate Blanchetts
rolle inspirert av Dylan anno
1965
/
1966
fikk mye oppmerksomhet.
Samme ar kom en CD-boks med tittelen
Dylan
som spenner over hele hans karriere. I forbindelse med denne antologien fikk for første gang noen lage en
remix
av Dylans musikk: Den britiske produsenten
Mark Ronson
ble bedt om a remixe ≪Most Likely You'll Go Your Way (And I'll Go Mine)≫ fra
Blonde on Blonde
.
En utstilling av Dylans tegninger og malerier apnet i Tyskland i oktober 2007.
Gjennom hele 1990- og 2000-tallet har Dylan spilt nærmere 100 konserter i aret i sin ≪Never Ending Tour≫. Han omarbeider stadig arrangementet av sangene og eksperimenterer bade med vokal og akkompagnement, til det uforutsigbare.
Den 11. september 2012 gav Dylan ut sitt 35. studioalbum,
Tempest
. Tittelen er hentet fra Shakespeares
Stormen
og har en 14 minutter lang tittelmelodi som omhandler
Titanics
forlis. Albumet inneholder ogsa en hyllest til
John Lennon
, ≪Roll On John≫.
I 2016 ble Dylan tildelt
nobelprisen i litteratur
, som den første sangskriver noensinne. Dylan hadde flere ganger blitt nominert.
I 2015, 2016 og 2017 gav Dylan ut de tre albumene ≪Shadows in the Night≫, ≪Fallen Angels≫ og ≪Triplicate≫ som alle inneholder sanger fra
Den store amerikanske sangboka
.
Den 27. mars 2020, under
koronaviruspandemien
gav 78 ar gamle Dylan ut sin lengste sang noensinne, den nesten 17 minutter lange ≪Murder Most Foul≫. Ogsa denne tittelen er hentet fra Shakespeare, fra første akt av
Hamlet
. Dylan resiterer, akkompagnert av piano, fiolin og perkusjon om
attentatet mot John F. Kennedy
, og sangen inneholder en mengde kulturelle referanser til USA, bade før og etter mordet pa Kennedy. Sangen var innspilt ≪for noen ar siden≫ og kom overraskende pa Dylans store tilhengerskare.
Dylan har spilt ca. 100 konserter i aret pa hele
1990-tallet
og
2000-tallet
, en litt tyngre turneplan enn de fleste utøvere som startet pa 60-tallet.
[86]
The ≪
Never Ending Tour
≫ fortsetter med blant annet Dylans bassist gjennom mange ar,
Tony Garnier
. Til noen kritikeres misnøye
[87]
er Dylans opptredener hele tiden uforutsigbare. Han forandrer stadig arrangementer pa sangene, og endrer sin vokal kveld etter kveld.
[88]
Noen fans
[
hvem?
]
har klaget pa at etter hvert som kvaliteten pa Dylans stemme har blitt darligere, har han begynt med en teknikk kalt ≪upsinging≫, et begrep ≪dylanologer≫ benytter til a betegne hans mate a ≪demontere≫ melodier ved a avlevere
fraser
i en enstonig dur, ofte rundt en eneste tone og avslutte dem en oktav høyere.
[89]
Bob Dylan forandret populærmusikken pa to viktige punkter. Hans musikk medførte at sangenes tekster fikk økt betydning, og gjorde det klart at sangstemmen ikke nødvendigvis var det viktigste. Bob Dylan er ikke akkurat kjent for sin vakre stemme, noe tidligere president
Bill Clinton
kom inn pa i en tale,
- ≪Han hadde sannsynligvis større pavirkning pa min generasjon enn noen annen kreativ artist. Stemmen hans og tekstene har ikke alltid vært gode for øret, men gjennom sin karriere har Bob Dylan aldri jobbet for a behage andre≫.
Of their generation, they have the mountaintop all to themselves. (...) Through all their vicissitudes, they remain as far apart as ever in tone, topic, voice, and spirit. The differences that were there from the beginning remain differences. Dylan, the trickster, cultivates weirdness, and his talent lies in making the weird sound commonplace. Cohen, the defrocked rabbi, makes the commonplace sound weird.
Todd Gitlin (om Dylan og Leonard Cohen)
[90]
Ved siden av musikken har ogsa tekstene hans vunnet anerkjennelse for sin litterære egenverdi. Dylan har vært nominert til nobelprisen i litteratur flere ganger og ble tildelt prisen i 2016. Likheter mellom Dylan og
Leonard Cohen
har vært gjenstand for flere analyser. Den jødiske slektsbakgrunnen fra Litauen er et fellestrekk. Dylan og Cohen hadde parallelle og til dels sammenvevde karrierer;
[91]
de var bade venner og rivaler med respekt for hverandres arbeid.
