Professor
(av latin
profiteri
, ≪offentleg framføre≫, ein som hevdar offentleg a vere
ekspert
) er den høgste tittelen for ein person som forskar og underviser ved eit
universitet
eller ved andre
høgskular
og
vitskapelege
institusjonar.
I
Noreg
kan tittelen ≪professor≫ berre nyttast for stillingar pa høgste vitskapeleg eller kunstneriske niva ved universitet og høgskular som er akkreditert som institusjon eller for einskildstudium etter
Lov om universiteter og høyskoler
. Dette framgar av § 6-7 i denne lova, der det og er fastsett at departementet kan gje tilsvarande vern til andre titlar pa undervisings- og forskerstillingar.
[1]
For a bli professor krevst det som oftast
doktorgrad
og omfattande vitskapeleg publisering. Det er no svært sjeldan at ein person utan doktorgrad blir tilsett som professor.
Fram til 1985 var det som hovudregel berre ein professor ved kvart
institutt
ved universiteta, og vedkommande hadde difor ein meir framstaande posisjon. Andre vitskapsmenn med tilsvarande kompetanse vart utnemnde til
dosentar
. Ved ei reform i 1985 vart alle dosentstillingar ved dei norske universiteta og
vitskapelege høgskulane
omgjort til professorat. Tittelen dosent vart i ein periode berre nytta ved dei statlege høgskulane, som i
høgskuledosent
. Fra 2006 er tittelen tatt opp att som ein tittel tilsvarande professor, men med inngangsløp fra førstelektor og ei noko breiare kvalifiseringsplattform enn professor.
I det norske akademiske hierarkiet rangerer professorar over
førsteamanuensar
.
Stillinga som
professor II
er ei vitskapeleg bi-stilling (andrestilling), og rekna til a utgjere 20 % stilling. Slike stillingar vert ofte brukt nar universitet og høgskular vil knyte til seg spesialkompetanse fra personar som har hovudsysselsetjinga si pa anna hald. Ein professor i andrestilling kan ha hovudsysselsetjing som professor, forskar e.l. ved eit anna universitet eller institutt, som
museumskonservator
, praktisere som
advokat
, utøvande
kunstnar
m.v. Ordninga er framfor alt brukt innan medisin. Dei fleste medisinprofessorar er professor II, og praktiserande
legar
som har hovudsysselsetjinga si som overlege e.l. ved universitetssjukehus.
Professor
emeritus
er eit omgrep nytta pa ein
pensjonert
professor. Det latinske leddet
emeritus
, som tyder
uttent
, vert ogsa brukt i andre samanstillingar, mest vanleg som
biskop emeritus
. I nokre land, som for eksempel i
Sverige
, er
emeritus
ein tittel som vert tildelt etter forteneste. I Noreg er bruken av
emeritus
-tittelen fri.
I latin er forma
emeritus
ei hankjønn eintalsform. Ein pensjonert kvinneleg professor har etter korrekt latinsk grammatikk tittelen
professor emerita
. Fleire personar (uavhengig av kjønn) med denne tittelen kan kallast
professores emeriti
. Det er vanleg a forkorte emeritus/emerita som
em.
, altsa professor em.
| Denne artikkelen
treng fleire
referansar
for verifikasjon
.
Du kan
forbetra denne artikkelen
ved a leggja inn referansar til palitelege kjelder. Kven som helst kan fjerna kjeldelaust materiale utan forvarsel, men den føretrekte tilnærminga er i første omgang a markera dei setningene/pastandene som treng kjeldebelegg ved a tilføya
{{
tr
}}
etter pastanden.
Malen blei sett inn 2021
|