Giuseppe Ungaretti
(
8. februar
1888
–
1. juni
1970
) var ein
italiensk
diktar.
Giuseppe Ungaretti var fødd 8. februar 1888 i
Alexandria
som son av
toskanske
landarbeidarar fra provinsen
Lucca
i Italia. Familien hadde utvandra til
Egypt
og dreiv eit lite bakeri i utkanten av
Alexandria
. Faren var og med ved bygginga av
Suezkanalen
og omkom berre eit par ar etter at Giuseppe var fødd, men mora fortsette a driva bakeriet. Giuseppe Ungaretti budde i Egypt fram til 1912, da han var 24 ar.
Som tjuefirearing drog han til
Paris
? skulegangen hans i Alexandria hadde vore meir fransk enn italiensk ? og pa vegen fekk han eit første glimt av Italia. Ved
krigsutbrotet
i juni 1914 søkte han seg vekk fra krigen til
Milano
. Der gav han ut dei første dikta sine i
hermetistisk
art i
futuristtidsskriftet
Lacerba
. Da Italia sidan gjekk med i krigen i 1915 verva han seg som
meinig
i
infanteriet
og blei send til fronten, der Italia og forbundsfellen
Austerrike-Ungarn
deltok i
slaga ved Isonzo
.
Debutdiktsamlinga til Ungaretti,
Il porto sepolto
, blei skriven pa krigsskodeplassar i Carsofjella og kom ut i 1916 i 80 eksemplar. Desse sara og smeretfylte dikta, som han sjølv omtalte som ≪ei slags dagbok≫, var prega av eit heilt eoge diktaridiom og eit nytt tonefall innan italiensk poesi. Dei møtte inga direkte forstaing, men skulle med tida gjera han kjend. Nokre ar seinare blei dei tekne med i den meir omfattande samlingen
Allegria di naufragi
(1919), som i sin tur lag til grunn for den meir omfattande
L'allegria
fra 1931.
[1]
Ifølge kjennaren Leone Piccioni var Giuseppe Ungaretti allereie fra dei første samlingane sine ≪den verkelege og den mest djuptgaande fornyaren≫ av sprak, verseform, tematikk og aktualitet i den italienske lyrikken pa 1900-talet.
[2]
Dikta var utan tradisjonelle og songbare rytmar. Ordvalet var enkelt og umiddelbart i høve til røyndomen, og tok for seg nye motiv.
Attende i Paris etter krigen gav han ut ei samling pa fransk,
La Guerre
, tileigna den nyleg avdøde venen hans
Guillaume Apollinaire
. Elleve av dei atten dikta var eigne omsetjingar fra italiensk, resten var blitt skrivne direkte pa fransk. Ungaretti gifta seg i 1920 med franske Jeanne Dupoix. Paret slo seg ned i
Roma
aret etter, der han blei tilsett som
journalist
av Utanriksdepartementet. Den andre større diktsamlinga hans,
Sentimento del tempo
, kom ut i 1933. Tre ar seinare drog han med familien til
Brasil
. Han hadde fatt tilbod om a bli professor i italiensk litteratur ved universitetet i
Sao Paulo
. Denne stillinga hadde Ungaretti fram til 1942, da han vende attende til Roma. II 1939 hadde den niarige sonen hans Antonietto døydd av ein blindtarmsbetennelse, og sorga etter sonen er merkbar i samlinga
Il dolore
(1947).
Viktige seinare verk av Ungeretti er
La terra promessa
(1950),
Un grido e paessaggi
(1952) og
Il taccuino del vecchio
(1960). Han gav og ut tolkingar av savel franske modernistpionerar som engelske og spanske diktarar fra barokken og romantikken.
Ungaretti døydde i
Milano
1. juni 1970.
Andre betydelege diktarar som den tyskspraklege
Paul Celan
og den franskspraklege
Philippe Jaccottet
har tolka delar av Ungaretti sitt verk til sine respektive sprak.
- ↑
"Skeppsbrotts gladje"
- ↑
Foretal
(1968), s. 11.
- Leone Piccioni:
Foretal
. Ingar i Giuseppe Ungaretti: Poesie (Stockholm, 1968)
- Patrick Creagh:
Introduction
. Ingar i Giuseppe Ungaretti: Selected Poems (Penguin Books, 1971)
- Anders Olsson:
Efterord
. Ingar i Giuseppe Ungaretti: Jag ar en varelse (Themis, 2001)