[92]
I New York vanket de de til dels i samme miljø blant annet med utgangspunkt i
Chelsea Hotel
.
[93]
Begge hadde
John H. Hammond
som sin første produsent, og begges musikk ble kjent for et større publikum gjennom ledende kvinnelige sangere pa den tiden.
[94]
[95]
Begrensede sangstemmer og ≪snakkesyngingen≫ der frasering av enkelstavelser og avslutning av verselinjer er like viktig som melodilinjen er et annet fellestrekk.
[96]
Forholdet mellom Dylan og Cohen er studert blant annet av David Boucher i
Dylan and Cohen: Poets of Rock and Roll
(2004).
[97]
New York Times
(1968) drøftet med utgangspunkt i Cohen og Dylan om poptekster kunne betraktes som poesi.
[98]
Cohen nevnes som en av de fa popmusikere med lyrikk pa bortimot Dylans niva.
[99]
[100]
[101]
[102]
[103]
Todd Gitlin mener begges lyrikk kommer til kort uten musikk og at de to først og fremst er melodimakere.
[90]
Mens Dylans lyrikk beskrives som surrealistisk og preget av frie assosiasjoner, beskrives Cohens lyrikk som mer formell, skolert, klar og ≪liturgiske≫ - eller som bønner ifølge Dylan.
[104]
[105]
[106]
Dersom Dylan er Shakespeare, sa er Cohen
John Donne
skrev
The Guardians
kommentator: ≪Dylan’s lyrical gift is wild, copious, and immoderate, Cohen’s is precise, supplicatory and cloistral.≫
[107]
Cohen bemerket at nobelprisen til Dylan ≪is like pinning a medal on Mount Everest for being the highest mountain≫.
[92]
Dylan var i 1988 den første som covret Cohens senere sa kjente
Hallelujah
.
[108]
- Hovedartikkel:
Bob Dylans diskografi
Bob Dylans diskografi besto ved arsskiftet 2018/2019 av 36
studioalbum
, 91
singler
, 13
konsertalbum
, fjorten album i
The Bootleg Series
og 19
samlealbum
.
Album utgitt med bandet
Traveling Wilburys
.
We live in a time of great lyricist-songwriters ?
Leonard Cohen
,
Paul Simon
,
Joni Mitchell
,
Tom Waits
? but Dylan towers over everyone. His words have been an inspiration to me ever since I first heard a Dylan album at school, and I am delighted by his Nobel win. The frontiers of literature keep widening, and it's exciting that the Nobel prize recognises that.
- 2016:
Nobelprisen i litteratur
. Han møtte ikke selv opp til utdelingen i Stockholm i desember 2016.
[110]
Dylan ble overrakt medalje og diplom da han besøkte Stockholm varen 2017. Han holdt ogsa foredraget som er en forutsetning for a fa prispengene.
[111]
Dylans tale under middagen i desember 2016 ble fremført av
Azita Raji
, USAs ambassadør til Sverige.
[112]
Patti Smith fremførte Dylans ≪A Hard Rains A-Gone Fall≫ under seremonien i 2016.
[113]
Musikktidsskriftet
Rolling Stone
rangerer Dylan som tidenes beste latskriver.
