Ruinar
er leivningane av menneskeskapt
arkitektur
, altsa bygningar som ein gong var heile, men som er blitt heilt eller delvis øydelagde av menneske eller har forfalle pa grunn av ver, naturkatastrofar eller mangel pa vedlikehald. Det finst berømte ruinar over heile verda, fra antikke byar i
Kina
,
Indusdalen
og
Judea
til
Zimbabwe
i Afrika, fra antikke greske, egyptiske og romerske stader rundt
Middelhavet
til
Inka-
og
Maya
-busetjingar i Sør- og Mellom-Amerika.
Ruinar er ei viktig kjelde til kunnskap for arkeologar, historikarar og antropologar. Utover a visa byggeskikk kan ruinar og fortelja mykje om levestandarden, og dei kan romma døme pa kunst fra ulike periodar. Mange ruinar er tekne med pa
UNESCO si verdsarvliste
, og blir rekna som viktige delar av kulturarva.
Mange av bygga er rekonstruert og reparerte, medan andre far lov a sta som dei er. Nokre ruinar er blitt verna gjennom a ha blitt dekka av oske fra vulkanutbrot eller under leirskred. Stadar som
Pompeii
og
Troja
er gravne ut igjen og framstar som hermetiske tidsbilete.
Av moderne ruinar skil kyrkjeresten som stod pa nullpunktet til
atombomba
over
Hiroshima
,
Kaiser-Wilhelm-Gedachtniskirche
i
Berlin
og
domkyrkja i Coventry
seg ut som dei mest markante døma.
Om noko er ein ≪ruin≫ er det
etymologisk
≪noko som har falle ned≫. Forgjengaren til ordet er det
latinske
ruare (falla, smuldra, kollapsa) som gjekk vidare til substantivet ruina (falla) og derfra blei overlevert til engelsk via gammalfransk
ruine
og første gong attestert i tyding ≪leivningar av ein forfallen bygning eller by≫ fra
1454
. Ruin er eit norsk lanord, og det har kome til Noreg fra anten fransk eller engelsk, sannsynlegvis det siste.
Grensa for kva tid noko kan kallast ein ruin er vanskeleg a definera. Pa den eine sida har ein bygningar som er forfalne, men som like fullt er i bruk og som dermed er grensetilfelle. Normalt vil ein avgrensa dette ved a seia at dersom det under nokoleis normale tilhøve ikkje er mogleg a opphalda seg der over tid er det ein ruin. Pa den ansre side har ein bygningar som er sa øydelagd at det nesten ikkje er noko tilbake; her vil grensa normalt definerast ut fra om det er mogleg a sja nokon trekk ved bygningen, eller om det berre er ein steinur eller ein haug murbrokkar. Med andre ord, ein ruin er ubebueleg eller ubrukeleg under elles normale tilhøve, men samstundes slik at ein kan sja at det eingong har vore eit menneskeskapt byggverk.
Ruinar er blitt brukt i kunst, spesielt i visuell kunst. Ein periode i
kunsthistoria
,
romantikken
, var ein spesielt oppteken av ruinar, for a symbolisera tilbakegang eller forfall. Kunstgrepet er og vanleg i dag i
film
og
fjernsyn
.
Ein namnlaus
angelsaksisk
poet skreiv ein gong pa
700-talet
eit dikt, no delvis verna i
Exeter-boka
, som heiter
Ruinen
. Forfattaren skildrar restane av ein romersk by som kan vera
Aquae Sulis
ved dagens
Bath
i
England
. Diktaren har augesynleg vandra i restane av byen og undra seg: Bygningane i byen har falle saman, verker til kjemper har smuldra, forfallen er det ruinerte hustaket til tarna, og brote i stykke er den stripa gata, frost i mørtelen, alle taka gapar, istykkerrivne og samansøkkte og etne av elda.
[1]
Kanskje like mykje som a vera ei skildring av øydelagte bygningar, ruinar, er diktet og ei atvaring mot at samfunnet star i fare for a ga under viss folkesetnaden vier seg til hedonisme og materialisme.
Med
renessansen
(1500-talet) gjenoppdaget Vest-Europa
antikken
, blant anna gjennom ruinane i
Roma,
som det enno imponerande
Forum Romanum
. I fleire hundre ar valfarta kunstnarar til den gamle europeiske hovudstaden for a knyta samband tilbake til fortida. Med
rasjonalismen
til
opplysingstida
og seinare
den industrielle revolusjonen
med den urbane ureininga vende fleire seg tilbake til den ≪gylne tidsalderen≫
mellomaldere
som ei meir andeleg tid.
Stilretninga
nygotikken
fekk ulike uttrykksformer i delar av Europa der ein inspirert av gotikken gjeninnførte nokre gotiske stiltrekk. I
Tyskland
og
Frankrike
førte det til at ein restaurerte gamle slott og domkyrkjer. I
England
der nygotikken stod sterkast blei han pa byrjinga av
1800-talet
i
romantikken
manifestert i urbane landskapshagar der det sentimentale fann uttrykk i greske tempel, kinesiske lysthus, gotiske bygningar og ikkje minst dekorative
kunstige ruinar
eller
follies
side ved side.
I 1799 skreiv den italienske forfattaren
Ercole Silva
fra
Milano
i
The Art of the English Garden
at slike ruinar som nemnt over ≪kalla tilbake ei fortid og vekte ei kjensle av medynk delt med melankoli≫. Ruinar hadde blitt ei form for etterleivning og
relikvie
som kunne framkalla ei kjensle av ei tapt fortid. Nygotikken var ikkje interessert i dei klassiske
estetiske
prinsippa, men i dei tankane og kjenslene som blei vekte via assosiasjonar og antydingar. Saleis kunne ein byggja ein falsk ruin som var ven og behageleg for auget.
[2]
Talrike ruinar av festningar, slott og klosterbygningar fekk utover 1800-talet ei særskilt symbolsk meining. Romantiske kunstnarar som blant anna
Caspar David Friedrich
var tiltrekt og uttrykte dei i kunsten. Ruinen av
Dunstanburgh Castle
i England inspirerte
Turner
til fleire maleri.
Dagens ruinar kan vernast, noko som og har skapt debatt. Dagens
domkyrkjeruinar pa Hamar
er blitt omgjevne av ein moderne, monumental glasbygning som lukkar ruinane inne. Det har fatt det heile til a framsta som ein
hybrid
mellom ruinar og ein moderne
skulptur
.