[114]
- ^
Gemeinsame Normdatei
,
≪
Bob Dylan
≫
, besøkt 9. april 2014
[Hentet fra Wikidata]
- ^
RKDartists
,
≪
Bob Dylan
≫
, RKD kunstner-ID
25259
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Munzinger Personen
, Munzinger IBA
00000017836
, besøkt 9. oktober 2017
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Babelio
, Babelio forfatter-ID
11982
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Gemeinsame Normdatei
, besøkt 10. desember 2014
[Hentet fra Wikidata]
- ^
a
b
c
d
e
f
g
h
i
www.biography.com
, besøkt 11. desember 2018
[Hentet fra Wikidata]
- ^
www.bbc.co.uk
[Hentet fra Wikidata]
- ^
www.rollingstone.com
, besøkt 11. februar 2024
[Hentet fra Wikidata]
- ^
www.dailymail.co.uk
[Hentet fra Wikidata]
- ^
a
b
Geni.com
[Hentet fra Wikidata]
- ^
SU Cas : an overtone pulsator
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Museum of Modern Arts online samling
, MoMA kunstner-ID
46488
, besøkt 4. desember 2019
[Hentet fra Wikidata]
- ^
www.bbc.co.uk
[Hentet fra Wikidata]
- ^
National Medal of Arts winner ID
bob-dylan
[Hentet fra Wikidata]
- ^
www.rollingstone.com
[Hentet fra Wikidata]
- ^
www.fpa.es
[Hentet fra Wikidata]
- ^
elpais.com
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Rock and Roll Hall of Fame-ID
bob-dylan
[Hentet fra Wikidata]
- ^
≪
2001 | Oscars.org | Academy of Motion Picture Arts and Sciences
≫
, verkets sprak
engelsk
, besøkt 16. mars 2023
[Hentet fra Wikidata]
- ^
www.rollingstone.com
[Hentet fra Wikidata]
- ^
masterdataapi.nobelprize.org
, besøkt 12. oktober 2019
[Hentet fra Wikidata]
- ^
www.nobelprize.org
[Hentet fra Wikidata]
- ^
www.nobelprize.org
[Hentet fra Wikidata]
- ^
borntolisten.com
[Hentet fra Wikidata]
- ^
a
b
c
d
e
Grammy Award
, Grammy Awards artist-ID
bob-dylan/3014
[Hentet fra Wikidata]
- ^
University of the West of England
,
≪
Honorary Degree awarded to Environmental photographer Mark Edwards - UWE Bristol: News Releases
≫
, verkets sprak
engelsk
, utgitt 14. juli 2017, besøkt 4. desember 2022
[Hentet fra Wikidata]
- ^
a
b
c
d
e
f
https://www.biography.com/people/bob-dylan-9283052
; besøksdato: 11. desember 2018.
- ^
a
b
c
Montreux Jazz Festival Database
, Montreux Jazz Festival konsert ID 3877,
Wikidata
Q99181182
- ^
Allen Ginsberg
: "...Dylan being the first to bring poetry to the jukebox." Sam Shepard: Rolling Thunder Logbook.(1977)
- ^
≪
Bob Dylan - finally and formally launched as a candidate for the Nobel prize for Literature
≫
. Expecting Rain. 1. oktober 1996
. Besøkt 17. november 2007
.
- ^
Dagens Næringsliv, 20. juni 2020, s. 56
- ^
≪
The Time 100: Artists and Entertainers
≫
. TIME Magazine. 14. juni 1999. Arkivert fra
originalen
18. august 2000
. Besøkt 30. september 2007
.
≪Arkivert kopi≫
. Arkivert fra
originalen
18. august 2000
. Besøkt 30. september 2007
.
- ^
≪
Bob Dylan
≫
. Rolling Stone. 24. mars 2004. Arkivert fra
originalen
12. september 2007
. Besøkt 30. september 2007
.
- ^
≪100 Greatest Songwriters of All Time≫
.
Rolling Stone
. Besøkt 25. mars 2017
.
- ^
2008 Pulitzer Prizes for Letters, Drama and Music
, New York Times
- ^
≪Obama honours 13 with Medal of Freedom at White House≫
,
BBC News
, 30. mai 2012.
- ^
≪
The Top 50 Albums of The Year
≫
. Rolling Stone. 11. desember 2006. Arkivert fra
originalen
17. mars 2010
. Besøkt 13. september 2007
.
- ^
a
b
c
d
e
f
g
Kvalvaag, Robert W. (2007).
≪Før det harde regnet faller ? Den unge Bob Dylans bruk av tema og tekster fra Bibelen≫
.
Kirke og Kultur
. 04
(norsk)
. 112: 305?321.
ISSN
1504-3002
.
doi
:
10.18261/ISSN1504-3002-2007-04-02
. Besøkt 11. september 2021
.
- ^
a
b
c
d
e
Rem, Havard (1999).
Bob Dylan
. [Oslo]: Gyldendal. s. 128.
ISBN
8205267553
.
- ^
a
b
≪From Odessa to Duluth: The journey of Bob Dylan's grandparents≫
.
Duluth News Tribune
(engelsk)
. 28. mars 2022
. Besøkt 12. oktober 2023
.
- ^
a
b
c
Rogovoy, S. (2009).
Bob Dylan: Prophet, Mystic, Poet.
Simon and Schuster.
- ^
Heylin, C. 2001. Bob Dylan behind the shades. The biography ? take two. Penguin, London. side 7.
- ^
Playboy
interview with Bob Dylan, March 1978
- ^
Heylin, C. 2001. Bob Dylan behind the shades. The biography ? take two. Penguin, London. side 33.
- ^
Gray,
The Bob Dylan Encyclopedia
, pp. 198?200.
- ^
Sounes,
Down The Highway: The Life Of Bob Dylan
, pp. 372?373.
- ^
≪Dylan's Secret Marriage Uncovered≫
.
BBC News
. 12. april 2001
. Besøkt 7. september 2008
.
- ^
Ifølge Robert Shelton, var Dylans lærer Rabbi Reuben Maier fra den eneste synagogen i omradet, Hibbing's Agudath Achim Synagogue". Se Shelton,
No Direction Home
, sidene 35?36.
- ^
Heylin,
Bob Dylan: Behind the Shades Revisited
, p. 494.
- ^
Gray,
The Bob Dylan Encyclopedia
, pp. 76?80.
- ^
Howard Sounes, Fortellingen om Dylan, s 324, N.W. Damm & Søn A.S., 2001,
ISBN 82496-0077-0
- ^
Simmons, Sylvie (2013).
I'm your man : Leonard Cohens liv
. Oversatt av
Havard Rem
. Oslo: Cappelen Damm. s. 334.
ISBN
9788202410476
.
- ^
Gates, David (6. oktober 1997).
≪Dylan Revisited≫
. Newsweek
. Besøkt 21. januar 2010
.
- ^
Dylan Interview with Jon Pareles,
The New York Times
, 28.september 1997; ogsa utgitt i J. Cott,
Dylan on Dylan: The Essential Interviews
, pp. 391?396.
- ^
Fishkoff,
The Rebbe's Army: Inside the World of Chabad-Lubavitch
, s. 167.
- ^
Shmais, News Service (13. oktober 2005).
≪Bob Dylan @ Yom Kippur davening with Chabad in Long Island≫
. Shmais News Service. Arkivert fra
originalen
. Besøkt 11. september 2008
.
≪Arkivert kopi≫
. Arkivert fra
originalen
6. april 2008
. Besøkt 6. mars 2009
.
- ^
Sheva, Arutz (24. september 2007).
≪Day of Atonement Draws Dylan to the Torah≫
. Arutz Sheva?Israel National News
. Besøkt 11. september 2008
.
- ^
Leung, Rebecca (12. juni 2005).
" ≪Dylan Looks Back≫
. CBS News
. Besøkt 25. februar 2009
.
- ^
Schofield, Derek (4. desember 2009).
≪Liam Clancy obituary≫
.
the Guardian
(engelsk)
. Besøkt 18. mai 2018
.
- ^
Weber, Bruce (5. desember 2009).
≪Liam Clancy, Last of Singing Brothers, Dies at 74≫
.
The New York Times
(engelsk)
.
ISSN
0362-4331
. Besøkt 18. mai 2018
.
- ^
Rem, Havard
(1999).
Bob Dylan
. [Oslo]: Gyldendal.
ISBN
8205267553
.
- ^
John Hammond, Sr. sitert i Heylin, C. 2001. Bob Dylan behind the shades. The biography ? take two. Penguin, London. side 94.
- ^
≪Like a Rolling Stone≫
. Rolling Stone. Arkivert fra
originalen
17. april 2010
. Besøkt 4. august 2006
.
- ^
Marcus, G. 2006.
Like a Rolling Stone: Bob Dylan at the Crossroads.
New York: PublicAffairs.
- ^
Marqusee,
Wicked Messenger
, 139
- ^
Marius Lien: ≪Krass kristenrocker≫.
Morgenbladet
31. juli 2009. [En lengre utgave av artikkelen, kalt ≪Født pa ny≫, ble publisert i tidsskriftet
Vinduet
nr. 2 ? 2009.]
- ^
Heylin, C. 2001. Bob Dylan behind the shades. The biography ? take two. Penguin, London. side 512.
- ^
≪Biography of Carolyn Dennis≫
. IMDb.com
. Besøkt 6. september 2006
.
- ^
Sounes,
Down The Highway: The Life Of Bob Dylan
, 391
- ^
≪Arkivert kopi≫
. Arkivert fra
originalen
3. november 2007
. Besøkt 19. april 2015
.
- ^
Gray,
The Bob Dylan Encyclopedia
, 423
- ^
≪Dylan performance, Woodstock '94, August 14, 1994≫
. Bjorner's Still on the Road. 14. august 1994.
- ^
Sounes,
Down The Highway: The Life Of Bob Dylan
, 408?9
- ^
Heylin,
Bob Dylan: Behind the Shades Revisited
, 693
- ^
Sounes,
Down The Highway: The Life Of Bob Dylan
, 420
- ^
Sounes,
Down The Highway: The Life Of Bob Dylan
, 426
- ^
Sounes,
Down The Highway: The Life Of Bob Dylan
, 426?9
- ^
≪Remarks by the President at Kennedy Center Honors Reception≫
. Clinton White House. 7. desember 1997. Arkivert fra
originalen
. Besøkt 23. august 2006
.
≪Arkivert kopi≫
. Archived from the original on 25. april 2015
. Besøkt 29. oktober 2007
.
- ^
≪
Paradise Cove
(1999)≫
. IMDb
. Besøkt 25. juni 2007
.
- ^
Appleford, Steve; Appleford, Steve (7. februar 2015).
≪Bob Dylan Honored at Incredible, All-Star MusicCares Tribute≫
.
Rolling Stone
(engelsk)
. Besøkt 29. mai 2021
.
- ^
Stone, Rolling; Stone, Rolling (9. februar 2015).
≪Read Bob Dylan's Complete, Riveting MusiCares Speech≫
.
Rolling Stone
(engelsk)
. Besøkt 29. mai 2021
.
- ^
≪
"Who’s This Guy Dylan Who’s Borrowing Lines From Henry Timrod?"
≫
. The New York Times. 14. september 2006
. Besøkt 19. september 2006
.
- ^
≪
"The Ballad of Henry Timrod
≫
. The New York Times. 17. september 2006
. Besøkt 20. september 2006
.
- ^
≪
"The Answer, My Friend, Is Borrowin’ ... (3 Letters)
≫
. The New York Times. 20. september 2006
. Besøkt 20. september 2006
.
- ^
≪Bob Dylan: Henry Timrod Revisited≫
. The Poetry Foundation. 10. oktober 2006
. Besøkt 11. oktober 2006
.
- ^
Muir,
Razor's Edge
, pp. 7?10.
- ^
BBC
Radio Four
, 5. desember 2005, diskusjon mellom
Mark Ellen
og
Andy Kershaw
om verdien av Dylans konserter fra midten av 2000-tallet. (Senere gjengitt pa trykk i musikktidsskriftet
The Word
,
That Dylan Argument In Full
.)
- ^
Muir,
Razor's Edge
, pp. 187?197.
- ^
Doherty, Mike (8. november 2006).
≪Dylan and fans ageing gracefully≫
.
National Post
. Besøkt 5. september 2007
.
[
død lenke
]
- ^
a
b
Gitlin, Todd. ≪Grizzled Minstrels of Angst≫.
The American Scholar
(Vol. 71, Issue 2).
- ^
Wolff, Fabian (11. november 2016).
≪Leonard Cohen: Im Kampf um Worte, Liebe, Gott≫
.
Die Zeit
.
ISSN
0044-2070
. Besøkt 27. november 2016
.
- ^
a
b
≪Leonard Cohen: giving Nobel to Bob Dylan like 'pinning medal on Everest
'
≫
.
The Guardian
(engelsk)
. 14. oktober 2016.
ISSN
0261-3077
. Besøkt 18. november 2016
.
- ^
Simmons (2013)
s. 168, s. 194, s. 260
- ^
Burger, J. (2014).
Leonard Cohen on Leonard Cohen: Interviews and Encounters.
Chicago Review Press.
- ^
Simmons (2013)
s.155-157
- ^
Rem, Havard (1988).
Leonard Cohen. Liv og karriere
. Kuenholdt forlag. s. 48.
ISBN
9788299977616
.
- ^
Rem (2015)
s. 24
- ^
Simmons (2013)
s.220.
- ^
Østbø, Stein: So long, Leonard.
VG
, 12. november 2016
- ^
Miers, Jeff (1. november 2016).
≪Bob Dylan and Leonard Cohen: bookends in 'new poetic expression
'
≫
.
The Buffalo News
. Besøkt 11. mars 2017
.
- ^
Carlstedt, Anna (12. oktober 2013).
≪Visionar poesi hos Dylan och Cohen≫
.
Svenska Dagbladet
(svensk)
. Besøkt 11. mars 2017
.
- ^
≪Bob Dylan er tildelt Nobels litteraturpris≫
.
Vart Land
(norsk)
. 14. oktober 2016
. Besøkt 18. mars 2017
.
- ^
≪Dylan vs Cohen≫
.
Sydsvenskan
(svensk)
. 9. desember 2016
. Besøkt 18. mars 2017
.
- ^
David Remnick
(17. oktober 2016).
≪Leonard Cohen Makes It Darker≫
.
The New Yorker
. Besøkt 18. november 2016
.
- ^
Simmons (2013)
s.207
- ^
Reents, Edo (11. november 2016).
≪Nachruf auf Leonard Cohen: Tod eines Ladies-Mannes≫
.
Frankfurter Allgemeine Zeitung
.
ISSN
0174-4909
. Besøkt 29. november 2016
.
- ^
≪Leonard Cohen is John Donne to Bob Dylan's Shakespeare≫
.
The Guardian
(engelsk)
. 19. november 2016.
ISSN
0261-3077
. Besøkt 11. mars 2017
.
- ^
≪Flashback: Bob Dylan Covers Leonard Cohen's 'Hallelujah
'
≫
.
Rolling Stone
. 13. oktober 2016
. Besøkt 11. mars 2017
.
- ^
≪
'
Dylan towers over everyone' ? Salman Rushdie, Kate Tempest and more pay tribute to Bob Dylan≫
.
The Guardian
(engelsk)
. 13. oktober 2016.
ISSN
0261-3077
. Besøkt 29. november 2016
.
- ^
≪Bob Dylan kommer ikke til Stockholm for a motta Nobelprisen≫
.
Aftenposten
. 16. november 2016
. Besøkt 13. oktober 2017
.
- ^
≪Bob Dylan far Nobelprisen til helgen≫
.
Aftenposten
. 29. mars 2017
. Besøkt 13. oktober 2017
.
- ^
≪Bob Dylan - Banquet Speech≫
.
www.nobelprize.org
. Besøkt 13. oktober 2017
.
- ^
Thorpe, Vanessa; Connett, David (11. desember 2016).
≪Bob Dylan Nobel prize speech: this is 'truly beyond words
'
≫
.
The Guardian
(engelsk)
.
ISSN
0261-3077
. Besøkt 13. oktober 2017
.
- ^
≪100 Greatest Songwriters of All Time≫
.
Rolling Stone
. Besøkt 13. februar 2021
. ≪Dylan's vision of American popular music was transformative. No one set the bar higher, or had greater impact.≫
- Botvar, Pal Ketil
,
Kvalvaag, Robert W.
,
Aasgaard, Reidar
, red. (2011):
Bob Dylan : mannen, myten og musikken
,
ISBN 978-82-8265-019-9
- Cott, Jonathan, red. (2006):
Bob Dylan ? The Essential Interviews
, New York: Wenner Books
- Dylan, Bob (2016):
The Lyrics: 1961-2012
, kommentert utgave, Simon & Schuster
- Gray, Michael (2001):
Song & Dance Man III: the Art of Bob Dylan
, 3. utgave, Continuum International Publishing Group
- Heylin, Clinton (2001):
Bob Dylan: Behind the Shades Revisited
, HarperEntertainment
- Horgar, Fartein
;
Myhr, Petter Fiskum
; Olafsen, Steinar Gismerøy (2012):
Bob Dylan leksikon
, Historie & kultur,
ISBN 9788292870679
- Jørgensen, Karsten (2000):
Bob Dylan-leksikon
, København, ISBN-13 9788721012212
- Marqusee, Mike (2005):
Wicked Messenger: Bob Dylan And the 1960s
, Seven Stories Press
- Myhr, Petter Fiskum
(2001):
Bob Dylan ? jeg er en annen
, Nidrosia forlag,
ISBN 9788292010020
; nyutgivelse 2011 forlaget Historie & Kultur, se
omtale
- Rem, Havard
(1999):
Bob Dylan
, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag
- Ricks, Christopher (2005):
Dylan's Visions of Sin
, Harper Perennial
- Red, et al (2007): ≪Bob Dylan≫, temanummer i tidsskriftet
Agora
01-02/2007. Se
Innholdsfortegnelse
for de enkelte essayer og skribenter
- Shelton, Robert ([1986] 1997):
No Direction Home: the Life and Music of Bob Dylan
, Da Capo Press
- Sounes, Howard (2001):
Fortellingen om Bob Dylan
(originaltittel:
Down the Highway: The Life of Bob Dylan
, 2001), oversatt til norsk av Kyrre Haugen Bakke, Eva Storsveen og Tormod Ropeid, Oslo: N.W.Damm & Søn.
ISBN 82-496-0077-0
.
Wikiquote
:
Bob Dylan
? sitater
|
---|
1934?1940
| |
---|
1941?1950
|
- ≪
The Last Time I Saw Paris
≫ (
Jerome Kern
og
Oscar Hammerstein II
, 1941)
- ≪
White Christmas
≫ (
Irving Berlin
, 1942)
- ≪
You'll Never Know
≫ (
Harry Warren
og
Mack Gordon
, 1943)
- ≪
Swinging on a Star
≫ (
Jimmy Van Heusen
og
Johnny Burke
, 1944)
- ≪
It Might as Well Be Spring
≫ (
Richard Rodgers
og
Oscar Hammerstein II
, 1945)
- ≪
On the Atchison, Topeka og the Santa Fe
≫ (
Harry Warren
og
Johnny Mercer
, 1946)
- ≪
Zip-a-Dee-Doo-Dah
≫ (
Allie Wrubel
og
Ray Gilbert
, 1947)
- ≪
Buttons og Bows
≫ (
Jay Livingston
og
Ray Evans
, 1948)
- ≪
Baby, It’s Cold Outside
≫ (
Frank Loesser
, 1949)
- ≪
Mona Lisa
≫ (
Ray Evans
og
Jay Livingston
, 1950)
|
---|
1951?1960
|
- ≪
In the Cool, Cool, Cool of the Evening
≫ (
Hoagy Carmichael
og
Johnny Mercer
, 1951)
- ≪
High Noon (Do Not Forsake Me, Oh My Darlin')
≫ (
Dimitri Tiomkin
og
Ned Washington
, 1952)
- ≪
Secret Love
≫ (
Sammy Fain
og
Paul Francis Webster
, 1953)
- ≪
Three Coins in the Fountain
≫ (
Jule Styne
og
Sammy Cahn
, 1954)
- ≪
Love Is a Many-Splendored Thing
≫ (
Sammy Fain
og
Paul Francis Webster
, 1955)
- ≪
Que Sera, Sera (Whatever Will Be, Will Be)
≫ (
Jay Livingston
og
Ray Evans
, 1956)
- ≪
All the Way
≫ (
Jimmy Van Heusen
og
Sammy Cahn
, 1957)
- ≪
Gigi
≫ (
Frederick Loewe
og
Alan Jay Lerner
, 1958)
- ≪
High Hopes
≫ (
Jimmy Van Heusen
og
Sammy Cahn
, 1959)
- ≪
Never on Sunday
≫ (
Manos Hadjidakis
, 1960)
|
---|
1961?1970
|
- ≪
Moon River
≫ (
Henry Mancini
og
Johnny Mercer
, 1961)
- ≪
Days of Wine og Roses
≫ (
Henry Mancini
og
Johnny Mercer
, 1962)
- ≪
Call Me Irresponsible
≫ (
Jimmy Van Heusen
og
Sammy Cahn
, 1963)
- ≪
Chim Chim Cher-ee
≫ (
Richard M. og Robert B. Sherman
, 1964)
- ≪
The Shadow of Your Smile
≫ (
Johnny Mandel
og
Paul Francis Webster
, 1965)
- ≪
Born Free
≫ (
John Barry
og
Don Black
, 1966)
- ≪
Talk to the Animals
≫ (
Leslie Bricusse
, 1967)
- ≪
The Windmills of Your Mind
≫ (
Michel Legrand
,
Alan Bergman
og
Marilyn Bergman
, 1968)
- ≪
Raindrops Keep Fallin’ on My Head
≫ (
Burt Bacharach
og
Hal David
, 1969)
- ≪
For All We Know
≫ (
Fred Karlin
og
Robb Royer
og
Jimmy Griffin
, 1970)
|
---|
1971?1980
|
- ≪
Theme from
Shaft
≫ (
Isaac Hayes
, 1971)
- ≪
The Morning After
≫ (
Al Kasha
og
Joel Hirschhorn
, 1972)
- ≪
The Way We Were
≫ (
Marvin Hamlisch
,
Alan Bergman
og
Marilyn Bergman
, 1973)
- ≪
We May Never Love Like This Again
≫ (
Al Kasha
og
Joel Hirschhorn
, 1974)
- ≪
I'm Easy
≫ (
Keith Carradine
, 1975)
- ≪
Evergreen (Love Theme from
A Star Is Born
)
≫ (
Barbra Streisand
og
Paul Williams
, 1976)
- ≪
You Light Up My Life
≫ (
Joseph Brooks
, 1977)
- ≪
Last Dance
≫ (
Paul Jabara
, 1978)
- ≪
It Goes Like It Goes
≫ (
David Shire
og
Norman Gimbel
, 1979)
- ≪
Fame
≫ (
Michael Gore
og
Dean Pitchford
, 1980)
|
---|
1981?1990
|
- ≪
Arthur's Theme (Best That You Can Do)
≫ (
Burt Bacharach
,
Carole Bayer Sager
,
Christopher Cross
og
Peter Allen
, 1981)
- ≪
Up Where We Belong
≫ (
Jack Nitzsche
og
Buffy Sainte-Marie
og
Will Jennings
, 1982)
- ≪
Flashdance… What a Feeling
≫ (
Giorgio Moroder
og
Keith Forsey
og
Irene Cara
, 1983)
- ≪
I Just Called to Say I Love You
≫ (
Stevie Wonder
, 1984)
- ≪
Say You, Say Me
≫ (
Lionel Richie
, 1985)
- ≪
Take My Breath Away
≫ (
Giorgio Moroder
og
Tom Whitlock
, 1986)
- ≪
(I’ve Had) The Time of My Life
≫ (
Franke Previte
,
John DeNicola
,
Donald Markowitz
og
Franke Previte
, 1987)
- ≪
Let the River Run
≫ (
Carly Simon
, 1988)
- ≪
Under the Sea
≫ (
Alan Menken
og
Howard Ashman
, 1989)
- ≪
Sooner or Later (I Always Get My Man)
≫ (
Stephen Sondheim
, 1990)
|
---|
1991?2000
|
- ≪
Beauty and the Beast
≫ (
Alan Menken
og
Howard Ashman
, 1991)
- ≪
A Whole New World
≫ (
Alan Menken
og
Tim Rice
, 1992)
- ≪
Streets of Philadelphia
≫ (
Bruce Springsteen
, 1993)
- ≪
Can You Feel the Love Tonight
≫ (
Elton John
og
Tim Rice
, 1994)
- ≪
Colors of the Wind
≫ (
Alan Menken
og
Stephen Schwartz
, 1995)
- ≪
You Must Love Me
≫ (
Andrew Lloyd Webber
og
Tim Rice
, 1996)
- ≪
My Heart Will Go On
≫ (
James Horner
og
Will Jennings
, 1997)
- ≪
When You Believe
≫ (
Stephen Schwartz
, 1998)
- ≪
You’ll Be in My Heart
≫ (
Phil Collins
, 1999)
- ≪
Things Have Changed
≫ (
Bob Dylan
, 2000)
|
---|
2001?2010
|
- ≪
If I Didn't Have You
≫ (
Randy Newman
, 2001)
- ≪
Lose Yourself
≫ (
Eminem
,
Jeff Bass
og
Luis Resto
, 2002)
- ≪
Into the West
≫ (
Fran Walsh
,
Howard Shore
og
Annie Lennox
, 2003)
- ≪
Al otro lado del rio
≫ (
Jorge Drexler
, 2004)
- ≪
It's Hard out Here for a Pimp
≫ (
Juicy J
,
Frayser Boy
og
DJ Paul
, 2005)
- ≪
I Need to Wake Up
≫ (
Melissa Etheridge
, 2006)
- ≪
Falling Slowly
≫ (
Glen Hansard
og
Marketa Irglova
, 2007)
- ≪
Jai Ho
≫ (
A. R. Rahman
og
Gulzar
, 2008)
- ≪
The Weary Kind
≫ (
Ryan Bingham
og
T Bone Burnett
, 2009)
- ≪
We Belong Together
≫ (
Randy Newman
, 2010)
|
---|
2011?2020
|
- ≪
Man or Muppet
≫ (
Bret McKenzie
, 2011)
- ≪
Skyfall
≫ (
Adele Adkins
og
Paul Epworth
, 2012)
- ≪
Let It Go
≫ (
Kristen Anderson-Lopez
og
Robert Lopez
, 2013)
- ≪
Glory
≫ (
John Stephens
og
Lonnie Lynn
, 2014)
- ≪
Writing's on the Wall
≫ (
Jimmy Napes
og
Sam Smith
, 2015)
- ≪
City of Stars
≫ (
Justin Hurwitz
,
Benj Pasek
og
Justin Paul
, 2016)
- ≪
Remember Me
≫ (
Kristen Anderson-Lopez
og
Robert Lopez
, 2017)
- ≪
Shallow
≫ (
Lady Gaga
,
Mark Ronson
,
Anthony Rossomando
og
Andrew Wyatt
, 2018)
- ≪
(I'm Gonna) Love Me Again
≫ (
Elton John
og
Bernie Taupin
, 2019)
- ≪
Fight for You
≫ (
D'Mile
,
H.E.R.
og
Tiara Thomas
, 2020)
|
---|
2021?
| |
---|
|
---|
1901 ? 1925
| | |
---|
1926 ? 1950
| |
---|
1951 ? 1975
| |
---|
1976 ? 2000
| |
---|
2001 ? idag
| |
---|
1
Ingen prisutdeling grunnet
andre verdenskrig
(1940, 1941, 1942 og 1943).
2
Avslo prisen.
|
|
---|
|
Studioalbum
| |
---|
Konsertalbum
| |
---|
Samlealbum
| |
---|
Relaterte artikler
| |
---|